Publisering

Av de ti intervjuede forskerne telte jeg publikasjonene til dem som hadde vært ansatt mer enn tre år ved instituttet. Av disse fem forskere hadde en publisert internasjonalt (1 artikkel i fagtidsskrift

+

^{3 «pro­}

ceedings») i løpet av de siste tre år. De andre fire hadde «bare» artik­

ler i tidsskrift som Teknisk Ukeblad o.l. å vise til. Teknisk Ukeblad er et slags fagtidsskrift for ingeniører, men har ikke noen peer-review prosedyre som siler bidragene. Tidsskriftet utgjør dermed ingen vi­

tenskapelig domstol. Leserkretsen er atskillig videre enn et vitenska­

pelig fagfellesskap. Det er nettopp derfor artiklene i dette organ har en annen funksjon, nemlig markedsføring. Forskerne kommer med flere uttalelser i den retning.

Seksjonens 102 forskere publiserte i 1986 30 artikler i anerkjente fagtidsskrifter og 20 artikler i populære tidsskrifter. (Det siste tallet er muligens for lavt, da ikke alle artikler i denne kategori nødvendigvis er registrert av instituttet). I 1987 forventes tallene å bli vesentlig

høyere. (I første halvår var 29 artikler i fagtidsskrift og 50 populære registrert).

Opplysninger om forskernes seminar- og konferansedeltagelse ty­

der på at deres publikum ikke utelukkende er fagspesifikt og internt vitenskapelig. Det er et relativt stort innslag av tverrfaglige semina­

rer, samt konferanser som også omfatter andre enn forskere.

Hva leser forskerne? Blant de ti jeg har spurt om dette, kommer følgende tidsskrifter øverst: CAD - Computer Aided Geometric De­

sign, Teknisk Ukeblad og TU- data.

Publikasjonsfrihet betraktes gjeme som en sentral betingelse for ( den akademiske) forskningens kvalitet. Samtidig vet vi at forskning utført i industriens egne laboratorier eller på oppdrag for bestemte foretak ofte er beheftet med begrensede publikasjonsretter. (Heen 81) Forskerne på datainstituttet oppgir at de er underlagt visse restriksjo­

ner av sine oppdragsgivere. På den annen side er det ikke nødvendig­

vis noen interessemotsetning på dette punkt:

«Jeg tror det ofte er felles interesser av å publisere ting. Så vi blir bedt her på huset om å publisere masse, og jeg tror oppdragsgiver er veldig glad for at vi publiserer ting. For det er ofte at han vil selge dette her videre.»

Det er ikke alltid forholdet mellom industriforskerne og deres private brukerinteresser er like friksjonsfritt på dette punkt. En annen av fors­

kerne sier:

«Han som vi jobber for nå, som tidligere har jobbet her, har selv jobbet mye internasjonalt. Han har sterke følelser for, og ser nyt­

ten av å publisere. Men samtidig så er han veldig redd for at ting skal tas i bruk av andre. Det blir veldig fort et element av noe sånn, spesielt i det vi gjør for spesielle oppdragsgivere. Men det er alltid en del det kan være naturlig å publisere uten at vi røper for mye. . . Så jeg tror vi sier at mulighetene er rimelig bra.»

Forskernes uttalelser på dette punkt kan oppsummeres med å fastslå at visse publikasjonsbegrensninger foreligger, men at disse _{i liten} grad oppleves som noe problem.

Kanskje det ville blitt et problem hvis man publiserte mye mer?

M.a.o.: man unngår konfrontasjoner ved at det i dag publiseres rela­

tivt lite. Jeg tror det i denne sammenheng er viktig å huske på at NTNF generelt finansierer den mest forskningspregede virksomheten.

Det er antagelig først og fremst denne som gir grunnlag for vitenska­

pelige publikasjoner i internasjonale fagfora. Dette minsker spen­

ningen mellom kommersielle interesser av hemmelighold og viten­

skapelige behov for offentliggjørelse. Publikasjoner i kjølvannet av industrioppdrag har mer preg av markedsføring - for begge parter.

3.4 Instituttmiljø og forskningskultur

Dette kapitlet handler om hvordan forskningen organiseres og styres på instituttet selv. Det instituttinterne samarbeidet, belønningssyste­

mer og kvalitetskontroll er tre viktige momenter. Jeg går dessuten inn på forskernes oppfatning av hvem som er deres viktigste publikum og hva som er målet for den forskningen de utfører.

3 .4 .1 «Du kan ikke jobbe alene som forsker»

Forskningsvirksomheten ved datainstituttet foregår i stor grad som gruppearbeid. De intervjuede forskerne har alle en positiv innstilling til dette. En av dem sier det så sterkt at «Du kan ikke jobbe alene som forsker. Det nytter ikke. Jeg har gjort det en gang, men aldri mer.»

Den jeg har snakket med som jobber alene, sier at det går greit, men å jobbe sammen med andre «hadde vært bedre på alle måter». Grunnen til at vedkommende arbeider alene, er at prosjektet er for lite til å være flere om.

