Belønning

Det er to belønningssystemer ved instituttet: en forskerstige og en ordning med personlige lønnstillegg. Forskerstigen består av katego­

riene forsker 3, forsker 2 og forsker I . Man begynner som forsker 3 ved ansettelse. Etter to til fire år er det vanlig å rykke opp i forsker 2 gruppen. «De virkelige motorene» blir senere forsker 1. Opprykk skjer på grunnlag av søknad. Ansettelser og forfremmelser foretas i instituttets faglige lederkollegium (PK). Faglig kompetanse utenfra trekkes ikke inn i kvalifikasjonsvurderingen. En av forskerne sier at eksterne bedømmere kunne nok bidra til uhildethet, men de ville ikke være i stand til å vurdere hvordan forskerne fungerer internt, og hvor relevant deres arbeid er.

Hva er kriteriene for avansement i forskerstigen? En av lederne plasserer instituttets belønningspolitikk mellom universitetet og industrien. Faglige kvaliteter og publikasjoner betyr mer på universi­

tetet. Man blir ikke automatisk premiert for en doktorgrad - men de som har denne er som regel dyktige, får jeg høre.

Produktivitetskrav teller også med. Ved opprykk til forsker 2 leg­

ger man, i tillegg til de faglige kvalitetene, vekt på evne til å utføre selvstendig forskning. For å bli forsker 1 forventes det at man greier å ta opp nye områder og skape faglig miljø. Da får man betegnelsen

«faglig motor». At man gjør ting av relevans for etaten, men også internasjonal publisering, teller i avansementssamrnenheng.

De personlige lønnstilleggene deles ut to ganger i året. Ordningen ble innf Ørt for å komme nærmere den lønn industrien kan by personer med tilsvarende utdannelse. Kriteriene er satt opp i følgende punkter:

- Faglig dyktighet og produktivitet

- Evne til å løse oppgaver (målsetting og resultatoppnåelse) - Innsatsvilje

- Hva den-enkelte får til i forhold til sine forutsetninger - Personlig initiativ

Vurderingene foretas av instituttets forskningssjefer i samråd med forskningslederne i de gruppene den enkelte tilhører. Kriteriene for opprykk i stigen og tildeling av personlige lønnstillegg er stort sett de samme. Men den sistnevnte ordning brukes i mindre grad til å skille mellom folk, det er mer snakk om en generell lønnsheving.

Reiser, konferansebesøk o.l. fungerer neppe som belønning. Det virker som om forskerne får det de har faglig behov og begrunnelse for.

5.4.5 Målsetting og publikum

I de offisielle formuleringer heter det at instituttets hovedinnsats er rettet mot etatens «langsiktige mål». Mer konkret innebærer det: A) å vurdere den tekniske utviklingen av relevans for etatens behov, og informere etaten om denne. B) utvikle teknologi og metoder for eta­

ten, C) bidra til at etatens beslutningsunderlag for valg av teknologi er best mulig.

Jeg har ikke registrert noen eksplisitte ønsker om å endre denne målsettingen. Den stemmer overens med instituttets organisatoriske tilknytning. Man lever av og forsker for etaten. Dette er instituttets eksistensberettigelse. Noen av de intervjuede nevner også «norsk in­

dustri» som målgruppe for instituttets virksomhet, men på en tydelig annenplass etter etaten.

Forskernes oppfatning av hvem som er som er deres viktigste pub­

likum og målgruppe, peker også i retning av etaten. «Jeg vil være til nytte for vår arbeidsgiver (etaten) og håper resultatene av forskningen blir til nytte for (etaten).»

En annen av forskerne setter resten av den etaten instituttet tilhører, som den viktigste publikumsgruppen. Dernest kommer forskerkolle­

ger på eget og andre institutter, og på tredje plass internasjonale

fag-kolleger. Den samme forskeren, som har vært over ti år på instituttet, sier at når det gjelder faktisk respons, kommer den først og fremst fra egne kolleger (internt). I denne sammenheng kommer brukerne og internasjonale kolleger på tredje plass. Han føler behov for mer re­

spons, både fra et rent faglig publikum (eksternt) og brukerne - dvs.

etaten og industrien.

Det er interessant at en av de yngre forskerne framhever som en styrke ved instituttet at «vi har et skikkelig problem vi skal løse: tilby rimelige og bra tjenester til folk i Norge. Andre institutter har kanskje ikke et skikkelig problem å løse.» Som en svakhet ved instituttet nev­

ner han at «vi trenger ikke stå til ansvar for det vi gjør i stor nok grad.

