Denne kodegruppen omhandler informantens tanker rundt det å flytte fra leilighet med oppfølging til en selvstendig bolig. Flere av informantene hadde positive tanker rundt det å flytte videre på sikt. De følte at de hadde gode forutsetninger for å klare seg helt på egenhånd.
For noen hang dette sammen med at kontaktpersonen hadde hatt troen på dem hele veien til tross for at de selv i perioder ikke hadde tenkt at de engang skulle overleve. En informant beskrev det slik:
30
«Ting har i perioder vært veldig i rasfare.. jeg trodde ikke jeg kom til å være her neste år..
men det har tydeligvis xx trodd da.. for hun kom med sånne eksempler som skolegang og sånn.. og da tenkte jeg.. åja.. da lever jeg jo kanskje etter.. ikke sant.. så når ting er i rasfare så er det viktig å snakke om sånne ting som kan gi et lite lys for fremtiden da..»
Flere ønsket å bosette seg i nærheten av den leiligheten de disponerte i dag. Begrunnelsen for dette var at de kjente nærområdet godt, og at de hadde dagtilbud og fritidsaktiviteter i
nærheten.
Enkelte hadde store bekymringer for fremtiden, og tvilte på om de kunne klare seg selv. De følte de levde på nåde ettersom det var NAV som bestemte hvor lenge de kunne bo i tiltaket.
Dette medførte en følelse av stress når det gjaldt å bli frisk nok til å flytte ut.
«.. hva skjer når jeg er ferdig her.. det er en skikkelig sånn.. klump i magen.. en kronisk klump som jeg bare prøver å overse..»
Frykten for å flytte videre hang også sammen med frykten for å miste kontaktpersonen sin.
Ulempen med gode relasjoner var at det er vondt når de brytes:
«….og jeg må jo si at jeg gruer meg til jeg skal flytte.. at den kontakten blir borte liksom.. Jeg har bodd her i x år, og hun er den beste vennen jeg har.. kan liksom ikke se for meg livet uten.. jeg har holdt på i dette systemet i x år nå, og jeg har ikke tall på hvor mange
behandlere eller sånne folk som har kommet og gått.. det tok lang tid før jeg knyttet meg til xx.. men nå er det gjort så.. da må jeg nesten bare ta konsekvensene..»
Flere av informantene mente at det viktigste med å bo i leilighet med oppfølging, var å lære seg alt man trengte for å stå på egne ben. Noen ønsket å bli forberedt på hvilke utfordringer de ville møte den dagen de måtte flytte. De ville at kontaktpersonene skulle være ærlige å gi denne informasjonen, samt oppmuntre dem til å øve på det:
« Jeg ønsker å bli pressa mest mulig mens jeg bor her.. enn å få et støt når jeg har flytta… jeg vil at xx skal si sånn.. dette kan bli et problem for deg.. så må hun oppfordre meg til å prøve det ut da.. så ikke jeg får sjokk når det skjer der ute.. nei.. det er best å være forberedt..»
31 4.0 Diskusjon av resultater
Hensikten med dette forskningsprosjektet har vært å utvikle nye beskrivelser av hvordan det å ha egen bolig med tilknyttede oppfølgingstjenester påvirker livskvaliteten til tidligere
bostedsløse med ROP-lidelser. I dette underkapittelet diskuteres dette i lys av relevant forskning.
