Ifølge eksistensfilosofene er det å kjenne på ensomhet en fundamental side ved menneskers eksistensvilkår (Halvorsen, 2008). Det er en mulig forklaring til at ensomheten aldri vil forsvinne, men man kan lindre den. Det er en del av det å være menneske (Killeen, 1998). I samfunnsvitenskapen ser man på menneske som et sosialt vesen som har behov for å være en del av et fellesskap (Halvorsen, 2005). Med dette som utgangpunkt forsøkes begrepet
ensomhet å defineres.
2.2.1 Hva er ensomhet?
16 Ensomhet som fenomen kan forstås ved hjelp av ulike definisjoner. Disse viser flere
perspektiver av ensomhet som er en subjektiv opplevelse, der det er misforhold mellom ønske og realitet innenfor sosiale, intime behov og ønske om kvalitativ eller kvantitativ relasjon.
Sosial isolasjon og det å være alene, er ikke nødvendigvis det samme som ensomhet.
I litteraturen nevnes flere definisjoner, her nevnes fire: Ensomhet er flerdimensjonal, negativ og vond følelse som kommer av at sosiale eller intime behov ikke er tilfredsstilt (Rönkä et al., 2017). Det flerdimensjonale kommer fram ved en mangel på sosiale relasjoner og gjennom en subjektiv opplevelse (Peplau & Perlman, 1982). Den indre opplevelsen og subjektiviteten gjør ensomhet vanskelig å definere, måle eller uttrykke til andre (Halvorsen, 2005). Den subjektive følelsen av ensomhet opplever noen selv om de er i fellesskap med andre (Galanaki &
Vassilopoulou, 2007; Halvorsen, 2005, 2008; Peplau & Perlman, 1982).
Halvorsen (2008) definerer ensomhet slik: «Følelsen av et misforhold mellom hvordan en har det sosialt og hvordan en ønsker å ha det». I tillegg nevnes ensomhet som en smertelig lengsel etter en eller flere personer. Savnet kan være etter noen ubestemte, men det kan også være en bestemt person (Halvorsen, 2005). Denne definisjonen tydeliggjør at ensomhet ikke
nødvendigvis er synonymt med sosial isolasjon som det ofte forbindes med (Halvorsen, 2008). Her er det mulighet for å ha et sosialt samspill som ikke tilfredsstiller eget behov, men man er ikke nødvendigvis sosialt isolert. Likevel kan man oppleve å ikke være et fullverdig medlem av det sosiale nettverket og dermed oppleve seg sosialt isolert (Halvorsen, 2008).
Den subjektive opplevelsen kommer fram ved misforholdet og følelsen er det bare personen selv som kan meddele.
Følelsen av savn etter et bestemt relasjonelt forhold kommer også fram i neste definisjon:
«Loneliness is caused not by being alone but by being without some definite needed
relationship or set of relationship… Loneliness appears always to be a response to the absence of some particular type of relationship or, more accurately, a response to absence of some particular relational provision» (Weiss, Riesman & Bowlby, 1973, s. 17). Det kommer tydelig fram at man trenger ikke være sosialt isolert, men mangler en form for relasjon. Definisjonen understreker at ensomhet er noe annet enn å være alene. «Solitude» er en form å være alene som er frivillig som gir mulighet til kreativitet og personlig utvikling. Enkelte mennesker kan ønske å oppsøke det å være alene, og da er tilstanden positivt ladet (Halvorsen, 2005).
17 Den siste definisjonen av ensomheten tilkjennegir en ofte med savn som kan komme til
uttrykk på to måter: «Loneliness is the unpleasant experience that occurs when a person’s network of social relations is deficient in some important way, either quantitatively or qualitatively» (Perlman & Peplau, 1981 i Peplau & Perlman, 1982, s. 4). Kvantitativt savn er savn etter sosiale relasjoner. Kvalitativt savn er savn etter kvalitet i relasjonene (Halvorsen, 2008). Kvaliteten på relasjonene har større betydning enn antall (Rönkä et al., 2017). Den subjektive siden ved ensomhetsbegrepet kommer fram med ordet «important», for hva som er viktig, kan bare en selv bestemme. Begrepet inneholder også en motivasjon til å vedlikeholde og danne relasjoner som gir dem intimitet og tilhørighet, som kan hjelpe til å holde ut i
prosessen med å danne relasjoner (Pakhurst & Hompeyer i Galanaki & Vassilopoulou, 2007).
