Noen jeg kan speile meg i

Flere av informantene opplevde at de hadde gått glipp av mye kunnskap om hvordan en skal leve et vanlig liv. For dem var dette noe ukjent og til dels skremmende. De så på seg selv som svært annerledes, og følte seg usikre på hvordan andre oppfattet dem. En beskrev det som vanskelig å kjøre buss fordi han følte at folk kunne se at det var noe galt med ham. Flere hadde hatt en opplevelse av at alle andre levde lykkelige liv, og hadde lite problemer.

Referansen de hadde her var blant annet sosiale medier. Informantene fremhevet viktigheten av at de ansatte fortalte historier fra sitt eget liv, og at de delte erfaringer de hadde hatt med å løse egne utfordringer i livet. Det å få vite at livet kunne være vanskelig for alle ble beskrevet som en lettelse. De sa at dette bidro til at de følte seg som likeverdige mennesker, og at de kanskje ikke var så annerledes allikevel. En av informantene beskrev det slik:

25

«…….for meg så blir det ofte sånn at.. når xx kan fortelle meg.. en setting som hun har opplevd.. så gir det meg en følelse av.. ja.. det stemmer det.. hun er også bare et menneske..

akkurat som meg….. for det er veldig fort gjort å tenke at noen som jobber med å hjelpe andre.. at de står over deg på en måte.. men når jeg får høre sånn så blir det liksom ikke.. så forskjell hvis du skjønner?.. Hun fikser livet sitt og jeg driver og fikser mitt..»

Videre ble det oppfattet som positivt at de ansatte kunne dele og sette ord på følelser de selv hadde hatt i vanskelige situasjoner i livet. Dette gjaldt spesielt negative følelser som frykt, fortvilelse og angst. Informantene beskrev det som lettende når de kunne kjenne igjen sine egne følelser i det de ansatte fortalte, og det bidro til at det ble mer normalt for dem å ha slike følelser:

«……folk må få høre at de ikke er sinnssyke.. for at de har det sånn.. så når xx kan fortelle meg at hun også har sånne følelser som angst.. adrenalin.. og sånn.. så er det veldig viktig for sånne som meg å høre.. for jeg har så mye av det.. så når jeg får vite at xx også har det sånn en gang i blant, så blir hun veldig menneskelig i mitt syn da..»

Flere av informantene fortalte at de ble inspirert av de ansatte, og ønsket å strekke seg etter verdiene som de representerte. Blant annet ble det trukket fram som motiverende å se at de sto opp til samme tid hver dag og kom på jobb. Flere hadde utviklet ønske om å ha liknende jobber som de ansatte. En hadde tidligere jobbet som frivillig for mange år tilbake, men hadde egentlig gitt opp håpet om at han kunne gjøre det igjen:

«….de har inspirert meg.. jeg jobba tidligere som frivillig da.. men jeg hadde mer eller mindre gitt det opp.. jeg gleder meg til å bli frisk og rask igjen så jeg kan finne på ett eller annet.»

En annen av informantene brukte en ansatt som rollemodell når det gjaldt foreldrerollen. Han hadde barn, og strevde med mange vanskelige tanker og følelser rundt det å være far. Han uttrykte glede når han fortalte at han hadde fått være med en ansatt for å hente hans barn i barnehagen. Han fortalte videre om observasjoner han hadde gjort i forbindelse med dette, og hva de hadde snakket om. Selv om informanten ikke bodde sammen med barnet sitt akkurat nå, så var det å være en god far veldig viktig for ham. Han brukte mye tid på å diskutere dette med de ansatte:

26

«Jeg mangler mye kunnskap for å være en god far føler jeg.. og det da å kunne sitte og snakke med xx om det der da.. det er veldig ålreit.. sånn som jeg trenger inputs på.. en er så redd for å gjøre feil hele tiden, ikke sant..»

