Styring ved reputasjon

I vitenskapssosiologien betraktes reputasjon som den særegne og do­

minerende styringsform i forskersamfunnet. Styring ved reputasjon vil si at «the need to acquire positive reputations from a particular group of practitioners is the main means of controlling what tasks are carried out, how they are carried out, and how performance is evaln­

ated» (Whitley 1984:25). Sitatet peker på reputasjonsstyringens rele­

vans for hvordan vitenskapelig kvalitet sikres. Før jeg går nærmere inn på dette, er det nødvendig å si noe generelt om hva reputasjon er.

Reputasjon er den vitenskapelige anseelse eller det kollegiale ry en forsker har. Man tenker seg at forskeres prestasjoner og fagkollegers respons på disse akkumuleres i en kapital av faglig anerkjennelse.

Denne knyttes til forskerens navn og utgjør et sosialt vedheng til dette (Bourdieu 1975). Reputasjonen er ikke uforgjengelig, den ødes der­

som man senere i karrieren leverer middelmådige eller dårlige bidrag.

Gode bidrag belønnes derimot med økt anseelse.

Reputasjon kan betraktes som en slags «kredittverdighet» (Luh­

mann 1968). Denne «kredittverdigheten» oppnås ved kollegial

aner-kjennelse. Det er i stor utstrekning snakk om et flytende og uformelt gode. Fordi det ikke er særlig sosialt aktverdig å være opptatt av re­

putasjon - det er edlere å snakke om «sannhetssøken for sannhetens skyld» - blir den enkelte forskers reputasjonsmessige status ofte un­

derkommunisert. Det finnes imidlertid formaliserte tegn på - og ele­

menter i - en forskers reputasjon: Professor eller I.amanuensis-titler, doktorgrader, ærefulle vitenskapelige tillitsverv og publikasjoner i ærverdige tidsskrift. Antall siteringer er en indikator som i stigende grad benyttes internasjonalt, både ved kollektive evalueringer og indi­

viduelle vurderinger knyttet til høyere stillingsutnevnelser (W eingart

& Winterhager 1984). Å være etterspurt som gjesteforeleser, veileder eller samarbeidspartner, tyder ofte på høy reputasjon.

«Kredittverdigheten» består i at man lettere får adgang til de res­

surser som kreves for å produsere nye forskningsresultater. De man venter seg mye av, på grunnlag av foreliggende bidrag, gis midler til å levere flere og presumptivt interessante vitenskapelige arbeider.

Avansert vitenskapelig utstyr, assistenthjelp og forskningspermisjo­

ner er knappe goder som de antatt beste eller mest lovende talentene får «låne» av sine institutter og forskningsråd. Disse får låne mer enn gjennomsnittet av sine kolleger, og forsåvidt på bekostning av disse.

Dermed øker sannsynligheten for at de kan prestere noe nytt og inte­

ressant. Dette resulterer i forøket reputasjonskapital, som igjen blir billetten til gode betingelser under senere innsatser ved forsknings­

fronten.

Dette kan illustreres ved å vise til den oppdiktede litteraturprofes­

sor Morris Zapps refleksjoner mens han nyter en av det akademiske karrieresystems belønninger (Lodge 1984: 151):

«Of course, you had to be distinguished - by, for instance, having applied successfully for other, similar handouts, grants, fellow­

ships and so on, in the past. That was the beauty of the academic life, as Morris saw it. To them that bad bad, more would be given.

All you needed to do to get started was to write one really damned good book - which admittedly wasn't easy when you were a young college teacher just beginning your career, struggling with a heavy teaching load on unfamiliar material, and probably with the de­

mands of a wife and young growing family as well. But on the strength of that one damned good book you could get a grant to write a second book in more favourable circumstances; with two hooks you got promotion, a lighter teaching load, and courses of

your own devising; you could then use your teaching as a way of

<loing research for your next book, which you were thus able to produce all the more quick.ly. This productivity made you eligible for tenure, further promotion, more generous and prestigous re­

search grants, more relief from routine teaching and administra­

tion. In theory, it was possible to wind up being full professor while <loing nothing except to be permanently absent on some kind of sabbatical grant or fellowship. Morris hadn't quite reached that omega point, but he was working on it.»