Det er mange fordeler ved stor frihet, men det er en ulempe at det blir for slapt.» For å bøte på dette ønsker vedkommende forsker seg en bedre dialog med etaten.

En annen av de yngre forskerne legger vekt på at han «vil gjøre noe nyttig. Det er veldig tilfredsstillende.» At det akkurat blir etaten som tar resultatene hans i bruk, er imidlertid ikke så viktig. Poenget er at tingene blir brukt, snarere enn av hvem. Denne uttalelsen illustrerer hva en av lederne sier, om at forholdet til og kontakten med etaten er

«veldig variabelt». (Ment som en karakteristikk av relasjonens styrke eller intensitet, ikke om den er positiv eller negativ.)

5.5 Oppsummering og vurdering

I dette instituttet foregår brukerstyringen formelt ved styringsformen byråkrati, idet instituttet administrativt er underlagt den statlige etat det er en del av, og som igjen sorterer under et departement. Dette innebærer at instituttet legitimerer sin eksistens ved å være nyttig for denne etaten, men det er i liten utstrekning snakk om direktiver ovenfra om hva man skal forske på. Det dreier seg om styring ut fra antesipert reaksjon, snarere enn detaljerte forskningsprioriteringer fra etatens side. Det skjer dessuten en styring gjennom kultur, ved at etatstilknytningen gir forskerne uformelle retningslinjer for hva som er målet med deres forskning og hvem som er deres viktigste publi­

kum. Brukerne kommer også inn i bildet som medlemmer av sty­

ringskomiteer for det enkelte prosjekt, men denne styringen er for­

holdsvis mild. (Styring ved dialog.)

Forskerne synes å ha romslige arbeidsforhold: relativt langvarige prosjekter og muligheter til å forfølge faglige interesser utover kort­

siktige nyttekrav. Særlig de yngre forskerne har dessuten tid til

gene-reil faglig skolering og oppdatering innenfor arbeidstiden. Tross dette er tilknytningen til internasjonale fagfellesskap ikke særlig sterk. De erfarne forskerne blir derimot integrert i etatens internasjonale samar­

beid. Dette fungerer delvis som en erstatning for vitenskapelige fel­

lesskap i tradisjonell forstand. Noen av de intervjuedes egne vurde­

ringer tyder imidlertid på at dette ikke er noen fullgod erstatning hva vitenskapelig kvalitetskontroll angår. Manglende selvtillit og moti­

vasjon kan være årsak til et beskjedent antall bidrag i rent viten­

skapelige internasjonale fora. Ingeniørkultur versus universitetskultur er en annen mulig forklaring. Økende kontakt med studenter og fag­

kolleger gjennom veiledning og undervisning kan komme til å forand­

re på dette.

Både fra bruker- og forskerhold pekes på at kontakten mellom fors­

kere og brukere med fordel kunne vært sterkere, med mer dialog mel­

lom partene under prosjektets faser - fra ideunnfangelse til implemen­

tering. Selv om forskerne er orientert mot og fleksible i forhold til etatens forskningsbehov, virker det som om de yngre av dem delvis befinner seg i et slags vakum. Dette henger sammen med svak bru­

kerkontakt og lite tilknytting til fagfellesskapene i tradisjonell for­

stand. (Den seksjon de intervjuede forskerne tilhører, er ny og har foreløpig en mindre fastlagt fagprofil enn de andre seksjonene ved instituttet. Ifølge ledelsen har økonomien de siste årene blitt mindre romslig, og forventningene om nyttige resultater fra brukere og sam­

arbeidspartnere større.)

Med fare for å overdrive dette fenomenet, vil jeg tolke det som et tegn på at den beskyttelsen overfor sterke krav om direkte og kortsik­

tig brukernytte som instituttet har, gir en selvstendighet og frihet som også kan ha sine skyggesider.

Instituttets forskere har muligheter til å holde seg faglig i forkant, og forsyne etaten med framtidsrettede teknologiske innspill. Samtidig er det viktig å inspirere forskere til å bruke sine faglige muligheter mest mulig aktivt, og slik inspirasjon vokser ikke fram av et sosialt tomrom. Instituttledelsen utvikler nå et eget «innføringsprogram» for at de unge raskest mulig skal slå rot i instituttmiljøet. Sterkere kon­

takter utover instituttet selv, i retning av brukerne og/eller fagfelles­

skap, kan etter min mening også tjene den samme hensikt.

Instituttet har et vidt arbeidsområde, definert gjennom etatens vir­

kefelt og forskningsbehov. Den faglige bredden begrenser forskernes evne til å utveksle respons og drive hverandre framover på basis av felles spesialkompetanse. En sterkere prioritering av noen felt på