4.1 Egen bolig er god livskvalitet?
Det å ha egen bolig er for de fleste av oss en selvfølge. Det er også definert som en rettighet i FN`s menneskerettighetserklæring. Men kan vi sette likhetstegn mellom det å disponere egen bolig og god livskvalitet? I denne studien hadde alle informantene lang erfaring med en utrygg bosituasjon før de fikk egen bolig. Det ble tydelig at hospits og lavterskel overnattingssteder bidro til forverret psykisk helse, økt rusmiddelmisbruk og lavere livskvalitet generelt. Føringer i blant annet Meld.st.30 2011-2012, Kommunal- og
moderniseringsdepartementet (2014) og Oslo kommune-Velferdsetaten (2017), har pekt på at man bør minske bruken av hospitser og institusjoner, og at ROP-pasienter i større grad bør få muligheten til å bo i egen bolig. I denne studien opplevde informantene seg utrygge lenge etter de hadde fått egen bolig, selv om deres livssituasjon hadde endret seg til det bedre. Dette viser at det er viktig for hjelpeapparatet å anerkjenne at endringsprosesser tar tid, noe Nesvåg og Aakerholt (2012) poengterer i sin kunnskapsoppsummering. Andre studier blant annet (Sælør et al., 2017; Snertingdal & Bakkeli, 2015) har vist at mangel på dagtilbud,
fritidsaktiviteter og nettverk kan føre til stor grad av isolasjon og ensomhet for personer med ROP-lidelser selv om de bor i egen bolig. Dette ble bekreftet også i denne studien.
Studien viser at det å få bolig i seg selv ikke nødvendigvis fører til god livskvalitet, men tilgang på oppfølgingspersonell bidro til at alle informantene på ulike tidspunkt følte seg tryggere i egen bolig, og at det minsket opplevelsen av ensomhet i noe grad. Dette er også beskrevet i studier av «Housing first»-prosjekter, blant annet (Andvig et al., 2016) og i
«recovery»-forskning (Borg, 2009; Denhov & Topor, 2012; Biong & Soggiu, 2015). I kjølvannet av trygghetsfølelse fulgte andre positive effekter som glede og stolthet over egen bolig, samt ro til å sette seg nye mål. Dette påvirket informantenes opplevelse av livskvalitet positivt. Disse funnene viser at det er viktig å tenke helhetlig når man skal bosette tidligere bostedsløse med ROP-lidelser. En bolig er ikke nødvendigvis nok.
32
4.2 Relasjonens betydning for livskvalitet
Informantene oppga at de hadde gode relasjoner til de ansatte i tiltaket. Dette ble i stor grad satt i sammenheng med opplevelsen av at de ble akseptert for den de var, og at de ansatte «var seg selv» i møte med informantene. I tillegg hadde informantene en opplevelse av at de ansatte brydde seg om dem og likte å være sammen med dem. Opplevelsen av at de ansatte strakte seg langt for å imøtekomme informantenes behov ble trukket frem som spesielt positivt. Dette bidro til at informantene opplevde seg som verdifulle. Det styrket også opplevelsen av å være likeverdige mennesker. Det at hjelpere og hjelpemottakere møtes på likefot er i recoveryforskning beskrevet som en av forutsetningene for at bedringsprosesser skal kunne finne sted (Denhov & Topor, 2012; Andvig et al., 2016). I en kvalitativ studie av Pettersen og kollegaer (2019) fant man at omsorgsfulle relasjoner preget av personlig kontakt med hjelpere var en viktig faktor for å starte en recovery-prosess, samt å stå i prosessen over tid (Pettersen et al., 2019).
De fleste informantene i denne studien drømte om en «normal» tilværelse med partner, hus og bil, noe de hadde lite erfaring med i sitt eget liv. De fortalte om hvordan de brukte de ansatte som rollemodeller, og fremstod inspirerte når de snakket om dette temaet. De hadde behov for å normalisere sine egne følelser, og satte pris på når de ansatte delte sine erfaringer med krise, sorg og vanskelige følelser. Kvam, Oddli og Landheim (2019) har gjort liknende funn. De beskriver at et «anker til normalitet» er viktig i bedringsprosesser for denne gruppen, og at ansatte i helse- og sosialsektoren i stor grad påvirker det hele: «Det at helse- og
sosialarbeidere blir brukt som en slags «referanse» for hva som er godt og mulig, er en påminnelse om at hjelpere ikke er nøytrale aktører. Psykologer og andre som møter
mennesker som søker hjelp, har en viktig oppgave i å bidra til bedringshistorier som utvider rommet for hva som er normalt» (Kvam et.al, 2019).