3.3.4 Når du forsvinner er det vanskelig for meg

Informantene hadde generelt gode relasjoner til de ansatte, men de hadde et spesielt nært forhold til sin egen kontaktperson. Dette ble i hovedsak opplevd som trygt og positivt, men det hadde også sine ulemper. Flere hadde utfordringer knyttet til at de måtte bytte

kontaktperson fordi den ble syk eller sluttet, og dette bidro til bekymring og utrygghet. De fortalte at de hadde hatt mange ulike hjelpere i løpet av livet som de hadde mistet på veien, og at de var lei av stadig å forholde seg til nye personer:

«……en opparbeider jo en god kontakt.. og den forstår deg jo ut i fra alt du har greid å fortelle.. og en har jo fortalt ganske mye, ikke sant.. og som er veldig personlig.. vonde, vanskelige ting.. så når du får en ny en så skal du liksom prøve å opprette et nytt forhold.. og begynne på nytt.. det er vanskelig.. jeg ble veldig lei meg da jeg ikke kunne ha henne videre da.. jeg var veldig glad i henne..»

En annen utfordring når det gjaldt relasjonen til kontaktpersonene var ferieavvikling. Flere fortalte at de gruet seg til kontaktpersonen skulle ha ferie, men at de forsøkte å skjule disse følelsene for ikke å ødelegge ferien til kontaktpersonen. Årsaken til at ferieavvikling føltes vanskelig var at de ikke hadde det samme nære tillitsforholdet til de andre ansatte, og at kontaktpersonens fravær medførte en utrygghetsfølelse. En av informantene beskrev det slik:

«….for jeg og xx har en veldig god dialog.. jeg og diverse andre.. har jo ikke det.. sånn.. jeg har jo veldig mange egne sære tanker.. om hva andre tenker om meg.. de har xx eliminert hos seg selv.. og skulle noen andre gått inn og tatt over den samtalen med meg hvis jeg hadde tryna så.. nei da hadde jeg mest sannsynlig ikke bedt om hjelp.. så det er litt sånn ærlig da..

men….»

Flere kom med forslag når det gjaldt denne utfordringen. Ett av forslagene var at alle beboere kunne ha to kontaktpersoner som de ble like godt kjent med. Så kunne tiltaket sørge for at disse to aldri hadde ferie på likt. På denne måten ville alle være like godt ivaretatt uavhengig av ferieavvikling.

27 3.4 Tilgjengelig og tilpasset hjelp

Denne kodegruppen beskriver informantenes livskvalitet knyttet opp mot innholdet i oppfølgingstjenestene. Hovedsakelig dreide dette seg om hvor fleksible og tilgjengelige tjenestene ble opplevd, erfaringen av å få hjelp til å komme i gang, samt kontakten med hjelpeapparatet.

3.4.1 Det jeg trenger når jeg trenger det

Mange informanter beskrev at det var lett å komme i kontakt med de ansatte. De brukte ofte sms, eller ringte. Noen stakk også innom kontoret. Flere uttrykte at de syntes det var både rart og fint at de som regel fikk raskt svar på en henvendelse. De var ikke vant til dette fra

tidligere, og opplevde det som trygt:

«……..fordi det som er.. er at jeg og xx har noen ganske fine samtaler.. og det er sånn at hvis jeg gir henne en beskjed.. på en lørdag, eller en søndag eller en onsdag.. så veit jeg at hun svarer ganske raskt…. merkelig nok.. ….så når jeg får svar da, så har vi en avtale liksom..

enkelt og greit»

Enkelte hadde erfaring med å oppsøke de ansatte uten å få den hjelpen de trengte der og da.

Dette ble forbundet med følelsen av å bli avvist. Følelsen av avvisning ble beskrevet som vond og vanskelig, og noe de hadde opplevd gjentatte ganger tidligere i livet. Samtidig hadde de forståelse for at de ansatte hadde flere de måtte følge opp, og at de ikke alltid hadde tid til dem umiddelbart. Ønsket om økt bemanning i tiltaket kom frem i forbindelse med dette:

«.. men det hadde vært ønskelig at de var flere.. så du slapp å høre det at.. nei nå har jeg ikke tid.. men det er jo sikkert fordi de har for mye å gjøre.. og du får jo en avtale da.. men der og da så føles det ikke bra liksom..»

Det var svært ulikt hva informantene hadde behov for når det gjaldt oppfølging. Felles for alle var at de hadde en opplevelse av at de ansatte var fleksible når det gjaldt hva de kunne hjelpe til med. De opplevde at de selv kunne komme med forslag, og at disse ble godt mottatt. Flere beskrev at de ansatte tilpasset seg deres behov på en god måte:

«….det virker som om de.. på veldig kort tid.. kan tilpasse seg terrenget da.. veldig kjapt.. så uansett hva det har vært da.. om det har vært å komme seg ut på tur eller.. handle.. eller komme seg til legen.. så har det ordna seg da..»

