En lignende undersøkelse som denne, ble gjort i 2005–2006 med intervjuer med sluttere i skolen (Markussen m.fl. 2006). Intervjuene med både «skoleslut-tere» og «læreslut«skoleslut-tere» er gjennomført i et tidsrom på drøyt tre år (november 2005–januar 2008). Dette er en periode med stadig bedre forhold for arbeidssø-kende med mangel på arbeidskraft og økonomisk høykonjunktur, noe vi vil vende tilbake til.
4.2.1 Fremgangsmåte
Intervjuene med ungdommer som har sluttet i lære, ble gjennomført i perioden januar 2007 til januar 2008. Førstegangs henvendelse til den enkelte ungdom ble gjort av kontaktpersonen for prosjektet Bortvalg og kompetanse i den enkelte fylkeskommune eller av en annen fylkeskommunalt ansatt, gjerne ved fagopp-læringskontoret. Her har de opplysninger om blant annet inngåtte og hevede lærekontrakter. I følge NIFU STEPs retningslinjer til kontaktpersonene ønsket vi å snakke med ungdom som hadde vært i lære i minst to måneder, for at ung-dommene skulle ha gjort noen erfaringer. Det var likegyldig hvilke lærefag slut-terne kom fra, men de måtte gjerne ha fått sin opplæring innenfor hovedmodel-len. Det betyr at undersøkelsen ikke skulle ta for seg lærekandidater eller ung-dom som var blitt lærlinger direkte etter ungung-domsskolen eller før de hadde gjennomført to år i skole. I hovedsak ønsket vi å snakke med ungdommer og ikke voksne. Lærekontrakten skulle gjerne være inngått i opplæringsåret 2006/
2007, for at begivenhetene ikke skulle ligge veldig langt tilbake i tid. Av samme grunn ble kontaktpersonene oppfordret til ikke å velge ungdom fra bortvalgs-kullet, som begynte i videregående høsten 2002 og eventuelt gikk ut i lære i 2004, men ungdom fra yngre kull.
Ungdommene ble lovet at det de fortalte ville bli behandlet på en slik måte at de var sikret anonymitet. Dette hensynet er tilstrebet i hvordan historiene gjen-fortelles i denne rapporteringen, hvor enkelte opplysninger (som f eks. lærefag) kan være utelatt for at deltakerne ikke skal kunne gjenkjennes. Løftet om ano-nymitet betyr også at intervjupersonene ble lovet at det de fortalte ikke er drøftet
med andre i deres omgivelser, heller ikke med ansatte i bedrift, opplæringskon-tor eller andre aktører innenfor videregående opplæring.
Alle intervjuene ble gjennomført på telefon, etter at den enkelte ungdom hadde samtykket til at deres mobiltelefonnummer kunne meddeles Berit Lød-ding, som var den forskeren ved NIFU STEP som gjennomførte alle samtalene.
Ved første gangs henvendelse fra fylkeskommunen skulle ungdommene også fortelles at de ville få et gavekort på en CD som takk for at de tok seg tid til å sva-re på spørsmål om hvordan de hadde det som lærlinger. Hvordan kompense-ringen eller premiekompense-ringen for deltakelse, hensyn til anonymitet og bruk av tele-fon som medium kan ha virket inn på intervjusituasjonen og validiteten av in-formasjonen som er samlet inn, drøftes nedenfor.
Tematisk startet intervjuene med spørsmål om tidsrom og varighet av lære-tiden, etterfulgt av et ganske åpent spørsmål om hvordan de hadde det som lær-linger. Med dette ble på mange måter tonen for resten av intervjuet satt, det vil si at oppmerksomheten ble skjerpet om de forholdene som intervjupersonene brakte frem. Rekkefølgen av de videre spørsmålene kunne variere, men det ble også spurt om de hadde jobb eller var under utdanning på intervjutidspunktet og hvilke planer de hadde på kort og lang sikt. De ble også spurt om vurderin-gene som lå til grunn for valg av utdanningsvei og lærefag fra ungdomsskolen og senere, og om hvordan de hadde skaffet seg læreplass i den aktuelle bedriften eller opplæringskontoret. Videre forsøkte intervjuet å fange opp ulike aspekter ved opplæringssituasjonen der de hadde vært lærlinger, det vil si hvilke oppga-ver de fikk, hvorvidt de brukte logg eller «perm» i opplæringen, forholdet til in-struktør og bidrag og tilbakemeldinger fra andre ansatte, veiledningssamtaler underveis i opplæringen, eventuelle besøk fra opplæringskontor eller andre utenfra. Disse temaene ble avløst av spørsmål om sosiale relasjoner på arbeids-plassen, om de var inkludert blant de andre tilsatte i sosiale sammenhenger, in-kludert matpauser og om eventuelle konflikter eller uenigheter med de tilsatte.
