Forsøk fylkesmannen

I 2015 og 2016 ble det igangsatt et forsøk for å øke bosettingen, der bosetting av flyktninger skjedde i regi av fylkesmannsembetene i Hordaland og Østfold. Fylkesmannsembetene fikk ansvaret for dialogen med kommunene om antallet bosettingsplasser. Arbeidet skulle også bidra til utviklingsarbeid i kommunene for å styrke innsatsen med integrering og kvalifisering i kommunene. NIBR evaluerte forsøket.

Bosettingen økte og flere kommuner ble bosettingskommuner. Evalueringen viser at dette ikke skyldtes fylkesmannsembetenes innsats alene, da også tilsvarende utvikling viste seg i de andre fylkene. NIBR mener imidlertid at det de to fylkesmannsembetene oppnådde, var at arbeidet ble gjennomført mer helhetlig og systematisk, både internt hos fylkesmannen og hos regional stat samlet, og at kommunene fikk en tydelig og sterk støtte hos fylkesmannen.

Justis- og beredskapsdepartementet har ment at det ikke er aktuelt å foreslå overføring av ansvar og oppgaver fra IMDi til fylkeskommunene. Stortinget har imidlertid anmodet regjeringen om å vurdere overføring av oppgaver til fylkeskommunene, både ved

behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), og ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017).

Stortinget ønsker å styrke nytt regionalt folkevalgt nivås rolle i integreringsarbeidet i forbindelse med sysselsetting og utdanning/kompetanseheving, samt som bindeledd mot kommuner, næringsliv og frivillig sektor. Stortinget har vektlagt at integrering er et spørsmål

der regionalt skjønn kan spille en viktig rolle, og hvor flere alternative tilnærminger til integrering kan prøves ut, det skjer erfaringsutveksling og læring av hverandre.

9.2 Utvalgets vurderinger

Hvilket geografisk nivå er best egnet til å ivareta oppgavene som i dag ligger til IMDi?

Kommunene bør fortsatt ha hovedansvaret for integreringen av flyktninger. Flyktningene bosettes i kommunene, og kommunene har ansvar for en rekke oppgaver som kan sikre en god inkludering i samfunnet, som grunnskole og helsetjenester.

Samtidig har det vist seg utfordrende for mange kommuner å sikre en god gjennomføring av introduksjonsprogrammet. Dette kommer blant annet fram i en evaluering gjennomført av FAFO.⁶⁷ Utvalget mener at fylkeskommunene på en bedre måte enn IMDi kan ivareta veiledningsrollen overfor kommunene og understøtte kommunene i deres arbeid. Fylkes-kommunene er nær Fylkes-kommunene, de vil kunne se tilbudet på tvers av Fylkes-kommunene i fylket, og bidra til at kommunene i større grad lærere av hverandre og dermed oppnår målene for integreringsarbeidet. Begrunnelsen for dette synet er at fylkeskommunene har bedre lokal-kunnskap enn et statlig direktorat.

Utvalget viser til at regjeringen ved regjeringsutvidelsen i januar 2018 samlet ansvaret for integrering sammen med ansvaret for grunnskole og videregående opplæring i Kunnskaps-departementet. Dette sammenfaller med utvalgets forståelse av at opplæring og kvalifisering er veien til god integrering. Utvalget vil her vise til at det legges opp til at fylkeskommunene får ansvar for kartlegging av kompetanseutfordringene regionalt, herunder også flyktningenes kompetanse. Denne oppgaven blir sentral i årene framover.

Ressursbehovet forbundet med bosetting vil de nærmeste årene trolig bli mindre enn i dag.

Ansvaret for bosetting bør av effektivitetshensyn derfor følge ansvaret for kompetanse-kartlegging og videregående opplæring.

Veiledningsansvaret vil naturlig følge ansvar for bosetting og kompetansekartlegging. Fylkes-kommunene kjenner Fylkes-kommunene i fylket, vil kunne ha nær dialog om Fylkes-kommunenes behov, og vil kunne ivareta rollen som både som pådriver og som veileder i integreringsarbeidet. Fylkes-kommunene har en samordningsrolle og kan mobilisere og samarbeide med andre viktige sektorer. Utvalget mener 11 fylkeskommuner kan ivareta oppgaven som pådriver for god integrering bedre enn et nasjonalt direktorat med seks regionkontorer.

Bør oppgavene som i dag ligger til IMDi tilpasses regionale forhold og i større grad underlegges regionalpolitiske prioriteringer?

Utvalget viser til Stortingets anmodning om vurdering av om integreringsfeltet kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene. Stortingsflertallet begrunner dette blant annet ved at regional og lokal kjennskap og kunnskap er en styrke i integreringsarbeidet.

Utvalget mener at å legge til rette for integrering og å sørge for at innvandrere tilegner seg språk, får utdanning og tar del i arbeidslivet er samfunnsutvikling, og dermed i kjernen av det som er fylkeskommunens rolle. Integreringsarbeidet må tilpasses lokale og regionale behov og forutsetninger innenfor nasjonale normer og regler. Det finnes ikke ett standardsvar for

67 Djuve, Kavli, Sterri og Bråten (2017) Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem? Fafo-rapport 2017:31.

hvordan integreringen best skjer. Utvalget mener derfor at integreringsarbeidet bør under-legges lokale og regionale folkevalgte organer som har legitimitet til å legge til rette for arbeidet og som kjenner de lokalsamfunn integreringsarbeidet skal skje i. En overføring er i tråd med retningslinje 3 for oppgavefordelingen.