Ved siden av bedre muligheter til selv å drive forskning, har forskere med høy reputasjon også større innflytelse over sitt fagfelt enn gjen­

nomsnittsforskeren. Den faglige anerkjennelsen innebærer autoritet når forskningsmessige prioriteringer foretas. Enkelte stemmer lyttes mer oppmerksomt til enn andre når det gjelder å peke ut interessante og viktige problemstillinger. Gjennom sentrale verv og stillinger (i forskningsrådskomiteer, programstyrer o.l.) får de som er rike på re­

putasjon avgjøre hvor forskningsmidler skal kanaliseres. Både gjen­

nom sin sterke synlighet, ved å være forbilder for yngre forskere, og ved å inneha posisjoner der allokering av forskningens materielle res­

surser foretas, setter de reputasjonssterke forskere kursen for sine kol­

leger.

Ifølge det såkalte Matteus-prinsippet får forskere med høy reputa­

sjon mer ære og oppmerksomhet (f.eks. siteringer) enn mer ukjente kolleger dersom de publiserer arbeider av tilsvarende kvalitet (Merton 1973). Det forhold at noen navn er blinket ut som mer betydningsful­

le og fremragende enn andre via kollegers vurdering fungerer som en sorterings- og orienteringsmetode. Dette blir særlig tydelig hvis vi med «navn» ikke bare tenker på personer, men også vitenskapelige fora og institusjoner, f.eks. tidsskrifter og universiteter/institutter.

La oss konstruere et eksempel: En forsker vil sette seg inn i et felt.

Det kan være en forskerrekrutt som vil legge grunnen for en god vi­

tenskapelig framtid, eller en allerede etablert forsker som vil skifte fra et område til et annet. En rekke valg skal foretas:

Hvilke veiledere vil jeg ha nytte av? I tilfelle utenlandsopphold -hvor kan jeg lære mye og få interessante faglige kontakter? Hvilke tidsskrifter bør jeg konsentrere meg om? (Skal jeg følge med i alle, drukner jeg i informasjonsflommen.) Hvem er de sentrale persone­

ne på feltet, hvem «må» jeg forholde meg til? (Jeg kan ikke gå like grundig inn på alt som er skrevet og gjort, selv på et relativt

av-grenset fagområde). Hvilket institutt er det mest spennende og læ­

rerike å ha arbeidsplass ved?

Alle disse valgene foretas neppe utelukkende ved reputasjonsmessig vurdering, men reputasjon kommer utvilsomt forskeren til hjelp som en kompleksitetsreduserende mekanisme på flere punkter. Den enkel­

te forsker kan ikke foreta grundige selvstendige vurderinger av alle slike spørsmål. Man kan selvsagt bla i tidsskrifter og bøker, institut­

ters årsmeldinger og forelesningskataloger for å prøve å finne fram til de personer, fora og institusjoner man vil få mest faglig utbytte av å oppsøke. Som medlemmer av forskersamfunnet har man imidlertid en annen og mer tids- og arbeidsbesparende metode.

Hva mener kollegene? Hva er deres rangering av forskjellige insti­

tutter og tidsskrifter? Hvor synes de det skjer noe spennende? Hvem regner de for «hete navn» - og hvem finner de det ikke bryet verdt å beskjeftige seg med? Ved å lytte til det som sies i fagmiljøet, obser­

vere kollegers valg av lektyre og faglige reisemål, lettes de faglige valgenes kvaler. Reputasjon brukes som en indikator og et «veiskilt», fagfellesskapets mer eller mindre enhetlige vurderinger trer inn og fri­

tar den enkelte fra å skulle finne fram i forskningslandskapet helt på egen hånd (Luhmann 1968, Merton 1973).

