Høgskolen i Sørøst-Norge Fakultet for helse og sosialfag – Mastergradsavhandling i forebyggende arbeid med barn og unge 2017
Lene Melby
Ung møter NAV
En kvalitativ studie av noen unges erfaringer i møte med NAV
Høgskolen i Sørøst-Norge Fakultet for helse- og sosialfag Institutt for helse- og sosialfag Kjølnes ring 56
3918 Porsgrunn http://www.usn.no
© 2017 Lene Melby
Denne avhandlingen representerer 45 studiepoeng
Avhandlingen er trykket ved Høgskolens kopisenter i Porsgrunn
Sammendrag
Unge menneskers opplevelse og erfaringer i møte med NAV er det denne masteravhandlingen handler om. Tittelen på avhandlingen; Ung møter Nav, er en kvalitativ studie som har til hensikt å skaffe innblikk i noen unges egne opplevelser, og beskrivelser av sitt møte med NAV. Samtidig vil disse beskrivelsene, kunne være med på å bevisstgjøre hvordan NAV ansatte møter unge de kommer i kontakt med.
Avhandlingen er et delprosjekt i det longitudinelle prosjektet «Ungdom, gjennomføring og skoleavbrudd i Telemark», og baserer seg på observasjoner fra feltarbeid, samt 5 intervjuer; tre jenter og to gutter, som alle deltar på kurs hos NAV.
Unge som oppsøker NAV for hjelp, er en sammensattgruppe med ulik bakgrunn, kompetanse og helse (Strand, Bråthen, & Grønningsæter, 2015), og de utgjør en stor gruppe i sosialhjelpsstatistikken i Norge, noe som vekker politisk bekymring (Statistisk sentralbyrå, 2017). NAV er derfor pålagt å innrette sine tjenester slik at alle brukere av NAV skal få bistand på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette innebærer at NAV må sikre gode tjenester, både til de som har enkle oppgaver å løse, og til de med mer sammensatte behov (Stene, Eriksen, Ihme, Sæther, & Pedersen, 2014). For å kunne dekke disse behovene er den norske velferdsstaten preget av gradvis etablerte ordninger over en hundreårsperiode, deriblant utviklingen av NAV. Drivkraften i denne utviklingen er kampen for universalisme, og felles ansvar for et bedre samfunn for alle (Gram, 2011).
Som vi ser er både politikere og forskning opptatt av hvordan noen unge er i en bevegelse enten på vei inn i, eller på vei ut av samfunnet, og hvordan NAV møter dette.
Problemstillingen; Hvordan opplever noen unge sitt møte med NAV? Søker via observasjonsdata og intervjuer å se nærmere på mønstre som skjer i møtet mellom unge og NAV, og hvordan vi kan forstå disse.
Avhandlingen drøfter samhandlingen som finner sted på kurset i lys av det moderne og det postmoderne synet i sosiologisk teori, kritisk teori, samt forskning på feltet, for å kunne se mulige forklaringer og tendenser som fremtrer.
Resultatene viser at utfordringer som går igjen hos flere unge i denne studien, er mangelen på formell kompetanse, lite mestringsfølelser og dårlig økonomi. Noen sliter med motivasjonen, snur døgnet, har dårlige erfaringer med skolen og flere har vokst opp
i familier med begrensede ressurser. Opplevelsen av å møte NAV som en glassvegg, og opplevelser av ensidige krav om en form for sysselsetting ble sentrale oppdagelser i forhold til vanskeligheter noen av informantene møtte på. En god relasjon til hjelperen viser seg å stå sentralt, samtidig som flere vil ha behov for tettere oppfølging og bistand som bidrar mot skole eller arbeid.
Abstract
Young people’s experience in the face of Norwegian labor and welfare management, further referred to as NAV, is what this master thesis deals with. The title of the dissertation; Young meet NAV, is a qualitative study that aims to gain insights into the young people’s own experiences, and descriptions of their meeting with NAV. At the same time, these descriptions will help to clarify how the NAV employees meet young people they come in contact with.
The dissertation is a subproject in the longitudinal project “Youth, implementation and school break in Telemark”, based on observations from field work, as well as 5 interviews;
Three girls and two boys, all of which are participants at a course at NAV.
Young people seeking NAV for help are a group of different backgrounds, expertise and health (Strand et al., 2015) and they constitute a large group in social assistance statistics in Norway, which raises political concern (Statistisk sentralbyrå, 2017). NAV is required to arrange its services so that all NAV users receive assistance in an effective and appropriate manner. This means that NAV must ensure good services, both to those who have simple tasks to solve, and to those with more complex needs (Stene et al., 2014).
The Norwegian welfare state is characterized by gradually established schemes over a hundred years, including the development of NAV. The driving force in development is the struggle for universalism and shared responsibility for a better society for all (Gram, 2011).
As we see, both politicians and research are concerned about how some young people are in a move either on their way into, or on their way out of society, and how NAV meets this.
The problem; How Does some young people experience their meeting with NAV? Seek through observation data and interviews to find patterns that occur in the meeting between young and NAV, and how we can understand them.
The dissertation discusses the interaction that takes place on the course in light of the modern and postmodern view of sociological theory, as well as research on the field in order to see possible explanations and trends that emerge.
The results show that the challenges of several young people in this study are at the lack of formal competence elite, mood feeling and poor economy. Some struggle with motivation, turn around the clock, have poor school experience and more have grown up in families with limited resources. The experience of meeting NAV as a glass wall, and experiences of unilateral demands for a form of employment became key discoveries in relation to the difficulties some of the informants encountered. A good relationship with the helper turns out to be central, while others will need closer follow-up and assistance that contributes to school or work.
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 10
1.1 Velferd i offentlig regi ... 11
1.2 NAV; Ny arbeids- og velferdsetat... 12
1.3 Forventninger og krav ... 13
1.4 Ung møter NAV – hvem er de? ... 14
1.5 5 informanter ... 15
1.6 Hva møter de unge som henvender seg til NAV? ... 18
1.7 Presentasjon av problemstilling ... 19
2 Faglig ramme ... 21
2.1.1 Unge voksne som ikke er i arbeid eller utdanning ... 21
2.1.2 Ung og utenfor ... 22
2.1.3 Ung «naver» ... 24
2.1.4 Evaluering av NAV- reformen ... 25
2.2 Møtet, og bli anerkjent... 26
2.2.1 Makt og avmakt ... 27
2.3 Sammendrag ... 30
3 Veien til målet ... 31
3.1 Data og metodevalg ... 31
3.1.1 Korte feltarbeid ... 32
3.1.2 Deltagende observasjon ... 33
3.1.3 Utvalg og praktisk gjennomføring ... 33
3.1.4 Intervjuet ... 35
3.2 Vitenskapelige og etiske krav til forskning ... 37
3.2.1 Feltarbeidets etikk ... 38
3.2.1.1 Informert samtykke ... 39
3.2.1.2 Konfidensialitet... 39
3.2.2 Sentrale vitenskapsteoretiske krav ... 40
3.2.2.1 Intersubjektivitet ... 40
3.2.2.2 Reliabilitet- pålitelighet ... 41
3.2.2.3 Validitet ... 42
3.2.3 Analysen ... 43
3.3 Typiske problemer ved datainnsamlingen ... 44
4 Ung møter NAV- en fortelling om 17 dager på kurs ... 45
4.1 Dag 1 ... 45
4.2 Dag 2 ... 47
4.3 Dag 3 ... 48
4.4 Dag 4 ... 49
4.5 Dag 5 ... 51
4.6 Dag 6 ... 52
4.7 Dag 7 ... 53
4.8 Dag 8 ... 56
4.9 Dag 9 ... 57
4.10 Dag 10 ... 59
4.11 Dag 11 ... 60
4.12 Dag 12 ... 62
4.13 Dag 13 ... 63
4.14 Dag 14 ... 65
4.15 Dag 15 ... 66
4.16 Dag 16 ... 69
4.17 Dag 17 ... 70
4.18 Sammendrag ... 73
5 Ung møter NAV- hvordan kan vi forstå dette møtet? ... 75
5.1 Makt og hjelp ... 75
5.2 Krenkelser, verdighet og anerkjennelse ... 79
5.3 Overvåking og kontroll ... 83
5.4 Oppfølging ... 85
5.5 Ulike hjelpebehov ... 87
5.6 Informantenes egne opplevelser og beskrivelser av møtet med NAV ... 90
5.6.1 Katrine ... 90
5.6.2 Nils ... 91
5.6.3 Gunnar ... 94
5.6.4 Charlott ... 96
5.7 Noen felles utfordringer ... 98
6 Avslutning ... 103 Litteraturliste ... 106 VEDLEGG ... 1100
Forord
Arbeidet med denne masteravhandlingen har vært en interessant og lærerik periode med opp og nedturer. Jeg har via feltarbeid og fortellinger fått ny kunnskap og inspirasjon jeg kan ta med meg i mitt videre arbeid. Til tider har prosessen vært intens, med lange dager og mange arbeidstimer. Det har vært håp, men også tvil. I den sammenheng har støtte og omsorg fra familie, venner og medstudenter vært god å ha.
