Begrepene validitet og reliabilitet har tradisjonelt sett vært knyttet til kvantitativ forskning.
Disse begrepene bygger på en naturvitenskapelig tenkemåte, og representerer et annet
vitenskapsteoretisk grunnsyn enn kvalitativ forskning (Dalen, 2013). I kvantitativ forskning er det utarbeidet metoder for å måle validitet og reliabilitet. Disse metodene egner seg ikke for kvalitativ forskning (Dalen, 2013). Validitet handler her om å vurdere gyldigheten av
resultatene i en studie. For å kunne vurdere gyldigheten i kvalitative studier, må forskningen være transparent, og forskeren bør gjøre nøye rede for alle skritt en har tatt i
forskningsprosessen (Malterud, 2004).
18
Reliabilitet har ofte blitt forbundet med om forskningsfunnene kan reproduseres eller ikke (Malterud, 2004). I kvalitativ forskning er det vanskelig å se for seg at to forskere vil kunne få eksakt samme resultat, da forskeren nettopp bruker seg selv i stor grad. Det blir heller sett på forskerens troverdighet i forskningsprosessen, og på hvilken måte forskeren kan ha påvirket resultatene (Dalen, 2013). Forskerrollen bør derfor være gjenstand for reliabilitetsdrøfting (Kvale & Brinckmann, 2015). I denne studien kan forskerens rolle ha svekket resultatenes reliabilitet. For det første har forsker stor faglig nærhet til feltet, og for det andre har hun tilknytning til informantene i det daglige. Ifølge Dalen er det viktig at forskeren gir leseren muligheten til å vurdere kritisk i hvilken grad slike forhold kan ha påvirket resultatene (Dalen, 2013). Det kan ha påvirket utarbeidelsen av intervjuguiden, intervjusituasjonen,
transkriberingsarbeidet, og tolkningene/analysen underveis. Forsker har vært bevisst på dette, og har hele tiden forsøkt å overvåke egen forforståelse og hvordan den har påvirket prosessen.
Forsker har gjort rede for og reflektert rundt egen forskningsprosess, og har forsøkt å komme frem til resultater som kan relateres til teorier og annen forskning.
Studiens overførbarhet omhandler hvorvidt funnene er gyldige ut over det utvalget som er undersøkt (Kvale & Brinckmann, 2015). Kunnskapen som ble utviklet i denne studien
omhandlet personer som bor et spesifikt botiltak med de rammer og forutsetninger som ligger i dette. Resultatene i studien samsvarer i all hovedsak med annen forskning og teori på feltet, og er gjenkjennbare fra egen praksis og erfaring. Samtidig er man i kvalitativ forskning opptatt av å ha mindre fokus på funnene i denne sammenhengen, og mer fokus på at det er tolkningene som skal være overførbare (Kvale & Brinckmann, 2015). Dette betyr at leseren skal kunne kjenne seg igjen i de tolkninger som forskeren har gjort.
Når det gjelder hvilken verdi resultatene i studien har, synes det som om informantenes opplevelser av hvordan tiltaket påvirket livskvaliteten kan ha en verdi i seg selv, blant annet fordi det kan gi tiltaket mulighet til å videreutvikle de faktorene som kan bidra til bedre livskvalitet og til å redusere de negative. I tillegg kan kunnskapen ha verdi for liknende tiltak i hjelpeapparatet, kommuner og bydeler, samt andre som jobber med personer som har rus- og psykiske helseutfordringer.
19 3. Resultater
I dette kapittelet presenteres resultatene fra intervjuundersøkelsen. Tabellen under gir en skjematisk oversikt.
Kode Subgruppe Fortettet til Ny beskrivelse
«En trygg base som
Anerkjennelse Jeg kan være meg selv
Omsorg De bryr seg om meg
Rollemodell Noen jeg kan speile meg i
Relasjonsbrudd Når du forsvinner er det vanskelig for Starthjelp Hjelp til å stake ut en
kurs og komme i gang
Brobygging En forlenget arm og mekler i systemet
Fremtiden Hva skjer når jeg
flytter?