En sentralisert myndighet som gir anvisninger om hvor forskere bør hente informasjon, er en umulighet i forskningens verden (Luh­

mann 1968). Informasjonsmengden er for enorm. Det er dessuten ikke gitt at de som engang befant seg i teten - og derfor var gode informanter og veiledere - fortsatt befinner seg fremst ved forsk­

ningsfronten. Reputasjon anses derfor å være en egnet måte å styre forskning på, p.g.a. dens sirkulære og flytende karakter. Selv om faglig oppmerksomhet er et knapt gode, er det ikke snakk om en ab­

solutt konstant sum. Kommende stjerner kan - på bakgrunn av løfteri­

ke forskningsbidrag - øke sin anseelse uten at de eldre stjerner auto­

matisk må miste en tilsvarende mengde. Det er snarere slik at de gamle stjernene litt etter litt blekner, sammenlignet med de nyes ster­

ke utstråling. Reputasjon kan dessuten spesialiseres slik at eksperter på et felt under oppbygging kan få sitt uten direkte å ta fra de etabler­

te. Derfor er reputasjon et innovasjonsgunstig medium (Luhmann 1968).

Forskere gir anseelse til hverandre. Noen har riktignok større au­

toritet til å fordele anseelse enn andre. De som allerede er store navn (innehar æresbevisninger eller prestisjefylte stillinger) har mer å dele

ut. De sitter så å si i banken og kan gi andre kreditt. Men deres myn­

dighet og kapital baserer seg på andres foregående tildeling av repu­

tasjon til dem. Dersom de selv misbruker den reputasjonskapital de er blitt overdratt, ved å dele den ut til slike som egentlig ikke fortjener den, vil deres egen reputasjon etter en stund synke (Luhmann 1968).

Det er som med attester: En person som stadig gir middelmådigheter glimrende attester, mister snart sin tillit som en troverdig utsteder av attester. Attestene med vedkommendes underskrift synker i verdi.

Dermed vil personer som virkelig er glimrende, henvende seg til and­

re for å få en verdifull attest. Vokterne av forskningsressurser og vitenskapelige kvalitetsstempler blir m.a.o. selv bevoktet av forsker­

samfunnetfor øvrig. Dette kan både være medlemmene av vedkom­

mende disiplin og nabodisipliners faglige ledere.

Den gjensidige kvalitetskontrollen innad i et vitenskapelig felles­

skap skjer ikke minst gjennom tidsskriftene. Å få noe publisert i et godt ansett vitenskapelig tidsskrift, er et kvalitetsstempel.

Ved hjelp av kompetente konsulenter avgjør redaksjonen om noe er publiseringsverdig eller ikke. Svakheter oppdages og blir kanskje korrigert av forskeren før et nytt forsøk på å oppnå publisering. (Hvis denne ikke går til et mindre strengt tidsskrift med bidraget, i håp om at det vil slippe igjennom der). Tidsskrift som fører en streng kvali­

tetskontroll (bare slipper til virkelig gode bidrag) får en høy status i det aktuelle vitenskapelige fellesskapet. Det blir prestisjegivende å få publisert noe der. Dermed kan en gå ut fra at de gode forskerne vil anstrenge seg for å få sine beste ting inn i dem. Dette betyr igjen at redaksjonen får mange gode artikler å velge mellom. Dermed stiger tidsskriftet ytterligere i kurs blant lesergruppen. Det blir viktig å følge nøye med i dette organets spalter. Hvis redaksjonen derimot er slepp­

hendt og lar trivielle eller dårlige artikler passere sitt nåløye, vil tidsskriftets omdømme både blant lesere og skribenter synke. Det blir mindre ettertraktet og meritterende å slippe til der, dyktige forskere vil antakelig sende sine bidrag et annet sted (først). Tidsskriftet risi­

kerer å ende som en søppelkasse for artikler som kommer i retur fra strengere redaksjoner. Ved «snillhet» eller. korrupsjon vil et tidsskrift undergrave sin egen posisjon som kvalitetsorgan og kvalitetskontrol­

lør (Ravetz 1971).