I denne studien brukte informantene de ansatte som et emosjonelt bindeledd «mellom to verdener». Det viser viktigheten av at hjelpere tør å dele egne erfaringer og følelsesliv i møte med denne gruppen. På denne måten kan de bidra til å utvide normalitetsbegrepet. Det utfordrer tradisjonelle standarder om å ha en terapeutisk avstand og nøytralitet (Kvam et al., 2019; Borg & Topor, 2014). Det er imidlertid ikke sikkert at alle personer med ROP-lidelser drømmer om et A4-liv, eller ønsker å benytte seg av hjelpere som rollemodeller og anker til normalitet. Utvalget i denne studien kan ha påvirket funnene i så måte.
33 Flere informanter beskrev at relasjonsbrudd med kontaktpersonen hadde en negativ
innvirkning på opplevelsen av livskvalitet. De fortalte om mange brudd gjennom livet som hadde vært vanskelige. Siden relasjoner med hjelpere har vist seg å være viktige for
bedringsprosesser og opplevd livskvalitet, er det viktig at man finner gode systemer for kontinuitet på dette området. Det er et dilemma at gode relasjoner også medfører en sårbar situasjon for hjelpemottakeren, og balansen mellom nærhet og distanse kan bli en utfordring. I en evaluering av norske «Housing first» prosjekter fant man blant annet at kontaktpersonens fravær kunne resultere i akutte innleggelser (Snertingdal & Bakkeli, 2015). I denne studien hadde informantene forslag til hvordan disse utfordringene kunne løses innenfor rammene av tiltaket de bodde i. Dette var verdifulle innspill som kan diskuteres videre, og bidra til mer trygghet, stabilitet og kontinuitet i relasjonene med de ansatte.
4.3 Betydningen av tilgjengelig, fleksibel og tilpasset hjelp på egne premisser
I denne studien var det tydelig at gode relasjoner basert på gjensidig respekt og likeverd la grunnlaget for samarbeidet rundt det praktiske oppfølgingsarbeidet. Informantene opplevde høy grad av medbestemmelse når det gjaldt egne mål og bedringsprosesser, og dette var med på å styrke relasjonen mellom dem og de ansatte. Dette samsvarer med annen forskning, blant annet (Borg, 2009; Biong & Soggiu, 2015; Andvig et al., 2016; Pettersen et al., 2019). Det at de kunne få hjelp på kort varsel når motivasjonen var god, ble trukket frem som spesielt positivt og var en viktig faktor for måloppnåelse for flere av informantene. Det å få orden på økonomiske saker ble av flere nevnt som en viktig faktor for bedre livskvalitet. En studie av Snertingdal og Bakkeli (2013) viser at mange i denne gruppen har mye gjeld og uforutsigbar økonomi. Det å ta tak i viktige forhold hos den enkelte ble forbundet med stor grad av mestringsfølelse som igjen ga motivasjon for å sette seg nye mål. Det er etter hvert godt dokumentert at personer med ROP-lidelser har behov for tjenester som er lett tilgjengelige, fleksible og individuelt tilpasset med god kontinuitet (Aakerholt & Nesvåg, 2012), men kan for mye hjelp bidra til hjelpeløshet og ansvarsfraskrivelse? I en studie av en
bo-oppfølgingstjeneste beskrev informantene at det var lett å lene seg på de ansatte og regne med at de ansatte ordnet opp i viktige forhold som for eksempel økonomi. De fortalte at de ofte overlot til personalet og gjøre oppgaver de syntes var ubehagelige, men som de kunne ha klart selv (Sælør et al., 2017). I en kvalitativ studie av et norsk ROP-team beskrev de ansatte dilemmaer i balansegangen mellom å gi hjelp som fremmet mestring og hjelp som bidro til hjelpeløshet (Brekke et al., 2018). I den foreliggende studien ble det ikke gjort slike funn.
