Arbeid- og velferdsforvaltningen (NAV)

NAV har som ett av sine hovedmål å få flere personer i arbeid og aktivitet, og å skape et velfungerende arbeidsmarked. NAV skal tilby arbeidsgivere og arbeidssøkere kunnskaps-basert og hensiktsmessig arbeidsmarkedsbistand, blant annet ved å koble arbeidsgivere med rekrutteringsbehov og aktuelle arbeidssøkere. NAV har som følge av regionreformen endret den regionale etatsstrukturen. NAV får 12 regionkontorer som sammenfaller med de nye fylkeskommunene (med unntak av den fremtidige fylkeskommunen Buskerud/Akershus/

Østfold der NAV deles i Øst-Viken og Vest-Viken). Som del av regionaliseringen av NAV-fylke er det også gjort endringer i arbeidsdelingen mellom NAV-kommune og

region-kontorene. Regionkontorene er bindeleddet mellom direktoratet og NAV-region-kontorene. Region-kontorene ivaretar styring og samhandling med kommunene og har ansvar for utvikling, omstilling og støtte overfor underliggende enheter. Regionkontoret skal ha en tydelig rolle i samarbeid med andre relevante aktører i samfunnet.

De fylkesvise karrieresentrene er et viktig tillegg til NAVs tjenester, og NAV-fylke sam-arbeider med fylkeskommunene om karriereveiledningstjenester. NAV-fylke har samarbeids-relasjoner med fylkeskommunene og andre regionale aktører også på andre områder.

NAV-fylke forvalter flere tilskuddsordninger innenfor opplæring og kompetanse:

Arbeidsmarkedsopplæring (AMO) (826,8 mill. kroner i 2018)

Opplæring er tiltak for personer som trenger kvalifisering for å kunne få eller beholde jobb.

Hensikten er å bli kvalifisert for ledige jobber. Opplæringen kan gis som arbeidsmarkedskurs, som yrkesrettet opplæring eller i form av ordinær utdanning. AMO-kurs er korte yrkesrettede kurs på inntil ett år som arrangeres i regi av NAV. Man må være 19 år for å kunne delta på arbeidsmarkedskurs. Kursene inneholder ofte en kombinasjon av praktisk og teoretisk opp-læring, og kan omfatte arbeidspraksis i en ordinær virksomhet. Hvilke arbeidsmarkedskurs NAV tilbyr, vil variere ut fra behovene i arbeidsmarkedet lokalt.

Bedriftsintern opplæring (BIO) (118,5 mill. kroner i 2018)

Virksomheter som må foreta en vesentlig endring av bedriftens produksjon eller etablere seg på nye markeder, kan søke om bedriftsintern opplæring. Det er en forutsetning at tilskuddet vil bidra til å opprettholde og styrke kompetansen til virksomhetens ansatte. Virksomheten kan få tilskudd til kostnader knyttet til opplæring og til lønnsutgifter til deltakerne i opplær-ingsperioden. Opplæringstiden for hver deltaker kan som hovedregel vare i inntil 26 uker.

Støtte innenfor det ordinære utdanningssystemet for personer med nedsatt arbeidsevne (153,2 mill. kroner i 2018)

Dersom man står uten rett til opplæring i utdanningssystemet, eller har svake grunnleggende ferdigheter, kan NAV gi støtte til yrkesrettet opplæring eller opplæring i grunnleggende ferdigheter. Denne opplæringen kan både være i form av kurs eller som opplæring på videre-gående nivå eller i fagskole. Yrkesrettet opplæring kan ha en varighet på inntil 2 år. Ordinær utdanning kan ha en varighet på inntil 3 år.

8.2 Utvalgets vurderinger

Hvilket geografisk nivå er hensiktsmessig for å ivareta kompetansepolitikken?

Å tilby karriereveiledning, kartlegge regionale kompetansebehov, formidle opplæringsbehov og å sørge for relevante utdannings- og opplæringstilbud har nytte av nærhet og forståelse for brukernes og arbeidslivets behov. Fylkeskommunene har i dag ansvaret for videregående skoler og fagskoler, både fordi de har en nærhet til innbyggerne, og et tilstrekkelig stort befolkningsareal til å kunne gi varierte og gode tilbud til innbyggerne. Når det nå blir færre og større fylkeskommuner, vil dette styrke de regionale fagmiljøene. Fylkene vil omfatte flere ulike arbeidsmarkeder og næringsstrukturer, som det kompetansepolitiske arbeidet skal støtte opp under. Fylkeskommunene har nærhet til næringslivet, til kommunene og til utdannings-institusjonene. Nærhet gir kunnskap om regionale behov, forutsetninger og muligheter.

Kompetansepolitikken krever ikke først og fremst et landsdekkende perspektiv for prioritering og tilrettelegging. I tråd med retningslinje 1 for oppgavefordelingen mener utvalget at den nye fylkesstrukturen legger grunnlag for å overta betydelig ansvar og oppgaver innenfor kompe-tansepolitikken.

Samtidig ser utvalget at det fortsatt er behov for nasjonale virkemidler. Staten bør fortsatt ha ansvaret for oppgaver som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep eller som er standardiserte, jf.

retningslinje 5.

Bør kompetansepolitikken tilpasses regionale forhold og i større grad underlegges regionalpolitiske prioriteringer?