Forskere utfører en kvalitetskontroll når de eventuelt sjekker om kollegers publiserte resultater stemmer og når de vurderer om noe er verdt å referer til i eget arbeid. Av det forskere leser, trekker de fram noe som mer solid, interessant eller fruktbart, og bygger videre på

dette i sin egen forskning. Dette vises ved sitater og i litteraturhenvis­

ninger. Ideelt sett går forskeren igjennom det som foreligger av rele­

vant litteratur, knytter an til det beste av denne, og lar det middelmå­

dige eller dårlige overlates til glemselen. (Dette er meget stilisert framstilt. Det hender f.eks. at man refererer til dårlige arbeider for å kritisere dem). Forskeren evaluerer det som er produsert av tidligere forskning. Samtidig blir forskerens bidrag igjen vurdert av etterføl­

gende forskere på det samme felt. Blir noe hyppig sitert og positivt omtalt, stiger forfatterens reputasjon.

Ut fra det foregående kan man anta at styring ved reputasjon i fors­

kersamfunnet fremmer vitenskapelig kvalitet på flere måter:

A. Den kanaliserer knappe ressurser (forskningsmidler) dit de får best anvendelse, ved at de presumptivt dyktigste forskerne får mest, de middelmådige får mindre, og dårlige forskere får lite eller ingenting. M.a.o.; de som fortjener mest, får mest. «Ener­

ne» får ressurser til å gjennomføre sine prosjekter, følge opp sine ideer og ta sine evner maksimalt i bruk. Dette har ikke bare med fordelingen av materielle ressurser å gjøre.

Det er grunn til å tro at oppnåelse av høy individuell reputasjon i ung alder, f.eks. ved ansettelse i et velrennomert institutt, eller positiv respons på ens første vitenskapelige publikasjoner, også gir seg utslag i form av økte vitenskapelige ambisjoner . Man går løs på spennende og risikofylte oppgaver fordi omgivelsene gir en tro på at en er egnet til å løse slike. Slik vitenskapelig selvtillit kan - i likhet med dens motsetning, manglende selvtillit - ofte bli selvbekreftende. Reputasjonen styrer således de belønnede fors­

kere mot å bruke seg maksimalt, å satse høyt for å nå høye mål, mens andre fratas selvtillit og innsatsvilje til å satse på annet enn trivielle prosjekter, eller forlater forskningen. De utvalgte stimu­

leres til å publisere mer, de mindre heldige slutter etterhvert å produsere. Dette er funksjonelt med henblikk på vitenskapelig kvalitet, forutsatt at tildelingen av selvtilllit og mistillit skjer på et berettiget/rettferdig grunnlag.

B. Reputasjonsstyringen fordeler faglig innflytelse slik at de pre­

sumptivt beste forskerne får mest å si over sitt fags utvikling. Det­

te skjer både formelt, ved valg av fremragende forskere til faglige tillitsverv og posisjoner med myndighet til å fordele midler og foreta forskningsmessige prioriteringer, og uformelt. Styring ved reputasjon virker kvalitetsfremmende fordi de beste forskerne

framtrer som forbilder og får autoritet til å sette kursen for andre forskere. Dermed kan de styre disse i retning av interessante problemstillinger, solide metoder og løfterike teorier. Tidsskrift og institutter med høy anseelse fungerer på en lignende måte, nemlig orienterende og sorterende. Reputasjonen styrer forsker­

nes oppmerksomhet mot gode og vekk fra dårlige bidrag og bi­

dragsytere.