Jeg ønsker å rette en takk til veileder Geir Moshuus som i perioder har latt meg forstyrre sent og tidlig. Han har også delt av sin kunnskap og erfaring, og kommet med positive tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk underveis. Takk også til mannen min Stian, som har gitt meg sin fulle støtte, og barna våre Mikkel, Mina og Tiril som har holdt ut med meg i en lang og mot slutten, svært krevende periode! Takk kjære foreldre og svigerforeldre deres hjelp har vært gull verdt.
Vil også takke mine medstudenter Anniken og Siw Hege for gode diskusjoner, inspirasjon og oppmuntring underveis. Spørs om vedleggene hadde blitt med, uten din kyndige datahjelp, Anniken!
Sist men ikke minst, tusen takk til NAV som lot meg delta på kurset deres, og takk til alle deltakere og kursledere som delte sine opplevelser med meg. Jeg ønsker dere lykke til videre alle sammen!
Porsgrunn 10.mai 2017 Lene Melby
1 Innledning
«De unge er framtida vår. Men en del av framtida står på vent. Unge står utenfor skole. Utenfor jobb. Og utenfor fellesskapet. Det kan vi
ikke leve med» (Ghanizadeh, 2012)
Med disse ordene åpnet statssekretær Ahmad Ghanizadeh (2012) sitt innlegg på den Nordiske konferansen om ungdom utenfor utdanning og arbeid i Oslo oktober 2012. Han hevder at de nordiske landene er blant verdens beste å vokse opp i, men at det også er en del felles utfordringer vi står overfor. Han sier videre at det er 2-3 prosent av de nordiske ungdommene som har falt utenfor skole og arbeidsliv. Ungdomsforsker Christer Hyggen (2012) beskriver unge utenfor skole og arbeid som; Unge utenfor. Han beskriver denne tilstanden som en prosess, som kan være en bevegelse mot utkanten av samfunnet, eller en bevegelse på vei inn i samfunnet.
De unge vi møter i denne avhandlingen går alle på kurs hos NAV, og det kan se ut som om de beveger seg i prosessene Hyggen (2012) beskriver. Jeg har fulgt noen av disse unge gjennom feltarbeid på kurs hos NAV, og sett hvordan møtet med NAV for noen av disse unge handler om å presses inn i roller som deltakere på et kurs, med ledere som styrer deres liv i bytte mot økonomisk stønad. For noen går dette greit, de får seg jobb, for andre er det ikke slik. For dem blir avstanden de opplever i løpet av kurset en bidragsyter til at de stanger mot et lukket arbeidsmarked, og balanserer på kanten av, eller faller utenfor samfunnet igjen.
Hvordan opplever de unge i denne studien sitt møte med NAV, og hva er det i disse møtene som er med på å styre om man som ung, ender utenfor eller innenfor i samfunnet?
Før vi blir nærmer kjent med de unge i denne studien, vil jeg først danne et bilde av hva NAV er, og kommer fra. Så kommer en kort beskrivelse av noen velferdspolitiske utviklingstrekk, før jeg introdusere NAV-reformen og dens formål. Deretter kommer en kort beskrivelse av forventninger og krav som stilles til dagens unge, og hvem de unge er.
Så skal vi gjøre oss kjent med nøkkelinformantene som har bidratt med sine fortellinger i
denne studien. De ulike delene i innledningen inngår som en presentasjon av temaet for avhandlingen, før selve problemstillingen presenteres. Avslutningsvis i denne delen kommer en kort leserveiledning som vil beskrive hva som kan forventes videre i avhandlingen.
1.1 Velferd i offentlig regi
Velferdsstaten vi beskriver i Norge, er ifølge Trond Gram (2011) et utspring etter en idè fra Europa i siste halvdel av 1800 tallet, hvor det ble etablert nasjonale sosialforsikringsordninger. Utviklingen spredte seg til Norge, og utviklet seg gradvis til et fellesskap med bestemte politiske strømninger i ryggen. Historien om velferdsstaten beskriver ifølge Gram en grunnleggende progressiv utvikling, hvor fellesskapet har vært ledetråden. Han sier videre at mange av initiativene kom fra arbeiderbevegelsens organisasjoner, men det var de sittende partiene på Stortinget som vedtok reformene.
I 1947, nesten 40 år etter at vedtekter for offentlige arbeidskontor ble vedtatt, kom det ifølge Gram (2011) en lov om tiltak, for å fremme sysselsetting. Denne loven medførte utbygging av kontorer i alle landets kommuner som skulle jobbe med arbeidsformidling.
Gram beskriver videre at bakgrunnen for utbyggingen var det politiske målet om å sikre full sysselsetting.
At så mange som mulig skal være i arbeid, og at arbeid er både en plikt og en rett, har ifølge Dahle og Thorsen (2004) fått navnet; arbeidslinja. Denne ble sentral når Stortinget vedtok å etablere en ny arbeids- og velferdsforvaltning i 2005. Nye organisasjonsformer og rammebetingelser forandrer oppfatningen av velferds-tjenestene, og innholdet i disse. Stadig oftere blir de som mottar velferdstjenester betraktet som aktører med brukerinnflytelse, eller som kunder i et marked. Det stilles krav til at tjenestene skal effektiviseres, og nye reformer utvikles (Dahle & Thorsen, 2004).
Haukelien og Vike (2009, s. 126) beskriver at kommunal sektor som er ansvarlig for gjennomføringen av statlige velferdsmål, står i et stadig større press mellom økende ytelseskrav, og manglende ressurser. De beskriver en velferdspolitikk som er utsatt for sterkt effektivitetspress, noe som skaper økt fokus på forebygging, inntjening og behov for prioriteringer. Med bakgrunn i denne utviklingen, hevder Haukelien og Vike at velferdspolitikken i dag kjennetegnes av en dobbel tendens. På den ene siden forsøkes
det å avgrense en overveldende etterspørsel, mens det på den andre siden vedtas stadig flere rettighetsorienterte velferdslover.
Velferdssystemene i Norge karakteriseres av flere, som blant de beste i verden. Det er allikevel slik, at mange mennesker i yrkesaktiv alder, er helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Velferdssystemet er kritisert for å være lite fleksibelt og overbyråkratisert.
Begge disse problemområdene ble viktige i forhold til utformingen av NAV-reformen (Andreassen & Fossestøl, 2011).
1.2 NAV; Ny arbeids- og velferdsetat
NAV-reformens begynnelse kan spores til høsten 2001. Da foreslo sosialkomiteen for Stortinget, at Regjeringen skulle utrede muligheten for en sammenslåing av sosialtjenesten, Aetat og trygdeetaten. Bakgrunnen for dette forslaget var at en del brukere ble kasteballer mellom de ulike etatene, og tanken var at en felles etat kunne løse denne utfordringen. Regjeringen Bondevik la fram stortingsmelding nr.14;
Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjeneste i desember 2002 (Meld. St. nr. 14, 2002-2003). Flertallet i Stortinget mente at forslaget fra Regjeringen ikke ville løse kasteball problematikken, og ønsket derfor å utrede flere modeller. Rattsø-utvalget ble satt ned i august 2003, og la fram sin innstilling; NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning, i juni 2004 (NOU 2004:13, 2004). I mars 2005 la Regjeringen Bondevik deretter fram Stortingsproposisjon nr. 46, ny arbeids- og velferdsforvaltning. Her ble det foreslått at det skulle etableres felles statlige og kommunale NAV-kontor i hver kommune, noe som fikk bred oppslutning i Stortinget (Meld. St. nr. 46, 2004-2005).
Via Stortingsmelding nr. 9 (Meld. St. nr. 9, 2006-2007), la Regjeringen Stoltenberg, i 2006, fram forslag til endringer i virkemidler og arbeidsmetoder, i arbeids- og velferdsforvaltningen (BakgrunnenforNAVreformen, 2017). Med bakgrunn i dette arbeidet, ble Aetat og trygdeetaten fusjonert sammen med den kommunale sosialtjenesten, og fra 2006 til 2010 ble det gradvis etablert nye NAV-kontor i hele landet.
I 2008 ble regionale forvaltningsenheter for ytelsessaks-behandling opprettet, og vedtaksmyndighet og saksbehandlingsoppgaver ble trukket ut av NAV kontorene.
Meningen var at lokalkontorene skulle avlastes. På denne måten skulle det bli mer tid og ressurser til å følge opp brukere, og få flere ut i arbeid og aktivitet. Samtidig ble det
utviklet et nytt stønadssystem, og nye arbeidsmetoder. Systemene skulle forenkles til det beste for brukeren, og gi flere ressurser til oppfølgings-arbeid. På denne måten skulle man bidra til å nå det overordnede målet for arbeids- og sosialpolitikken om individuell og brukerrettet bistand for å få flere ut i arbeid, og færre på stønad (Prop. nr. 46, 2004- 2005) (Hammer & Hyggen, 2014, s. 198-199).
1.3 Forventninger og krav
Overgangen fra barndom til voksentilværelsen beskrives gjerne som den mest gjennomgripende i menneskers liv. Overganger kan oppfattes som både trivielle og dramatiske. Dramatiske overganger finner sted når endringene er omfattende og de tilhørende opplevelser, forventninger og krav til kompetanse og tilpasning er store.
