Enheter og variabler

I en kvantitativ innholdsanalyse handler det om å finne kvantifiserbare enheter som overført til tabeller eller statistikker kan si noe om samenes plass i de to nyhetsmediene. I praksis vil det blant annet handle om å telle opp antall samiske saker i en periode, lage statistikker på hvilke tema som samer opptrer i, om samer ofte finnes i toppsakene eller om de opptrer mest i de såkalte sistesakene, hvor ofte samer er kilder i nyhetstekstene eller om de vinkles positivt eller negativt. Dette materialet må deretter tolkes i forhold til hvordan det enkelte medium forholder seg til stoff om samer, og hvilke inntrykk dette kan skape hos mediekonsumentene. Oppdeling av teksten i meningsenheter eller tekstenheter står sentralt i en kvantitativ innholdsanalyse, og det kan være vanskelig å fastsette fornuftige enheter (Østbye m.fl. 1997:209).

Et vesentlig spørsmål i min studie er hva som er en samisk sak.

Hvordan skal den avgrenses i forhold til andre saker? I kommuner med

48

samisk befolkning ville for eksempel medieomtale av en nærmest hvilken som helst offentlig sak kunne være samisk sak fordi dette også vil berøre den samiske befolkningen. I områder med liten eller ingen samisk befolk-ning er det lettere å se når mediene spesielt omtaler samer og samiske forhold. Eli Skogerbø avgrenset definisjonen til at innslaget måtte ”om-handle – i noen grad – samiske forhold, altså at saken spesielt ”om-handlet om samisk næringsliv, kultur, politikk eller annet, og at det gikk fram av sammenhengen saken ble presentert” (Skogerbø 2000:36). Når jeg bruker betegnelsen samisk sak, er det et innslag som har et samisk hovedfokus. Det skal handle om samer, samiske samfunn og kultur, samenes forhold til omverden og omverdens forhold til samer. Sakene skal altså ha et samisk hovedfokus, og det handler selvfølgelig ikke om at saken er skrevet på samisk. En slik inndeling av sakstyper brukes i alle studier av medierepre-sentasjon, ikke minst når man undersøker minoriteters plass i majoritetsme-dier. Som regel er det ikke vanskelig å se når mediene rapporterer om samer hvis mediene ikke er hjemmehørende i et samisk kjerneområde.

Mine to undersøkte medier har ikke sin hovedredaksjon i områder med mange samer. Samene blir ofte en klart adskilt gruppe, og det går fram i ordbruken og konteksten når samiske spørsmål er i hovedfokus. Naturligvis vil det i undersøkelsen være tvilstilfeller, men de må tolkes så langt som mulig ut fra vitenskapelige kriterier.

Når man så har ringet inn de samiske sakene, blir spørsmålet hvor-dan man skal kvantifisere dem i forhold til annet stoff. Det vanligste i eldre undersøkelser i aviser har vært å bruke spaltemålinger. Dette vil i liten grad bli gjort i denne undersøkelsen for Nordlys sitt vedkommende. Mengden av samiske saker er i størstedelen av undersøkelsesperioden så liten i forhold til annet stoff i avisen, at målingen utgjør promiller av det totale nyhets-stoffet. Det er derfor like fruktbart å telle antall samiske spaltecentimeter, samtidig som dette vil være svært arbeidskrevende. Jeg vil derfor i all hovedsak bruke antall saker for å registrere mengden av samisk stoff både i Nordlys og Dagsrevyen. Dette gjøres i hovedsak i avisen Nordlys sin historie av Hallvard Tjelmeland og Pål Christensen (Christensen og Tjelmeland 2003). Ved å dele inn i ulike sakstyper som nyhetsartikler, nyhetsreportasjer, meldinger og kommentarer vil man kunne klargjøre innholdet i det som er produsert. Når det gjelder stoffmengden i eter-mediene, er det normale å måle dette i minutter og sekunder, og så regne ut i forhold til den totale sendetiden. Men også her er det å telle antall saker en fruktbar vei å gå, ikke minst når man skal sammenlikne en avis og et eter-medium. I begge media vil en opptelling av antall innslag i større grad

tyde-49 liggjøre andelen av stoff om samiske forhold enn om man opererte med spaltecentimeter og sendeminutter.