C. Reputasjonsstyringen virker som et belønningssystem, det moti­

verer forskerne til «å gjøre det rette på den rette måten». Velger man å forske helt på tvers av det de etablerte fagfeller anser som interessant og belønningsverdig, risikerer man ikke å få ressurser til videre forskning, eller å bli faglig utdefinert. En behøver ikke nødvendigvis ha høy faglig anerkjennelse og kollegial anseelse som noe viktig mål i seg selv for å la seg lede og forme av «repu­

tasjonslogikken», men denne regulerer mulighetene til å gjøre seg gjeldende og utfolde seg som forsker. M.a.o.: Selv om det å for­

ske er den enkelte forskers overordnede ønske, og ikke det å nå høy anseelse, er han eller hun «nødt til» å forholde seg til kolle­

gers vurderinger og kriterier for å få brukbare arbeidsbetingelser.

Motivene for å bli forsker kan variere betydelig, men som forsker preges man av et systemspesifikt belønningssystem og generali­

serte handlingsmotiver knyttet til dette.

Jeg har nå gitt et rendyrket og idealisert bilde av reputasjonssty­

ringen. Dette kan kritiseres fra to synsvinkler:

A. Styres (den akademiske) forskningen virkelig på denne måten?

B. Hvis så er tilfelle, frambringer denne styringen god forskning?

A. Det er utvilsomt store variasjoner mht. hvordan forskningen sty­

res, både mellom ulike fag og fra land til land. Reputasjon er ingen enerådende styringsform, den begrenses og modifiseres av andre styringsformer.

På små spesialområder og i små land begrenses reputasjonens betydning. Et hierarki av tidsskrifter og institusjoner kan vanske­

lig oppstå på felt med få forskere. På slike felt reduseres også nødvendigheten av reputasjon som en kompleksitetsreduserende mekanisme; det er lettere å følge med i hva alle kollegaene gjør. I et lite land er det mulig å bli den eneste ekspert på et avgrenset fagområde. At fagmiljøene i et land er små, gjør at det blir få å konkurrere mot. Kanskje utvikles i stedet et faglig fellesskap og vennskap som begrenser konkurransen.

Hvis et land både er lite og har en egalitær kultur, er det grunn til å tro at reputasjonsstyringens betydning synker ytterligere. I det foregående har jeg referert forskere fra USA, England, Frank­

rike og Vest-Tyskland. En foreliggende norsk undersøkelse (Tha­

gaard 1986) tyder på at norske forskere ikke er så opptatt av det konkurrerende strevet for anerkjennelse som de forskerne bl.a.

amerikansk vitenskapssosiologi beretter om.

I det norske forskningssystemet begrenses reputasjonsstyringen i forskningsrådssammenheng av geografisk utjevningspolitikk og kvotering. Universitetenes styringsordning kan neppe karakterise­

res som professorvelde. Personalpolitikken betoner stillingstrygg­

het og likhet sterkere enn ved amerikanske universiteter.

I noen fag er det mer nødvendig med materielle ressurser for å utføre forskningen enn i andre. Noen vitenskaper har ganske en­

hetlige kriterier for hva som er god og belønningsverdig forsk­

ning. I andre land er det i større grad mulig å skape sin egen nisje, f.eks. knyttet til lokale tradisjoner, spesielle skoleretninger eller avgrensede spesialområder med få utøvere, og derved begrense konkurransen.

Det kan være store variasjoner i forskningskultur mellom ulike disipliner. I samfunnsvitenskapene kan f.eks. politiske verdier og sympatier virke begrensende på reputasjonsstyringen og til dels styre forskningen på tvers av denne. Det vil dessuten være indivi­

duelle variasjoner mht. i hvor stor grad man tilpasser seg den re­

putasjonsmessige styringen. I en fast universitetsstilling er det mulig å forske ubøyelig videre i tråd med egne interesser og prin­

sipper, selv om disse måtte gå på tvers av kollegenes dom. Straf­

fen er eventuelt å bli stående uten publikum.