Overganger kan innebære potensial for vekst og modning, men kan også oppleves som det motsatte – stagnasjon og angst kan inntreffe, noe som igjen hindrer den unge i livets mange overganger (Nordahl, Sørlie, Manger, & Tveit, 2005, s. 229-230).
Hernes (2010, s. 33) skriver at Norge har et utdanningssystem som kan føre de fleste dit de vil. Det norske samfunnet betegnes ofte som et lærings- og utdanningssamfunn, og kravet til intellektuell mestring er fremtredende. Kompetanse samfunnet som Pär Nygren (2008, s. 28) beskriver, innebærer at unge mennesker får et stadig lengre utdanningsforløp og et livsløp preget av individuelle valg. Dette kan for noen innebære at de mister følelsen av tilhørighet og føler seg fremmede i det samfunnet de vokser opp i (Hammer, 2009, s. 29).
Etter innføringen av reform-94 ble andelen teoretiske fellesfag på yrkesfagligutdanning økt betraktelig. Kunnskapsløftet videreførte disse fellesfagene, og økte samtidig timetallet. Felles argumenter for reformene er at det er viktig med en felles teoretisk plattform, og at de fleste yrker har behov for et visst nivå av generell kunnskap (Melding St. nr. 16, 2006-2007). Sees dette i lys av Foucaults teori om offentlig makt, kan man si at samfunnet skaper et normalitetsbegrep, der de som ikke mestrer den felles teoretiske plattformen, står i fare for å bli marginalisert (Aakvaag, 2008, s. 312-317). Noen av de unge som kommer i kontakt med NAV, kan sies å tilhøre en slik marginalisert gruppe.
Hvem kan disse unge være, og hva møter dem når de henvender seg til NAV?
1.4 Ung møter NAV – hvem er de?
Unge som oppsøker NAV for hjelp, er en sammensattgruppe med ulik bakgrunn, kompetanse og helse (Strand et al., 2015). I en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet (2016) fremkommer det at mange unge arbeidsledige sliter med lav selvfølelse, og har liten tro på seg selv. Ifølge Torild Hammer (2009) viser også tidligere undersøkelser at mange unge som tidlig i livet mottok sosialstønad, ble gjengangere i systemet. De hadde også flere økonomiske problemer enn andre unge, og klarte seg dårligere på arbeidsmarkedet. Hun påpeker også at unge arbeidsledige kan oppleve høyere grad av psykologisk stress, og forverret psykisk helse. Dette bekreftes av Signe Vrålstad (2012), som har utført en levekårsundersøkelse for Norsk Statistisk sentralbyrå, hvor det fremkommer at sosialhjelpsmottakere i større grad enn andre, sliter med psykisk helse.
Frøyland mfl. (2016) beskriver også i sin rapport at unge i denne målgruppen kan ha vansker med å delta i sosiale settinger, og at sosial angst er utbredt i denne gruppen. Det beskrives i rapporten at de isolere seg, er ensomme og utrygge. Noen lever også alternative liv på nettet via sosial medier, rollespill og gaming. Mange av disse unge har ifølge rapporten vokst opp i familier, som over lang tid har mottatt offentlig stønad. De har dårlige erfaringer fra skolen, og sliter med motivasjonen (Frøyland et al., 2016). Sigrid Myklebø (2012) deler også disse påstandene i sin artikkel om unge arbeidssøkere. Hun beskriver at flere sliter med sammensatte problematikk. Noen har foreldre med svak tilknytning til arbeidslivet, og en historie som mottakere av offentlige ytelser. Andre har psykiske vansker, rusproblemer eller andre helserelaterte utfordringer. Myklebø skriver at gruppen med unge arbeidssøkere, kan sies å være todelt. Den ene gruppa klarer seg stort sett selv, mens den andre gruppa har behov for mer omfattende oppfølging. I den første gruppa Myklebø beskriver, finner man unge som har fullført et utdanningsløp.
Flere av disse har også opparbeidet seg rett på dagpenger fra NAV. I den andre gruppa, beskriver hun de unge som i større grad mangler formell kompetanse og arbeidserfaring.
De færreste i den sist nevnte gruppa har fullført videregående, og mange av disse har ifølge Myklebø en historie med lav selvfølelse, manglende mestring og lite motivasjon i skolen. Hun sier videre at noen har fullført fagopplæringen, men på grunn av mangel på lærlingeplass, blir avhengige av videre hjelp fra NAV.
Informantene i denne studien inngår i målgruppen som beskrives over. Vi skal nå bli litt nærmere kjent med noen av dem, før vi får et innblikk i hva som møter dem, når de henvender seg til NAV.
1.5 5 informanter
La oss begynne med Nils, som med sin bakgrunn og historie, blir en viktig nøkkelinformant i dette studiet.
Nils og jeg hadde truffet hverandre før, og med bakgrunn i tidligere møter, hadde han en tillit til meg. Med denne tilliten som utgangspunkt, ble det naturlig å spørre om han ville la seg intervjue, og fortelle om sine opplevelser i møte med NAV. Hans bakgrunn og historie er viktig fordi den kan belyse hvordan vi senere kan forstå dette møtet.
Nils fyller snart 23 år. Han bor i egen leilighet i kjelleren til besteforeldrene sine, som har vært fosterforeldre for ham siden han var ca 4 år. Begge foreldrene til Nils er narkomane og han har ikke hatt kontakt med faren sin i oppveksten. Han har kontakt med moren.
Nils tok kontakt med NAV i 2003 etter at han var ferdig på videregående. Han strøyk i norsk skriftlig og matte. Han søkte NAV om dagpenger, men fikk avslag. Gjorde ikke noe med det. Han trengte ikke penger da, og begynte å spille dataspill. Tok samtidig opp matte på privatskole, men strøyk igjen. Etter det begynte han på folkehøyskole, dykkerlinje. Han har ikke tatt opp eksamen i fagene han mangler. Han fikk seg en telefonselger jobb, men fikk beskjed om å si opp fordi han ikke solgte nok. Han tok igjen kontakt med NAV, og søkte elektronisk på dagpenger. Nytt avslag. Fikk sykemelding grunnet depresjon, og søkte NAV på ny om hjelp. Fikk ikke svar, purret heller ikke opp søknaden. Fikk tilbakebetalt barnebidrag fra faren for ca 3 mnd. Tok ny kontakt med NAV, og søkte sosialhjelp høsten 2016, siden han ikke hadde rett på dagpenger. Hadde ikke sendt inn meldekort. Søknaden ble behandlet, han fikk vedtak om hjelp for 3 mnd., og måtte begynne på kurs.
Katrine kjente jeg også fra før. Hun hadde som Nils opparbeidet en tillit til meg, som gjorde det naturlig å ta en ekstra samtale med henne. Katrine og Nils deler noen opplevelser fra sin barndom, samtidig er Katrines historie viktig fordi hun tar andre valg enn Nils. Hennes historie kan bidra til å forstå hvordan hennes opplevelse av møte med NAV gjør at hun havner utenfor igjen.
Katrine er 19 år. Hun har bodd i fosterhjem hos bestemoren sin siden hun var 6-7 år gammel. Hun sluttet på videregående fordi hun kom inn i et rusmiljø, og begynte å ruse seg. Hun ble da akuttflyttet til en barnevernsinstitusjon hvor hun ble boende i 10 mnd.
Hun beskriver denne opplevelsen som traumatisk. Etter at hun ble flyttet hjem igjen til bestemoren, tok hun kontakt med NAV sammen med en venninne. Hun fylte ut en søknad i ekspedisjonen, og leverte det hun skulle av dokumentasjon. Etter noen dager fikk hun time hos en saksbehandler. Etter dette møtet, måtte hun delta på et felles informasjonsmøte, og fikk deretter brev om å møte på kurs. Hun var ikke i form den dagen hun skulle møte, så hun møtte dag 2. Hun hadde hørt om kurset, og snakket med andre som hadde gått der. Møtte ikke den 3. dagen heller, og ble dermed trukket to dager den førts uka. Etter ca 4 dager fikk hun en samtale med en av kurslederne. Hun har ikke kontakt med rusmiljøet hun vanket i tidligere, og har fått ny kontakt med en gammel venninne. I tillegg er hun en del sammen med ekskjæresten. Nå ønsker hun å få seg en jobb, og vil søke skole til neste år. Framtidsplanen er å bli sykepleier.
Kari min tredje informant, har en helt annen bakgrunn enn Nils og Katrine. Hennes historie blir viktig for å belyse og forstå, hvordan unge mennesker med utdanning og fagbrev, igjen og igjen havner på det samme kurset hos NAV.
Kari er 26 år. Hun bor for tiden hjemme hos foreldrene. Hun har fagbrev, men fikk ikke jobb etter endt læretid. Etter fagbrevet mottok hun derfor arbeidsavklaringspenger fra NAV. Hun fikk seg etter hvert jobb i et vaktselskap, men tjente for lite, og måtte søke NAV om supplerende hjelp. Når hun ikke fikk mer jobb i vaktselskapet, fikk hun full hjelp fra NAV. Hun begynte da på jobbsøker kurs, var på et par jobbintervjuer, men fikk ikke jobb.