34
I arbeidet med denne gruppen med ROP-lidelser er det uansett viktig å tenke over hva slags hjelp som kan bidra til å fremme personens egen mestring, selvstendighet og livskvalitet, og som kan bidra til en mer uavhengig tilværelse på sikt.
Mange personer i denne gruppen har et vanskelig forhold til hjelpeapparatet. I denne studien ble NAV trukket frem som en spesielt vanskelig samarbeidspartner. I den forbindelse beskrev de at de hadde fått god hjelp av de ansatte i kontakten med hjelpeapparatet, og at de hadde fungert som et bindeledd og brobygger, for eksempel til NAV. Denne brobyggerfunksjonen blir ansett som spesielt viktig i «Case management metodikken» (Mueser et al., 2006). Mange kan ha problemer med å fremme sin egen sak og ivareta sine egne rettigheter. Denne gruppen kan også ha kognitive utfordringer som gjør at de ikke får med seg alt som blir sagt. Da kan det fort oppstå misforståelser og konfliktfylte situasjoner som ble beskrevet i denne studien.
Informantene opplevde å bli tatt mer på alvor når de hadde med seg de ansatte i møte med hjelpeapparatet. Liknende funn ble beskrevet i en kvalitativ studie av Sælør, Kippenes og Andvig (2017). Det å ha med seg en støtteperson i møte med hjelpeapparatet kan bidra til at personen får riktig hjelp, men kan også være kilde til frustrasjon fordi man føler at ens egen stemme ikke blir hørt.
4.4 Midlertidighetens innvirkning på opplevd livskvalitet
Tiltaket som omtales i denne studien er av midlertidig art, og bydeler søker folk inn dit fordi de mangler boliger og egnede oppfølgingstjenester i egen bydel. På sikt skal de fleste tilbake til sin bydel i kommunal bolig eller liknende. Størstedelen av informantene hadde godt håp for fremtiden, og mange knyttet dette opp mot hjelpen de hadde fått i tiltaket, og det at de ansatte hadde hatt tro på dem hele veien til tross for store utfordringer underveis. Det at noen er bærere av håp, og holder troen oppe på vegne av den det gjelder, har vist seg å være viktig i bedringsprosesser (Andersen, 2013; Sælør, 2016; Holm et al., 2018; Kvam et al., 2019).
Enkelte av informantene følte frykt for fremtiden, og dette hang sammen med usikkerhet om de ville klare seg på egenhånd etter de hadde flyttet.Tapet av gode relasjoner som de hadde fått til de ansatte kunne bli oppfattet som en avvisning. Opplevelsen av at tryggheten igjen ble satt på prøve var vanskelig. I tillegg hadde informantene en opplevelse av at det var andre enn dem selv som bestemte når de skulle flytte. Det medførte en følelse av maktesløshet og påvirket livskvaliteten negativt. Midlertidigheten er kanskje den mest negative faktoren ved dette tiltaket. Behovet for kontinuitet og stabilitet ble igjen truet. I god tid før utflytting er det
35 derfor viktig å utarbeide planer med gode overgangsløsninger der man kan bruke tid og hvor de ansatte kan være et bindeledd i prosessen.
5.0 Konklusjon
Informantenes opplevelse av livskvalitet var i denne studien nært knyttet opp mot hvor trygge de følte seg i egen bolig og hvordan de ansatte bidro til trygghet, motivasjon og mestring. I tillegg påvirket tanker om fremtiden livskvaliteten til informantene. Alle ønsket seg en
«normal» tilværelse hvor de kunne være som alle andre. Fortellingene deres kan tolkes som en prosess der de nærmer seg nye identiteter i en ny og ukjent verden. I denne studien fremstod den «normale verden» som mer virkelig og ønskelig enn den verden informantene kom fra i rusmiljøet. Med en trygg base og trygge relasjoner kunne de bruke de ansatte som bindeledd på flere nivåer og søke informasjon og referansepunkter for å finne veien fra en verden til en annen. Det at tiltaket var midlertidig fremstår som en svakhet. Derfor synes bindeleddfunksjonen viktig også i planlegging og gjennomføring av uflytting for å skape mest mulig trygghet og forutsigbarhet i overgangen. Arbeidet med denne studien ledet ut i en ny beskrivelse som tegner et bilde av hvordan informantene opplevde at bolig med
oppfølgingstjenester påvirket livskvaliteten: «En trygg base som bindeledd til den virkelige verden».