3.1 Hit og dit med svartposen i handa
En ny kodegruppe oppstod under intervjuene. Den omhandler livet informantene hadde før de flyttet inn i egen bolig med oppfølging. Den ble vurdert som viktig fordi samtlige
informanter var opptatt av dette temaet, og deres bakgrunn kunne skape en dypere forståelse for opplevelsen av livskvalitet slik de beskrev den under intervjuene.
Alle informantene var bostedsløse før innflytting, og hadde lang erfaring med å flytte fra hospits til hospits i storbyen. Enkelte hadde levd slik i femten år, og noen fra svært ung alder.
De beskrev en hverdag som var uforutsigbar på alle måter. Flere fortalte om hvor belastende det føltes å aldri vite om de ville ha et sted å sove når kvelden kom. Mange hadde opplevd hospitsene som skremmende og hadde ved flere anledninger valgt å sove ute fremfor å oppsøke disse stedene. Flere hadde opplevd innbrudd og overgrep nattestid, noe de fortsatt slet med. De beskrev omfattende rusbruk på hospitsene og at det var vanskelig å holde seg rusfri når man var tvunget til å oppholde seg der. Årsaken til dette var ikke bare at tilgangen
20
på rusmidler var god, men like mye for å kunne overleve en slik livssituasjon. En av informantene beskrev det slik:
«Jeg ble sendt rundt på forskjellige overnattingssteder.. sånn.. gå dit.. gå dit.. det var slitsomt å aldri vite hvor man skal sove og hvem som er der.. man blir så sliten.. altså jeg tenkte..
hvorfor må det være sånn? Det var ikke noe trygghet der.. det var mange ganger jeg ikke hadde lyst til å dope meg.. men når jeg hadde det sånn så følte jeg ikke at jeg hadde noe valg… jeg ble så sliten, og det var ikke noe trygghet… jeg ville ikke ha dop.. jeg ville bare klare å slappe av».
Flere beskrev en maktesløshet, og følelsen av og ikke ha kontroll på eget liv. Livssituasjonen førte til at opplevelsen av egenverdi ble kraftig svekket, og de opplevde at de var inne i en ond sirkel som det var umulig å komme ut av. Flere beskrev at de hadde mistet tilliten til- og kontakten med hjelpeapparatet. Dette medførte at de sluttet å forvente seg noe for å beskytte seg mot skuffelser og nederlag:
«Jeg har lært meg at hvis jeg ikke bygger meg opp noen forventninger, så er det ikke noe sånn der fallhøyde. Da er det mye lettere å klare seg på en måte.. med mindre.. eller med ingenting for å si det sånn».
Med et slikt utgangspunkt var det vanskelig for informantene å ha forventninger da de fikk beskjed om at de hadde fått tilbud om leilighet med oppfølging. Flere sa de ikke trodde det var sant, og de følte heller ingen glede når de mottok informasjonen.
3.2 Egen bolig på godt og vondt
Denne kodegruppen omhandler informantenes opplevelse av livskvalitet knyttet opp mot det å få egen bolig. Som nevnt hadde de få forventninger før de flyttet inn i leiligheten. Flere
beskrev at de hadde en følelse av uvirkelighet som varte lenge etter innflytting, en følelse av å være utenfor seg selv som etter hvert gikk over i frykt og usikkerhet. Flere sa at de brukte lang tid på å tro på at dette var en bolig de skulle få bo i over tid. De tenkte at det var for godt til å være sant:
«Jeg venta bare på at jeg skulle bli kasta ut.. var livredd for å gjøre noe galt liksom. Jeg har aldri opplevd at jeg får bli på samme sted lenge.. men jeg er her fortsatt».
21 Mange opplevde at utryggheten fra det omflakkende livet forfulgte dem. Episoder med ran, vold og overgrep de ble utsatt for på hospitsene og i rusmiljøet generelt hadde satt dype spor, og gjorde det vanskelig å føle seg trygg i sitt nye hjem. Dette medførte at noen monterte ekstra sikring av dører og vinduer i leiligheten sin for å forhindre innbrudd. Mange isolerte seg i leiligheten i starten fordi de var redde, og de beskrev at de hele tiden forventet det verste.
