Høyt tempo og harde inntjeningskrav

De to sist siterte lærlingene kan sies å ha hatt avanserte oppgaver i sammenlig-ning med hva mange av de andre slutterne forteller. Det er en vanlig antakelse at lærlinger blir satt til de kjedeligste oppgavene, som rydding og kosting, men har dette noe med virkeligheten å gjøre? Og hvilken rolle spiller varigheten av læretiden når slutterne forteller om hvor interessante oppgaver de hadde? Et nokså vanlig omkved når slutterne har fortalt om hvilke arbeidsoppgaver de fikk, er at det ble bedre etter hvert som de lærte mer. Men det finnes de som har hevdet med overbevisning: «Jeg følte at jeg bare blei brukt som billig arbeids-kraft», eller om bedriftens rekrutteringspolitikk:

De siler ut folka. De tar inn flere enn de har tenkt å beholde. Det er billig arbeidskraft.

To av de forhenværende frisørlærlingene har fremhevet hvordan de ble satt til å vaske. Den ene sluttet etter ganske kort tid, fordi hun oppfattet forventningene fra lederen av salongen om hvor rent det skulle være, som «sykelig». I prinsippet skulle alle som jobbet i salongen dele på oppgaven, men hun var den som ble satt til dette arbeidet, ettersom de andre var opptatt med kunder. Den andre fra frisørfaget hadde vært lærling i halvannet år, og når hun vasket så mye, var det fordi det måtte se ut som hun gjorde noe hele tiden, for om hun var inaktiv, ble hun kritisert, fortalte hun.

Det var den mest stressa perioden i mitt liv. Jeg gikk på tå hev hele tida, og jeg følte at jeg var den som var aller lengst ned på rangstigen. En lærling får all dritten, og det var ikke før det kom en ny lærling at jeg kunne slappe litt

mer av, en som kom som en «ny meg», så jeg fikk slippe. Det var et spørsmål om penger og en tidsgreie, du skulle bruke så og så lang tid på en oppgave.

Mot slutten hadde hun begynt å få det bedre og var så smått begynt å trives, men hun måtte slutte på grunn av senebetennelse i begge armene. Tidspresset var også et kritisk tema for en tredje jente fra frisørfaget. Hun fortalte at det raskt ble forventet at hun skulle ha fulle kundelister, noe som betød at hun måtte ar-beide like fort som de faglærte, selv om hun burde hatt mer tid til hver kunde når hun var under opplæring.

Arbeidsbelastningen var altfor stor, jeg måtte ta full pris etter noen få uker, det ble altfor mye å gjøre altfor fort. Det var ikke bra. Jeg skjønte at hvis jeg skulle gå tiden ut, ville jeg ikke klare kravene, alt var på halv tolv i den sa-longen. Pluss at alt skulle gå så fryktelig fort. Når jeg skulle ta full pris av kunden, kunne jeg ikke la kunden forstå at jeg var lærling. Derfor kunne jeg ikke be noen om å sjekke klippen, for da ville kunden føle seg lurt.

Denne jenta visste at arbeidsgiver gikk langt utover kravene til hvordan opplæ-ringen skulle foregå. Hun fortalte også at de visste det i salongen at hvis det ble kjent at de lot en lærling jobbe som om hun var faglært, ville de miste godkjen-ningen som opplæringsbedrift. En lærling i et byggrelatert fag kunne sammen-ligne tempoet i privat og offentlig sektor, han beskriver først forventningene fra instruktøren:

Han fyren ville at jeg skulle gjøre tingene unna mye fortere. Det er stort press i den bransjen, og de som gjør det billigst, er de som får jobben. Det er høyere tempo der enn det er i det offentlige. Det er ulempen med å jobbe i det pri-vate. Jeg husker når jeg skulle fra et sted til et annet, det var ikke gåing, det var småjogging, mye stressing. Det er sånn det er i det private næringslivet.

Et annet utslag av tidspress og at bedriften hadde mye å gjøre, kunne være at lærlingen ble forventet å arbeide utover vanlig arbeidstid. Eksempler fra to ulike lærefagsområder, matfag og bilfag, kan illustrere dette.

En jente begynte som kokkelærling i en nokså ny bedrift. Hun hadde ikke in-struktør, hun fortalte at hun fikk «mye kjeft», derfor ble det til at hun ikke turte å spørre når hun var usikker på noe, men hun støttet seg til de andre lærlingene.