Kompetanseområdet er ikke preget av regelstyring og standardisering, men krever regional tilpasning innenfor nasjonale rammer. Utvalget mener at en regionalt politisk forankret kompetansepolitikk gir et godt grunnlag for å tilpasse strategier, prioriteringer og tiltak til regionale behov og forutsetninger. Dialog og involvering av partene i arbeidslivet, univer-sitets- og høgskolesektoren og andre regionale kompetanseaktører, er en forutsetning for å lykkes på dette området. Utvalget mener at en styrket regional kompetansepolitikk handler om å foreta avveininger og prioriteringer mellom ulike legitime mål og interesser. En styrking av fylkeskommunenes ansvar er i tråd med retningslinje 3 for oppgavefordelingen om at opp-gaver som krever tilpasning til regionale behov bør legges til fylkeskommunene.

Bør kompetansepolitikken ses i et sektorovergripende perspektiv?

Kompetansepolitikken ligger i skjæringspunktet mellom utdannings-, arbeidsmarkeds-, integrerings-, nærings-, og regionalpolitikken. En mer systematisk regional koordinering av innsats og ressurser vil kunne gi bedre måloppnåelse på området. Kompetanseområdets kompleksitet innebærer store utfordringer med å få god og oppdatert kunnskap om kompe-tansebehovene i de ulike regionale arbeidsmarkedene. Å samle oppgavene hos fylkes-kommunene kan gi en mer helhetlig innsats.

Utvalget vil særlig peke på at fylkeskommunene allerede har en sentral rolle gjennom ansvaret for videregående opplæring, voksenopplæring og fagutdanning. Utvalget vil også peke på forslaget i kapittel 9 om overføring av ansvar på integreringsområdet til fylkes-kommunene. Kompetansepolitikken har en sentral rolle på integreringsområdet. Denne sammenhengen understrekes også ved at Kunnskapsdepartement nå har fått ansvar for integreringsfeltet.

Det er også en klar kobling mellom næringspolitikk og kompetansepolitikk. Innovasjon og verdiskaping i næringslivet er avhengig av tilgang på kompetent arbeidskraft på alle nivåer.

Utdanningssystemet skal forsyne virksomheter med kunnskap og kompetanse både på kort og lang sikt. Kunnskap om dagens og framtidens kompetansebehov er en forutsetning for å gjøre riktige prioriteringer i utdannings- og kompetansepolitikken.

Utvalget mener ansvaret for kompetansepolitikken, herunder ansvaret for å stimulere og koordinere etterspørselssiden i kompetansemarkedet og å tilpasse tilbudssiden, bør samles og kobles nærmere opp mot øvrige fylkeskommunale roller og oppgaver. Utvalget vil spesielt peke på merverdien av å knytte kompetansepolitikken nærmere ansvaret for videregående skole, fagskoler, forskning, nærings- og innovasjonspolitikken.

En overføring av ansvar og virkemidler på kompetanseområdet til fylkeskommunene er i tråd med retningslinje 4 for oppgavefordelingen: Oppgaver som krever stor grad av koordinering/

samordning, og/eller oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til samme forvaltningsorgan.

8.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å formalisere fylkeskommunenes ansvar for å kartlegge regionale kompe-tansebehov, og for å formidle behovet til tilbyderne av utdanning og opplæring. I dette ligger også et ansvar for å tilrettelegge for etterspurte opplærings- og utdanningstilbud og å gjøre vurderinger knyttet til offentlig medfinansiering av opplærings- og utdanningstiltak.

Universiteter og høgskoler bør samarbeide tett med fylkeskommunene om utviklingen av relevante utdanningstilbud.

Utvalget foreslår derfor at virkemidler og oppgaver knyttet til karriereveiledning regionalt overføres fra Kompetanse Norge og NAV til fylkeskommunene. Dette omfatter kap. 258 post 60 Tilskudd til karriereveiledning og NAVs ressurser på området. Finansieringen og ansvaret bør samles og legges til fylkeskommunene.

Videre foreslår utvalget at fylkeskommunene får ansvar for å legge til rette for og finansiere opplærings- og utdanningstiltak som ikke er dekket over ordinære bevilgninger til univer-siteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Dette omfatter blant annet tilskudd til studieforbund, Kompetansepluss og tiltak innenfor livslang læring som i dag forvaltes av Kompetanse Norge.

Utvalget viser til kapittel 9 der utvalget også foreslår å overføre kompetanserettede virke-midler på integreringsområdet.

Tilbudet av fagutdanninger på videregående skoler og fagskoler må tilpasses arbeidslivets skiftende behov. Prosessen for å få godkjenning bør gå raskere. Fylkeskommunene bør i større grad kunne dimensjonere studieplasser mellom fagområder.

Utvalget mener også at tilskuddene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen, bedriftsintern opp-læring og støtte innenfor det ordinære utdanningssystemet for personer med nedsatt arbeids-evne, bør vurderes overført til fylkeskommunene. Dette spørsmålet bør utredes nærmere.

Staten bør fortsatt ha ansvar for nasjonale støttefunksjoner og utviklingstiltak, samt

spesialiserte og/eller standardiserte funksjoner. Eksempler på slike er sekretariatsfunksjoner for nasjonale organer, nasjonale systemfunksjoner og nasjonal kunnskapsinnhenting, tilskudd til drift av fellesorgan for de offentlig godkjente nettskolene og studieforbundene, samt ansvaret for innholdet i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

En konsekvens av utvalgets forslag kan være at det ikke lenger vil være behov for et eget direktorat på området, og at de gjenstående nasjonale oppgavene derfor kan overføres til Utdanningsdirektoratet.

9 Integrering