Noen økte rusbruken som følge av de negative følelsene. En beskrev frykten slik:
«Det tok lang tid før jeg følte at dette var noe trygt liksom.. Jeg venta på at noen skulle sparke inn døra mi «anytime..», det der tok skikkelig lang tid ass.»
Det var ulikt hvor lang tid det tok før informantene begynte å kjenne på en viss
trygghetsfølelse angående varigheten på boforholdet, og eventuelle innbrudd. Felles for alle var at når trygghetsfølelsen etter hvert kom, så fulgte det med andre positive følelser. Blant annet gleden over å ha fått nøkkel til et hjem som var deres eget. For mange var det første gang. En beskrev det slik:
«Det å få noe jeg kunne kalle mitt eget da.. en dør.. og på en måte kunne låse igjen.. eeh...
rett og slett et hjem da…. det var den store drømmen som gikk i oppfyllelse altså…. jeg hadde mitt eget hjem….. og var ikke avhengig av at liksom en venn skulle komme hjem da…. og vente ute…. ja det var stort»
Noen av informantene sammenliknet følelsen av det å ha fått egen bolig som å vinne i lotto, og uttrykte stor takknemlighet. Flere la vekt på at boligen hadde gitt dem en stabilitet i hverdagen som gjorde det mulig å ha fokus på andre viktige områder i livet. Flere ga uttrykk for at de ikke hadde behov for å ruse seg i like stor grad lenger. Med utgangspunkt i en trygg base kunne de utarbeide nye mål:
«……så det nye målet mitt ble jo å lage en A4 dagsstruktur da… og komme seg på jobb… og komme hjem igjen og ha et trygt sted å være.. og det var det absolutt»
Det å ha fått egen bolig styrket selvfølelsen til informantene. Det bidro til at de følte seg mer som vanlige folk, og flere uttrykte stolthet over hvordan de hadde innredet leilighetene sine.
Noen hadde også lagt mye arbeid i utearealet utenfor sin leilighet, og var tydelig stolte over den positive innvirkningen dette hadde på lokalmiljøet:
«Det var jo ikke den store hagen, men det var den flekken bort til døra liksom og på
verandaen da.. hvor jeg pynta og hadde lys og… så jeg følte at det ikke bare ble positivt for
22
meg selv, men det ble positivt for naboene og.. så var det en gammel dame som sa.. ååå han som bor der må være glad i blomster.. så det er klart det betyr noe for folk.. å ha det litt fint rundt seg..»
Det å få egen bolig medførte også noen utfordringer for informantene. Mange var ikke vant til å ha ro rundt seg, og mye alenetid førte til grubling over livet. Flere fortalte at de var
overrasket over at gamle følelser og opplevelser kom opp igjen, noe som medførte økt opplevelse av psykiske plager. I denne sammenhengen kom det frem at de var glade for å ha noen de kunne kontakte når de hadde det vanskelig. En av informantene beskrev det slik:
«Jeg har alltid hatt folk rundt meg, og jeg har hata det.. jeg så frem til å få det rolig når jeg flytta inn.. slippe alle folka. Men fy f… å stille det ble. Hva gjør man når man er aleine liksom? Og jeg fikk sykt mye tid til å tenke.. jeg har vært så mye nervøs og deppa at du aner ikke. Jeg har vært helt avhengig av den hjelpa jeg har fått her ass.. bare det å kunne ringe xx når ting er for jævlig..»
Alle sa at de opplevde ensomhet i større eller mindre grad i løpet av en vanlig uke. De hadde ulike strategier for håndtering av dette. Noen foretrakk å spille tv-spill, mens andre økte rusbruken, kontaktet oppfølgingspersonalet eller oppsøkte bekjente. Flere foreslo at tiltaket kunne etablere fellesarealer som de kunne oppsøke dersom de fikk det vanskelig på kveldstid, og hadde behov for å være sammen med andre.
3.3 Relasjonen til de ansatte
Denne kodegruppen omhandler informantenes opplevelse av livskvalitet knyttet opp mot relasjonen til de ansatte. Flere av informantene fortalte om en skepsis til de ansatte når de flyttet inn. De hadde negative erfaringer med ulike hjelpere, og var redde for at hjelpen skulle bli for invaderende. Flere hadde også fryktet at de ansatte ikke ville dem vel.