Hvorfor er det bedre å gå sammen om prosjektene? «Man har litt forskjellige innfallsvinkler, men utfyller hverandre godt.» «Jeg synes det er veldig inspirerende.» «Jeg vil ha hjelp til å vurdere egne tan­

ker, da kan man komme mye lenger mye fortere.»

Gruppearbeidet begrunnes også med egen trivsel, men primært med tanke på forskningens kvalitet. En trekker begrepet «synergief­

fekt» fram. Ved at man utfyller hverandre faglig, hjelper hverandre og diskuterer underveis, fremmer man forskningens effektivitet og re­

sultatenes kvalitet.

Intervjuene tyder på et godt samarbeidsmiljø forskerne imellom, også utover selve prosjektgruppene. En av de ferskeste forskerne på instituttet sier at «folk er veldig åpne», og det er mange av hans kolle­

ger som tar bryet med å sette seg inn i andres faglige problemer, får jeg høre. En annen, med noen års erfaring bak seg, sier at «hvis det er noen som har noen spørsmål, kan jeg ikke huske at noen har nektet å svare på dem.» Forskerne bruker en del tid på hverandre, selv om tid er en knapphetsfaktor. Uttrykk som «teamånd» og «samhørighet» be­

nyttes for å beskrive samarbeidsforholdene. Det er verdt å merke seg

at flere av forskerne trekker slike kvaliteter fram når jeg ber dem vur­

dere hvor godt instituttet deres er.

Samarbeidet strekker seg i liten grad utover avdelingsgrensene, pe­

ker noen på som en svakhet. Samtidig karakteriseres miljøet som ungt og uformelt, med mye kontakt på det sosiale plan, ikke bare rent fag­

lig.

3 .4 .2 Kvalitetskontroll

Instituttets policy for kvalitetssikring blir slik formulert i et internt notat:

«Det overordnede mål for instituttets kvalitetssikringssystem er å bidra til at vårt arbeid tilfredsstiller våre oppdragsgiveres behov og forventninger, og at instituttets ressurser utnyttes effektivt. Enhver aktivitet ved instituttet, dvs. både FoU-aktivitetene, spesialtjenes­

tene og støtteaktivitetene skal i det øyemed ha egne definerte mål, og gis ressurser og betingelser som gjør det mulig å nå disse.

Aktivitetene skal underlegges to kvalitetskrav:

- Resultatene skal tilfredsstille de mål og kriterier som er satt for aktiviteten.

- Arbeidet skal gjennomføres i henhold til etterprøvbare effektivi­

tetskrav. Dette gjelder oppsetting av mål og utarbeidelse av pla­

ner såvel som gjennomføring av planer.

Den som utfører et arbeid, er ansvarlig for at den forutsatte kvalitet oppnås, og skal påvise hvorvidt arbeidet og dets resultat tilfreds­

stiller kravene.»

Kvalitetssikringen er i stor utstrekning basert på egenkontroll. Fors­

kerne skal kontrollere sitt eget arbeid og dokumentere kvaliteten. I tillegg er en av avdelingens øvrige forskere «prosjektansvarlig» med ansvar for å følge prosjektet. Den prosjektansvarlige er også ansvarlig for kvalitetssikring. Alle prosjekter skal ha et fagråd. «Fagrådet har som oppgave å tilføre prosjektet informasjoner og råd som på et tid­

ligst mulig tidspunkt kan hindre feilsteg og oppdage feil og mangler så de kan rettes før konsekvensene av feilene blir for store.» Fagrådet består av prosjektansvarlig, prosjektleder og oppdragsgivers kontakt­

person, pluss eventuelt andre ressurspersoner.

I retningslinjene for kvalitetssikringsarbeidet sies det at dette ikke skal «overstige verdien av den kvalitetsforbedring som oppnås».

Seksjonen har en egen «kvalitetssekretær^» som skal bidra til at kvalitetssikringsarbeidet fungerer bra. Vedkommende legger stor vekt på fornøyde kunder som mål for forskningens kvalitet. At kundene kommer tilbake med nye oppdrag, er et tegn på at de er fornøyde. Ut fra denne kvalitetsfilosofien kan et prosjekt betegnes som «godt^» selv om det utførte arbeidet ikke nødvendigvis er av særlig avansert natur.

«Også en 2 CV-jobb kan ha kvalitet, dersom spesifikasjonene til­

fredsstilles.^»

Flere av forskerne gir uttrykk for at det bør arbeides mer med kva­

litetssikringen. Et problem med formaliserte systemer kan, slik en i ledelsen formulerer det, være at «FoU er jo ikke noe �tandardpro­

dukt». En av forskerne sier at «Jeg tror ikke vi kunne satt noen kon­

trollinstans på det vi driver med. Det er såpass nytt at vi måtte i så fall forsket ut hvordan man skal kontrollere samtidig.^» Ledelsen legger vekt på skikkelige prosjektdefinisjoner og god framdrift i prosjektar­

beidet som ledd i kvalitetssikringen.

At oppdragsgiver er fornøyd, betraktes som et kriterium på godt utført arbeid. «Kvalitetskontrollen, det er det i grunnen oppdragsgiver som utfører, for å se om dette her funksjonerer.^» En annen av fors­

kerne sier det slik: «Kvalitet . . . det er at vi skal lage noe som kan brukes av andre.^» Sagt på en tredje måte: «Er kunden fornøyd, og produktet fungerer etter kriteriene, har vi grunn til å være fornøyd.»

