Journalistiske kriterier

Som jeg nevnte innledningsvis i dette kapitlet, startet den sosiologiske nyhetsforskningen på 1950-tallet med Davis Manning Whites studier av hvordan en nyhet ble til ut fra tanken om redaktøren eller journalisten som en portvakt, som slapp igjennom det som til slutt stod å lese i avisen. Ut fra spørsmålet om hvorfor en hendelse ble en nyhet, laget Johan Galtung alle-rede i 1965 sammen med Mari Holmboe Ruge kriterier som de mente gjaldt for hvorfor enkelte hendelser slapp gjennom porten, mens andre ikke. I alt trakk de fram 12 faktorer som viktige krav til en nyhet, og jo flere krav som var oppfylt, jo mer sannsynlig var det for at nyheten kom på trykk. Det dreide seg om begreper som komposisjon, meningsfullhet, entydighet, kontinuitet, negativitet og referanse til elitepersoner (Galtung og Ruge 1965). I ettertid har andre laget tilsvarende oversikter på grunnlag av Galtungs og Ruges hypoteser, og nye kriterier er blitt føyd til. Det gjelder forhold som hendelsens aktualitet, geografisk nærhet, kulturell nærhet, sensasjon, konflikt og negativitet (Eide 1992:63 ff.). I parentes bemerket er det allerede nå lett å se at den samiske minoriteten vanskelig oppfyller mange av de nevnte kriteriene ofte, og følgelig ikke blir synlige i nyhetsbil-det dersom nyhetsbil-dette allene skal være avgjørende.

Problemet med disse kriteriene er imidlertid at de ikke er endelige størrelser og må være gjenstand for vurderinger både fra dem som lager nyhetene og dem som leser disse. Nyhetsbegrepet varierer også fra dag til dag i den forstand at en katastrofe en dag gjør at det som hadde vært en stor nyhet på en normal dag, ikke slipper til på førstesiden eller først i fjern-synsnyhetene. Journalistene snakker om en nyhetsterskel, og den kan variere fra dag til dag og årstid til årstid alt etter tilgangen på nyheter. Det har imidlertid utkrystallisert seg både blant journalister og hos mediekon-sumentene en slags ”felles” oppfatning av hva en nyhet skal være og

37 hvordan den skal presenteres. Når det gjelder journalistene, blir det hevdet at de som profesjonelle mediefolk har en ryggmargsfølelse av hva som er en nyhet. Denne ”felles” oppfatningen gjør at ulike aviser, radio- og tv-stasjoner stort sett presenterer de samme nyhetene hver dag. La oss se litt nærmere på hva som blir en nyhet.

I en undersøkelse fra 1998 om nyhetsproduksjonen i Dagsrevyen og TV2-nyhetene ble det kartlagt hvilke tema som ender opp som nyheter i de to nyhetsmediene (Sand og Helland 1998). Politikk i alle valører, på alle nivåer og varianter er nyheter, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk.

Dette virker opplagt på oss. Massemediene har helt fra starten av vært knyttet til politikk og politiske spørsmål, og helt fram til på 1980-tallet var mange aviser i Norge direkte knyttet til politiske partier. I undersøkelsen utgjorde politikk 21,8 % i TV2-nyhetene og 32,5 % i NRK-Dagsrevyen.

Ulykker og naturkatastrofer er tema som alltid får plass i nyhetene. I TV2-nyhetene utgjorde de 15,6 % og i Dagsrevyen 12 %. Her spiller imidlertid geografi en rolle. For at ulykker og naturkatastrofer skal bli nyheter, må de skje nært oss og oppfattes som store. Jo lenger borte fra redaksjonene de skjer, jo større må de være for å komme i nyhetsbildet. Vi kjenner til kritikken som av og til reises mot nyhetsmediene, fordi de overser ulykker og katastrofer i fjerne land selv om de rammer tusenvis av mennesker.