Bør oppgavene som i dag ligger til IMDi ses i et sektorovergripende perspektiv?

Antallet flyktninger varierer sterkt over tid og høye tall siste årene er knyttet til perioder med kriser og krig på for eksempel Balkan og i Midtøsten. I 2017 var tilstrømmingen av flytninger til Norge relativt lav. Samtidig er det økende behov for å integrere flyktninger som kom i perioden 2014-2017 i hovedsak som følge av krigen i Syria. Integreringsarbeidet skjer i stor grad i kommunene og er blant annet knyttet til bosetting, utdanning og tilpasning til arbeids-markedet. Etter avlagt grunnskole kommer behovet for videregående opplæring. Det er da viktig at integreringen er nært koblet til fylkeskommunenes ansvar for videregående opp-læring, fagskoler og regional kompetansepolitikk, og også til deres arbeid for å legge til rette for næringsutvikling.

God dialog mellom kommunene og fylkeskommunene kan bidra til en god sammenheng mellom grunnskole og videregående opplæring for målgruppen. En overføring vil være i tråd med retningslinje 4 for oppgavefordelingen.

9.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at ansvar for store deler av oppgavene som ligger til IMDi, herunder

veiledning av kommunene i integreringsarbeidet, utbetaling av tilskudd til kommunene, samt kompetanseutvikling og bosetting, overføres til fylkeskommunene. Utvalget mener at

oppgaveoverføringen gjør at det ikke er behov for et eget direktorat på integreringsfeltet.

Utvalget mener utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement.

Forslaget innebærer at fylkeskommunene inngår i samarbeidet med staten om den regionale fordelingen av flyktninger, samt dialogen med, og oppfølgingen av, kommunene for å sikre rask bosetting. Integreringstilskuddet til kommunene, som er en ren per capita-finansiering, utbetales fortsatt av staten.

Del III Samferdsel

Ulike transportformer bør ses i sammenheng og utfylle hverandre. Miljø-, klima-, trafikk-sikkerhets- og fremkommelighetsmål legger overordnede føringer for transportpolitikken.

Samferdsel er også avgjørende rammebetingelse for næringslivets utvikling.

Fylkeskommunen har ansvar for en rekke oppgaver på samferdsels- og infrastrukturområdet.

Fylkeskommunen har ansvar for store deler av kollektivtransporten: rutetransport med buss, båt, trikk, t-bane og bybane, samt skoleskyss innenfor egne grenser. I tillegg omfattes trans-portordninger til fritidsreiser for funksjonshemmede brukere som ikke kan bruke det ordinære rutetilbudet (TT-ordningen).

Fylkeskommunene har også ansvar for fylkesveiene som utgjør 80 prosent av det samlede vei-nettet (fylkesvei, riksvei og europavei). Fylkeskommunene har også ansvar for fylkesvei-ferjene.

Fra 2020 får fylkeskommunene ytterligere ansvar på området blant annet gjennom overføring av ansvaret for offentlig kjøp av regionale flyruter som del av regionreformen. Den eneste lovpålagte oppgaven på området er skoleskyssen (grunnskole og videregående skole).

Den følgende delen omfatter ansvar for kjøp av persontransport med tog og ansvar for virke-midler for utbygging av bredbånd.

10 Kollektivtransport

10.1 Bane, buss og båtruter

Ansvar for kollektivtransporttilbudet handler om 1) retten til å inngå kontrakt om kjøp av tjenesten og yte godtgjørelse og gi enerett til utførelsen av denne tjenesten, og 2) mulighet til å gi rettslig adgang til å drive den aktuelle transporten, ved å tildele løyve for transport med motorvogn og fartøy og tillatelse for skinnegående transport.

Kollektivtransporten som fylkeskommunen har ansvar for finansieres i hovedsak gjennom frie inntekter (skatteinntekter og rammeoverføringer fra staten), billettinntekter og bompenger. I tillegg har staten ved Samferdselsdepartementet (SD) øremerkede tilskuddsordninger til fylkeskommunene som også kommer kollektivtransporten til gode, herunder belønnings-ordningen og belønnings-ordningen med statlig delfinansiering av infrastrukturkostnadene ved fylkes-kommunale kollektivtransportprosjekter i de fire største byene (den såkalte 50/50-ordningen).

Som del av ansvaret for den lokale kollektivtransporten har fylkeskommunen også ansvar for tilrettelagt transport for funksjonshemmede (TT-ordningen). Ordningen omfatter fritidsreiser.

SD har i tillegg etablert en statlig tilskuddsordning som en utvidet TT-ordning (kap 1330, post 60). Formålet er å tilby brukere med særlige behov (rullestolbrukere og blinde/svaksynte) flere TT-reiser enn de ellers ville fått gjennom de fylkeskommunale ordningene. Sammen med fylkeskommunens TT-tilbud er målsettingen å sikre disse brukerne et reisetilbud på til sammen 200 enkeltreiser per år. Ordningen finansieres over SDs budsjett, på grunnlag av Stortingets bevilgninger. I statsbudsjettet for 2018 er ordningen på om lag 113 mill. kroner.

Tilskudd utbetales for ett år av gangen. Fylkeskommunene/Oslo kommune kan søke om tilskudd fra ordningen.