Ensomhet forstås altså som en subjektiv opplevelse, der det er et misforhold mellom opplevd virkelighet og ønsket sosial situasjon. Ensomme mennesker kan være sosialt isolert, men de kan også være i «solitude» som er en frivillig form for å være alene. Relasjonene man savner kan være av antall, og eller av bedre kvalitet.
2.2.2 Kategorier av ensomhet
I litteraturen finnes flere systemer for kategorisering av ensomhet. Kategoriene gir innsikt i hvilket savn de ensomme kjenner på. I forhold til dette prosjektet, er det aktuelt slik at læreren skal kunne hjelpe og endre savnet til ønsket realitet. Weiss (1973) har utviklet kategoriene emosjonell ensomhet og sosial ensomhet. Halvorsen (2005) benytter denne kategoriseringen, i tillegg nevner han en annen kategorisering: inter-personlig ensomhet, sosial ensomhet og kulturell ensomhet. Inter-personlig ensomhet har likheter med emosjonell ensomhet. Både innenfor Weiss’s kategorier og Halvorsens kategorier er sosial ensomhet en form for fravær av nettverk. Kulturell ensomhet blir en egen i forhold til Weiss’s kategorier. I en artikkel fra 2008 benytter Halvorsen seg av personlighetsorientert og situasjonsorientert ensomhet. Disse kategoriene tar utgangspunkt i ensomhetens årsak, dette følges opp i et senere avsnitt (2.2.3).
Siden kategoriene Weiss har utviklet, er de eneste allment aksepterte kategoriene av ensomhet, vil disse bli benyttet (Galanaki & Vassilopoulou, 2007).
Emosjonell ensomhet er savn etter nær tilknytting til en person (fravær av intimitet) og kan komme til uttrykk gjennom følelsene tomhet og angst (Weiss et al., 1973) Her er det savn etter kvalitet i relasjon (Peplau & Perlman, 1982). Sosial ensomhet er på annen side mangel på kontakt med venner, fravær av nettverk og følelsene som kommer til uttrykk er
18 utenforskap, assimilering og kjedsomhet (Galanaki & Vassilopoulou, 2007; Halvorsen, 2005;
Weiss et al., 1973). Mangel på venner og nettverk er objektivt sett sosial isolasjon (Halvorsen, 2008). Sosiale nettverk kan være sosialt stressende på bakgrunn av usikkerhet eller lignende, det kan gi forhøyet risiko for å føle seg ensom (Halvorsen, 2005). Dette er ensomhetens kvantitative side. Når isolasjonen er uønsket snakker man om ensomhet (Halvorsen, 2008).
Ensomhetsopplevelsen kan gi utslag som svikt i vår sosiale tilhørighet (Thorsen, 1990).
Emosjonell og sosial ensomhet er komplementære, men ikke overlappende. Det vil si at bedring av emosjonell ensomhet ikke nødvendigvis bedrer sosial ensomhet. Emosjonell ensomhet kommer av fravær av tilknytting til omsorgspersoner. Sosial ensomhet oppstår på grunn av mangel på relasjoner til jevnaldrende, og barna har ofte utfordrende atferd i sosiale situasjoner (Halvorsen, 2008). Disse kategoriene av ensomhet, kan belyse hvilken form for ensomhet elever kjenner på, og gi læreren innsikt i hvilken form for relasjon elevene trenger støtte til å danne.
2.2.3 Personlighetsorientert eller situasjonsorientert ensomhet
Kategoriene til Weiss (1973) gir innsikt i hva slags relasjon den ensomme savner.
Kategoriene personlighetsorientert og situasjonsorientert ensomhet kan gi økt forståelse for hva årsaken bak ensomheten er (Halvorsen, 2008), og dermed hva som kan jobbes med for å unngå eller komme ut av ensomheten. I tillegg gir det innsikt i hver enkelt persons bakgrunn, eller årsak, og forståelse av det kan gi læreren innsikt til å møte ensomme elever på en god måte. Halvorsen (2008) skiller mellom personlighetsorientert og situasjonsbestemt ensomhet.
Personlighetsorientert ensomhet kan komme på bakgrunn av gener og muligens negative opplevelser i barndommen. Personlighetstrekk som innadvendt, sjenert, pessimistisk, sårbar og lav grad av sosiale ferdigheter kan også påvirke. På en annen side kan personlighetstyper som tar mye plass eller er selvhøytidelige, kan også frastøte seg mennesker (Halvorsen, 2008). Ensomheten i seg selv kan også påvirke personligheten negativt (Halvorsen, 2005).
