Annen finanslovgiving

Utviklingen i konkurranse- og strukturforholdene i finansnæringen gjorde det påkrevd med mer like bestemmelser for ulike grupper av finansinstitusjoner. 10.06.88 vedtok Stortinget en ny lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (jf. III.3.6). For første gang ble det gitt omfattende felles regler for finansinstitusjoner¹⁰⁶, som banker, kredittforetak, finansieringsselskaper og forsikringsselskaper, herunder lovhjemmelen for kapitaldekningsreglene. De norske kapitalreglene ble gjort gjeldende både for konsoliderte finansinstitusjoner, bankkonsern, morbanker og datterselskaper. Dette gjorde dem mer effektive enn i mange andre land, der lav kapitaldekning i ikke-konsoliderte datterselskaper ga mulighet for ekspansjon uten tilsvarende egenkapital.

Finansinstitusjonsloven inneholdt også felles bestemmelser om eierforholdene. Hovedregelen var at ingen kunne eie mer enn 10 prosent av en finansinstitusjon, og den samlete eierandel på utenlandske hender kunne som hovedregel ikke overstige 15 prosent. Kongen kunne etter

106 Erling Selvig, «Utviklingen av et samlet lovverk på finansområdet», Kredittilsynets jubileumsskrift 2006.

106

søknad samtykke i at den utenlandske eier- eller stemmeandelen økte til 25 prosent. Ved behandlingen av søknader om utvidet utenlandsandel skulle det legges vekt på om vedkommende bank eller forsikringsselskap hadde stor internasjonal virksomhet som gjorde det naturlig å styrke egenkapitalen fra utenlandske kilder. Av forretningsbanklovens § 4 fulgte imidlertid at utenlandske finansinstitusjoner kunne etablere en ny bank alene eller i samarbeid med andre banker, forutsatt at den utenlandske banken (morbanken) hadde en eierandel på mer enn 50 prosent.

Alle finansinstitusjoner skulle til enhver tid ha en forsvarlig kapitaldekning, og oppfylle de minstekrav til kapitaldekning som fulgte av lovgivingen. Finansinstitusjonsloven ga også bestemmelser om kreditt til enkeltkunder, opplysningsplikt om priser med mer, samt adgang til å regulere oppbyggingen av finanskonserner og konsolideringsregler. Eksempelvis krevde lovens § 2-7 godkjenning av samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i samme konsern. I henhold til loven skulle Kongen oppnevne en firedel av representantskapsmedlemmene i finansieringsforetak som hadde en forvaltningskapital på 100 millioner eller mer. Ved behandling av strukturpolitikken i Stortinget 15.05.90 ble det vedtatt at ordningen med offentlig oppnevnte representantskapsmedlemmer i finansieringsforetak med forvaltningskapital på over 100 millioner kroner ikke skulle videreføres.

Finansinstitusjonsloven omfattet ikke de offentlige kredittinstitusjonene, og deres virksomhet ble regulert ved blant annet særlovgiving for Postsparebanken og statsbankene.

Lov av 10.06.88 nr. 39 om forsikringsvirksomhet avløste loven av 29.07.1911.

Forsikringsselskapene var inndelt i hovedgruppene liv og skade, og måtte organiseres som selveiende (gjensidige) foretak eller som aksjeselskap. Den nye forsikringsloven anga dessuten minstekrav til selskapenes egenkapital. EF hadde lagt opp til et særskilt kapitaldekningsregelverk for forsikringsinstitusjoner, noe som var begrunnet med at forsikringsvirksomhet representerte en spesiell kombinasjon av forsikringsteknisk risikospredning og ordinær kapitalformidling. Finansdepartementet bestemte imidlertid at forsikringsselskapenes egenkapitalkrav skulle utformes som for bankene, men med en sats på 4,5 prosent. Den lavere satsen ble begrunnet med at store deler av forsikringsselskapenes utlån ble gitt med pant i fast eiendom. Finansinstitusjonslovens bestemmelser om eierforhold i finansinstitusjoner gjaldt også forsikringsselskaper. Den nye loven ble først iverksatt 25.08.89. I forbindelse med iverksettelsen ble det utarbeidet en rekke forskrifter. 15 av disse ble oversendt Norges Bank til høring.

I perioden 1985-93 avga Norges Bank flere høringsuttalelser om finansinstitusjonsloven og forsikringsloven, og et stort antall uttalelser om konsernstrukturer, samarbeidsavtaler og forslag på representantskapsmedlemmer. Som hovedregel fant Norges Bank at Finansdepartementets forslag var hensiktsmessig utformet, men flere uttalelser inneholder en bred og utfyllende vurdering av problemstillingene i departementets høringsnotat, som for eksempel Norges Banks brev av 27.10.93 til Finansdepartementet, «Høringsuttalelse – tiltak for å styrke soliditeten i livsforsikringsselskapene».

