I denne delen skal vi gå over til å se på politiets erfaringer med saker om hate-fulle ytringer. Hvem er det som anmelder eller tipser om hatehate-fulle ytringer, hvilke grunnlag retter ytringene seg mot, og hvem står bak ytringene?
Hvor anmeldelsen eller tipset kommer fra
Vi har allerede vært inne på at mange av sakene hatkrim-gruppa jobber med, har kommet inn som anmeldelser fra organisasjoner, spesielt når det gjelder hatefulle ytringer på nettet. Ofte har organisasjonene selv fått tips om innhold på nettet, som de vurderer som så grovt at de ønsker å anmelde. En del av anmeldelsene kommer også direkte fra enkeltpersoner.
Tipsmottaket om rasistiske ytringer på internett får derimot nærmest
ute-lukkende inn tips fra enkeltpersoner, og politiet har ikke inntrykk av at organisa-sjonene er aktive brukere av tipsløsningen. Kripos beskriver at det er stor varia-sjon i tipsene de får inn, både når det gjelder innhold og alvorlighetsgrad. En del av tipsene som kommer inn via tipsmottaket for rasistiske ytringer på nettet, omhandler innhold som ikke går på rasistiske ytringer. De anslår at rundt 35 prosent av tipsene omhandler «reelle rasistiske ytringer».
Tipsmottaket er et lavterskeltilbud for å gjøre politiet oppmerksom på innhold på nettet. Hatkrim-gruppa forholder seg kun til saker som er anmeldt, for som
den ene etterforskeren sier: «Det er sånn at de som anmelder der ute, de finner seg en terskel. Hva er ille nok til at vi skal anmelde? Og så får vi inn de til-fellene.» Hatkrim-gruppas oppfatninger er at folk har en høy terskel for å anmelde saker. Som lederen forklarer: «Det er ikke mange sakene som blir henlagt fordi det ikke er noe å undersøke. De aller fleste sakene er straffbare.»
Sett i sammenheng med de relativt lave anmeldelsestallene på hatefulle ytringer og hatkriminalitet, er det dermed sannsynlig at folks terskel for å anmelde er for høy, og at mange potensielt straffbare saker aldri anmeldes.
Hatkrim-gruppa er opptatt av at hatefulle ytringer og hatkriminalitet kan oppleves som summen av mange små, mindre alvorlige krenkelser (se også Bowling 1999). Når disse erfaringene bygger seg opp over tid, kan man en dag få nok og anmelde. Etterforskeren beskriver det slik:
Man tåler en god del når man har lært seg til at folk slenger en del kom-mentarer etter deg. Men så kan det være den tiende kommentaren den dagen, den var ikke den verste, du fikk høre noe verre i stad, men du har blitt sliten etter lang tid med mange kommentarer, og så er det den som får det til å tippe over.
Informantene utdyper: «Du blir trakassert over tid. Kanskje er ikke den enkelte hendelsen veldig straffbar i seg selv, men over tid gir det skadevirkninger».
Derfor jobber hatkrim-gruppa også med saker som gjelder trakassering over tid, i forhold der den enkelte hendelsen som har blitt anmeldt, ikke nødvendigvis er så alvorlig.
Grunnlag for hatefulle ytringer
Hvilke grunnlag er det ytringene som kommer inn til gruppene, særlig rettes mot? Tipsmottaket handler spesifikt om rasistiske ytringer, så der er det primært etnisitet og hudfarge som er grunnlaget for de hatefulle ytringene som det tipses om. Hos nettpatruljen er det ingen avgrensning i tematikken folk henvender seg om, og det de kommer mest i befatning med, er hatefulle og truende ytringer knyttet til migrasjon og migrasjonsstrømmen, eller det de beskriver som «brede strøk av fremmedfrykt». Den ansvarlige for nettpatruljen forklarer: «Og da blir det litt blandings mellom om det er hudfarge eller religion, det er ikke alle som vet hva de er sinna på.» Når det gjelder de andre grunnlagene som er dekket av straffeloven § 185, har de fått noen få kommentarer på ytringer rettet mot nedsatt funksjonsevne, mens de ikke har fått noen tips om ytringer rettet mot seksuell legning.
Bildet hatkrim-gruppa tegner, er svært likt. Blant sakene de får inn, er etnisitet det største grunnlaget for hatefulle ytringer, mens det har vært en økning i saker på religion. Det har vært svært få saker om seksuell orientering og ingen på nedsatt funksjonsevne. I sum tegner det seg altså et klart bilde av at omfanget av innmeldte saker på hatefulle ytringer oftest er knyttet til ulike sider ved inn-vandrere og innvandring, noe som er i tråd med tendensene som vi beskrev i kunnskapsgjennomgangen i kapittel 3.