Om kunden er fornøyd, kan bl.a. merkes på hvor mange spørsmål eller hvor mye garantiarbeid det kommer, dersom det dreier seg om et nytt teknisk produkt som tas i bruk.

En av lederne legger vekt på at fornøyde brukere er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, kvalitetskriterium: «Vi må ha fått til noe unikt, noe som ikke er å få i butikken. Vi må ligge litt i spissen, og lære noe av prosjektet selv.» Det siste poenget utdypes ved å nevne at man f.eks. bør kunne skrive i fagtidsskrifter om det man har gjort i et pros­

jekt. En av forskerne uttrykker seg litt desillusjonert: «Vi har egent­

lig ikke tid til å gjøre noe annet, så hvis kunden har sagt seg fornøyd, er vi fornøyd.^» På spørsmål om det skjer en vurdering av hvor faglig godt resultatet fra et prosjekt er, svarer vedkommende «Nei, fordi hvis vi har fått noe til å fungere, så er det såpass bra i seg selv, at da er det nok. Hvis vi har oppfylt alle kravene, da er det så bra som det kan, ut fra nåværende (teknologiske) stadium.^» Fra denne forskerens synspunkt er tidsknapphet ofte problemet i forbindelse med kvalitets­

kontroll.

Dette gjelder særlig dersom man er sent ute med et prosjekt, og det

er andre oppgaver som venter. Denne uttalelsen bekrefter relevansen av lederfilosofien om god prosjektplanlegging og framdrift som ledd i kvalitetssikringen.

3 .4 .3 Lesing på fritid

Det leses mye fag i fritiden til forskerne ved datainstituttet. Halvpar­

ten av dem vi har intervjuet, sier de leser mye eller mest utenom ar­

beidstiden. En sier klart fra at fritiden brukes til noe annet, for de øvrige er det både og. Noen har akseptert at mer enn en ordinær ar­

beidsuke må tas i bruk i forskningens tjeneste: «Jeg arbeider veldig mye mer enn arbeidstiden, det har jeg alltid gjort og det vil jeg alltid gjøre.» Vedkommende sier klart at «Lesing går på fritiden.» En an­

nen sier at han aldri har jobbet fra 0800-1600, og heller ikke har noe ønske om det. Lesing skjer både i arbeidstiden og utenom. En tredje informant forteller at:

«Det er ikke så lite fritid som går med her for å holde seg oppda­

tert. En av årsakene til at vi står så sterkt, er at vi holder oss opp­

datert, noe det ikke er avsatt midler til. 37 1/2 times uke er ikke nok til å følge opp alt sammen.»

Disse uttalelsene fra erf ame forskere tyder på at instituttet både får og er avhengig av mer arbeidstid enn det strengt tatt betaler for. Alle synes ikke at dette er like akseptabelt. Den jeg sist siterte mener at det burde vært annerledes, «men vi har jo visse økonomiske rammebe­

tingelser».

En av de yngre forskerne svarer følgende på spørsmål om hun sy­

nes hun får nok tid på prosjektet til å innfri egne krav om hva som er faglig forsvarlig:

«Akkurat på selve prosjektet synes jeg at jeg får gjort nok, men synes ikke at jeg har nok tid utenom prosjektet til å holde meg ajour rent faglig, for det skjer så mye, og det er bøker jeg skulle ha lest, og tidsskrifter som vi har på sirk hele tiden på avdelingen, som jeg gjeme skulle ha hatt tid til. Så det er litt frustrerende.»

På spørsmål om hvordan mulighetene til å følge med i relevant forsk­

ning er, får jeg høre at: «Det er veldig mye opp til oss selv, at vi setter av tid til å lese tidsskrifter og følge med litt.» Dette skjer delvis i arbeidstiden, men da blir det mye et spørsmål om å ha samvittighet til lesing i forhold til å arbeide med prosjektet. Dermed brukes en del

av fritiden. «Jeg tar jo med meg tidsskrifter ofte, og bøker og sånn og leser hjemme.» Vedkommende synes ikke det bør være slik at fritiden skal brukes til å holde seg faglig ajour.

Mens flere finner det prinsipielt lite ønskelig - men nødvendig - at generell faglig oppdatering i stor utstrekning må skje utenom arbeids­

tid, synes andre dette er greitt, for det er jo utfra personlig interesse en gjør det. Noen synes det er vanskelig å følge med godt nok.

Det virker som om den travle forskerhverdagen på datainstituttet gjør det nødvendig å ta kveldene til hjelp for de fleste. Det kan være mange møter og telefoner som gjør det vanskelig å sette seg ned og lese noe særlig i løpet av dagen: «Jeg kunne godt tenkt meg å sitte alene en time eller to i uka og fordype meg i artikler.» «Det er vans­

kelig å fordype seg. Du blir løpt ned, det er telefoner.»

In document Mellom akademia og marked - Styring av forskning i instituttsektoren (sider 138-144)