Deltakerne

over barn og barnebarn, men at hun nå forstår at hun ikke burde vært med.⁶⁵ Hun ber om at intervjuet ikke blir brukt og at hennes navn ikke blir nevnt. Hun legger ved en sjekk på kr. 1.000,- som hun tidligere har fått som honorar for sin deltakelse, og håper programmet blir fint.

Av andre grunner måtte Ringnes droppe to av intervjuene som han etter hvert hadde fått i stand. Det ene var med en dame som hadde vært datter av en NS-ordfører utenfor Bergen.⁶⁶ Ringnes beskriver damen som en bitter person, nesten paranoid, som tilskrev all motgang hevnaksjoner fra krigen.

Intervjuet med henne inneholdt så mange løse påstander at det ikke kunne brukes. Det er ikke helt uvanlig at enkelte NS-folk ikke klarer å skille mellom politiske avstraffelser og livets generelt vanskelige sider. Da Solkors-serien omsider ble sendt, var den samme damen en av de sterkeste kritikerne i avisa FOLK og LAND.

Også intervjuet med en eldre bygdepolitiker måtte utgå, fordi han uttrykte seg uklart og var tydelig anspent i intervjusituasjonen.⁶⁷ Før intervjuet med denne mannen mottok Ringnes brev fra sønnen hvor han innstendig ber om at intervjuet med faren ikke blir gjennomført.⁶⁸ Dersom intervjuet likevel blir noe av og det på noen måte kan identifisere han og hans barn, vil han søke nødvendig bistand for å få stoppet intervjuet. Han har tidligere mistet en ledende stilling på grunn av farens NS-sympatier, og nå vil han verne både seg selv og sin sønn som har samme navn som sin farfar og som snart skal begynne på skolen. I brevet karakteriserer han faren som naiv som ”tror han kan si at det offisielle Norge har brutt med rettsstatens prinsipper – og samtidig vente å bli behandlet som om Norge var en rettsstat”.

gjort våre erfaringer gjennem årene”, men han synes det er synd å ikke stille hvis intensjonen virkelig er å lage en serie objektive og redelige programmer om hva som virkelig foregikk.⁶⁹ ”Hvis så er tilfelle og De skulle lykkes med oppgaven, så er det egentlig stor synd hvis ikke vi skulle være Dem behjelpelig”, skriver han. Knut og Kirsten Baardseth fortalte til meg at de måtte ha betenkningstid før de tok den endelige beslutningen om å være med i Ringnes’ programmer. Det var ingen enkel avgjørelse, men etter at de forgjeves hadde prøvd å komme til orde etter krigen, syntes de det ville være meningsløst å si nei når muligheten først bød seg. Til tross for de dårlige erfaringene de hadde hatt med kringkasting og presse, fikk de etter hvert tillit til Haagen Ringnes, og fant at han var en ærlig og ordentlig mann, sa de.

Også Eivind Saxlund var usikker på om han burde medvirke i programmene, skriver han i et brev til Haagen Ringnes, men han kunne gjerne drøfte spørsmålet med programlederen.⁷⁰ I 1979 hadde Saxlund, som den første og fram til da eneste, deltatt åpent som forhenværende frontkjemper og NS-medlem i et norsk TV-program. Programposten ”På sparket” hadde tatt for seg landssvikoppgjøret, og for første gang var NS-medlemmene selv invitert til å gi sitt syn på saken.⁷¹ I tillegg til Saxlund deltok to andre NS-medlemmer, men de satt bak et forheng. Den ene av disse var forøvrig Leiv Storhaug. Saxlund har fortalt meg at han var veldig i tvil den gangen om han skulle delta, men dersom han gjorde det, skulle det i hvert fall ikke være bak ”et skjermbrett”. Et tema som har hatt så store konsekvenser for Norge og for han selv, innbød ikke til noe hemmelighetskremmeri av noen art. Han forteller at han gruet seg til å gå på jobb dagen etter at ”På sparket” var sendt, men reaksjonene hadde utelukkende vært positive. Derfor satt nok ikke avgjørelsen så langt inne hos Saxlund da han bestemte seg for å stille opp i ”I solkorsets tegn”, men det var en nødvendig forutsetning for han å ikke bli sjikanert. Det hadde han snakket med Ringnes om på forhånd.

