Fylkeskommunens oppgaver

Det overordnete nasjonale ansvaret for kulturminnevernet ligger hos Klima- og miljø-departementet. Riksantikvaren er departementets rådgivende og utøvende faginstans for forvaltning av kulturminner, og er organisert som et direktorat under departementet.

Fylkeskommunen er regional kulturminnemyndighet. Sametinget har kulturminnemyndighet for samiske kulturminner. I tillegg har landsdels- og sjøfartsmuseene et ansvar på kultur-minneområdet. Gjennom rollen som planmyndighet er det kommunene som har ansvar for å ivareta verneverdig bebyggelse og fredete kulturminner.

Fylkeskommunene har siden 1990 hatt rollen som kulturminnemyndighet med ansvar for den regionale kulturminnepolitikken. Fylkeskommunen har avgjørelsesmyndighet og førstelinje-ansvaret i flere saker som angår kulturminner og kulturmiljøer, blant annet innsigelses-myndighet i plansaker, forvaltningsansvar for de fleste fredete bygninger, registrerings-myndighet for arkeologisk fredete kulturminner og tilskuddsforvaltning knyttet til fredete bygninger i privat eie. Den øvrige myndighetsutøvelsen ligger hos Riksantikvaren. I tillegg har fylkeskommunen en viktig rådgivnings- og veiledningsfunksjon overfor kommunene, blant annet knyttet til rollen som regional planmyndighet.

I rollen som kulturminnemyndighet har fylkeskommunen mulighet til å legge til rette for at kulturminnene blir en viktig ressurs i regional utvikling, for eksempel for utvikling av reise-livsnæringen.

Riksantikvaren er også tillagt myndighet etter kulturminneloven som førsteinstans på flere områder.

17.1.1 Foreslåtte endringer som del av regionreformen

Som del av regionreformen forslår Klima- og miljødepartementet at følgende overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunene – noe Stortinget støtter: ¹¹⁵

− Oppgaver knyttet til kulturminneloven og hvor omfanget av saker bidrar til å bygge sterkere kompetansemiljøer regionalt. Dette innebærer å overføre et større ansvar i forvaltningen av de fleste automatisk fredede kulturminner til regionalt nivå. Saks-feltet blir da i hovedsak samlet på ett forvaltningsnivå, noe som vil gjøre Saks-feltet enklere og mer oversiktlig for eiere, eiendomsutviklere, kommuner og andre.

115 Jf.Innst. 377 S (2015‒2016) og Meld. St. 22 (2015‒2016)

− Regionenes ansvar for å forvalte vedtaksfredede kulturminner utvides til også å om-fatte de fleste forskriftsfredede bygninger i statlig eie. Vernestatus for mange av disse anleggene er nå avklart gjennom statlige landsverneplaner og det er dermed faglig grunnlag for overføring av forvaltningsansvaret. Forvaltningen av særlig viktige forskriftsfredede bygninger i statlig eie beholdes av Riksantikvaren. En opplisting av hvilke bygninger dette omfatter, vil inngå som ledd i det videre arbeidet.

− Oppgaver knyttet til forvaltningen av vernete fartøyer som er "listeførte" overføres regionvis. Slike "listeførte kulturminner" kan defineres som utvalgte kulturminner av særlig verdi, og er normalt ikke formelt fredet etter kulturminneloven. Kulturminnene skal imidlertid forvaltes som om de var fredet.

− All planrelatert ivaretagelse av kulturminneinteressene samles på regionalt nivå. I og med overføring av større ansvar i forvaltningen av automatisk fredete kulturminner, innebærer dette også myndighet til å avgjøre dispensasjon fra automatisk fredning i forbindelse med planbehandlingen.

Når det gjelder Riksantikvarens tilskuddsmidler, er store deler av disse i dag knyttet til de ti nasjonale bevaringsprogrammene. Etter at programperioden er avsluttet, kan deler av eventuelle nye tilskuddsordninger overføres til formål som i dag inngår i de ti nasjonale bevaringsprogrammene, etter modell av bevaringsprogrammet rettet mot private eiere av fredede bygninger (FRIP). I dette programmet mottar fylkeskommunene søknader og inn-stiller til Riksantikvaren. Riksantikvaren fordeler på denne bakgrunn rammer til fylkes-kommunene som deretter prioriterer tildelingen regionalt. Fylkesfylkes-kommunene rapporterer til Riksantikvaren på tildelte midler.

Ifølge Klima- og miljødepartementet skal Riksantikvaren beholde førstelinjeansvaret for enkelte saksområder og objekter av vesentlig nasjonal verdi, som er viktige for en samlet og enhetlig oppfølging av nasjonal politikk. Det samme gjelder saksområder som krever særlig spisskompetanse, der det er lite effektivt å bygge opp kompetanse regionalt. Samlet vil dette bidra til å sikre direktoratets kompetanse og faglige legitimitet.¹¹⁶

I Prop. 84 S (2016-2017) står det: Med overføring av førstelinjeansvar, avgjerdsmakt og opp-gåver til nytt regionalt folkevalgt nivå vil Riksantikvaren få høve til å vidareutvikle funksjonen som rådgivande og utøvande faginstans og styrke rolla som direktorat. Riksantikvaren skal mellom anna framleis ha førstelinjeansvaret for kulturminne av internasjonal eller særleg stor nasjonal verdi.

Forslag til forskriftsendringer som oppfølging av Stortingsvedtakene er forøvrig under utarbeidelse i departementet.