De ulike journalistiske sjangerne er naturlige kodingsenheter. De vanligste betegnelsene er notis, nyhetsartikkel, nyhetsreportasje, intervju, kommentar og inserat. Det kan videre skilles mellom dokumentarreporta-sjer, featurereportasjer og portrettintervjuer (Østlyngen og Øvrebø 1998:363). Å kode etter avissjanger i denne undersøkelsen vil være viktig av flere grunner. For det første forteller valg av sjanger hvordan mediet vektlegger samisk stoff. Å få saken gjengitt i en notis eller en melding forteller at redaksjonen prioriterer det mindre enn om saken ble laget som en nyhetsartikkel eller en nyhetsreportasje. Å bli gjenstand for kommentar betyr at saken etter redaksjonens mening er viktig. Å bli gjenstand for et portrettintervju betyr at intervjuobjektet har gjort noe betydningsfullt også sett fra et mediums ståsted. Når det gjelder innholdssiden, er det også viktig å skille ut de forskjellige journalistiske sjangrene fordi de gir ulike opplys-ninger. I kommentarene kommer for eksempel nyhetsmediets egne holdninger til et spørsmål fram. I nyhetsartiklene kan man undersøke hvem som er brukt som kilder og hvor journalisten har hentet opplysninger fra.

Hvem får uttale seg om samiske spørsmål?

I avisanalyse er artikkel et vanlig nivå å arbeide med, mens man i etermediene oftest snakker om sak. Artikkelen er imidlertid ikke et entydig begrep. Noen artikler kan være lange og gå over flere spalter og sider, mens andre er korte og dekker bare en del av en avisside. Artikkelen kan også være brutt opp og inneholde flere mindre artikler som handler om samme sak (Østbye m.fl.2007:216). På samme måten kan en sak i etermediene variere sterkt i tidsbruk fra ett minutt til flere minutter og bestå av flere mindre saker. I en koding kan man dele opp artikkelen i nyhetsartikkel og nyhetsreportasje når det gjelder aviser. Nyhetsartikkelen er den vanligste formen å fortelle nyheter på i en avis. Det handler å svare på spørsmålene hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Her følges også prinsippet med fallende viktighet, det vil si at det som ansees som viktigst å fortelle, kommer først i nyhetsartikkelen. Journalistens stemme skal være så usynlig som mulig og være en slags kombinasjon av den allvitende forteller og den nøytrale budbringer. Denne formen brukes når vanlige hendelsesnyheter skal formidles. En videreutvikling av den klassiske nyhetsartikkelen er en form der man åpner med en konflikt. Spissformuleringer får fram hva artikkelen handler om, og anslaget er ofte de mest oppsiktsvekkende sidene av saken. Denne formen brukes i de såkalte ”gravesakene”. En tredje form av nyhetsartikkelen er når journalisten bryter med den nøytrale forteller-rollen og selv analyserer og vurderer nyheten. Dette er en sjangerblanding

50

av nyheter og kommentar og blir oftest brukt i den politiske journalistikken.

Formen er krevende og har ofte blitt kritisert fordi journalistens troverdig-het kan komme i tvil. Hva er fakta og hva er journalistens egne tolkinger (Østlyngen og Øvrebø 1998:367–375).

Den andre hovedformen for artikkel er nyhetsreportasjen. Her er journalisten ute i felten og observerer selv det som skjer. Nyhetsreportasjen veksler mellom scener, informasjon og kildeutsagn og skal i begynnelsen pirre leserne og fange deres nysgjerrighet. Den skal også ha et sluttpoeng.