Asbjørn Elden var også betenkt over å delta i den planlagte programserien, sammen med tidligere NS-folk. Han var engstelig for at seerne ikke ville klare å skille mellom deltakernes ulike holdninger, går det fram av et brev han sendte i sakens anledning.⁷² Han mistenkte også at programmene ikke ville ta opp hvorfor og hvordan folk kunne bli ”fascister”. I 1979 ga Elden ut boka Oppgjør hvor han tok et klart og tydelig oppgjør med nazismen og fascismen, og i programmene var han den eneste angrende av de tidligere NS-medlemmene.

69 Brev fra Knut Baardseth til Haagen Ringnes, datert 9.4.1980.

70 Brev fra Eivind Saxlund til Haagen Ringnes, datert 22.3.1980.

71 Sendt 14.11.1979 i NRK.

72 Iflg. brev fra Asbjørn Elden til Ellen Aanesen i NRK/TV, datert 13.8.1978.

I materialet til Ringnes ligger det og flere brev fra Roald Astrup Nielsen, som den gang var bosatt i Argentina. I 1947 flyktet han til Sør-Amerika sammen med 10 andre, i båten ”Solbris”.⁷³ Nielsen er slett ingen angrende NS-synder og i et av brevene har han lagt ved en CV over sin politiske fortid.⁷⁴ Av den går det fram at han blant annet var byrettsdommer i Bergen Byrett i begynnelsen av krigen, og senere fylkeskontorsjef og politiinspektør i Bergen og Hordaland. Fra 1944 til krigens slutt var han ekspedisjonssjef i Næringsdepartementet. Fordi saken hans var foreldet, kunne Astrup Nielsen bevege seg fritt i Norge, og på en av forretningsreisene til gamlelandet møtte han fjernsynsteamet på Fornebu, sommeren 1980.

Før opptaket stilte han klare betingelser for sin deltakelse i programmene. Han ville godkjenne intervjuet før det skulle sendes og han ville vite hvem som ellers skulle være med. Kort tid før sending truet han med å trekke seg fordi en av hans uttalelser var utelatt i den redigeringsplanen han hadde fått tilsendt fra Haagen Ringnes. I et brev skriver Astrup Nielsen at nettopp denne kommentaren er av de mest betydningsfulle i hele intervjuet.⁷⁵ Uttalelsen han sikter til er den om at de styrte landet i fem år, like lenge som Olav Tryggvason, og at de styrte det godt. Ringnes må ha ment at Astrup Nielsens deltakelse var svært viktig, for den omtalte pasusen ble tatt med i de endelige programmene, og skapte, som ventet, voldsomme reaksjoner hos seerne.⁷⁶

En av de andre programdeltakerne, Robert Savosnick, var én av 532 jøder som 26. november 1942 ble fraktet fra Oslo til Stettin med ”Donau”, og én av 11 ombord som overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Sammen med et av brevene fra Savosnick ligger en kopi av vitneforklaringen han hadde avlagt 34 år tidligere, i 1946, om transporten fra Orkdal, via Oslo til Auschwitz og om oppholdet i konsentrasjonsleiren. Vitneforklaringen er en rystende beretning om fornedring, sult, spark, slag, frost og død, i tilnærmet telegramstil. Like etter at intervjuet med ham var gjort, var

73 I 1952 ga Astrup Nielsen ut boka Eventyret om Solbris hvor han beskriver flukten. Boka kom i ny utgave i 1985:

”Solbris” o’hoi!. I en anmeldelse av boka skriver Steen Benneche, kulturredaktør i Fædrelandsvennen, 3.1.1953:

”Landssvikoppgjøret er jo til syvende og sist en omdiskutert affære, og det synes å herske en viss enighet om at frontkjempere som ble dømt omkring den tid ’Solbris’ strøk på tokt, ble dømt svært strengt. Landsforvisning er jo også en straff og ’Solbris’-karene tok den. Vi er blitt overlistet, så vi får trøste oss med det. Boken er en hard prøvestein for vårt humør, men klarer vi den, så er det kanskje ikke bare av det onde. Et lite smil nå vil gjøre mer for å avdempe motsetninger enn mangfoldige spalter landssvik-oppgjørsdebatt.”

74 CV vedlagt brev fra Roald Astrup Nielsen til Haagen Ringnes, datert 31.5.1980.

75 Brev fra Roald Astrup Nielsen til Haagen Ringnes, datert 3.1.1981.

76 Bjørn Østring bekrefter i en samtale med undertegnede at Haagen Ringnes hadde fryktet at seerne skulle henge seg opp i nettopp denne uttalelsen. Østring hadde da ment at det bare var en fordel, for da ville oppmerksomheten rette seg mot Astrup Nielsen og ikke så mye mot de andre deltakerne i programmene.