Bastiansen (2003) hevder at ensomhet kan gjøre personer dobbelt fremmedgjort, de har ikke kontakt med seg selv og følelsene sine, og er i tillegg isolert fra andre. I «solitude» kan man få en ny forståelse av seg selv og på den måten også føle seg nærmere andre mennesker.
Spesielt mennesker med introvert personlighet trives i «solitude» (Halvorsen, 2005).
Egenutvikling kan gi nye vennskap og måter å forholde seg til relasjoner (Halvorsen, 2008).
Barn med dårlig relasjon til foreldre i barndommen, har større risiko for å kjenne på
ensomhet. De har ikke bygd opp tilstrekkelig med tillit til andre. Grad av tillit synes å påvirke
19 ensomhetsfølelsen mest. Relasjonene i oppveksten er ofte avgjørende for hvordan man går inn i nye relasjoner eller unngår å danne relasjoner (Halvorsen, 2008). Dette har sammenheng med tilknyttingsteori som nevnt tidligere (2.1). Denne formen for ensomhet sees på som varig eller kronisk (Galanaki & Vassilopoulou, 2007).
Situasjonsbestemt ensomhet oppleves når man kjenner seg alene i situasjoner som assosieres med fellesskap med familie eller venner (Halvorsen, 2008). Det kan for eksempel være barn som blir ekskludert og avvist av sine jevnaldrende. Det har en sterk og konsekvent
sammenheng med ensomhet. Slike avvisninger kan være å bli oversett, utfryst, utestengt eller mobbet. Grunner til at dette kan forårsake ensomhet er at slik avvisning av jevnaldrende er fremtredende og synlig og som kan resultere i atferd og selvforståelse som ikke er attraktivt for sosialt samspill (Galanaki & Vassilopoulou, 2007). Den situasjonsbestemte ensomheten kan variere i lengde, men kan bli en permanent følelse. Det vil være personlige forskjeller (Galanaki & Vassilopoulou, 2007; Halvorsen, 2008). Ensomheten kan forsvinne ved selvrefleksjon, og å tenke annerledes om situasjonen (Halvorsen, 2005).
Lærere kan bidra med å være en trygg tilknyttingsperson som kan hjelpe for den
personlighetsorienterte ensomheten. Det henger sammen med tilknyttingsteori, og tilknytting mellom lærer og elev vil bli utdypet under lærer-elev-relasjon (2.4.1). I henhold
situasjonsbestemt ensomhet kan læreren bidra med å skape et trygt og inkluderende miljø som et utgangspunkt for å danne vennskap. Dette utfylles videre under i avsnittet om
regelledelseskompetanse (2.3.2) og relasjonskompetanse (2.3.3).
2.2.4 Hvordan har læreren mulighet til å oppdage ensomme elever?
For læreren i skolen kan det være en utfordring å oppdage elever som kjenner seg ensomme.
Læreren må vite om dem for å kunne hjelpe (Ekornes, 2018; Halvorsen, 2008; Rönkä et al., 2017). Elevene som isolerer seg sosialt er ofte lettest å oppdage for lærerne (Galanaki &
Vassilopoulou, 2007). Elevene kan gi informasjon om ensomheten gjennom egenrapportering, muntlig eller skriftlig, eller gjennom undersøkelser (Asher, Hymel & Renshaw, 1984;
Halvorsen, 2008). Utfordringene med å oppdage ensomhet, kan skyldes at ensomhet er en subjektiv erfaring. (Galanaki & Vassilopoulou, 2007). Det er utformet ulike skalaer for å undersøke om mennesker er ensomme. Skalaen som er utviklet for barn er: Children’s Loneliness and Dissatisfaction scale (CLDS) (Asher et al., 1984). Denne skalaen viser seg å korrelere med selvrapporteringen (Rönkä et al., 2017). CLDS skiller ikke mellom emosjonell
20 og sosial ensomhet. Den spør heller ikke direkte om barn er ensomme (Galanaki &
Vassilopoulou, 2007). Lærere kan avdekke elever som er ensomme ved at elevene selv sier at de er ensomme, eller gjennom undersøkelser som for eksempel CLDS.