107 2.2.4 Basel I (Basel-88)

I juli 1988 avga Basel-komitéen¹⁰⁷ tilknyttet BIS (Bank for International Settlements) en anbefaling om nye kapitaldekningskrav i internasjonalt aktive banker. Sommeren 1988 nedsatte Kredittilsynet og Norges Bank den såkalte Kapitaldekningsgruppen som skulle foreta en samlet gjennomgang av det norske regelverket på dette området samt utarbeide forskrifter med hjemmel i den nye finansinstitusjonsloven. Under arbeidet ble det lagt vekt på hensynet til harmonisering til internasjonale forhold, og spesielt ville avvik fra EF-direktivet kreve særskilt begrunnelse.¹⁰⁸ Arbeidet med å utforme nye egenkapitalkrav for norske finansinstitusjoner ble delt i to:

1. Forskrift om definisjon og beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner 2. Forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner.

I brev av 08.09.89 til Finansdepartementet avga Norges Bank høringsuttalelse til den førstnevnte forskriften. Norges Bank stilte seg positiv til forslaget om internasjonal harmonisering av kapitaldekningskravet. Dette var viktig både ut fra konkurransemessige hensyn og ut fra hensynet til å sikre det internasjonale finanssystemets stabilitet. Norges Bank påpekte at nettoeffekten av endringene i det som ble definert som kjernekapital ikke var dramatiske for noen av finansinstitusjonsgruppene. Med den nye BIS-definisjonen ville forretningsbankene og sparebankene pr. 31.03.89 ha en kapitaldekningsprosent på henholdsvis 7,5 og 6,7 prosent mot et krav på 8 prosent i BIS-forslaget. Forskriftene til nye kapitaldekningskrav for norske finansinstitusjoner ble i hovedsak basert på EFs direktivutkast, som i stor grad sammenfalt med Basel-komitéens anbefalinger. Norges Bank mente derfor at det ikke var behov for å innføre BIS-reglene som supplement for norske banker med stor internasjonal virksomhet. I begynnelsen av 1990 sluttet Norges Bank seg også til hovedinnholdet i det andre forskriftsutkastet. EF vedtok i november 1989 direktivet om nye kapitaldekningskrav i finansinstitusjoner.

I forskrift av 01.06.90 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner og forskrift av 22.10.90 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner ble kapitaldekningsreglene for forretnings- og sparebanker, finansieringsforetak (finansieringsselskaper og kredittforetak) og forsikringsselskaper endret. Alle finansinstitusjoner skulle oppfylle kravet om ansvarlig kapital på 8 prosent av beregningsgrunnlaget, og deler av kravet kunne som før dekkes ved ansvarlig lånekapital. Bankene og kredittforetakene skulle oppfylle kravet ved utgangen av 1992. For finansieringsselskapene trådte kravet i kraft ved utgangen av 1991.

Forsikringsselskapene fikk en lengre opptrappingsperiode, og måtte oppfylle det særnorske kravet om 8 prosent ved utgangen av 1995. Den viktigste endringen i forhold til de gamle reglene var at beregningsgrunnlaget fremkom som en vekting av eierandelspostene der den enkelte posts vekt avhang av kredittrisikoen.

107 The Basle Committee on Banking Regulation and Supervisory Practices, også kalt Cooke-komitéen etter Peter Cooke fra Bank of England (komitéens leder i perioden 1977-88.)

108 FIMs notat av 12.08.88 til Koordineringsutvalget gjennomgår internasjonale kapitaldekningskrav.

108

Det ble anvendt risikovekter på 0 prosent (fordringer på stater/sentralbanker i OECD-området), 20 prosent (fordringer på finansinstitusjoner, norske kommuner og øvrig offentlig virksomhet i OECD-området), 50 prosent (boliglån med pantesikkerhet innenfor 80 prosent av verdigrunnlaget) og 100 prosent (øvrige fordringer, inklusive andre eiendomsposter og alle næringslivlån). Risikovektingen gjorde at en ikke uten videre kunne avgjøre om de nye kapitaldekningsreglene samlet sett var strengere enn de gamle. For forretningsbanker med hovedtyngden av utlån til næringslivet og med betydelige poster utenom balansen, var reglene trolig strengere. For sparebanker som normalt hadde en høyere andel boliglån, fremstod de nye reglene som mer lempelige enn de gamle.

Basel-komitéen sendte i april 1993 ut forslag om kapitalkrav for markedsrisiko og regler for godkjenning av motregningsrisiko (Basel-93/Basel II).¹⁰⁹ Finansdepartementet sendte Basel II på høring til Norges Bank og Kredittilsynet, som i fellesskap utarbeidet høringsuttalelsen til Finansdepartementet av 30.12.93. Høringsuttalelsen bygde også på synspunkter fra de norske finansinstitusjonenes bransjeorganisasjoner (jf V.5.2).

3. Strukturpolitikken og utviklingen på finanssektorområdet