Vold, drap og andre grovere lovbrudd har alltid blitt prioritert i ny-hetsmediene, og overskriftene var like sterke på begynnelsen av 1900-tallet som i dagens tabloidpresse. I undersøkelsen fra 1998 utgjorde denne stoffkategorien 14,7 % i TV2 og 6 % i NRK. Næringsliv, forvaltning og økonomi skaper nyheter (8,4 og 12,7 %), primærnæringer og organisasjoner likeså (2,1 % og 6 %) og det samme gjør utdanning og forskning (1,7 % og 1,1 %). Det lages også mange nyheter rundt kirke- og kulturspørsmål. I undersøkelsen var 7,9 % av alle nyhetsinnslagene i TV2-nyhetene og 7,5 % i Dagsrevyen kultur- og kirkenytt. Helse og sosial utgjorde 11,3 og 8,2 %, mens miljøstoff var grunnlag for 1,7 % og 1,1 % av nyhetene i henholdsvis TV2 og NRK i den nevnte undersøkelsen. Sport utgjorde 5 og 6 % og var i undersøkelsen slått sammen med ”Underholdning og kjendiser”. Etter 1998 har sportsstoffet økt betydelig, og både NRK og TV2 har i dag skilt ut sportsstoffet som en egen del av nyhetssendingene (Sand og Helland 1998:85–112).

Hvordan skapes så konkrete nyhetssaker ut fra disse tema? La oss først se litt nærmere på hvordan journaliststudenter læres opp til å lage nyheter. Både i grunnutdanningen av journalister i Norge og ellers i den vestlige verden lærer studentene å velge ut nyheter etter det såkalte KVISA-prinsippet, selv om utdanningene også oppfordrer studentene til å forholde

38

seg kritisk. Bokstavene står for Konflikt, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon og Aktualitet, og en god nyhet skal tilfredsstille minst ett av disse kriteriene, men ”jo flere, jo bedre.” Konflikt er en del av nyhetenes vesen fordi en konflikt forteller om problemer som bør fokuseres og bringes fram i offentlighetens lys. I parentes bemerket kan det sies at journalistene i sin iver etter å finne konflikter, selv kan skape konflikter i sine reportasjer som i virkeligheten ikke eksisterer. Begrepet Vesentlighet illustrerer at nyheten skal ha samfunnsmessig relevans og angå leseren eller seeren. Og den skal ikke bare angå en, men helst så mange som mulig. Aktualitet betyr at nyheten skal være relevant både i tid og i de pågående diskusjonene i det offentlige rom. Sensasjon er noe som bryter radikalt med det normale, mens Identifikasjon innebærer en kulturell eller geografisk nærhet. Mediekonsu-mentene skal kjenne seg igjen i sakene både i sitt hode og i sine omgivelser (Østlyngen og Øvrebø 1998:103–104).

Det meste som skjer rundt oss, faller imidlertid utenfor nyhetsram-men. ”Pressen beskriver ikke virkeligheten, men uvanligheten,” sa den legendariske journalisten Bjørn Bjørnsen (Bech-Karlsen 1984:33). Gud-mund Hernes har kalt medienes nyhetsrapportering for ”medievri”, altså at mediene lager sin egen virkelighet ved å forflate, forminske, forenkle og forstørre begivenhetene (Hernes 1978). Mediene forteller for eksempel mye om kriminalitet, men bare om bestemt type kriminalitet. Simpelt tyveri rammer mange av oss, men blir sjelden en nyhet, mens vold og mord får store oppslag. Mordsakene skal også helst ha en ukjent gjerningsmann, og drapsofferet bør være et barn, en ung kvinne eller forsvarsløse gamle.

Det er imidlertid en daglig debatt i redaksjonene om hva som skal bli en nyhet, og nyhetsbegrepet er i stadig utvikling. I dag er det riktig å si at vanlige folk har fått større plass i nyhetsbilde enn tidligere, service- og forbrukerorientering blir førstesideoppslag i tabloidavisene, og de harde faktabaserte nyhetene finner vi færre. Men det er mange forhold som likevel regulerer innholdet i en nyhet og oppfatningen av hva som er en nyhet i redaksjonslokalene.

Det kan se ut som om nyheter eksisterer innenfor en bestemt ramme.

Det handler om at den nye journalisten får overlevert en journalistisk viten fra sine eldre kollegaer i redaksjonen når han eller hun begynner sin yrkes-karriere. Dette er sjelden formulert skriftlig, og blir regnet som ”et felles gods” som journaliststanden tar til seg som en del av sin yrkeskultur. I denne journalistiske viten finnes også en oppfatning av hva som er nyheter.

Oppfatningen har sitt utgangspunkt i nyhetskriteriene, og er på mange måter omformet til journalistisk praksis gjennom lang tid. Den unge journa-listen aksepterer dette uten videre blant annet fordi eldre og erfarne

39 journalister ”vet best”. I en slik journalistisk viten handler det blant annet om at en nyhet skal fenge. Det hverdagslige blir dermed ikke en nyhet.