Videre handlet det om slutteprosessen og hva som ble gjort og av hvem da læ-rekontrakten skulle heves. Til slutt ble det stilt et nytt spørsmål om hovedårsa-kene til sluttingen, og om det var andre grunner, som for eksempel forhold i pri-vatlivet som påvirket situasjonen og førte til at de ikke kunne fortsette i lære. Til slutt handlet det om planer for fremtiden eller igangværende aktiviteter.
4.2.2 Utvalget av intervjupersoner
Den samlede gruppen av intervjuede ungdommer er mindre ensartet enn det vi hadde lagt opp til gjennom retningslinjene til kontaktpersonene, som beskrevet i forrige avsnitt. Slik vi nå ser det, er forskjellene mellom ungdommene (eller det
vi kan kalle heterogeniteten i intervjumaterialet) neppe noen ulempe. Kanskje er det endog en gjenspeiling av tendenser som er typiske for den perioden hvor undersøkelsen er blitt gjennomført. Noen av intervjupersonene viste seg å ha vært lærekandidater eller de hadde startet i lære før de hadde gått to år i skole.
Materialet inkluderer også enkelte (fire) med mindre enn to måneders læretid.
Enkelte var også eldre enn vi hadde tenkt oss, men deres uttalelser er i overens-stemmelse med det de yngre har fortalt. Oppsummert kan følgende sies om va-riasjonen i intervjumaterialet:
• Alle de syv fylkene er representert blant intervjupersonene, med minimum to og maksimum fem forhenværende lærlinger i hvert fylke
• Kjønnsfordelingen er nokså jevn, med 16 gutter og 13 jenter
• Ganske mange lærefag er representert, men noen dominerer i antall: det er fem fra tømrerfaget og enda en fra et annet byggrelatert fag; fem har erfa-ring fra frisørfagene; fire har vært lærlinger i elektrikerfaget eller beslektede fag; fire har vært lærlinger i bilrelaterte eller andre mekaniske fag; tre har vært lærlinger i kokkefag; to har erfaring fra kjemiprosessfaget; to fra fag som springer ut av helse- og sosialfag; en er fra salg og service; to av ung-dommene har erfaring fra mer sjeldne lærefag
• 10 av intervjupersonene hadde startet sin læretid i løpet av opplæringsåret 2005/2006 eller tidligere, mens de aller fleste hadde startet høsten 2006
• I gjennomsnitt har intervjupersonene nærmere åtte måneder bak seg som lærlinger, men læretiden varierer fra 3 uker til 23 måneder. 19 av de 29 lingene hadde vært lærlinger i minst seks måneder, og åtte hadde vært lær-linger i 10 måneder eller mer
Når vi sier at alle fylker er representert, betyr det at vi har fått hjelp fra alle kon-taktpersoner i Bortvalgsprosjektet, som har rapportert inn om sluttede lærlinger som er hjemmehørende i fylket, men ikke nødvendigvis har hatt læreplass i fylket.
Uansett er denne informasjonen ikke gitt i rapporteringen fra materialet, fordi det lille antallet forhenværende lærlinger ikke kan si noe typisk om fagopplærin-gen som sådan i fylket. På samme måte kan ikke fem sluttede tømrerlærlinger på Østlandet si noe om hva som er typisk for fagopplæringen i tømrerfaget. Utvalget er ikke representativt i statistisk forstand, det har heller ikke vært hensikten (Fan-gen 2004: 51). Spørsmålet om undersøkelsens validitet skal vi vente tilbake til.