Gikk på et nytt kurs via NAV, og går nå på enda et annet kurs hos NAV. Har gått på dette kurset i ca en måned.
Gunnar som vi nå skal bli kjent med, har en historie som skiller seg fra de andre på flere måter. Hans fortelling vil kunne bidra til å se nye perspektiver i forhold til hvordan unge opplever møtet med NAV.
Gunnar er 20 år gammel. Han bor i egen leilighet. Foreldrene skilte seg når han gikk på ungdomsskolen. Moren flyttet til en annen kant av landet, han ble med. Bodde med moren et år før han flyttet tilbake til far, og avsluttet ungdomsskolen. Begynte på videregående bygg og anlegg etter å ha søkte på særskilt grunnlag, grunnet lese- og skrive
vansker. Han fullførte videregående som tømrer. Han flyttet sammen med kjæresten der moren bor. Fikk ikke lærlingeplass og tok kontakt med NAV, som til slutt fikk ordnet en skoleplass for ham. Det ble slutt med kjæresten, og han flyttet til moren. Han fikk da tilbud om praksisplass hos en tømrer via skolen, og var der et år. Etter dette året flyttet han tilbake til byen, og fikk jobb i et rengjøringsbyrå. På grunn av varierende arbeidsmengde søkte han NAV om hjelp. Han ble kalt inn til et møte, ordnet med dokumentasjon, og sendte inn en søknad. Han fikk avslag fordi han hadde oppsparte midler på konto. Etter kort tid i rengjøringsfirmaet mister han lappen, og kan ikke jobbe.
Sendte da inn ny søknad til NAV. Hadde i forkant av denne søknaden, i samarbeid med sin mor, funnet på en forklaring til NAV, om hvordan de oppsparte midlene var blitt brukt opp. Fikk etter to uker innvilget støtte, og måtte begynne på kurs.
Charlott som er den siste informanten, kjente jeg heller ikke fra før, og det tok litt tid å vinne hennes tillit. Når hun først viste meg denne tilliten, ville hun gjerne ha en samtale, for å fortelle sin livshistorie. Charlott hadde mye på hjertet, og samtalen vi hadde varte i over tre timer. Charlotts‘ bidrag blir viktig fordi det kan gi en forståelse av hvordan egen selvoppfatning påvirker møte med NAV.
Charlott er 21 år. Hun bor sammen med moren og stefaren sin. Stefaren har fungert som en far for henne siden hun var liten. Har kontakt med sin biologiske far også. Hun beskriver seg selv som en usikker person, som har vært mye redd i oppveksten. Hun har hatt det grenseløst hos moren, og vært redd når hun har vært hos far. Charlott har ADD og gikk på spesialskole, før hun begynte på videregående, helse og sosial. Hun avsluttet dette midt i det 2.året på grunn av mobbing. Fikk seg jobb i firmaet til stefaren, før hun begynte på videregående igjen, salg og service. Fullførte dette og kan bli lærling. Hun jobbet i firmaet til stefaren i ca. to år. Stefaren har fått kreft og er for tiden på sykehuset.
Charlott er mye hjemme sammen med moren sin fordi hun ikke har råd til å delta på aktiviteter med venner. Moren har vært på arbeidstrening via NAV, men jobber litt nå.
Sliter med ryggen. Charlott har flere stesøsken. Når hun henvendte seg til NAV første gang, ble hun henvist til fylkeskommunen for å få hjelp til å skaffe seg en praksisplass.
Hun fikk innvilget stønad fra NAV i påvente av lærlingeplass, og måtte begynne på kurs.
Disse nøkkelinformantene vil ha en sentral plass gjennom hele avhandlingen, og deres opplevelser vil sammen med observasjonsdataene legge grunnlaget for analysen. For å
få en forståelse av hvordan møtet med NAV kan oppleves, skal vi videre se nærmere på hva som møter de unge når de henvender seg til NAV.
1.6 Hva møter de unge som henvender seg til NAV?
NAV-kontorer omkring i landet kjører en rekke ulike kurs for personer som mottar økonomisk bistand, og er aktive arbeidssøkere. Flere av kursene er lagt opp av NAV sentralt, men hvert enkelt kontor har også mulighet til å styre sine egne. I det politiske ordskiftet formuleres det krav om at alle som henvender seg til NAV for å motta økonomisk stønad, må være i en form for aktivitet (Melding St.nr. 9, 2006/2007). NAV har som mål å få skolesluttere tilbake til skolen, eller få dem i arbeid så raskt som mulig.
For å nå dette målet, har NAV satt i gang ulike tiltak (Frøyland et al., 2016).
Det NAV- kontoret hvor jeg var, har blant annet opprettet et kurs med fokus på arbeidssøking og CV- skriving. Personer som søker økonomisk stønad fra dette NAV- kontoret må delta på kurset. Jeg fulgte kurset og deltakerne der i 17 dager over en 4 ukers periode. Jeg ville se på hvordan unge møter NAV, og hvordan de opplever dette møtet.
Kurset er for alle som søker hjelp hos NAV, og deltakerne varierer bredt i alder. Det er to kurs som kjøres parallelt, et for de mellom 18 og 30 år, og et for de over 30. Kurset går fortløpende, med kontinuerlig inntak og avslutninger. Jeg fulgte kurset for deltakere som var fra 18 – 30 år. Det var gutter og jenter med ulik bakgrunn, utdanning og etnisitet.
Alle som deltar på kurset har en saksbehandler som følger opp deres økonomiske situasjon. Det er også saksbehandleren som melder dem inn på kurset. Saksbehandlerne er i tett dialog med kurslederne. Om det er spesielle ting en deltaker lurer på, tar kursleder dette direkte opp med saksbehandler og får en avklaring. Eller det kan være motsatt, saksbehandler får svar på sine spørsmål av kursleder. Spørsmålene dreier seg i hovedsak om oppmøte, fravær og økonomi.
NAV viser seg å være viktig for svært mange mennesker i samfunnet vårt. I løpet av 2013 var om lag 2,8 millioner personer, brukere av NAV. De fleste av disse brukerne har rett på en økonomisk ytelse. Om lag 270 000 brukere har behov for hjelp til å komme i, eller å beholde arbeid (Stene et al., 2014).
Flere av de unge som avbryter skolegangen sin ender opp med å kontakte NAV. I april 2016 var tallet på antall registrerte fulltidsledige hos NAV mellom 15 og 30 år; 23.400 personer. Det er en økning på 502 personer fra samme tid året før (Huuse, 2016).
Arbeidsmarkedet unge møter i dag, stiller høye krav til formell kompetanse, og de unge påvirkes i stor grad av om de gjennomfører eller avbryter skolegangen sin (Regjeringen.no, 2013).
NAV sin agenda er å få de unge raskest mulig tilbake til skole eller arbeid. For mange av de unge som tar kontakt med NAV, er veien tilbake til en aktivitet kort. Andre trenger tettere oppfølging og avklaring over tid. Hva som ligger til grunn for dette, og hvordan de unge selv opplever sitt møte med NAV, er utgangspunktet for arbeidet med denne avhandlingen. For å avgrense avhandlingens omfang, er det utarbeidet en problemstilling vi nå skal se nærmere på.
1.7 Presentasjon av problemstilling
Denne avhandlingen bygger på en nærstudie av unge, som deltar på kurs i regi av NAV.
Hensikten er å skaffe mer kunnskap om hvordan de unge opplever dette møtet. Hvordan fortoner dette møtet seg, er det noe systematikk her? For å få en innsikt i de unges egne opplevelser av møte med NAV, vil denne avhandlingen forsøke å bygge på de unges egne fortellinger og opplevelser.
Avhandlingen tar utgangspunkt i feltarbeid gjennomført på et kurs hos NAV, i tillegg til uttalelser fra de 5 nøkkelinformantene, og stiller følgende spørsmål:
Hvordan opplever noen unge sitt møte med NAV?
Problemstillingen søker forståelse og kunnskap, om et avgrenset forhold. Selve prosjekt er et delprosjekt av forskningsprosjektet «Ungdom, gjennomføring og skoleavbrudd i Telemark». Hovedprosjektet følger 40-50 unge i en risikogruppe for skoleavbrudd i Telemark i en tiårs periode. Det vil i prosjektperioden drives ulike delprosjekter parallelt, med fokus på forholdet unge har til NAV, barnevern og utdanning.
Dette delprosjektet ser som sagt nærmere på et utvalg unge voksne, og hvordan de opplever sitt møte med NAV. Det er ønskelig med mer kunnskap om hva disse møtene betyr for de unge som dropper ut av videregående, eller på annen måte blir avhengig av
å benytte seg av tjenester fra NAV. Kontakten med NAV vil sannsynligvis variere for informantene. Noen har kontakt over lang tid, andre bare for en kort periode. Felles for informantene i denne studien, er at de er mellom 18-30 år, og har henvendt seg til NAV for å søke om økonomisk bistand. Det fremkommer ulike opplevelser av dette møtet via informantenes fortellinger. Med utgangspunkt i disse fortellingene og observasjonsdataene, vil det forsøksvis drøftes hvordan møte med NAV oppleves, og hva dette kan skyldes. Samtidig vil man kunne få kunnskap om prosesser, hvor vi ser konkrete samspill mellom institusjonelle rammer og enkelt aktørers handlinger.