Forslag fra Vestfold fylkeskommune

I påvente av Klima- og miljødepartementets konkretisering av endringene i ansvarsdelingen, har Vestfold fylkeskommune utformet et eget forslag til ny ansvars- og oppgavefordeling på kulturminneområdet. Vestfold mener at for å nå målet om en enklere og mer oversiktlig kulturminneforvaltning, må dagens ansvarsforskrift endres, og den reviderte forskriften må inneholde færre unntak og særbestemmelser enn det dagens forskrift gjør. En opprydding i ansvars- og oppgavefordelingen på kulturminnefeltet vil gjøre forvaltningen mer oversiktlig, brukervennlig og effektiv.

Vestfolds forslag legger opp til at Riksantikvaren fortsatt skal være fredningsmyndighet og klageorgan for vedtak fattet i fylkene, at direktoratet skal ha innsigelsesmyndighet etter gitte

116 Meld. St. 22 (2015‒2016)

kriterier og at det skal sikres adgang til å hente inn saker dersom viktige nasjonale kultur-minner/-miljøer er truet. Ifølge Vestfold fylkeskommune er det viktig at direktoratet utgjør en slik sikkerhetsventil i den samlede kulturminneforvaltningen, slik at det kan gripe inn dersom faglige kulturminnehensyn ikke blir ivaretatt blant annet i kommunene og fylkeskommunene.

Forslaget medfører likevel at myndighet og oppgaver flyttes fra statlig til regionalt nivå, slik at alt førstelinjeansvar i forvaltningssaker samt myndighet til å dispensere fra kulturminne-loven legges til fylkeskommunen og sjøfartsmuseene. En slik desentralisering vil føre til økt demokratisering, mener Vestfold fylkeskommune, og den vil gi Riksantikvaren mulighet til videreutvikle og styrke sin rolle som direktorat, det vil si som rådgivende og utøvende fag-instans.

17.2 Utvalgets vurderinger

På kulturminnefeltet ivaretar fylkeskommunene et nasjonalt ansvar på regionalt nivå. Dette har lagt grunnlag for forvaltning av kulturminnefeltet i et regionalt utviklingsperspektiv, sam-tidig som fylkeskommunene skal ivareta nasjonale målsettinger.

Utvalget støtter Klima- og miljødepartementets initiativ til i stor grad å rendyrke Riks-antikvaren som direktorat og å styrke de fylkeskommunale kulturminnemiljøene. Mer helhet-lig ansvar for førstelinjeoppgavene på feltet vil kunne bidra både til forenkling, økt regionalt engasjement og sterkere regional kulturminnekompetanse. Fylkeskommunene vil kunne bli bedre rådgivere og støttespillere både for kommuner, private eiere og tiltakshavere i spørsmål om kulturminneverdier.

Utvalget mener Klima- og miljødepartementet bør ha en helhetlig og prinsipiell tilnærming til oppfølgingen av vedtakene om endringer i oppgavefordelingen mellom fylkeskommunen og Riksantikvaren.¹¹⁷ Utvalget mener at mest mulig av enkeltsaksbehandlingen på kulturminne-feltet bør legges til regional kulturminnemyndighet. Samtidig ser utvalget at det kan være argumenter som taler for at ansvaret for enkelte typer kulturminner fremdeles samles i

direktoratet. Det kan være kulturminner av særlig stor nasjonal eller internasjonal verdi, store enkeltobjekter av nasjonal verdi med betydelige kostnader knyttet til seg, og/eller objekter som krever en særskilt kompetanse som det ikke vil være rasjonelt å bygge opp regionalt.

Som Vestfold fylkeskommune også understreker, ser utvalget det som hensiktsmessig at Riksantikvaren fremdeles skal være fredningsmyndighet og klageorgan for vedtak fattet i fylkene, og at Riksantikvaren bør beholde innsigelsesmyndigheten etter gitte kriterier.

Utvalget mener tilskuddsforvaltningen i dag virker byråkratisk og lite effektiv. Samtidig gir organiseringen en fleksibilitet med hensyn til å fordele begrensede midler til prosjekter som trenger det mest. Ut fra kulturminneansvaret som fylkeskommunene har, og med den styrkede kapasiteten og kompetansen de sammenslåtte fylkeskommunene vil få, mener utvalget at fylkeskommunen i størst mulig grad selv bør få ansvar for å forvalte og prioritere midler ved at midlene i de relevante bevaringsprogrammene overføres til fylkeskommunene. Det vil gi fylkeskommunene forutsigbarhet med hensyn til hvilke økonomiske rammer som er til rådighet, det vil gi et bedre grunnlag for å prioritere innkomne søknader, det kan planlegges for lengre restaureringsløp for visse anlegg, og fylkeskommunen kan være mer forutsigbar overfor eiere av bygninger som er tilskuddsberettiget. Dette vil også redusere rapporteringen.

Samtidig ser utvalget at det kan være hensiktsmessig at også Riksantikvaren har egne midler

117 Meld. St. 22 (2015‒2016) og Prop. 84 S (2016–2017).

som kan tildeles ved ekstraordinære behov i enkeltfylker. Utvalget mener dette er i tråd med retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

17.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at førstelinjeoppgavene på kulturminnefeltet i hovedsak legges til fylkes-kommunene.

Utvalget foreslår at ansvaret for relevante tilskuddsordninger legges til fylkeskommunene.