Språket kan være friere enn i den klassiske nyhetsartikkelen, og journalisten bruker i mye større grad seg selv. Nyhetsreportasjen blir ofte i journalis-tikkundervisningen omtalt som en fisk i formen. Nyhetsreportasjen brukes som begrep både i aviser og etermedier og tar forholdsvis stor plass. En nyhetsreportasje i fjernsynet har en brei bruk av bilder, grafikk eller illustrasjoner i tillegg til intervjuer og historisk bakgrunn. I radioen er reportasjene gjerne bygget ut med lydstoff. Lengre nyhetsreportasjer har stor tyngde og er oftest forbeholdt viktige saker, som redaksjonen priorite-rer (Østlyngen og Øvrebø 1998:378–381, Sand og Helland 1998:44). En videreutvikling er den såkalte featurereportasjen der journalistens personli-ge stemme er enda tydelipersonli-gere. Jeg vil i min koding bare skille mellom nyhetsartikkelen og nyhetsreportasjen og bruke disse som en sekkebeteg-nelse for alle typer nyhetsartikler og nyhetsreportasjer. Jeg vil likevel kunne fange opp når avisen registrer en nyhet og når den går i dybden ved en slik koding.

I fjernsynsnyhetene er det vanlig å betegne det mest brukte nyhets-innslaget som reportasje, noe også jeg vil bruke i min koding (Sand og Helland 1998:44). Innslaget er oftest laget av en reporter, fotograf og redigerer, men i de siste årene kan en journalist stå for både det journalis-tiske arbeidet, fotografering og redigering, en såkalt videojournalist. I min undersøkelsesperiode var dette ennå ikke tilfelle. En reportasje i fjernsynet har en brei bruk av bilder, grafikk eller illustrasjoner i tillegg til intervjuer og historisk bakgrunn. Den kan variere i lengde fra noe over ett minutt til 3–4 minutter. Jeg vil så langt det er mulig opplyse om lengden på innslaget fordi dette har å gjøre med betydningen.

Som enhet for kortere innslag bruker jeg notis i en avis og melding i fjernsynsnyhetene. Notisen eller melding er mye mindre i omfang. I en avis kan det dreie seg om noen linjer, i radio- og fjernsynsnyheter er de ofte av 15–20 sekunds varighet. I fjernsynsnyhetene blir meldingen lest av programleder, de kan være uten bilder, men også ha stillbilder, grafikk eller korte filminnslag, såkalte ”synk” (Sand og Helland 1998:44). Notisen og

51 nyhetsmeldingen er oftest forbeholdt mindre viktige saker og er fakta-preget.

Jeg bruker også intervju når det er snakk om utelukkende et intervju uten elementer av reportasje. Vanligvis inneholder jo de fleste nyhetsrepor-tasjer intervjuer, men når jeg skiller det ut som en egen sjanger, kan det for eksempel være når det er snakk om et portrettintervju. En person som blir gjenstand for et portrettintervju, har gjerne markert seg i nyhetsbildet.

Jeg vil også i min koding skille ut kommentar og leder som enheter.

Kommentarene setter nyhetene i perspektiv, er personlige og uttrykker ofte nyhetsmediets eget ståsted i en sak. Dersom en sak blir gjenstand for en kommentar eller avisleder, regnes dette som en viktig sak for samfunnet.

Tradisjonelt har lederartikkelen vært viktigst for å kommentere aktuelle begivenheter, og den stod særlig sterkt i partipressens tid. Etter hvert har den fått mindre betydning, men kommentarsjangeren som sådan har blitt viktigere. Sigurd Allern foretok i 2001 en undersøkelse av innholdet i ti norske aviser med hovedvekt på nyhetsverdier, og fant at kommentarstoffet utgjorde ti prosent av det totale nyhetsstoffet. Allerns konklusjon var at norske aviser legger relativt stor vekt på egne kommentarer. (Allern 2001:132–133.) I fjernsynsnyhetene kjennetegnes kommentaren ofte ved at en seniormedarbeider eller en redaktør inntar programlederstolen og gir sin analyse av en hendelse. I de siste årene bir gjerne personen intervjuet av en programleder og gir på den måten sine vurderinger. Første gangen kom-mentarformen ble brukt i norsk fjernsyn var så sent som i 1971 da Borten-regjeringen måtte gå (Dahl 1982:122), men det er først i de siste årene denne sjangeren har blitt viktig i Dagsrevyen. Kommentarer brukes mest i den politiske journalistikken og i utenriksjournalistikken og er nå i ferd med å utvikle seg slik at eksperter på et område eller en kommentator gjerne blir intervjuet av en programleder.