Journalisten vil være først ute med en nyhet, og er derfor stadig på jakt utenfor allfarvei, men som regel ikke hos deg og meg, men i politikk eller byråkrati. Nyheten skal angå mange. Det skal være en uvanlig historie, noe originalt, fortelle noe som folk ikke vet og være overraskende og pirrende.

Konsekvensene av dette blir at det er et snevert nyhetsbegrep som trer fram, og det stilles små krav til innholdet i nyheten, for eksempel hvor vesentlig er den egentlig eller hvor stor relevans har den for folk flest (Bech-Karlsen 1984:31–41).

Nyhetene er eliteorientert, og dette gjør at historiene til vanlige mennesker ofte faller utenfor. Det finnes mange forskningsrapporter som bekrefter dette. ”Massemediene er først og fremst en arena for institusjons-elitene, de som innehar de viktigste kommandoposisjonene innen det politiske, økonomiske og sosiale liv – i og utenfor staten,” hevdet Johan P.

Olsen og Harald Sætren i en undersøkelse om maktforhold og massemedier i Norge så tidlig som 1980 (Olsen og Sætren 1980:38–39). I en svensk forskningsrapport fra midt på 1980-tallet gikk det fram at autoriserte representanter fra partier, organisasjoner og myndigheter dominerer scenene i mediene (Westerståhl og Johannesen 1985: kap. 6). Thomas Mathisen sammenfatter disse forhold slik: ”De statlige og ulike privatorga-niserte institusjonelle elitene får tilnærmet monopol på definisjon av virkeligheten og hva som er samfunnets problemer” (Mathisen 1989:147). I undersøkelsen av TV-nyhetene i Dagsrevyen og TV2-nyhetene fra 1998 var om lag 40 % av de dominerende aktørene i nyhetsinnslagene elitekilder som politikere, byråkrater, politi, advokater og liknende (Helland og Sand 1998:88). Det var i liten grad plass til minoriteter og særgrupper.

Den journalistiske begrunnelsen for å slippe til maktmennesker er at de har viktige ting å fortelle i forhold til hva vanlige mennesker har. De oppfattes som troverdige, og er lett tilgjengelige for journalistene. I tillegg til disse personene, bruker mediene ofte såkalte eksperter som sine kilder.

Disse oppfattes som nøytrale innenfor sine fag, og de blir brukt til å forklare vanskelige spørsmål for publikum. Maktpersonene oppfyller kriteriet for Vesentlighet og Aktualitet. Valget av slike eksperter har stor betydning for hvordan begivenheter blir tolket og forstått av publikum og også av journalistene selv (Shoemaker og Reese 1996:49). Mediene blir på den måten et sted for reproduksjon av de dominerende tankene (Schlesinger 1990:66). De rådende ideologier styrkes og opprettholdes. Stuart Hall kaller de dominerende kildene for ”Primary definers” fordi de gir en første

40

definisjon eller tolking av aktuelle spørsmål og diskurser, som det senere er vanskelig å komme bort fra (Hall 1978:57).

Når journaliststudentene kommer ut i den virkelige verden, står altså eliten svært sentralt i nyhetstenkingen. Mediene har definert politiske og administrative beslutninger som primære nyheter, og de henvender seg til eliten for å få vite hva som skjer. I tillegg viser undersøkelser at journalis-tene identifiserer seg også klassemessig med elijournalis-tene fordi de ofte har samme bakgrunn. Journalistene rekrutteres i hovedsak fra middelklassen, og en slik identifikasjon gjør at eliten blir hovedinformasjonskilden (Mathisen 1989:150–151). Allerede i 1976 gjorde Pål Lorentzen og Svennik Høyer en undersøkelse om hvilke sosiale sjikt norske journalister ble rekruttert fra. Konklusjonen var at de kom fra det som kan kalles sterkt høystatuspreget sosial bakgrunn med et utdanningsnivå over gjennomsnittet i befolkningen (Lorentzen og Høyer 1976:12–23). En undersøkelse fra Høgskolen i Volda og Høgskolen i Oslo fra 2002 bekrefter at bakgrunnen til journaliststudentene fortsatt er ”middel- og overklassen”, og undersøkel-sen er blitt gjentatt annethvert år undersøkel-senere (StudData prosjektet 2002).