Når vi finner så mange sluttere fra enkelte fag, som tømrerfaget og frisørfa-get, må dette sees i sammenheng med at dette er fag som rekrutterer mange lær-linger, og hvor vi også finner et tilsvarende antall sluttere. Vi har fått med mange med relativt lang erfaring som lærlinger, og dette er interessant ettersom de kan forventes å ha kommet igjennom en begynnerfase i fagopplæringen.
4.2.3 Drøfting av fremgangsmåte
Bruk av telefon i intervjuer er kanskje mer vanlig i meningsmålinger eller i mar-keds- og medieundersøkelser enn i samfunnsfaglige undersøkelser om person-lige erfaringer og relativt betydningsfulle beslutninger. Valg av telefon som me-dium betyr at en sparer tid, som er en verdifull prosjektressurs, men enda vikti-gere er det at vi bygger på erfaringer fra det tidlivikti-gere delprosjektet om skoleslutting (Markussen m. fl. 2006: kap. 5). I det tidligere prosjektet ble både intervjuer ansikt til ansikt og telefonintervjuer benyttet. Telefonintervjuene så ofte ut til å fungere vel så godt som intervjuer ansikt til ansikt. For noen kan kanskje en telefonsamtale bedre ivareta et ønske om anonymitet. Intervjuperso-nen behøver ikke å møte opp på et mer eller mindre offentlig sted og kanskje i ettertid måtte forklare hva dette dreide seg om til naboer eller bekjente. En be-høver heller ikke å ta imot en ukjent person i sitt hjem. Det syntes i alle fall som det var lettere for mange av ungdommene å samtykke til et intervju på telefon enn et intervju ved oppmøte.
En annen fordel (for intervjueren) er at et telefonintervju kan komme i gang ganske umiddelbart dersom ungdommen ser en mulighet for det. Med en avtale om oppmøte en annen dag, kan det ofte være skjedd noe i mellomtiden, det pas-ser likevel ikke for den som skal intervjues den aktuelle dagen. Erfaringen fra in-tervjuene med skoleslutterne var at de ikke alltid ga beskjed dersom det var kommet noe i veien, de hadde kanskje glemt avtalen eller den ble for strevsom.
Det kan være at ungdom som ikke er i utdanning eller arbeid har mye å tenke på, det kan være mange forhold som konkurrerer om deres oppmerksomhet.
Også i andre undersøkelser om det en kan kalle personlige og potensielt betyd-ningsfulle opplevelser, har telefonintervju gitt høyere responsrate enn personli-ge intervjuer, viser Stanpersonli-geland (1995), som ikke fant å kunne trekke klare slut-ninger om forskjeller i validitet mellom de to intervjumetodene.
Det er grunn til å anta at utlovingen av premie (gavekort på CD) også har vir-ket motiverende på intervjupersonene. Ungdommene har i utgangspunktet lite igjen for å delta. I den grad samtalen om hva som har hendt virker avklarende for dem selv eller på noen måte «terapeutisk», vil de neppe kunne forutse dette.
Ut fra etiske hensyn og alminnelig redelighet er det selvfølgelig heller ikke noe intervjueren kan stille i utsikt for deltakerne. Et gavekort etablerer relasjonen mellom intervjuer og intervjuet som et bytteforhold, den som gir innsikt i sine erfaringer og sin historie får noe til gjengjeld og kan på forhånd vurdere om det er et meningsfullt eller rimelig bytte. Det avgjørende spørsmålet for undersøkel-sens kvalitet er om premien på noen måte virker inn på hva som fortelles eller validiteten i utsagnene. Får vi greie på det vi vil vite noe om – erfaringene som
lærling, eller får vi vite noe annet. Det er tenkelig at utsiktene til et gavekort sen-ker terskelen for samtykke til intervju, men kanskje bare for samtale om relativt uproblematiske årsaker til sluttingen. Dersom personen kvier seg for å snakke om hva som har hendt, vil et gavekort neppe endre det.