6.0 Implikasjoner for praksis og videre forskning
Denne studien bekrefter tidligere forskningsfunn som viser at personer med ROP-lidelser har behov for trygge og varige boliger samt tilgang på oppfølgingspersonale som er fleksible og tilgjengelige. De ansatte bør være spesielt egnet til dette arbeidet og med bred kompetanse på feltet. Bydeler og kommuner bør etablere sine egne «trygge baser som bindeledd til den virkelige verden» for denne gruppen. Man bør også vurdere om noen slike baser bør være tidsubegrenset. Det er tankevekkende at informantene i så stor grad benyttet de ansatte som rollemodeller og veivisere mot en ny og ukjent verden på søken etter nye identiteter. Det finnes lite forskning på opplevelser av identitet og identitetsendringer i bedringsprosesser for personer med ROP-lidelser. Dette er et utfordrende felt som det bør forskes mer på. Det at hjelpere har stor påvirkningskraft krever høy bevissthet når det gjelder egen presentasjon og rolle. Det er også et spørsmål om hvor grensene skal gå mellom det å være profesjonell, personlig og privat. Det trengs mer forskning på hvordan hjelpemottakere opplever grensene i profesjonelle relasjoner, og hvilken tilnærming som oppleves mest hjelpsom. I tillegg trengs
36
det forskning på hvordan hjelpere opplever å jobbe på en måte der man bruker seg selv og sine egne erfaringer i så stor grad, og om det i så fall har noen negative konsekvenser.
7.0 Studiens styrker og svakheter
Metoden som ble benyttet anses å være en styrke da den virker hensiktsmessig for å besvare problemstillingen i studien. En styrke er også at alle informantene hadde lang erfaring med å motta tjenester både kommunalt og innen helsevesenet. De hadde et stort aldersspenn, begge kjønn var representert og samtlige hadde bodd i tiltaket i mer enn seks måneder. De hadde derfor et godt grunnlag for å svare på spørsmålene og bidra med selvstendige refleksjoner. En av svakhetene i studien kan være at forsker selv jobber i tiltaket. Det kan ha medført at
negative aspekter ikke har kommet godt nok frem som følge av frykt for konsekvenser hos informantene. I tillegg kan forskers forforståelse ha påvirket tolkningene i for stor grad. Det er også en viss usikkerhet rundt utvalget i studien da kontaktpersonene fikk ansvar for å
rekruttere informanter. Det kan være at de beboerne som var mest positivt innstilt til tiltaket og til de ansatte ble hyppigst spurt om å delta, mens de som ikke var så positive ble utelatt.
Som helhet betraktet er forsker likevel av den oppfatning at studien kan bidra ytterligere til den forskning på feltet som belyser denne gruppens vanskelige bosituasjon og håpet om en bedre livskvalitet.
37 Litteraturliste
Aakerholt, A. (2013): ACT- håndbok. Inkludert en beskrivelse av FACT. Hamar: Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, Sykehuset Innlandet HF.
Hentet fra: https://rop.no/globalassets/dokumenter/act-handbok_2014.pdf
Aakerholt, A., Nesvåg, S. (2012): Stortingsmelding om den nasjonale rusmiddelpolitikken – Forløp og kunnskapsoppsummering: Tilgjengelighet, kontinuitet og individualisering.
Stavanger universitetssjukehus- Helse Stavanger HF, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest.
Aakerholt, A., Vea, V., Tønnesen B.L. (2016): Hjelp til å bo. Oslo: Gyldendal akademisk.
