Forventninger og forutsetninger

Harrison et al. (2003) påpeker at foreldrenes forventninger og holdninger til Lidcombe-programmet kan gjøre utslag for progresjonen i behandlingen. Moren til Lars forteller at de var kritiske til Lidcombe-programmet som behandlingsmetode da logopeden først la fram forslaget om behandlingen. Denne skeptisismen var først og fremst knyttet opp mot praktiske hensyn ved at foreldrene selv skulle utføre behandlingen. Hun sier:

Det blir jo litt mer utfordrende når det er foreldrene som må gjøre det. Altså for da må du ta deg fri fra jobb og sånn.

Moren til Lars sier at hun forventet seg altså at programmet ville ta opp mye tid i hverdagen, og at dette kunne bli problematisk. Hun forteller også at hun satte spørsmålstegn ved egne forutsetninger for å kunne utføre behandlingen:

...jeg tenkte jo før programmet: Skal jeg greie liksom huske på det og øve hver dag og sånn, men det er jo litt fordi én er vant til hele tiden at det er andre som ordner alt, men nei så det da blir du jo også litt bevisst hvordan du også jobber med ungen. Så

48

jeg synes det var veldig godt når vi kom i gang, eller bra når vi kom i gang, men akkurat sånn i starten så var jeg litt sånn: ja vel.

Disse forventingene sammenfaller med funnene til Goodhue et al. (2010) om at enkelte mødre forventer at andre skal ”fikse” barnet, framfor at mor må utføre behandlingen selv.

Moren til Lars gir uttrykk for at hun i ettertid stiller seg positiv til at foreldrene utfører behandlingen:

Jeg synes jo sånn i ettertid, så er det vel kanskje riktig at det er foreldrene som tar det, men da må jo ungen være motivert for det. Det er jo ikke gitt at foreldrene greier å motivere barna til det. Da kan det hende at det er bedre hvis det er andre.

Mange av mødrene i Goodhue et al. (2010) sin studie ga uttrykk for det samme, og mente at foreldreansvaret kunne øke effekten av behandlingen. Det ser ikke ut som morens skeptisisme overfor behandlingen hadde noen negativ innvirkning på progresjonen i

behandlingsframgangen i dette tilfelle, slik Harrison et al. (2003) skriver at det kan ha. Moren til Lars forteller at hun ikke hadde noen særlig andre formeninger om Lidcombe-programmet da de startet, men at hun var positiv i utgangspunktet:

Jeg har ikke noe forutsetning for å si om den ene metoden er bedre enn den andre, men denne hadde jo vist en del positive effekter, så jeg synes jo det er veldig ålreit å være med på noe du har sett det på, for det er jo ikke gitt at en ordinær logoped greier å dra fram det samme.

Dette hentyder at det kan være viktig med ”evidensbasert” behandling, der valget av behandlingsmetode er støttet på empirisk forskning (Ingham, 2003). Slik kan foreldrene ha noe konkret å forholde seg til når de skal ta stilling til ulike behandlingstilnærminger. I den forbindelsen har vi sett at flere studier viser positiv effekt av Lidcombe-programmet (Harris et al., 2002; Lattermann et al., 2008; Miller & Guitar, 2009). Moren til Siri sier dette:

Det eneste var at det var veldig nytt i Norge da, og jeg forsto det vel sånn at det var x-antall personer som hadde vært på kurs, men de hadde ikke prøvd det ut i noen særlig grad. Vi fikk høre at det var prøvd ut i andre land og at det var med positive effekter, men ikke her i Norge. Vi følte kanskje at vi var litt sånn prøvekanin, men vi var positive til det, absolutt.

49 Moren til Siri gir uttrykk for at de ikke var kritiske til behandlingen da forslaget ble lagt fram.

Logopeden derimot beskriver sin opplevelse av foreldrenes umiddelbare reaksjon som skeptisk:

Skeptiske i den forstand at de lurte veldig på det her med: ”Hvis vi kommenterer, hvis vi begynner å kommentere både det med flott snakking og sånn. Hvordan skal da barnet tenke. Da tenker jo barnet, men hvis dette er flott snakking da, så hvis jeg hopper på det, er ikke det bra da?”.

Denne bekymringen er i overensstemmelse med diskusjonen som har oppstått bl.a. i England og Danmark. Stewart (1996) har uttrykt bekymring for at kommentarer på barnets stamming kan føre til at barnet ser på seg selv som en ”stammer” i negativ forstand. Laulund (2002) har satt spørsmålstegn ved om foreldrene, som de viktigste personene i barnets liv, sender

negative signaler til barnet sitt ved å ha så mye fokus på barnets tale.

Det kan det virke som behovet for å få hjelp og foreldrenes sterke ønske om bedring hos barnet gjorde at foreldrene til Lars ”hoppet i det”, og lot være å uttrykke bekymringer i starten. Logopeden forteller dette om foreldrene til Lars:

Til meg så var de åpne fordi at de følte absolutt at de ønsket at barnet deres skulle få hjelp. Så de sa ja umiddelbart: ”ja, vi kan prøve det ut”.

Hun forteller videre:

…i ettertid så sa mor at hun var litt skeptisk. Hun var faktisk det. Den første eller de to første gangene, når hun skjønte at hun skulle gi disse tilbakemeldingene, som virker litt kunstig da, ikke sant.

Logoped A poengterer i samsvar med Harrison et al. (2003) at foreldres forutsetninger er viktig for å kunne gjennomføre behandlingen i Lidcombe-programmet, og at det er logopeden som skal sørge for at foreldrene får en grundig forståelse for behandlingen:

Jeg tror forutsetningene til foreldrene er nok veldig ulik, så man skal ”sense” på det om foreldrene er i stand til å gjennomføre det og kanskje noen ganger må man si at kanskje ikke det er den rette metoden fordi man ser at foreldrene ikke forstår helt hva det går ut på.

50

Logopeden understreker her at det, i tillegg til å gi en forståelse for hva

Lidcombe-programmet handler om, også er logopedens ansvar å avgjøre om foreldrene er ”egnet” til å utføre behandlingen. Logoped B utpeker nettopp dette poenget som noe av essensen i Lidcombe-programmet:

Jeg synes at det som er litt fint med det opplegget med Lidcombe er at jeg synes ikke de legger over behandlingen på foreldrene i den fortsand, eller jeg ser det ikke helt sånn lenger. Hvis ikke foreldrene klarer å gjøre det de skal gjøre eller hvis de er usikre eller alt med foreldrene legges egentlig tilbake på deg som behandler da. Så hvis ikke de får med seg noe da så er det noe du har gjort. Alt går tilbake til

logopeden, og det synes jeg for så vidt er litt flott, for du får jo veldig sånn refleksjon.

Logoped B legger alt ansvaret i behandlingen på logopedens skuldre. Harrison og Onslow (2010) påpeker at behandlingen er logopedens ansvar.