I tillegg vektlegger journalistene sin rolle som ”den fjerde stats-makt”, og blir også av den grunn opptatt av elitekildene og maktmenneske-ne. De ser det som sin fremste oppgave å overvåke den politiske og økonomiske makteliten i samfunnet. De vil avsløre næringslivslederes fallskjermer eller politikernes integritet (Østlyngen og Øvrebø 1998:108–

109).

Men eliteorienteringen blir også styrt av andre utenfor mediene, noe mange journalister er mindre oppmerksomme på. Det er personer som bruker pressen som et instrument for maktutøvelse. Sigurd Allern sier det så sterkt som at de som presse og kringkasting skal overvåke og ha en kritisk holdning til, samtidig er medienes fremste premissleverandører (Allern 1992:273).

Et punkt ved nyhetsbegrepet er Negativitet som et kjennetegn ved nyhetsjournalistikken. Hvor ofte sukkes det ikke over frokostbord og kaffekopper at avisene bare skriver negative ting. Journalistene leter etter konflikter og kamper. Konflikt er et sentralt nyhetskriterium, og da gjerne konflikter mellom personer på maktscenen. Det har sammenheng med medienes oppfatning av seg selv som de som skal avsløre feil, mangler og uverdige forhold i vårt samfunn. Da må journalistene nødvendigvis brette ut konflikter og fokusere på negative forhold. Den avslørende journalistikken oppfattes også blant journalistene som en type journalistikk som gir prestisje både blant publikum og ikke minst hos egne kollegaer.

41 1.5.2 Nyheter og prioritering

Journalistene snakker ofte om en ”god sak” eller en ”dårlig sak”. Det kan være på redaksjonsmøtet om morgenen når vaktsjefen legger fram sin arbeidsliste over mulige saker, eller på kritikkmøte når gårsdagens avis eller nyhetsprogram skal evalueres. Hva er en ”god sak” ifølge journalistene selv? Jo Bech-Karlsen undersøkte dette spørsmålet for noen år siden blant journalister og fikk følgende svar: Den må angå mange og bli samtaleemne mellom naboer og arbeidskamerater, den bør være eksklusiv, det vil si at man er alene om saken, den bør være overraskende og pirrende, og den må være fersk, noe som folk flest ikke vet fra før (Bech-Karlsen 1984:24–32).

Blant en strøm av nyheter skal journalistene og redaktørene priorite-re hver dag, ja, i vår multimediale verden mange ganger om dagen. Når nyhetene slipper igjennom filteret som betyr at de skal være med i dagens utgave av avisen eller sending på fjernsyn, gjenstår det å prioritere hvor den enkelte nyhet skal plasseres i medieproduktet ut fra oppleste og vedtatte nyhetskonvensjoner. Forsiden i en avis har tradisjonelt fortalt hvilke nyheter redaksjonen anser som de viktigste den bestemte dagen. Dette gjaldt særlig før da avisene var i fullformat og hadde bedre plass på førstesiden enn tilfellet er i dagens tabloidaviser. I dag fungerer også førstesiden som en salgsplakat i løssalgsavisene, slik at et oppslag på førstesiden ikke nødvendigvis betyr at redaksjonen anser saken som dagens viktigste. Førstesiden brukes likevel gjennom en eller to overskrifter til å signalisere prioriterte saker lenger ut i avisen. Ellers kommer de prioriterte sakene gjerne på de tidlige sidene i avisen, eller på egne sider som er godt markert, som for eksempel sportssidene (Allern 2001:120–123).

Etermediene prioriterer sine saker ved å plassere de viktigste først i en nyhetssending. Sendingens ”toppsak” får plass øverst på sendeplanen og gjerne med mer tid enn de andre innslagene. De viktigste sakene får også plass i såkalte headlines eller overskrifter som starter hele nyhetssendingen.

Imidlertid er man i dag ikke absolutte når det gjelder prioriteringen etter de første tre, fire saker. Det tenkes mer på helheten i en nyhetssending, og at den ikke skal være uttømt etter 10 minutter. Det betyr at også viktige saker kan komme seinere i en sending for å holde seerne interessert (Sand og Helland 1998:29).

Et aspekt som er blitt mer og mer viktig i pressen når det gjelder prioritering de siste årene ettersom antallet løssalgsaviser har økt, er hensynet til avisens mulighet for å bli kjøpt. Man selger avisen gjennom forsiden, som må være så oppsiktsvekkende at folk kjøper den. Da handler

42

det ikke bare om viktige nyhetssaker som har allmenn interesse, men like mye om å bruke reklamens virkemidler (Allern 2001:120–121).