Gangen videre i avhandlingen blir å presentere tidligere forskning og teori, for å danne en faglig ramme. Den faglige rammen i del 2 vil senere ligge til grunn for analysen som har til hensikt å belyse problemstillingen. I tillegg til tidligere teori og forskning, vil det benyttes medieoppslag og lignende, for å underbygge enkelte resonnementer i av- handlingen. I del 3 beskrives metoden som er benyttet for å nå målet. I denne delen drøftes også vitenskapteoretiske krav, og etiske betraktninger sett i forhold til egen undersøkelse. Del 4 beskriver mine 17 dager på kurs hos NAV. Disse beskrivelsene vil kunne gi leseren en følelse av, og innsikt i, hverdagen på kurset. Gjennom denne fortellingen vil det fremkomme kommentartekster, som forsøksvis skal koble det som skjer til en undertekst om de unges møte med NAV. Samtidig vil man via fortellingen bli nærmere kjent med flere av deltakerne i studien. I del 5 og 6 drøftes og analyseres materialet i lys av den teoretiske rammen som er presentert i del 2. En avrunding og konklusjon kommer til slutt i del 7. Her vil jeg oppsummere typiske trekk som fremkommer i forhold til avhandlingens problemstilling, og trekke eventuelle konklusjoner utfra disse.
2 Faglig ramme
Både i Norge og internasjonalt finnes det flere undersøkelser, statistikk og forskning om marginalisert ungdom, og om unge utenfor skole og arbeid. Forskningen er delt mellom kvalitative studier som beskriver situasjonen for et bestemt tiltak eller et mindre utvalg informanter, og kvantitative studier som undersøker årsaker, effekten av tiltak og omfang. Hvilke resultater som fremkommer vil avhenge av hvor, og i hvilke datakilder man søker å finne forklaringene (Arntzen, 2016). Formålet med denne delen er å danne en faglig ramme ved å redegjøre for relevant forskning og teori. Den faglige rammen vil senere benyttes i diskusjonen som har til hensikt å belyse problemstillingen.
For å kunne plassere denne studien innenfor en faglig diskusjon, vil jeg se nærmere på noe av forskningen som forteller om de unges bakgrunn og risikofaktorer, og hvordan de unge selv opplever sitt møte med NAV. For å danne et bilde av hensikten og måloppnåelsen NAV har i forhold til sine unge klienter, vil jeg også kort vise til en evaluering av NAV-reformen. Til slutt i denne delen, rettes fokus mot teori om anerkjennelse og makt/avmakts begreper, for å belyse hvordan hjelperen og systemet kan komme i skade for å krenke sine unge klienter, selv om intensjonene er gode.
2.1.1 Unge voksne som ikke er i arbeid eller utdanning
I Norge heter det seg at alle skal ha like muligheter til utdanning, og om lag 28 prosent av befolkningen har høyere utdannelse. I 2011 var det ifølge statistisk sentralbyrå fortsatt ca. 30 prosent som ikke fullfører videregående opplæring. Studieretning, kjønn og sosial bakgrunn viser seg å ha betydning for om man fullfører, eller ikke. Elever som har 45 grunnskolepoeng eller mer, fullfører i størst grad innenfor videregående opplæring, og det er disse elevene som oftest velger studieforberedende retninger. Dette kan igjen være en forklaring på hvorfor denne retningen har mindre frafall enn yrkesfaglige studieretninger (Statistisk sentralbyrå, 2011).
Nye tall viser at andelen elever som fullfører videregående med oppnådd studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år, økte med to prosentpoeng i 2015 fra året før. 59 prosent fullfører og består på normert tid, noe som tilsvarer den høyeste fullføringsevnen som er målt i denne statistikkens levetid (Statistisk sentralbyrå, 2016).
I følge arbeids- og velferdsforskning fremkommer det at mer kompetansekrevende arbeidsmarkeder skaper større utfordringer i arbeidslivet. Unge voksne er blant dem som særlig berøres av dette. En studie av Terjei Widding-Havnerås (2016) om unge voksne som ikke er i arbeid eller utdanning, viser at det er en generell økning i risiko for å falle utenfor blant denne gruppen. Den sterkeste økningen vises blant unge med lavere sosial bakgrunn. Det fremkommer i studien at det i Norge er estimert at mellom 100 000 – 120 00 unge i alderen 18-30 år verken var i arbeid, eller under utdanning hvert år i perioden 2000-2009. Tall fra SSB (2017) viser at det er en stabil økning i unge som ikke er i noen form for sysselsetting. I overgangen mellom utdanning og arbeid, er det vanlig å oppleve arbeidsledighet i kortere perioder. Problemet oppstår ifølge Widding-Havnerås (2016) når ledigheten blir langvarig. Det og verken være i arbeid eller utdanning, i ett eller flere år, viser seg å ha betydelige konsekvenser for framtidig arbeidstilknytning.
2.1.2 Ung og utenfor
Unge utenfor er en betegnelse på en prosess, en utfordring, en tilstand som ifølge Hyggen (2012) maner til handling. Unge utenfor er en utfordring hevder Hyggen.
I offentlig debatt, forskning og politikkutforming benyttes ulike betegnelser på unge som ikke deltar i skole eller arbeid. Professor Annett Arntzen (2016) beskriver i en kronikk at begreper som «slutter», «frafall», «bortvalg», «Unge utenfor», «ungdom i risiko» og
«utenforskap» signaliserer ulike ting, og blir betegnelser på en bevegelse mot utkanten av samfunnets sentrale områder. Hun mener en slik marginaliseringsprosess vil kunne bli et mulig utfall til en sosial eksklusjon. Står man utenfor skole og arbeid er det større sannsynlighet for at utenforskapet opprettholdes, hevder Arntzen. Hun presiserer allikevel at konsekvensene av utenforskapet avhenger av den unges egne ressurser, familie og nettverk, i tillegg til egenskaper ved tiltaksapparatet som møter dem, og den generelle situasjonen i arbeidsmarkedet (Arntzen, 2016).
I de nordiske landene er det uttalt en politisk hovedutfordring; å sikre en god gjennomføring av utdanningsløp, med en sikker overgang til arbeidslivet. Likevel havner ifølge Hyggen (2012), mange unge mennesker utenfor både utdanning og arbeid.
Betegnelsen unge utenfor skaper en frykt både politisk, og i samfunnet generelt hevder Hyggen. Han mener denne frykten ofte handler om konsekvensene for den enkelte unge, og samfunnet generelt. De unge er ikke bare potensielle voksne, sier Hyggen, men skal
bli voksne deltakere i samfunnet. Han er redd for at det å være ung og utenfor vil kunne gi varige merker; arr, som den det gjelder må bære med seg resten av livet.
Ghanizadeh (2012) hevder at den viktigste faktoren for å komme ut i arbeid, er å gjennomføre utdanning. Han mener at de som ikke gjennomfører utdannelsen, ofte blir gående inn og ut av arbeidsmarkedet nesten hele livet. Den beste løsningen for mange av de unge som henvender seg til NAV, vil være at de snus i døra, går tilbake til skolen og fullfører sier Ghanizadeh.
Arbeidsmarkedspolitikken prioriterer i dag innsatsen for unge som henvender seg til NAV.
Ifølge rapport fra Fafo (2015) som beskriver NAV-kontorenes oppfølging av unge brukere, fremkommer det tre ulike garantiordninger som skal:
Påse at alle under 20 år uten arbeid eller skoleplass, skal ha tilbud om arbeidsrettet tiltak.
Utarbeide en aktivitetsplan innen en måned for unge mellom 20 og 24 år med behov for situasjonsbestemt innsats.
Påse at 90 % av dem under 30 år med nedsatt arbeidsevne også skal ha en aktivitetsplan.
Dette er ifølge rapporten ikke lovfestede rettigheter, men politiske garantier som skal fungere som målsetninger for det arbeidet NAV retter mot denne målgruppen.
Ordningen er formulert med tanke på å inngå i mål- og resultatstyringen av etatens arbeid (Strand et al., 2015, s. 8).
I studien til Myklebø (2012, s. 51) fremkommer det at NAV-ansatte i liten grad forholder seg til disse garantiordningene i det daglige arbeidet, og at de er opptatt av det å jobbe med garantiordninger, ikke må gå på bekostning av arbeidet med yngre brukere, og brukere som har vært ledige kortere enn tre måneder.
Senge (1990, s. 65) på sin side, hevder at det å finne løsninger som bare flytter problemene fra en del av systemet til en annen, kan resultere i at problemene ikke blir oppdaget, fordi de menneskene som løste det opprinnelige problemet, ikke er de samme som arver det nye.