28

3.4.2 Hjelp til å stake ut en kurs og komme i gang

Informantene hadde ulik erfaring fra skolegang og arbeidsliv. Noen hadde en klar formening om hvilken retning de ønsket å ta fremover, mens andre var usikre. Flere fortalte at dette var et tema de stadig diskuterte med sin kontaktperson. De beskrev at kontaktpersonene kjente dem godt, og at de syntes det var nyttig å høre kontaktpersonens oppfatning av hva de kunne egne seg til i arbeidslivet når de selv ikke visste. Dette bidro til økt motivasjon og tro på at de kunne få til ting:

«.. og det som var viktig.. hun satte i gang en tankeprosess hos meg.. når hun nevnte det med skole.. og det var jo en fin tanke.. og jeg tenkte sånn.. hmm.. hvilke fag skulle det bli da tro?..

for det som er viktig er at de sier noe.. hva de tror den personen kan passe til.. så kanskje personen klarer å se det for seg selv også.. det var jo det som skjedde med den

barnehagejobben min også vet du.. hun sa til meg at det her kommer du til å fikse så bra.. og det skjedde jo (latter)..»

Opplevelsen av at de ansatte var fleksible og tilgjengelige ble satt i sammenheng med opplevelsen av å komme i gang med prosjekter informantene hadde hatt lyst til å gjennomføre, men som de hadde utsatt. At de kunne få hjelp på kort varsel mens

motivasjonen var god, ble beskrevet som positivt. Flere fortalte at de hadde fått hjelp til å få orden på ting som hadde plaget dem i lengre tid. Særlig ble orden på økonomi trukket frem av flere. De hadde fått hjelp til å åpne regninger som hadde ligget i flere år, kontaktet kreditorer og fått betalingsordninger. En hadde fått gjeldsordning, noe som bidro til håp om en

normalisert fremtid med familie, hus og bil, en annen hadde fått uføretrygd som bidro til en mer stabil økonomisk situasjon.

Det å ta tak i ting ble beskrevet som en lettelse som bidro til mestringsfølelse og motivasjon:

«Det har vært en stor lettelse.. det der med posten.. og regninger.. nå har vi fått et skikkelig system på det der.. så det ikke bare blir brev og sånn som ramler inn.. nå vet jeg alle brevene som kommer..(latter).. og det er deilig å slippe kjipe overraskelser.. nå har jeg liksom tatt tak i det da.. jeg har bedre oversikt enn på lang, lang tid..»

3.4.3 En forlenget arm og mekler i systemet

Flere av informantene fortalte om langvarig og ujevn kontakt med hjelpeapparatet. Spesielt ble «Arbeids- og velferdsforvaltningen» (NAV) trukket frem som en samarbeidspartner de

29 hadde hatt et vanskelig forhold til. Samarbeidsvanskene ble begrunnet med opplevelsen av å ikke bli forstått, og ikke bli tatt på alvor. I tillegg ble hyppige bytter av saksbehandlere sett på som problematisk. Flere ga uttrykk for maktesløshet ovenfor hjelpeapparatet. Opplevelsen av å ikke kunne påvirke eget liv hadde preget mange:

«Jeg hadde gitt helt opp at det noen gang kunne ordne seg.. det er jo ingen som bryr seg tenkte jeg.. en føler seg ganske liten da.. systemet kan bare herje med deg akkurat som det vil..»

De fleste informantene fortalte at kontaktpersonene deres hjalp de i kontakten med NAV, og at samarbeidet hadde blitt bedre som følge av dette. Noen begrunnet det med at NAV ikke turte å behandle profesjonelle like dårlig som de ble behandlet, andre trodde det ble færre misforståelser fordi de hadde fått et slags mellomledd som kunne forklare saken fra begge sider. Alle informantene hadde nå fått ansvarsgrupper der NAV og andre samarbeidspartnere var representert.

Flere fikk også hjelp til å samarbeide med helsevesenet. Mange hadde fått hjelp til å etablere kontakt med «Legemiddelassistert Rehabilitering» (LAR) og hadde blitt stabilisert på LAR- medikamenter. Flere oppga at dette hadde bidratt til en roligere hverdag siden de ikke lenger måtte skaffe penger til heroin.