Savosnick engstelig for at han hadde uttalt seg uklart om frontkjemperne.⁷⁷ Hvis han hadde sagt noe som kunne oppfattes som om han så på frontkjemperne som et ideal, ønsket han at denne uttalelsen ikke skulle brukes i programmene. Det han hadde ment var at han kunne akseptere, eller forstå, frontkjemperne fordi de var villige til å gi sitt liv for noe de trodde på.

Etter at programmene var redigert ferdig, og før de skulle sendes, ble det arrangert en felles visning for dem som hadde deltatt i programmene. Kringkastingssjefen og programdirektøren hadde allerede sett programmene og hadde ingen motforestillinger. Torolf Elster hadde sågar sagt at det ikke var noe i programmene han selv ville gjort annerledes. Men nå skulle de medvirkende få se programmene og uttale seg om dem, og i verste fall kom noen til å trekke seg. Tilstede var også Robert Savosnick. Lenge fikk seansen et fredelig forløp.⁷⁸ Under selve visningen var det ingen mishagsytringer og de aller fleste var fornøyde med programmene. Det var først etterpå at det så ut til å gå galt. En av frontkjemperne, Arnfinn Vik, ytret noe i retning av at Israels sak også var frontkjempernes sak, underforstått at de hadde trodd at jødene skulle sendes til et egnet område, ikke til Tyskland. Savosnick sa han følte seg uvel, men ble sittende. En stund senere fortalte Saxlund at han hadde møtt Heinrich Himmler og at Himmler hadde gjort et sympatisk og høflig inntrykk på ham. Det lå panikk i luften og alle stirret på Savosnick. Ringnes’ medarbeider, Hanne Hoel, sier at hun aldri vil glemme Savosnick da han etter en lang pause, kommenterte at også han hadde møtt Himmler, i en konsentrasjonsleir, og at han ikke hadde samme inntrykk av Himmler. Og Savosnick ble fortsatt sittende.

Derimot forlot Asbjørn Elden møtet. Arnfinn Vik hadde høylytt bemerket at han hadde sagt seg villig til å være med i programserien under forutsetning av at det ikke skulle være med noen

”skrullinger”. Kommentaren var myntet på Asbjørn Elden. Ifølge Knut Baardseth kunne Vik ”være litt brå av seg”. Elden ble sterkt provosert og gikk i sinne, samtidig som han truet med å trekke seg fra programserien. Elden har senere forklart at det var programmene, ”med en uhyggelig unnskyldning og rosemaling av fascismen”, han var frustrert og rasende over. Knut Baardseth forteller at både han og Savosnick prøvde å roe det hele ned. ”At Elden var en tulling, var vi alle enige om”, sier Baardseth, ”men Vik kunne godt ha opptrådt annerledes”. Ellers var det, ifølge Baardseth, god stemning på visningen; ”På møtet var det enighet om at vi ikke kunne forvente mer enighet.”

77 Brev fra Robert Savosnick til Haagen Ringnes, datert 16.6.1980.

78 Det som skjedde på denne visningen er blitt litt ulikt referert av de som var tilstede, men jeg har prøvd å trekke ut essensen, med bakgrunn i det de selv har fortalt og innlegg i Nationen 18.10.1986 av Kjell Blich Schreiner og 29.10.1986 av Robert Savosnick og Asbjørn Elden, samt Ringnes (1981), s. 74.

Før sending ble programserien stadig omtalt i avisene, inntil programomtalen druknet i presseoppslag om et dobbeltdrap som hadde funnet sted på Hadeland, etter et internt oppgjør blant nynazistene. Ugjerningen fant sted 22. februar 1981, tre dager før det første programmet i Solkors-serien skulle gå på lufta 25. februar. Det var en uheldig opptakt til fjernsynsSolkors-serien. Mange koblet nynazismen opp mot den gamle NS-ideologien og Ringnes var engstelig for at drapene på Hadeland ville bli brukt mot de tidligere medlemmene av Nasjonal Samling som, etter nøye overveielse, hadde valgt å snakke åpent i TV-serien. Deltakerne må ha diskutert det samme seg imellom, for én av dem ringte Ringnes og forsikret om at alle var enige om å stå løpet ut og ikke trekke seg.⁷⁹