Kort om forvaltningens praksis – UNEs avgjørelser

Praksis fra forvaltningen er en viktig rettskildefaktor som blir flittig brukt av forvaltningen (UDI og UNE) ved vurdering av om opphold skal innvilges. Helt i begynnelsen av arbeidet mitt, så jeg på de relevante avgjørelsene til UNE som omhandlet mitt tema. Jeg var opptatt av å se på UNEs praksis og danne tanker om hvordan avveiningen av barnets beste og innvand-ringsregulerende hensyn artet seg i praksis hos UNE. Hvilke faktorer og omstendigheter som ble brukt ved vurderingen osv.

Etter at jeg søkte i deres praksisdatabase, fikk jeg treff på en del avgjørelser. Det er viktig å bemerke seg at det er kun kortfattede sammendrag som er publisert i databasen. Slik som jeg forklarte i punkt 2, så tok jeg tok kontakt med UNEs administrasjon med forespørsel om inn-syn for å få inninn-syn i dokumentene i sin helhet. Dessverre fikk jeg avslag på min forespørsel, på grunn av ressursmangel og knapphet på tid. Likevel syns jeg at det er på sin plass å si noen ord om de korte sammendragene av avgjørelsene som er ute.

Jeg fikk totalt 95 treff på søkeordene ”barnets beste, innvandringsregulerende hensyn og ut-lendingsloven § 38” hos UNEs praksisdata. Sakene var fra år 2010 til og med dagens dato.

Blant disse var 46 av dem delvis tatt til følge, 42 saker hvor det ikke var gitt medhold og 7 saker som ble helt tatt til følge. Avgjørelsene omhandlet både utvisning og lengeværende

287 EMD nr. 55597/09, avsnitt 82

85

barn, hvor de fleste barna hadde bodd i Norge i over 4 og et halvt år eller lenger. Jeg gjen-nomgikk sakene og nevner i den forbindelse noen avgjørelser som omhandlet lengeværende asylbarn.

UNEs praksis virker heller ikke entydig. Som eksempel vises til N1547641216 som ble avsagt i desember 2015. Saken omhandlet en familie fra Iran hvor barna hadde en oppholdstid på 5 og et halvt år. Foreldrene hadde ved søknad om asyl fremlagt falske pass. Asylsøknaden deres ble avslått på bakgrunn av at passet deres var falskt. Familien fikk endelig avslag i 2012 og ble utvist. Selv om det forelå innvandringsregulerende hensyn slik som aktiv motarbeidelse av avklaring av identitet, la UNE avgjørende vekt på hensynet til barnas situasjon. Det ble sett hen til at barna ikke behersket farsi, og at de derfor ikke ville klare seg på skolen, da det ikke var noen form for tilrettelegging og bistand å få fra det offentlige. Det ble også lagt vekt på at barnas fremtid vedrørende hvor de skulle bo og deres oppvekst fremover var usikker. Fami-lien fikk på denne bakgrunn delvis tillatelse så fremt det ble lagt frem iranske pass for hele familien.

N16854089-saken gjaldt en mor og en datter som kom til Norge i 2010 og som fikk endelig avslag i 2011. Barnet hadde oppholdt seg i Norge i 4 år og åtte måneder, og gått på skole i 2 år. Mor hadde et ulovlig opphold, og oversittet utreisefrist. UNE mente at dette var mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som måtte veie mindre enn hensynet til barnets beste. Det ble vist til at barnet hadde en sterk tilknytning til Norge, og dette tilsa at oppholds-tillatelse ble innvilget. UNE la også vekt på at mor hadde sannsynliggjort sin identitet gjen-nom å fremlegge pass, selv om passet ikke hadde notoritet.

N157282519²⁸⁸ dreide seg om en statsløs palestinsk familie. Familien fikk endelig avslag i 2010. Barna hadde en oppholdstid på 6 og et halvt år ved det endelige avslaget. Nemnda delte seg i et flertall og mindretall. Ved den konkrete vurderingen ble det lagt til grunn at de to elds-te barna hadde inelds-tegrert seg i Norge, på bakgrunn av detelds-te tilsa barnets beselds-te at barna ble i Norge. Flertallet mente likevel at det forelå tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som måtte være mer fremtredende enn barnets beste. Det ble vist til at familien hadde opp-holdt seg ulovlig i Norge i løpet av de siste 4 fire årene og hadde dermed oversittet utreisefris-ten. Foreldrene hadde heller ikke bidratt til å klargjøre sin identitet. Familien fikk derfor ikke medhold og det opprinnelige vedtaket ble opprettholdt. Flertallet mente at far hadde aktivt motarbeidet seg retur. Han hadde ikke gjort nok for å fremskaffe reisedokumenter, og retur ville være forsvarlig fordi foreldrene kunne gi barna den omsorgen som var nødvendig. Det

288 Avgjørelsen ble fattet april, 2015. I den siste omgjøringsbegjæring, viste familien til den nye endringen i forskriftsbestemmelsen § 8-5 som da nettopp hadde trådt i kraft.