Enkelte informanter hadde fortsatt utfordringer med å forholde seg til hjelpeapparatet. De brukte kontaktpersonene som buffer for å unngå å havne i uheldige situasjoner der de var redd for å miste besinnelsen og hvor det kunne gi negative konsekvenser:

«……det er sykt digg når xx kan hjelpe meg med å ta de kjipe telefonene.. jeg blir bare så forbanna ass.. jeg klarer ikke å være hyggelig.. og da gidder vel ikke de.. ja.. du skjønner...de blir på en måte et bindeledd til den virkelige verden..»

3.5 Hva skjer når jeg flytter?

Denne kodegruppen omhandler informantens tanker rundt det å flytte fra leilighet med oppfølging til en selvstendig bolig. Flere av informantene hadde positive tanker rundt det å flytte videre på sikt. De følte at de hadde gode forutsetninger for å klare seg helt på egenhånd.

For noen hang dette sammen med at kontaktpersonen hadde hatt troen på dem hele veien til tross for at de selv i perioder ikke hadde tenkt at de engang skulle overleve. En informant beskrev det slik:

30

«Ting har i perioder vært veldig i rasfare.. jeg trodde ikke jeg kom til å være her neste år..

men det har tydeligvis xx trodd da.. for hun kom med sånne eksempler som skolegang og sånn.. og da tenkte jeg.. åja.. da lever jeg jo kanskje etter.. ikke sant.. så når ting er i rasfare så er det viktig å snakke om sånne ting som kan gi et lite lys for fremtiden da..»

Flere ønsket å bosette seg i nærheten av den leiligheten de disponerte i dag. Begrunnelsen for dette var at de kjente nærområdet godt, og at de hadde dagtilbud og fritidsaktiviteter i

nærheten.

Enkelte hadde store bekymringer for fremtiden, og tvilte på om de kunne klare seg selv. De følte de levde på nåde ettersom det var NAV som bestemte hvor lenge de kunne bo i tiltaket.

Dette medførte en følelse av stress når det gjaldt å bli frisk nok til å flytte ut.

«.. hva skjer når jeg er ferdig her.. det er en skikkelig sånn.. klump i magen.. en kronisk klump som jeg bare prøver å overse..»

Frykten for å flytte videre hang også sammen med frykten for å miste kontaktpersonen sin.

Ulempen med gode relasjoner var at det er vondt når de brytes:

«….og jeg må jo si at jeg gruer meg til jeg skal flytte.. at den kontakten blir borte liksom.. Jeg har bodd her i x år, og hun er den beste vennen jeg har.. kan liksom ikke se for meg livet uten.. jeg har holdt på i dette systemet i x år nå, og jeg har ikke tall på hvor mange

behandlere eller sånne folk som har kommet og gått.. det tok lang tid før jeg knyttet meg til xx.. men nå er det gjort så.. da må jeg nesten bare ta konsekvensene..»

Flere av informantene mente at det viktigste med å bo i leilighet med oppfølging, var å lære seg alt man trengte for å stå på egne ben. Noen ønsket å bli forberedt på hvilke utfordringer de ville møte den dagen de måtte flytte. De ville at kontaktpersonene skulle være ærlige å gi denne informasjonen, samt oppmuntre dem til å øve på det:

« Jeg ønsker å bli pressa mest mulig mens jeg bor her.. enn å få et støt når jeg har flytta… jeg vil at xx skal si sånn.. dette kan bli et problem for deg.. så må hun oppfordre meg til å prøve det ut da.. så ikke jeg får sjokk når det skjer der ute.. nei.. det er best å være forberedt..»

31 4.0 Diskusjon av resultater

Hensikten med dette forskningsprosjektet har vært å utvikle nye beskrivelser av hvordan det å ha egen bolig med tilknyttede oppfølgingstjenester påvirker livskvaliteten til tidligere

bostedsløse med ROP-lidelser. I dette underkapittelet diskuteres dette i lys av relevant forskning.