Inserater eller leserbrev er også en enhet jeg vil skille ut i analysen.

Jeg skiller vanligvis ikke mellom lange og korte leserinnlegg, men i noen tilfeller har de form av kronikker, og dette vil jeg bemerke. Tematisk vil imidlertid leserinnleggene være svært forskjellig med hensyn til innhold. At et spørsmål blir gjenstand for leserreaksjoner, betyr ofte at saken engasje-rer. En registrering av inserater om samiske spørsmål kan derfor fortelle om i hvor stor grad samiske forhold berører nordmenn og også relasjonene mellom samer og nordmenn. I tillegg til disse sjangrene vil jeg også operere med anmeldelser, f.eks bokomtaler eller konsertanmeldelser.

I innholdsanalysen gir også en registrering av ulike tema i innslage-ne viktig informasjon. I min koding vil jeg klassifisere tema politikk, kultur, reindrift, skole/utdanning, næringer, etnisitet, kriminalitet og sport.

52

Politikk er ansett som viktig stoff i journalistikken, og handler mye om å ta og gi. En omfattende dekning av samisk politikk kan fortelle om samenes posisjon og signalisere konflikter. Kulturstoff inneholder ofte mer myke sider og kan oppfattes som mindre betydningsfull enn politikk. Et spørsmål til materialet kan da være hva det kan bety dersom samene er mye til stede i det politiske stoffet, men lite i kulturstoffet. Det har blitt hevdet at kultur-journalister ofte lager ”snillere” reportasjer enn de mer hardkokte nyhets-journalistene, og er ofte positive talerør for kulturen de skriver om (Bech-Karlsen 1996). Reindriften har en lang tradisjon som markør av samiskhet i det norske samfunnet fordi næringen har vært sterkt knyttet til samene her i landet. Den blir derfor en egen kategori i undersøkelsen.

Kildevalg i nyhetstekstene er viktig i en undersøkelse om minorite-ter og nasjonale medier. Hvem er kilder til saker om samer og samiske forhold? Når det gjelder nyhetsstoff om innvandrere, vet vi fra undersøkel-ser at etnisk norske politikere og eksperter dominerer som hovedkilder (Lindstad og Fjeldstad 2005:96–105). Gjelder det samme når nasjonale medier skal hente kilder om samiske forhold? Og i så fall hvilke konse-kvenser får dette for bildet av samer?

Prioritering av stoffet forteller hvordan redaksjonene vurderer ny-hetsstoffet. Som en hovedregel kommer de ”viktigste” sakene på førstesi-den eller på andre sentrale sider inne i en avis. Etermediene prioriterer ved å sende ”viktige” saker først i en nyhetssending, og de som vurderes som lite ”viktige” som ”sistesaker”. En undersøkelse av hvor nyhetsmediene plasserer samiske saker kan fortelle om hvor viktige de anser stoff om samer.

Billedstoffet vil også kunne tolkes i en innholdsanalyse, og jeg har forsøkt å lage enheter som kan settes opp i tabellform. Hvilke bilder brukes til å illustrere sakene? Er det noen bestemte motiv som brukes for å illustrere samiske saker? Hvorfor blir dette gjort, og hva kan det eventuelt føre til når det gjelder bildet av samene og samekulturen? Vi vet fra dekningen av fremmede kulturer at nyhetsmediene ofte har en tendens til å la bestemte bilder gå igjen og nærmest alltid illustrere de samme forholde-ne. Edward Said hevdet at når vestlige medier skulle illustrere Orientens kultur, var det oftest med bilder fra muhamedanske bønnemøter (Said 1978:286).