86

ble vist til at dokumentene som far hadde lagt frem var mangelfulle. Mindretallet mente at hensynet til de eldste barna og deres tilknytning tilsa tyngre vekt enn de gjeldende innvand-ringsregulerende hensyn. Det ble også sett hen til at far ikke hadde aktivt motarbeidet seg retur da han hadde gjort nok for å fremlegge ID- papirer.

N12691088- saken gjaldt en familie med 2 barn som hadde hatt et opphold på over 9 og 7 år.

UNE kom til at barna hadde særlig tilknytning til Norge. Det var imidlertid fremlagt falske ID- papirer, UNE fremhevet dette som tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. UNE fant likevel at opphold skulle innvilges av hensynet til barnas tilknytning. I N15769149 var barnet født i Norge og hadde et opphold på over 11 år. UNE fant at barnet hadde sterk tilknyt-ning til Norge, og at det forelå tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. Det ble vist til at foreldrene hadde aktivt motarbeidet retur til hjemlandet. Hensynet til barnets beste ble like-vel ansett som fremtredende i saken, UNE så hen til at barna var født i Norge og at de hadde bodd her i hele livet sitt. Videre at foreldrene kom fra to forskjellige land. Nemnda kom til at det skulle innvilges opphold. Det var dissens også i denne saken.

I enda en sak så hadde familien hatt et 8 års langt opphold i Norge og deres barn hadde gått på skole i Norge i 2 år. Familien hadde ikke vist frem ID papirer, UNE kom til at familien måtte ha oppgitt falsk nasjonalitet. Innvandringsregulerende fikk dermed avgjørende betydning i den saken. ²⁸⁹

Gjennomgangen av forvaltningspraksis tyder en praksis som ikke alltid er entydig. Slik som vi ser, er det omtrent like forhold ved mange av de nevnte sakene. Barna hadde lang opp-holdstid og dermed tilknytning både i N15769149, N12691088 og N11793289. Både i den første og andre saken så fikk barnets beste avgjørende vekt, mens i den siste og i N157282519 saken så valgte retten å vektlegge innvandringsregulerende hensyn. Det forelå ulike tungtvei-ende innvandringsregulertungtvei-ende hensyn i alle sakene. Dissensene fra noen av sakene viser også uklarheter rundt når barnets tilknytning skal veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn.

Jeg synes også at retten burde ha gitt familien i N157282519 oppholdstillatelse av hensyn til at barna hadde en såpass sterk tilknytning til Norge. Jeg viser også til at barna hadde lenger oppholdstid enn barnet i N16854089 saken.

UNE angir i sin rapport ”Ett år etter barn på flukt”, redegjørelse for praksis etter at stortings-melding nr. 27 ble lagt frem.²⁹⁰ Rapporten fremhever at antall omgjøringer for lengeværende familier har økt sammenlignet med før tiden før stortingsmeldingen. Likevel er det påpekt at

289 N11793289

290 Utlendingsnemndas rapport til Justisdepartementet. Ett år etter ”Barn på flukt”. 17.juni 2013

87

det ikke er sikkert at omgjøringsprosenten hadde økt som følge av stortingsmeldingen.²⁹¹ Vi-dere fremgår det fortsatt ikke er mulig å trekke en fast grense for når barns tilknytning kan legitimere for oppholdstillatelse. Dette begrunnes med at hver sak må vurderes konkret og at sakenes innhold varierer. Det tyder av det forutgående at grensen for avveining mellom hen-synene ikke har blitt klarere.

Den 18. januar 2016 utga UNE en rapport til Justis- og beredskapsdepartementet.²⁹² Rappor-ten omfatter praksis for omgjøringer der barns tilknytning til Norge har vært et sentralt tema etter at forskriftsendringen i uf. § 8-5 trådte i kraft 8. desember 2014. Rapporten tok for seg praksis fra tidspunktet forskriftsendringen trådte i kraft og fram til 1. desember 2015, og den-ne praksisen ble sammenligden-net med praksis fra før forskriftsendringen. Rapporten tok seg 98 barnefamilier som hadde bedt om å få omgjøringsbegjæringene sine handlet etter forskrifts-endringen. Spørsmålet som rapporten søkte å besvare, var hvorvidt endringene hadde fungert etter sitt formål. Det følger av rapporten at omgjøringsandelen har økt for lengeværende fami-lier, men at det er ”ikke mulig å fastslå sikkert hvilke konkrete familier som nå har fått bli og som ikke ville ha fått tillatelse før forskriftsendringen”.²⁹³Av rapporten fremgår det også at det fremdeles ikke er en fast grense for når det blir gitt opphold på grunnlag av barns tilknytning.

Videre fremgår det at det heller ikke er klart i praksis ”hvordan manglende medvirkning til å avklare identitet og muliggjøre retur blir vektlagt”, og at individuelle omstendigheter kan tilsi ulik vekting, men at ”praksis er heller ikke entydig på dette punkt i saker som kan fremstå som ganske like”.²⁹⁴ Disse uttalelsene tyder på at endringene ikke har medført avklaring av hvordan avveiningen mellom barnets beste og motstående hensyn skal være.

7.4 Rettshjelpens virkning og betydning for saker om lengeværende asylbarn