Konklusjonen er vesentlig den samme som etter intervjuene med sluttere i skolen (Markussen m. fl. 2006: kap. 5). Selv om ungdommene i utgangspunktet skulle ha vært motivert for intervju mest ut fra utsiktene til et gavekort på CD, har de gjennom forløpet av samtalen ofte vist stor tillit og vilje til å utdype og forklare begivenhetenes gang. Mange har også reflektert over sin egen rolle og hvordan de selv har bidratt til at det gikk som det gikk. Intervjuene har poten-sielt handlet om nokså personlige forhold, ikke bare om ens jobb, men også om signaler som den enkelte har mottatt under læretiden om egne forutsetninger og egnethet i jobben. Under intervjuene ble det understreket at de selv kunne velge hvor mye de ville fortelle, særlig med hensyn til om det var årsaker i deres privatliv som gjorde at de ikke kunne fortsette opplæringen. De fleste har svart benektende på dette. Andre har bekreftet, og valgt ikke å utdype, mens enkelte har pekt på at det også var personlige eller familiære forhold som bidro til slut-tingen.
Bruk av telefon og gavekort kan ha bidratt til høyere responsrate uten at dette har gått vesentlig ut over innholdet eller validiteten i intervjuene. Annerledes kan dette være med hensyn til løftet som ble gitt i forkant av intervjuene om at det den enkelte fortalte ikke ville bli drøftet med noen som kjenner dem. De år-sakssammenhengene ungdommene har formidlet vil være subjektive. Dette gjelder også i den forstand at det ganske sikkert vil eksistere andre oppfatninger eller alternative forklaringer på hvorfor lærlingen sluttet. Ungdommene har kunnet presentere seg selv, sine handlingsmønstre og vurderinger uten annen korreksjon enn lytting og kritisk spørring fra intervjueren. Det kan meget vel være at intervjupersoner har vært selektive med hensyn til hva de har fortalt un-der intervjuet, og de kan mer eller mindre bevisst ha tilbakeholdt informasjon.
Ikke desto mindre er det nettopp den intervjuedes oppfatning av situasjonen og motivasjon for slutting vi har vært interessert i. Flere av lærlingene har referert til et inntrykk de har dannet seg fra den tiden da kontrakten ble hevet, om at ingen trodde på dem eller at en lærlings synspunkter ikke har noen betydning. Det in-teressante her er hvordan oppfatningene av situasjonen har motivert til slutting eller akseptering av oppsigelse.
En innvending som kan rettes mot samtaler som metode er at ulike forskere vil finne ulike meninger i de samme utsagnene i intervjuet, og av denne grunn er intervju ikke noen vitenskapelig metode. Til grunn for dette
intervjuprosjek-tet ligger det en erkjennelse av at det ikke kan finnes noen objektiv versjon av det som fortelles og heller ikke noen entydig eller objektiv tolkning av uttalelse-ne i det enkelte intervjuet. Hvis en vil stille spørsmålet om ungdommeuttalelse-ne har snakket sant, må en også stille spørsmålet om hvordan intervjueren har bidratt i prosessen, gjennom å signalisere at noen temaer er særlig interessante, og ikke minst i gjenfortellingen og tolkningen av utsagnene. Dermed er spørsmålet om validitet nokså omfattende: Kan de intervjuede ungdommenes utsagn, gjenfor-tellingen av hva de har fortalt og tolkningene av deres utsagn si noe som er gyl-dig om slutting blant lærlinger? Her skal vi ikke gå inn i teoretiske redegjørelser for forskjellige validitetsbegreper. Vi vil heller legge en praktisk og hverdagslig forståelse av validitetsbegrepet til grunn, slik Kvale (1997) argumenterer for.
Han mener kvalitativ forskning kan vurderes gjennom vekt på kvaliteten i håndverket og gjennom kommunikative og pragmatiske former for validering (se også Fangen 2004). Kommunikativ validitet betyr at gyldigheten av utsagn bestemmes gjennom dialog mellom intervjuer og intervjuet, men også gjennom allmennhetens vurdering av om det som sies virker rimelig og gjenkjennelig.
Pragmatisk validitet peker mot at gyldighet ikke bare vil være et teoretisk, men et praktisk spørsmål: Bidrar det som sies til endring? I så fall hvilke interessenter skal få være med å avgjøre hvilken retning endringene skal ta?