3.3.1 Jeg kan være meg selv
Flere informanter ga uttrykk for positiv overraskelse når det gjaldt hvordan forholdet til de ansatte hadde utviklet seg. De ansatte ble beskrevet som hyggelige, hjelpsomme og
respektfulle. Dette ble trukket frem som viktige faktorer i relasjonen. De hadde en opplevelse av at de kunne være seg selv sammen med dem, og at de ble godtatt for den de var:
23 «Det som er det beste med dem, det er at de er veldig joviale.. veldig ålreite mennesker å være sammen med.. og det tror jeg er veldig viktig for folk i min situasjon da.. for det må være lett å være sammen med noen ellers så får en ikke lyst.. jeg tror at de fleste i min situasjon er veldig lei av motgang hele tida »
Det at oppfølgingspersonalet også «var seg selv» ble fremhevet som en positiv egenskap.
Dette innebar blant annet at de fremstod som ærlige og troverdige i møtet med informantene.
De stolte på at de ville få et ærlig svar dersom de spurte om noe. Dette bidro til at de følte seg trygge og etter hvert fikk tillit til de ansatte. Flere ga uttrykk for at de ikke var redde for å spørre om hjelp når de trengte det, og at takhøyden var stor:
«….selv dumme spørsmål er ikke dumme liksom… er den følelsen jeg har.. så hva enn jeg tenker på så kan jeg bare komme med det.. en kan være seg selv da… og de skjønner at folk er forskjellige»
Flere fortalte om episoder der de hadde hatt tilbakefall til rus eller på annen måte gjort noe som de selv oppfattet som galt, og hvor de hadde fryktet negative sanksjoner fra de ansatte.
Samtlige hadde blitt møtt med hjelp i stedet for straff, og dette ble oppfattet som noe som styrket relasjonen. Informantene trodde dette hadde sammenheng med at de ansatte hadde høy kompetanse når det gjaldt rusproblematikk, og at de hadde et godt menneskesyn hvor det var rom for å feile uten at det gjorde informantene til dårlige mennesker. Denne holdningen fra de ansatte bidro til økt motivasjon og tro på at endring var mulig.
3.3.2 De bryr seg om meg
Alle informantene hadde en opplevelse av at de ansatte brydde seg om dem. Mange hadde ikke andre nære personer som de kunne støtte seg på eller henvende seg til. Opplevelsen av at de ansatte brydde seg, ble blant annet relatert til at de strakk seg langt for å imøtekomme informantenes behov. De beskrev at de gjorde mer enn de måtte og utenfor ordinære
arbeidstider. Det at de ansatte ofte tilbød sin assistanse til små og store oppgaver ble oppfattet som omsorgsfullt, og gjorde at informantene opplevde seg betydningsfulle. De hadde inntrykk av at det ikke var noen grenser for hva de kunne få hjelp til hvis de trengte det. Noen sa at de syntes det var vanskelig å be om hjelp, og at det var lettende når de i stedet fikk tilbud uoppfordret:
24
«Jeg føler at jeg blir tatt vare på og.. spesielt nå når det har vært mye problemer med helsa..
leger og sånn.. xx har alltid stilt opp.. og spurt om.. ja.. skal jeg være med deg inn og.. jeg har jo liksom ingen andre.. og bare det liksom.. det er ikke sikkert jeg hadde turt å spørre sjøl..
men hun er jo sånn at hun tilbyr seg ikke sant og.. det setter jeg veldig stor pris på… så for meg så er de litt sånn mamma og pappa.. de er noen du kan gå til når det er noe du trenger..»