4.1 Egen bolig er god livskvalitet?

Det å ha egen bolig er for de fleste av oss en selvfølge. Det er også definert som en rettighet i FN`s menneskerettighetserklæring. Men kan vi sette likhetstegn mellom det å disponere egen bolig og god livskvalitet? I denne studien hadde alle informantene lang erfaring med en utrygg bosituasjon før de fikk egen bolig. Det ble tydelig at hospits og lavterskel overnattingssteder bidro til forverret psykisk helse, økt rusmiddelmisbruk og lavere livskvalitet generelt. Føringer i blant annet Meld.st.30 2011-2012, Kommunal- og

moderniseringsdepartementet (2014) og Oslo kommune-Velferdsetaten (2017), har pekt på at man bør minske bruken av hospitser og institusjoner, og at ROP-pasienter i større grad bør få muligheten til å bo i egen bolig. I denne studien opplevde informantene seg utrygge lenge etter de hadde fått egen bolig, selv om deres livssituasjon hadde endret seg til det bedre. Dette viser at det er viktig for hjelpeapparatet å anerkjenne at endringsprosesser tar tid, noe Nesvåg og Aakerholt (2012) poengterer i sin kunnskapsoppsummering. Andre studier blant annet (Sælør et al., 2017; Snertingdal & Bakkeli, 2015) har vist at mangel på dagtilbud,

fritidsaktiviteter og nettverk kan føre til stor grad av isolasjon og ensomhet for personer med ROP-lidelser selv om de bor i egen bolig. Dette ble bekreftet også i denne studien.

Studien viser at det å få bolig i seg selv ikke nødvendigvis fører til god livskvalitet, men tilgang på oppfølgingspersonell bidro til at alle informantene på ulike tidspunkt følte seg tryggere i egen bolig, og at det minsket opplevelsen av ensomhet i noe grad. Dette er også beskrevet i studier av «Housing first»-prosjekter, blant annet (Andvig et al., 2016) og i

«recovery»-forskning (Borg, 2009; Denhov & Topor, 2012; Biong & Soggiu, 2015). I kjølvannet av trygghetsfølelse fulgte andre positive effekter som glede og stolthet over egen bolig, samt ro til å sette seg nye mål. Dette påvirket informantenes opplevelse av livskvalitet positivt. Disse funnene viser at det er viktig å tenke helhetlig når man skal bosette tidligere bostedsløse med ROP-lidelser. En bolig er ikke nødvendigvis nok.

32

4.2 Relasjonens betydning for livskvalitet

Informantene oppga at de hadde gode relasjoner til de ansatte i tiltaket. Dette ble i stor grad satt i sammenheng med opplevelsen av at de ble akseptert for den de var, og at de ansatte «var seg selv» i møte med informantene. I tillegg hadde informantene en opplevelse av at de ansatte brydde seg om dem og likte å være sammen med dem. Opplevelsen av at de ansatte strakte seg langt for å imøtekomme informantenes behov ble trukket frem som spesielt positivt. Dette bidro til at informantene opplevde seg som verdifulle. Det styrket også opplevelsen av å være likeverdige mennesker. Det at hjelpere og hjelpemottakere møtes på likefot er i recoveryforskning beskrevet som en av forutsetningene for at bedringsprosesser skal kunne finne sted (Denhov & Topor, 2012; Andvig et al., 2016). I en kvalitativ studie av Pettersen og kollegaer (2019) fant man at omsorgsfulle relasjoner preget av personlig kontakt med hjelpere var en viktig faktor for å starte en recovery-prosess, samt å stå i prosessen over tid (Pettersen et al., 2019).

De fleste informantene i denne studien drømte om en «normal» tilværelse med partner, hus og bil, noe de hadde lite erfaring med i sitt eget liv. De fortalte om hvordan de brukte de ansatte som rollemodeller, og fremstod inspirerte når de snakket om dette temaet. De hadde behov for å normalisere sine egne følelser, og satte pris på når de ansatte delte sine erfaringer med krise, sorg og vanskelige følelser. Kvam, Oddli og Landheim (2019) har gjort liknende

De fleste informantene i denne studien drømte om en «normal» tilværelse med partner, hus og bil, noe de hadde lite erfaring med i sitt eget liv. De fortalte om hvordan de brukte de ansatte som rollemodeller, og fremstod inspirerte når de snakket om dette temaet. De hadde behov for å normalisere sine egne følelser, og satte pris på når de ansatte delte sine erfaringer med krise, sorg og vanskelige følelser. Kvam, Oddli og Landheim (2019) har gjort liknende

In document "En trygg base som bindeledd til den virkelige verden" (sider 32-0)