Avsenderne
Hva kjennetegner avsendere av hatefulle ytringer? Bildet som tegnes, er ikke helt entydig. Den ansvarlige for tipsmottaket sier:
Inntrykket er at dette er hvermannsen. Man kan ikke avgrense det til kjønn eller alder eller geografisk lokasjon. […] Man kan ikke profilere vedkommende på den måten.
Juristen i hatkrim-gruppa beskriver imidlertid de typiske sakene de får inn på hatefulle ytringer på internett som:
[…] folk som har mistet jobben nylig, og synes det er veldig skummelt med flyktningkrisen og folk som kommer hit og terror. Og så har de sittet en sen natt og drukket for mye og så kommer det ting ut som de ser i ettertid at dette var ikke helt greit. Jeg synes vi har mye av det der.
Hun utdyper videre at det ikke er uvanlig med «alkoholmisbruk, rusmisbruk, kanskje også litt psykiatri».
Nettpatruljen er til tider i dialog med avsendere av hatefulle ytringer. Den ansvarlige for nettpatruljen mener de ser to typer avsendere: de som kan korrigeres og gjengangerne:
Du har de som sier noe i affekt. Og så sier du ifra, også sier de ’Jaja, jeg skjønner at det ikke er lov’. Så blir det bedre, i hvert fall hos oss, jeg vet ikke hva de gjør andre steder. Så er det de som bare spyr ut. Hvor mye som er det ene og det andre, det vet jeg ikke.
Denne inndelingen gjenspeiles i hatkrim-gruppas erfaringer, men de knytter den også til forskjellen mellom ulike typer plattformer:
Facebook-kommentarene er ofte korte og enkeltstående. Det viser seg ofte at gjerningspersonene, etter mitt inntrykk, angrer veldig og skjønner at man har gått for langt. Mens blogg-sakene er folk som har skrevet mange innlegg over tid, og er langt inne i noen konspirasjonsteorier.
At politiet kommer, er bare en bekreftelse på det de alltid har tenkt.
I kunnskapsgjennomgangen i kapittel 3 så vi at en sterk følelse av hat ikke nødvendigvis er en primær motivasjon for hatefulle ytringer (for eksempel Erjavec & Kovačič 2012). Dette er også noe hatkrim-gruppa trekker frem.
Etterforskeren forklarer det ikke alltid virker som det ligger så mye i ytringene:
Det er jo litt typisk at når man skal si noe stygt så velger man det man ser: du har utestående nese, du er homo, muslim. Det er så lett å se etter sånne ting og tenke at dette stikker litt. ’Nå skal du føle min vrede.’ Men det er vanskelig å veie det opp, er det hatefulle ytringer fordi du har ordentlig nedsettende negative holdninger i bånn eller var det fordi du bare der og da skal finne på noe.
Samtidig understreker informantene at det rent juridisk, og for den fornærmede, ikke nødvendigvis spiller noen rolle hva motivasjonen for ytringen er:
Den fornærmede vil oppleve det like krenkende, tror jeg, uansett om du egentlig ikke mente det så veldig, og bare slengte det ut av deg. De ser ikke forskjell på de som har ment det hele livet og ikke. Det er de samme tingene som blir sagt.
Spesielt i den amerikanske forskningslitteraturen har det vært rettet mye opp-merksomhet mot organisert hat og hatgrupper. Basert på sakene som kommer inn, mener imidlertid politiet at dette er mindre relevant i en norsk sammen-heng. Hatkrim-gruppa har hatt lite etterforskning av nettverk. Sakene de får inn, handler oftest om folk som opptrer alene. Kripos forteller at de får inn tips om grupper på Facebook, men de er opptatt av at disse gruppene ikke bør ses på som organiserte hatgrupper tilsvarende de man finner mange av i USA:
Det er ikke det samme. Vi får tips om aktiviteten for eksempel på en Facebook-gruppe som gjør at folk reagerer. Men det er ikke sånn at dette er folk som møtes hele tiden og møtes regelmessig. Det er ganske lett å bli medlem av en gruppe på nett. […] Det kan føles ganske uforpliktende å bli medlem av en gruppe og finne seg noen meningsfeller.
Likevel beskriver de en gruppedynamikk på nettet hvor ulike grupperinger med motstridende syn hauser hverandre opp, og bidrar til å skape sterkere samhold innad i gruppene. De har også eksempler på internettgrupper på Facebook som begynner som en arena hvor meningsfeller kan møtes og diskutere, og som blir til et verktøy disse personene bruker for å organisere seg i den virkelige verdenen.