Andersen, N.B.L (2013): Representanter for håpet: en studie av erfaringskonsulentens rolle og funksjon i det psykiske helsefeltet. Universitetet i Agder. Master thesis.
Andvig, E., Bergseth, A., Karlsson, B., Kim, S.H (2016): Med brukeren i førersetet- En forskningsbasert evaluering av Drammen kommunes prosjekt «Ditt valg bolig først».
Høgskolen i sørøst Norge- senter for psykisk helse og rus. Forskningsrapport nr 3/2016.
Bakken, K., Landheim, A. S., Vaglum, P. (2003): Primary and secondary substance misusers:
do they differ in substance-induced and substance-independent mental disorders?Alcohol and Alcoholism, Volume 38, Issue 1, 1 January 2003, Pages 54–59.
Biong, S., Soggiu, S. (2015): Her tar de tinga i henda og gjør noe med det». Om recovery- orienteringen i en kommunal ROP- tjeneste. Tidsskrift for psykisk helsearbeid 01/2015 (vol 12).
Borg, M. (2009): Bedringsprosesser slik de leves i hverdagslivet. Brukererfaringer ved alvorlige psykiske lidelser. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 46, nummer 5/ 2009, side 452-459.
Borg, M., Topor, A. (2014): Virksomme relasjoner. Oslo: Kommuneforlaget, 3. opplag.
Brekke, E., Lien, L., Biong, S. (2018): Experiences of Professional Helping Relations by Persons with Co-occurring Mental Health and Substance Use Disorders. International Journal of Mental Health and Addiction. February 2018, Volume 16, Issue 1, pages 53–65.
Dalen, M. (2013): Intervju som forskningsmetode- en kvalitativ tilnærming. Oslo:
Universitetsforlaget.
Denhov, A., Topor, A. (2012): The components of helping relationships with professionals in psychiatry: users perspective. International Journal of Social Psychiatry, vol. 58, 4, pages 417-424.
Duncan, B. L. & Miller, S. D. (2000): The Client's Theory of Change: Consulting the Client in the Integrative Process. Journal of Psychotherapy Integration, 10/2000 Pages 169-187.
Dyb, E., Holm, A. (2015): Rus og bolig- Kartlegging av boligsituasjonen til personer med rusproblemer. NIBR rapport 2015:5.
38
Evjen, R, Kielland, K.B, Øiern, T. (2012): Dobbelt opp- om psykiske lidelser og rusmisbruk.
Oslo: Universitetsforlaget.
Haugsgjerd, S.,Jensen, P., Karlsson, B., Løkke, J.A. (2009): «Perspektiver på psykisk lidelse- å forstå, beskrive og behandle» Oslo: Gyldendal forlag.
Helsedirektoratet (2012): Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse- ROP- Lidelser. Oslo:
Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet (2014): «Sammen om mestring». Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommunen og spesialisthelsetjenesten. Oslo:
Helsedirektoratet.
Helse og omsorgsdepartementet (2011): Melding til stortinget nr. 30 (2011-2012): «Se meg!» En helhetlig rusmiddelpolitikk, alkohol, narkotika- doping. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
Helse- og omsorgstjenesteloven (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
Hentet fra Lovdata: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30?q=helse%20og%20omsorgstjenesteloven
Holm, CC., Steindal, SA., Foss, B., Dihle, A. (2018): En empirisk studie av fenomenet håp i recoveryprosesser innen psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid 01 / 2018 (Volum 15). Hentet fra
https://www.idunn.no/tph/2018/01/en_empirisk_studie_av_fenomenet_haap_i_recoverypr osesser_inn
Jacobsen, D.I (2015): Hvordan gjennomføre undersøkelser. Innføring i samfunnsvitenskapelig metode. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 3. utgave
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2014): «Bolig for velferd»: Nasjonal strategi
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2014): «Bolig for velferd»: Nasjonal strategi