Flere av dem kom fra samme skole som henne selv. Hun hadde ingen veiled-ningssamtale underveis, og hun hadde tydeligvis heller ingen god oppfølging utenfra. Hun fortalte at de fikk beskjed fra ledelsen i bedriften om at hvis noen kom og spurte hvordan de hadde det, måtte de si at de hadde det bra, og at de jobbet 8 timer hver dag. Men, fortalte hun, de jobbet opptil 12–13 timer hver

dag, og hun måtte ofte ta drosje hjem fordi siste buss var gått. Det var mye stress, fortalte hun, ofte var det ikke tid til pause. Hun turte likevel ikke å klage, for da ville hun fått sparken, trodde hun. Når hun først sa ja til å være lærling i denne bedriften var det fordi hun trodde det var vanskelig å finne en bedre bedrift som trengte lærlinger. Faren hennes mente at hun ikke burde rapportere om forhol-dene, fordi dette ville føre til at arbeidsgiveren fikk problemer. Det var likevel blitt klart for denne jenta at bedriften stod i fare for å miste godkjenningen som opplæringsbedrift. Gjennom en venninne klarte hun etter hvert å skaffe seg en ny opplæringsplass. På det tidspunktet intervjuet fant sted, hadde hun det bra i sin nye lærebedrift, hvor hun fikk «ordentlige oppgaver, de viser meg ting, de sjek-ker og forteller meg hva jeg kan gjøre bedre, og de snaksjek-ker om fagbrevet noen gan-ger».

En lærling fra bilfag fortalte om mye overtid, og om at hvis han sa nei til over-tid, «ble de sure». Når han mot slutten av læretiden ble syk, og innlagt på syke-hus, fikk han besøk av en overordnet som bare var opptatt av om han ville kom-me tilbake eller om de skulle finne «en ny en». Bedriften var etter hvert villig til å ta ham tilbake dersom trygdekontoret betalte, hvis ikke ville de skaffe en ny lærling. Opplæringskontoret holdt med bedriften. Gutten snakket med Felles-forbundet, hvor de fortalte om vanskeligheter med å «nå igjennom» vis-à-vis bilbransjens opplæringskontor på stedet. De ville gjerne at han skrev klage på hvordan han var blitt behandlet som lærling, men selv var han mest opptatt av å finne en ny opplæringsbedrift.

En annen som hadde vært lærling i samme bransje i åtte måneder, fortalte at hele «mannskapet» var byttet ut i løpet av et år på grunn av dårlige arbeidsfor-hold. Han hadde trukket en konklusjon som flere andre sluttere også har vært inne på, om at det ikke var faget det var noe i veien med, men læreplassen:

«Det var non stop hele dagen. Det var mye tidsfrister. Jeg fikk oppgaver som jeg mente var helt bak mål, de var altfor avanserte for det jeg hadde lært. Og hvis jeg ba om hjelp, var det bare å vente og vente og vente til sjefen kunne komme og hjelpe meg. Og når han endelig kom var han sint for at jeg ikke hadde fått det til.»

På spørsmål om det var andre han kunne be om hjelp, svarte han at det var an-strengende for alle, de stod alle på hver sin plass, og det gikk ut over dem hvis han ba dem om hjelp. Det som etter hvert motiverte ham til å slutte var at han syntes det var slitsomt med opptil 12 timers arbeidsdager og at han aldri visste om sjefen ville la ham gå ved arbeidsdagens slutt:

Jeg skulle være ferdig kvart over tre, men så fikk jeg plutselig vite at jeg måtte jobbe overtid, for det var en annen bil som skulle være ferdig til klokka fem.

Og så hadde jeg ingen sjanse, selv om jeg var på vei hjem. Jeg sa en gang at jeg hadde andre planer, men da sa [sjefen] at jeg måtte aldri legge andre planer, for dette måtte jeg ta ettersom det kom. Jeg syns 8 måneder var lenge nok, jeg klarte ikke mer. Og det var jo mange andre som heller ikke klarte å være i den bedriften.

Denne gutten kviet seg for å varsle fylkeskommunen om at han ønsket å bytte læreplass, men faren gjorde det for ham, etter at de to var blitt enige. Om yrkes-opplæringsnemda kommenterte han at de var der og besøkte ham den første uken han var i lære, og da var alt greit. Siden så han dem ikke før han skulle slut-te, og om dette bemerket han: «Det var litt sløvt at ingen sjekka».

En av slutterne fra et lærefag innenfor industriell produksjon, pekte på in-struktøren som årsaken til at han fikk for mye å gjøre:

Det var instruktøren min som satte meg opp på alle de drittvaktene. Han spurte om jeg ville ta ekstravakter, så skulle jeg få avspasere, og jeg sa ja for å være grei, men jeg fikk aldri avspasere. Han hadde lovt meg det, men han nekta, og jeg trodde ikke det var noen vits i å gå til andre med det, for hvem ville de tro på? (…) Jeg holdt det mest for meg sjøl, snakka bare med han an-dre lærlingen om det. Han følte det samme, men han er der enda.

Flere av utsagnene vitner om at lærlingen har oppfattet at hun eller han selv er i en underordnet posisjon med begrenset innflytelse eller mulighet for medbe-stemmelse over arbeidsoppgaver og arbeidsvilkår.