Jeg skal undersøke samisk representasjon i to nyhetsmedier og en sammenlikning er naturlig. Nå må det straks sies at fjernsyn og aviser er to forskjelligartete medier slik at mange forhold ikke kan sammenliknes uten videre. Fjernsynet er et etermedium der bilder og tale er det grunnleggende, mens avisen har det trykte ord som sitt hovedgrunnlag. I tillegg er det også

53 stor forskjell på hvor mye og hva som kan formidles i fjernsynet sammen-liknet med aviser. Jeg skal drøfte de ulike sidene og i hvor stor grad man kan komparere innholdet i de to mediene. Komparasjon som metode kan være fruktbar der det er snakk om å få bekreftet eller avkreftet teorier. Ved å sammenlikne ulike hendelser eller forhold i et samfunn der man har utviklet en teori som en forklaring, kan man få avkreftet eller bekreftet om teorien holder vann. Dernest kan en sammenlikning av ulike begivenheter eller forhold i seg selv være fruktbar. Vi ser rett og slett på forskjeller og likheter ved fenomener. Sammenlikning er på mange måter kjernen i vitenskapelige forklaringer, ikke minst i historie og medievitenskap. Vi undersøker fenomenene i ulike år eller perioder og konstaterer endringer eller ikke-endringer. Man holder minst to forskjellige enheter av samme art opp mot hverandre og søker å finne forklaringer. Man kan bruke den såkalte ”overensstemmelsesmetoden” eller ”forskjellsmetoden”. Når vi bruker den førstnevnte metoden, velger man undersøkelsesobjekter som er svært ulike og undersøker om det finnes likheter til tross for forskjellene.

Ved bruk av ”forskjellsmetoden” gjøres det motsatte, nemlig å undersøke objekter som er så like som råd og finne om det likevel er ulikheter. Man kan naturligvis kombinere disse to metodene (Kjeldstadli 1992:252–261).

Hva kan sammenliknes i mitt materiale? Antallet samiske saker i Nordlys og Dagsrevyen i ulike år og utviklingen av saksmengden er en mulighet. Da må man selvfølgelig huske på at Dagsrevyen er et riksmedium som skal romme nyheter fra hele landet, mens Nordlys er en avis i Nord-Norge med en helt annen nærhet til samer og samiske forhold. I tillegg er det naturligvis enorm forskjell på plass i de to mediene der aviser rommer mye mer. Innholdet i sakene er også noe som kan sammenliknes, men med visse forbehold. Hvilke samiske spørsmål blir tatt opp i de to mediene, er det forskjeller og i tilfelle hvorfor? Er det bestemte sakstyper som ble forbundet med det samiske? Igjen må man imidlertid huske på de to medienes egenart. Kulturstoff hadde i min periode liten plass i Dagsrevyen, mens Nordlys la større og større vekt på denne stofftypen fram mot årtusenskiftet.

Kildebruken kan sammenliknes. Hvem fikk slippe til når samiske spørsmål ble tatt opp? Var det de samme personene som gikk igjen i de to mediene, og hvordan var fordelingen mellom kjønn? Hva kan forklare ulikheter og likheter når det gjelder kildevalg, og hva kan dette igjen ha å si for mediekonsumentenes bilde av samer og samekulturen?

Vinklingen av stoffet er et annet forhold som kan kompareres, det samme gjelder stofftyper. I den forbindelse må man imidlertid huske på at sjangrene er ulike i fjernsynsnyheter og i en avis. Kommentarsjangeren var

54

ikke utviklet i Dagsrevyen i min undersøkelsesperiode. Vi vet når det gjelder majoritetsmediers dekning av minoriteter at mer negative sider har en tendens til å bli trukket fra. Var dette tilfelle i mine to undersøkte medier og is hvor stor grad var stereotypier til stede i medietekstene om samer?