Spørsmålet om hvor mye reputasjon gjør seg gjeldende som styreform, bør gjøres til gjenstand for nærmere gransking. Kom­

parative undersøkelser på tvers av fag- og kulturgrenser er påkre­

vet. Det er grunn til å tro at forskningen også i Norge i økende grad vil underkastes reputasjonsmessig styring framover. Inter­

nasjonalisering av forskningen vil bryte ned den motstand som ligger i lokale og egalitære «lommer». Med USAs ledende rolle på svært mange fagområder må man regne med at også andre lands forskningssystem «amerikaniseres» gjennom økt kontakt med det internasjonale forskersamfunn.

Den løpende forskningspolitiske debatt peker i retning av mer meritokrati og mindre egalitet. Et eksempel på dette er

Lindqvist-utvalgets anbefaling om at i NAVFs fagråd «borde vetenskapelig emin'ens och vetenskapligt omdøme vara viktigare urvalskriterier an regional tilhorighet». (Forskningspolitisk Råd 1988:1, s. 74.) Evaluering av forskning bygger i stor utstrekning på - og vil anta­

gelig forsterke - reputasjonsstyringens prosedyrer og kriterier.

I romslige ekspansjonsperioder vil det antagelig skje mindre reputasjonsstyring enn i innstramningsperioder. Når noe bygges opp og midlene flyter rikelig, er det lettere å være egalitær, sam­

menlignet med perioder preget av strenge krav til forvaltningen av knappe midler.

Frambringes god forskning i den grad forskningen styres ved re­

putasjon?

Det er fristende å svare et tautologisk ja på dette spørsmålet.

Når forskere kontrolleres og belønnes av sine fagkolleger, blir re­

sultatet at den forskningen fagkollegene regner som best, stimule­

res og premieres. Men kan vi gå ut fra at forskerne i sin gjensidi­

ge kvalitetskontroll og belønning av hverandre virkelig fremmer den gode og hemmer den dårlige forskning?

De vitenskapssosiologiske resonnementer som i det foregående er presentert, forutsetter at de enkelte forskere treffer sin dom over kollegers bidrag på basis av kunnskap og argumentasjon.

Dersom personlige sympatier og antipatier var utslagsgivende f.eks. i fagtidsskriftenes redaksjoner eller i forskeres siterings­

praksis, ville forskningens system for kvalitetskontroll perverte­

res. Det ligger som nevnt en kontroll i at dersom et tidsskrift førte en usaklig begrunnet redaksjonspolitikk, ville tidsskriftet selv miste anseelse i forhold til andre fora. Dette forutsetter imidlertid at det finnes andre tidsskrift med en sakligere og rettferdigere re­

daksjon, samt at forskerne som lesere er i stand til å foreta for­

nuftsbaserte vurderinger av hvor gode artikler publiseres.

Jeg har tidligere pekt på at reputasjonens funksjon som kom­

pleksitetsreduserende mekanisme består i å frita hver enkelt fors­

ker fra hele tiden å måtte foreta utførlig fornuftsbegrunnede valg.

Dette framstår nå som noe paradoksalt. Dersom alle baserte seg på andres valg av hva som er viktige fora å følge med i, interes­

sante bidrag å knytte an til o.s.v., ville rasjonaliteten i systemet undergraves. Selv om vi må la andre velge noe for og forut for oss, kan vi aldri stole blindt på disse forbestemmelsene. Vi må ha vår kritiske vurderingsevne i beredskap. Reputasjonsstyringen kan korrumperes innenfra, ved å totalisere seg selv.

Den kan dessuten korrumperes utenfra ved at ressursbevilg­

ninger, godkjennelse av publikasjoner og tildeling av ærefulle stillinger og verv treffes under hensynstagen til andre kriterier enn slike som har med vitenskapelig kvalitet å gjøre. Dette kan

ninger, godkjennelse av publikasjoner og tildeling av ærefulle stillinger og verv treffes under hensynstagen til andre kriterier enn slike som har med vitenskapelig kvalitet å gjøre. Dette kan

In document Mellom akademia og marked - Styring av forskning i instituttsektoren (sider 34-43)