Strand mfl. (2015) som i en Fafo- rapport skriver om oppfølgingen av unge brukere av NAV, beskriver at premisser for hvordan NAV-kontorene skal jobbe både foreligger i sentrale føringer, men også via prioriteringer i den politiske ledelse i kommunen. Det som
vedtas i kommunene blir derfor viktig, for hvilken oppfølging unge får i sin kontakt med NAV. Strand mfl. hevder videre at ungdom trenger rask og tett oppfølging, motivasjon, realitetsorientering og motivasjon, for å fremme den enkeltes mulighet i arbeidsmarkedet. I følge Fafo-rapporten er dette vesentlige elementer for å lykkes med integrering av denne gruppen. Et annet viktig element som trekkes frem i rapporten, er at personlig egnethet hos dem som jobber med unge brukere er avgjørende. Tidligere forskning har også ifølge rapporten pekt på at spesialisering i arbeidet med de unge, kan være en effektiv måte å sikre god bistand på (Strand et al., 2015, s. 15-16).
«I delaktigheten uppstår vår tillvaro. Genom att göra oss delaktiga av varandras liv skapar vi oss Själva. Utan delaktigheten finns vi inte til»
Torgny Lindgren (Skau, 2013, s. 15)
2.1.3 Ung «naver»
Situasjonen til unge som står utenfor skole og arbeid står høyt på samfunnets dagsorden.
Frafall i videregående opplæring debatteres stadig, og ulike begreper betegner dem det gjelder. «Naver» er et slikt begrep om man mottar økonomisk støtte fra NAV. Ordet
«naving», som nå er et benyttet begrep i samfunnet, forklares i nynorsk rettskrivingsbok med: «ta seg friår dekt med støtte frå NAV» (Strand et al., 2015, s. 11).
Journalist Ida Kvitting (2014) skriver i sin artikkel i forskning.no om arbeidslediges syn på egen situasjon. Èn uttaler ifølge Kvitting dette:
«Jeg vil ikke bare ta noe for å ta noe heller. Jeg kan få jobb i morgen hvis jeg vil».
De hevder det er greit å stå uten arbeide, skriver Kvitting videre. De sier de kan få jobb om de vil, men de vil ikke. Det kan oppleves at de ikke føler ansvar for å bidra i samfunnet, og fremstilles i media som «navere».
I samme artikkel beskrives følgende uttalelse om å være arbeidsledig:
«Det er flaut, det er ydmykende, nedverdigende».
Kvitting (2014) beskriver videre at NAV bør vurdere å utvide aktivitetsplikten til de som mottar stønad. I dag går denne aktivitetsplikten ut på å aktivt søke jobber, sende
meldekort hver 14. dag og oppdatere CVen sin. Noen har også krav om å delta på kurs, slik som informantene i denne studien. Det fremkommer i artikkelen at det er uenighet om aktivisering er et godt eller meningsløst tiltak, når du er arbeidsledig. Forskningen Kvitting refererer til mener økt aktivitet vil ha en verdi for enkelt mennesket, og tror at det for noen kan gjøre det mindre attraktivt å se på NAV som en mulighet, istedenfor en nødvendighet.
Fra 1. januar 2017 har regjeringen bestemt at alle kommuner skal innføre aktivitetskrav til alle under 30 år som skal få sosialhjelp fra NAV. De unge uttaler i den sammenheng følgende i en artikkel på NRKs nettside:
«Du får rutine i hverdagen», sier en. En annen sier:
«Dette er kjempegreit. Jeg har ikke hatt arbeid på flere måneder siden jeg tok fagbrev i mars», sier en annen (Kleven & Flatås, 2016).
På samme nettside skrives det at arbeiderpartiet mener aktivitetsplikt er feil medisin, og at regjeringa svikter de som står utenfor arbeidslivet. De frykter mer byråkrati, og at fokuset forsvinner fra det å få de unge tilbake til utdanning, eller ut i arbeid (Reksnes &
Grimeland, 2016). Regjeringen har på sin side innhentet ulike evalueringer av NAV- reformen, for å se nærmere på både effekten av reformen, men også igangsettingen sentralt og lokalt. Norges forskningsråd står for to slike evalueringer.
2.1.4 Evaluering av NAV- reformen
Med tanke på de omfattende endringene i velferdsstatens ytelser, viser evalueringer som er gjennomført, at NAV-reformen ikke helt har lykkes i å nå sine mål. Etter bestilling fra Stortinget, gjennomførte Norges forskningsråd en prosess- og effektevaluering.
Sistnevnte studerte om det kom flere i arbeid og færre på trygd, mens prosessforskerne studerte igangsettingen av reformen på sentralt og lokalt nivå. Samtidig kartla de hvilke mekanismer som kunne forklare effekten.
I følge evalueringen av denne forskningen, fremkommer det at sannsynligheten for å komme i arbeid er blitt mindre (Fevang, Markussen, & Røed, 2014) (S. Markussen &
Schreiner, 2012) (Aakvik, Monstad, & Holmås, 2014). Effekten viser seg å være liten, med en signifikant negativ retning. Det vises i resultatene at de negative effektene av
reformen i hovedsak skjer på store kontorer, i store kommuner. Aakvik, Monstad og Holmås‘ effektforskning støtter disse funnene (Aakvik et al., 2014). De finner samtidig at den negative effekten reduseres i løpet av det andre året, og går mot null etter fire år.
Fevang mfl. (Fevang et al., 2014) hevder at den negative effekten i stor grad har vært forårsaket av en stor og kaotisk omstillingsprosess, og ikke i innhold eller organisatorisk design. «Støvet legger seg etter en turbulent omstilling» var også navnet på forskningsartikkelen.
2.2 Møtet, og bli anerkjent
Sosialdemokratiet i Norge er basert på ideen om at innbyggerne skal være aktive medborgere. Noen mennesker vil av ulike årsaker være forhindret i å utøve sitt medborgerskap. Visjonen er at alle som lever i et demokrati skal ha de samme mulighetene til engasjement og deltakelse på ulike arenaer. Velferdsstaten og de institusjonene som inngår i den, er gitt mandat til å hjelpe og støtte personer til fullt medborgerskap (Hutchinson, 2009, s. 24-25). I forhold til de unge i denne studien, er det NAV som har dette viktige mandatet. Lederne på kurset blir de unges representant fra etaten, og får et ansvar for at hver enkelt kursdeltaker føler seg sett og ivaretatt.
Når vi jobber med andre mennesker gjør vi oss ifølge Skau (2013, s. 15), delaktige i deres liv. Vi etterlater spor på en annens livsvei. Vi setter avtrykk i en annens sinn. Disse sporene og avtrykkene kan gi den andre styrke lenge etter at vi ikke lenger er på felles arena, men den kan også sette smertefulle spor hevder Skau. Profesjonelle handlinger kan være både oppbyggende, men også nedbrytende. Lever man av å ta del i andres liv, bør man ikke ta lett på kvaliteten av sin delaktighet sier Skau videre.
Axel Honneths (2008) teori om anerkjennelse kan gi perspektiver på opplevelse av selvrespekt og selvverd. Han beskriver anerkjennelse innenfor samfunnets tre interaksjonssfærer; privatsfæren, den rettslige sfæren og den solidariske sfæren. Ved å delta i de ulike sfærene skal man ha samme rettigheter og plikter som alle andre, og være en del av fellesskapet i samfunnet som dreier seg om arbeid, kultur og ideologi. I følge Honneth (2008) er det nødvendig å oppnå anerkjennelse innenfor alle de tre sfærene for å leve et godt liv. Det er også en forutsetning for å utvikle selvaktelse, selvfølelse og
selvtillit. Om man opplever fravær av anerkjennelse, vil dette kunne medføre at mennesker føler seg krenket (Honneth, 2008).
Ved å rette et slikt perspektiv på det de unge forteller, vil man legge noen premisser for å kunne lykkes med å skape en endring hos den enkelte, som henvender seg for hjelp. Å bli sett, verdsatt og være en del av fellesskapet, er noe de unge selv fremhever som betydningsfullt.
2.2.1 Makt og avmakt
Vike (2004, s. 17-18) tegner et bilde av et samfunn med en urealistisk tro på offentlig velferd. Han omtaler den norske velferdsstaten som ambisiøs og utopisk. Han mener et slikt samfunn kjennetegnes ved at det oppstår et gap mellom intensjon og virkelighet, mellom behov og reelle muligheter. Dette gapet blir det opp til den enkelte profesjonsutøver å håndtere.
På denne måten blir det profesjonsutøveren som må sørge for god tjenestekvalitet innenfor et system som bærer preg av mangel på tid, ressurser og mulighet til å utvikle individuelt tilpassede tjenester (Damsgaard, 2014, s. 8).
Vike mener at motsetningene mellom ambisjoner, og det som lar seg gjennomføre overlates til profesjonsutøverne. På denne måten kan det oppfattes som at de som sitter med makten og utformer velferdspolitikken, har forlatt ansvaret. Noe Vike uttrykker på denne måten:
«Den sentrale stat vedtar omfanget av ansvaret, men holder i økende grad en armlengdes ansvar til det samme ansvaret». (Vike, 2004, s. 14).