Opplevelsen av omsorg ble også knyttet opp mot at de ansatte aktivt oppsøkte informantene for å minne de på avtaler eller for å sørge for at gjøremål ble utført. Dette ble oppfattet som positivt mas fordi de visste at de ansatte ønsket å hjelpe, og at de hadde gode hensikter. Flere trakk fram dette som en medvirkende årsak til at de noen ganger lyktes med å nå målene de hadde satt seg. En av informantene omtalte positivt mas slik:
«Jeg trenger at de pusher meg da.. til å gjøre det jeg egentlig vet at jeg vil.. og at de bryr seg..
og de gir meg ikke opp.. jeg har ikke så mange andre.. og de tar meg som jeg er da.. og det syns jeg er digg»
Informantene la vekt på at humor var en viktig del av samspillet med de ansatte. Flere av informantene hadde mange tunge utfordringer i løpet av ei uke, og opplevelsen av at de ansatte likte å være sammen med dem, spøkte og hadde det gøy ble fremhevet som viktig i hverdagen. Det bidro til at de så frem til å møte oppfølgingspersonalet:
«…..han xx har helt sjuk humor… veldig lik min faktisk… herregud, vi kan le og holde på i evigheter…(latter).. han er morsom ass…»
3.3.3 Noen jeg kan speile meg i
Flere av informantene opplevde at de hadde gått glipp av mye kunnskap om hvordan en skal leve et vanlig liv. For dem var dette noe ukjent og til dels skremmende. De så på seg selv som svært annerledes, og følte seg usikre på hvordan andre oppfattet dem. En beskrev det som vanskelig å kjøre buss fordi han følte at folk kunne se at det var noe galt med ham. Flere hadde hatt en opplevelse av at alle andre levde lykkelige liv, og hadde lite problemer.
Referansen de hadde her var blant annet sosiale medier. Informantene fremhevet viktigheten av at de ansatte fortalte historier fra sitt eget liv, og at de delte erfaringer de hadde hatt med å løse egne utfordringer i livet. Det å få vite at livet kunne være vanskelig for alle ble beskrevet som en lettelse. De sa at dette bidro til at de følte seg som likeverdige mennesker, og at de kanskje ikke var så annerledes allikevel. En av informantene beskrev det slik:
25
«…….for meg så blir det ofte sånn at.. når xx kan fortelle meg.. en setting som hun har opplevd.. så gir det meg en følelse av.. ja.. det stemmer det.. hun er også bare et menneske..
akkurat som meg….. for det er veldig fort gjort å tenke at noen som jobber med å hjelpe andre.. at de står over deg på en måte.. men når jeg får høre sånn så blir det liksom ikke.. så forskjell hvis du skjønner?.. Hun fikser livet sitt og jeg driver og fikser mitt..»
Videre ble det oppfattet som positivt at de ansatte kunne dele og sette ord på følelser de selv hadde hatt i vanskelige situasjoner i livet. Dette gjaldt spesielt negative følelser som frykt, fortvilelse og angst. Informantene beskrev det som lettende når de kunne kjenne igjen sine egne følelser i det de ansatte fortalte, og det bidro til at det ble mer normalt for dem å ha slike følelser:
«……folk må få høre at de ikke er sinnssyke.. for at de har det sånn.. så når xx kan fortelle meg at hun også har sånne følelser som angst.. adrenalin.. og sånn.. så er det veldig viktig for sånne som meg å høre.. for jeg har så mye av det.. så når jeg får vite at xx også har det sånn en gang i blant, så blir hun veldig menneskelig i mitt syn da..»
Flere av informantene fortalte at de ble inspirert av de ansatte, og ønsket å strekke seg etter verdiene som de representerte. Blant annet ble det trukket fram som motiverende å se at de sto opp til samme tid hver dag og kom på jobb. Flere hadde utviklet ønske om å ha liknende jobber som de ansatte. En hadde tidligere jobbet som frivillig for mange år tilbake, men hadde egentlig gitt opp håpet om at han kunne gjøre det igjen:
«….de har inspirert meg.. jeg jobba tidligere som frivillig da.. men jeg hadde mer eller mindre gitt det opp.. jeg gleder meg til å bli frisk og rask igjen så jeg kan finne på ett eller annet.»
«….de har inspirert meg.. jeg jobba tidligere som frivillig da.. men jeg hadde mer eller mindre gitt det opp.. jeg gleder meg til å bli frisk og rask igjen så jeg kan finne på ett eller annet.»