Sett fra et slikt perspektiv, blir det saksbehandlers; her kursleders ansvar å realisere offentlig velferdspolitikk, og sikre at unge som henvender seg til NAV får den oppfølgingen de har krav på. Når ambisjonene ikke lar seg realisere, kan dette gi en følelse av utilstrekkelighet hos den enkelte profesjonsutøver. Denne følelsen kan ifølge Vike (2004, s. 13,128) ytterligere forsterkes innenfor et system der kapasitetsproblemer forsøkes løst gjennom innsparing og effektivisering. Han hevder at politisk makt i vår tid er evnen til å disponere økonomiske ressurser det er knapphet på, så fritt som mulig. Vike skriver videre at forutsetningen for å realisere en slik interesse er å gjøre offentlig sektor
mer tilgjengelig for styring. Politikken søker å ta tilbake makten, men den må gjenskapes på nye måter hevder Vike.
Aakvaag (2008, s. 314) beskriver at den postmoderne tenkeren Michel Foucault er opptatt av dette samspillet mellom diskurs og makt, hvor makt her inkluderer institusjoner og praksis. Foucaults maktanalyser på 1970 tallet er ifølge Aakvaag basert på at den tradisjonelle sosiale orden har brutt sammen, og at en moderne sosial orden er etablert på ruinene av den gamle. Det er to nye former for makt som fremkommer;
panoptisk disiplinering og biomakt. Den panoptiske disiplineringen blir hovedformen for moderne makt som etter hvert etableres i moderne institusjoner som fabrikker, skoler, sykehus, andre offentlige institusjoner m.fl. Det brer seg et fint fengselsaktig nett av overvåkning og kontroll over samfunnet, og på denne måten opprettes den sosiale orden som gikk tapt når det tradisjonelle samfunnet kollapset skriver Aakvaag.
I panoptiske institusjoner fylles ulike enheter opp med bestemte gjøremål og aktiviteter.
På denne måten tvinges kroppen ut av sin naturlige rytme og inn i samfunnets. I rapporten Hverdagsliv og drømmer- for unge som står utenfor arbeid og skole, (Thrana, Anvik, Bliksvær, & Handegård, 2009) ble det undersøkt hvordan ungdom som befinner seg i en marginalisert posisjon, opplever sin hverdag og livssituasjon. Målgruppen for studien er risikoutsatte unge i alderen 15-25 år. Ungdommene i den undersøkelsen understreker at det er voksensamfunnet som i hovedsak definerer dem som marginaliserte, eller utenfor. Selv kommenterer de et mer nyansert bilde av egen livssituasjon. De beskriver at det å stå utenfor skole og jobb, er et resultat av komplekse og ulike problemer som krever sammensatte løsninger, og tettere individuell oppfølging.
Det samlede resultatet av den panoptiske drillen Foucault beskriver, er at kroppen blir føyelig og disiplinert, og mister sin naturlige rytme og spontanitet. Kroppen omformes på denne måten til et lydig redskap i samfunnets tjeneste, og vi mobiliseres til en produktiv kraft i et komplekst samfunnsmaskineri. Foucault hevder dette ikke alene er svaret på samfunnets globalisering, og introduserer statens biomakt. Han hevder ifølge Aakvaag (2008, s. 317) at den moderne staten påtvinges hovedansvaret for å løse de ordensproblemer som oppstår ved inngangen til moderne tid, med bakgrunn i befolkningseksplosjonen, og produksjons veksten. Med fravær av tilstrekkelige uformelle integrasjonsmuligheter, er det staten som må sikre samfunnets reproduksjon. Den må
blant annet regulere reproduksjon, sikre fysisk helse, unngå epidemier, korrigere atferdsmessige avvik, sørge for at barn oppdras og utdanne befolkningen. Med bakgrunn i dette defineres biomakten ifølge Aakvaag som:
«Den moderne statens regulering av den befolkningen som befinner seg på dens territorium» (Aakvaag, 2008, s. 318).
Hernes (1975, s. 133-136) beskriver avmakt som et fenomen som inntrer når betingelser for målrettet handling ikke lar seg tilfredsstille. Han beskriver at kognitiv avmakt knyttes til at aktøren ikke vet hvordan interesser skal realiseres. Det kan ifølge Hernes være flere grunner til kognitiv avmakt. Uvitenhet, feiloppfatninger og mangel på kunnskap kan medføre mangel på strategier for å nå sine mål og aktøren avstår fra å handle.
Institusjonell avmakt er en annen form, som ifølge Hernes har sin kilde i institusjonelle ordninger etablert av aktøren, men som senere hindrer aktøren i å slå gjennom med sin egen vilje. I denne forbindelse står lover og regler sentralt, og de rammebetingelsene som foreligger kan skape hindringer for handling hevder Hernes.
Ifølge Reidun Norvoll (2009a, s. 69-77) er maktforhold ofte institusjonaliserte. De utgjør stabile sosiale ordninger som kan være vanskelig å påvirke for enkelt individer alene.
Makten til å bestemme blir ikke personlig, men ifølge Norvoll styrt av hvordan rammene er organisert. På den annen side hevder Norvoll at systemnivået ikke må være styrende for maktutøvelsen i relasjonen, og at den ansatte har et personlig ansvar i sin maktutøvelse.
Ifølge Skau (Skau, 2013, s. 16-17) vil våre profesjonelle holdninger og handlinger kunne være både oppbyggende og nedbrytende. Hun påpeker viktigheten av at den som tar del i relasjonen som den svake part, her deltakeren på kurs, opplever hjelpen som grunnleggende for seg selv. Dette har ifølge Skau å gjøre med selve kjernen i profesjonsetikken. Profesjonsutøveren har et ansvar for å handle til deltakerens beste.
En utfordring Skau beskriver i forhold til dette er nødvendigheten av å se verden fra den andres perspektiv, og virkelig se ham eller henne. En forutsetning for å kunne forstå noe på nytt er ifølge Skau å være åpen, velvillig, men ikke ukritisk. Denne måten å møte den andre på, skaper tillit. Tillit er også grunnleggende i all relasjonsbygging, hevder Skau videre. Hun presiserer at tillit aldri kan tas som en selvfølge- særlig ikke i den relasjonen som oppstår mellom klient og hjelper, her; deltaker og kursleder.
Skau beskriver videre i sin bok «Mellom makt og hjelp», at hjelperen bør prøve å se både det motsetningsfylte i hjelperrollen, og verden slik den oppleves av klienten, selv når dette ikke samstemmer med hjelperens egen. En slik evne vil ifølge Skau være med på å gjøre hjelperens handlinger mer hensiktsmessige, samtidig som det vil forebygge krenkelser. Skau hevder makt er til stede i alle relasjoner mellom klient og hjelper, men at denne makten ofte tilsløres. Hun hevder maktaspektet blir usynlig via begreper som tjenesteytelser og hjelpeapparat. En slik tilsløring vil ifølge Skau gjøre det vanskelig for klienten å beskytte seg mot maktmisbruk, samtidig som den gjør det vanskelig for hjelperen å erkjenne mulighetene og grensene for sin makt. (Skau, 2013, s. 19-31).
2.3 Sammendrag
Målet for denne avhandlingen er å gjengi noen unges fortellinger og opplevelser i sitt møte med NAV, for deretter å forsøksvis komme med en teoretisk drøfting omkring hvordan disse møtene for noen blir en vei tilbake til samfunnet, mens det for andre ikke gjør det. Forskning og teori som er gjennomgått i denne delen, redegjør for hvordan noen ulike begreper kan komme i skade for å stigmatisere disse unge, som passive aktører i eget liv. Samtidig fremkommer det også rammer og betingelser som i noen tilfeller kan være med på å utløse opplevelsen av stigma og eksklusjon.
Ifølge Norvoll (2009b, s. 108) er de mest kontroversielle bidragene om sosial kontroll i det moderne samfunnet gitt av Michel Foucault. Hun hevder det er flere innvendinger som kan reises mot Foucault, men at hans bidrag i diskusjoner om helse- og sosialvesenets kontrollfunksjon i samfunnet er viktige i denne settingen. Det fremkommer ulike årsaker til hvorfor disse unge er i kontakt med NAV, og hvilken betydning dette har for deres opplevelse av møtet. Perspektivene som er presentert, vil sener knyttes til observasjoner og uttalelser fra de unge i den videre diskusjonen.
Sentrale nøkkelbegrep som går igjen i avhandlingen er: NAV, de unge, deltaker, kursleder, ung og utenfor, makt, krav, anerkjennelse, krenkelser, kontroll, avstand og hjelper.
3 Veien til målet
I denne delen vil jeg vil gjøre rede for metoden, eller veien til målet, som her er benyttet for å belyse hvordan noen unge opplever sitt møte med NAV. Jeg vil se nærmer på hvordan undersøkelsen er gjennomført, og si litt om utvalgskriterier og analyse. Etter denne gjennomgangen vil jeg drøfte sentrale vitenskapelige krav som; intersubjektivitet, validitet og reliabilitet sett i forhold til egen undersøkelse. Etiske betraktninger og kildekritikk, samt kritisk vurdering av egen metodebruk blir beskrevet avslutningsvis i denne delen. Med bakgrunn i dette gis leseren en mulighet til å ta stilling til kvaliteten i forskningsarbeidet, og studiets kvalitet.
3.1 Data og metodevalg
Det er vesentlig at valg av metode samsvarer med det man ønsker å undersøke. I forhold til dette prosjektet ble det derfor naturlig å velge en kvalitativ metode. Et overordnet mål i kvalitativ forskning er å utvikle forståelse av fenomener knyttet til enkelt personers opplevelser av sin sosiale virkelighet (Kvale & Brinkmann, 2012, s. 19).
Problemstillingen i dette prosjektet søker en forståelse av hvordan noen unge opplever sitt møte med NAV, sett fra deres opplevelser, holdninger og den verden de lever i. For å gjøre hendelser mer begripelige for folk flest, skriver Robertson (2012, s. 219) at narrativer ofte benyttes, og at disse gir en innsikt på individnivå. Man har fokus på de personlige fortolkningene, og er i mindre grad opptatt av store datamengder og generelle mønstre (Robertson, 2012, s. 223-225). Nils beskrivelse av at han har blitt feilinformert hele livet, kan sees på som en personlig fortolkning. Bakgrunnen for dette er at uttalelsen beskriver opplevelsen av møte med et skolesystem som i hans virkelighet opplevdes som vanskelig å forholde seg til, på grunn av blant annet svake skoleferdigheter. Nils viser oss her hvordan han plasserer seg i forhold til omverdenen, og hvordan han oppfatter seg selv. I følge Robertson (2012, s. 229) redegjør narrativer for noe som har skjedd. Samtidig vil det kunne gi et grunnlag for en analyse med utgangspunkt i den konteksten informanten befinner seg i.
Deltakende observasjon er en annen benyttet metode innenfor kvalitativ forskning.
Denne datainnsamlingsmetoden gir ifølge Fangen (2010, s. 9) en unik mulighet til å studere samhandling mellom mennesker uten at man som forsker påvirker
samhandlingen eller talemåten. Metoden innebærer at man over en viss tid følger de menneskene man studerer, og at man deltar sammen med dem. På denne måten vil man kunne skrive om feltet med større innlevelse, og kjennskap. Det at man tar rollen som deltaker og ikke bare tilskuer, gjør at man kan åpne for et mer nyansert bilde av den tilværelsen mennesker befinner seg i (Fangen, 2010, s. 10).
3.1.1 Korte feltarbeid
Jeg observerte hendelser på et kurs hos NAV, hver dag i en 4 ukers periode. Det ble til sammen 17 dager med observasjoner i kurstiden. Observasjonen var åpen, jeg var tilstede og informerte deltakerne om prosjektet, og min rolle på kurset. Jeg snakket med deltakerne og kurslederne i kurstiden, men var ikke aktivt inne og deltok. Jeg gjorde notater underveis, og forklarte for deltakerne hva jeg noterte om de lurte på det.
Hva jeg skulle fokusere på i observasjonene, hadde jeg ikke helt avklart på forhånd, men med utgangspunkt i foreløpig problemstilling; Hvordan opplever unge møtet med NAV?
Ble jeg raskt opptatt av hvordan selve kurset ble gjennomført. Utfra problemstillingen ble også relasjoner og interaksjon mellom deltaker og kursleder i fokus. Forholdet mellom makt og hjelp ble tidlig et begrepspar jeg noterte meg. En av dagene på kurset kommer en av deltakerne for sent. Han blir bedt om å gå igjen av kursleder. Denne hendelsen synliggjorde tydelig hvem som hadde makten, og ga meg senere en mer nyansert forståelse av hvordan møtet med NAV kan oppleves.
Ser i etterkant at det var en hensiktsmessig fremgangsmåte å ikke ha helt avklarte rammer for hva jeg skulle se etter. Hadde jeg på forhånd satt opp bestemte kategorier eller mønstre, kan det være jeg hadde oversett andre viktige elementer.
Ifølge Fangen (2010, s. 123) er det vanligvis ikke så optimalt med korte feltarbeid, men om prosjektet har et avgrenset tema, kan det allikevel la seg gjøre å skaffe tilstrekkelig med data. En ulempe, slik Fangen ser det, kan være at man ikke blir tilstrekkelig kjent, og ikke er til stede lenge nok til å få testet ut egne tolkninger i ulike sammenhenger. Fordelen mener hun derimot er at inntrykkene av enkeltepisoder kan bearbeides grundigere, enn om observasjonen har pågått over flere år. Hvis man skal fullføre en masteravhandling innenfor normert tid, vil det heller ikke være mulig å foreta et langvarig feltarbeid.
3.1.2 Deltagende observasjon
Ved deltagende observasjon får man ifølge Fangen (2010, s. 9) en unik sjanse til å studere menneskers samhandling og språkbruk uten at forskeren påvirker samhandlingen, eller talemåten i så sterk grad som ved for eksempel et intervju. Man følger personene man studerer, og deltar sammen med dem i deres sammenheng. Det at man tar rollen som deltaker og ikke bare tilskuer, innebærer ifølge Fangen at man åpner for en fremstilling av enten- eller, det vil si for nyansene og variasjonene i personenes tilværelse. Det deltakende aspektet ved metoden handler slik Fangen ser det, om å tilpasse seg situasjonen, og ikke virke forstyrrende. Man deltar i den sosiale samhandlingen, men vil som forsker ha en annen status enn personene som deltar hevder Fangen.
I løpet av mine 17 dager på kurs, gjorde jeg observasjoner og intervjuer som trolig vil kunne belyse problemstillingen i denne avhandlingen. Både deltakere og kursledere var positive og velvillige til å dele av sine erfaringer.
Jeg fikk innblikk i den daglige rutinen på kurset, samtidig som jeg via intervjuene fikk beskrivelser av deltakernes egne opplevelser. Med bakgrunn i observasjoner og intervjuer, har jeg videre i avhandlingen muligheten til å fordype meg i utvalgte situasjoner rettet mot problemstillingen. Hadde jeg vært der lenger, ville jeg sannsynligvis gjort enda flere interessante oppdagelser, samtidig måtte jeg da tatt flere avgjørelser i forhold til hvilke tilfeller jeg skulle fokusert på i forhold til å avgrense avhandlingen.
Grønmo (2016) hevder at deltagende observasjon er et typisk opplegg for en kvalitativ studie, og han ser på metoden som synonymt med begrepet feltforsking. Brukt på denne måten vil betegnelsen kunne referere til et mer omfattende opplegg, der forskerens deltagelse kombineres med både observasjon og andre metoder, som for eksempel intervjuing (Grønmo, 2016, s. 138-139).
3.1.3 Utvalg og praktisk gjennomføring
I utvelgelsen av informanter så jeg etter personer som både hadde kort og lengre erfaring fra kurset de var på. Samtidig var jeg opptatt av å snakke med informanter som evnet å formulere seg, og fortelle om sine opplevelser. To av informantene hadde deltatt på kurset over tid, og hadde god kjennskap til opplegget. Tre andre informanter var nye på
kurset. Å være på ulike stadier i kurset antok jeg å ha betydning for å få frem en større bredde av synspunkter.
I forkant av intervjuet hadde jeg laget en intervjuguide (vedlegg 1) som ble delvis styrende for samtalen. Jeg prøvde å følge rådende metodeforfattere, og startet med å stille et åpent introduksjonsspørsmål som var faktabasert; «Kan du fortelle meg litt om deg selv og oppveksten din?». Hensikten med dette var å skape et tillitsforhold. Deretter ble samtalen styrende for hva som kom frem av informasjon. På denne måten håpet jeg å fange opp andre forhold, utover det spørsmålene mine ville kunne belyse. Jeg hadde temaene i intervjuguiden i bakhodet, og styrte samtalen i den aktuelle retningen når det ble naturlig.
Informantene var villige til å fortelle om det de var opptatt av utfra spørsmålene jeg stilte.
Jeg benyttet ikke båndopptaker, men noterte underveis i intervjuet. Denne avgjørelsen ble tatt i samarbeid med veileder etter tilbakemelding fra NSD, om at prosjektet ikke var meldepliktig hvis elektroniske hjelpemidler ikke ble benyttet (vedlegg 2). Etter selve intervjuet gikk jeg kjapt gjennom notatene, og informanten kunne tillegge eller presiserer noe, om det var ønskelig. Selv om jeg noterte iherdig underveis, vil man ikke få alt adekvat nedskrevet som ved transkribering etter båndopptak. Føler allikevel at jeg fikk med informantenes historier, og det de ønsket å formidle, på en utdypende og til tider sitatpreget måte. Ser i etterkant at det første intervjuet er kortere enn de andre, og at innholdet også er annerledes. Bakgrunnen for dette er trolig at det var det første intervjuet, og at jeg kjente kandidaten fra før. Hun ble raskt opptatt av å ville snakke om egne opplevelser som ikke hadde så mye med NAV å gjøre, og det ble under dette intervjuet unaturlig å styre samtalen i en annen retning. Etter hvert som jeg kom inn i metoden, ble det lettere å holde fokus på temaet. Jeg opplevde da også å få mer informasjon fra informantene, relatert til tema.
Da jeg var ferdig med transkriberingen av alle intervjuerne og observasjonene, startet prosessen med å bearbeide datamaterialet. Jeg streket ut og laget en kort presentasjon av alle informantene. Deretter prøvde jeg å kategorisere ulike forekomster i materialet, for å finne likheter og ulikheter mellom de ulike informantene, samt å se etter trekk som sammenfaller med liknende empirisk forskning.
