2 ORGANISASJONSINSTITUTTET
2.2 Forholdet til brukerne
2.2.3 Brukernes innflytelse på prosjektene
Intervjuene gir inntrykk av at prosjektenes problemstilling utformes i dialog mellom forskere og brukere. Dette gjelder prosjekter som ini
tieres gjennom direkte kontakt med en oppdragsgiver, mer enn pro
sjekter som formuleres i søknad til forskningsråd. De som henvender seg til instituttets forskere, har ofte en temmelig vag ide om hva de vil ha undersøkt. I så tilfelle bidrar forskerne til å klargjøre denne. De kan imidlertid også ha mer presise forestillinger om hva forskerne skal gjøre for dem, men forskerne vil kanskje gjøre noe litt annerle
des.
I andre tilfelle er det forskerne som henvender seg til en organisa
sjon for å foreta en undersøkelse av denne. Det er vanlig at de da foretar en viss tilpasning av sine primære forskningsønsker til det re
presentanter for den aktuelle enhet har interesse av. I begge tilfelle er det snakk om en dialog der begge parter «gir og tar».
Den ene part tar et initiativ, ofte på bakgrunn av noe som tidligere er gjort på instituttet. Den annen part reagerer på dette initiativet med å foreslå modifiseringer. Etter oppnådd enighet settes et prosjekt i gang, men det kan godt hende at dette blir revidert underveis. Bruker
ne kan f.eks. oppnå økt bevissthet om sine forskningsbehov underveis i forskningsprosessen og som et resultat av denne.
Me t o d e v a l g
Det skjer ofte at oppdragsgivere blander seg inn i forskernes metode
valg. De kan ha spesielle ønsker, disse går helst i retning av spørre
skjema og tallfestede resultater. Bakgrunnen for dette er antakelig to
sidig. Gjennom media får man lett det inntrykk at samfunnsforskning er synonymt med bruk av spørreskjema og prosenttabeller. Dette framstår som de konvensjonelle metodene. Samtidig er kvantitative data velegnet i påvirkningsøyemed, ikke minst gjennom bruk av avi
ser og kringkasting. Tall synes mer effektive både til å legitimere be
stående forhold (a la «9 av 10 trives på jobben») og som pådrivere til endring ( «hver fjerde arbeidstaker må førtidspensjoneres»).
En av forskerne formulerer seg slik: «Å bruke metoder er å ha et sett briller på seg». Fordi forskningen hans skal belyse de problemene folk på en arbeidsplass strir med, synes han det er rimelig at represen
tanter for denne arbeidsplassen får være med på å bestemme over forskningsopplegget. Resonnementet bak er at skal noen ha hjelp til å få undersøkt sine egne problemer, bør de trekkes inn i metodedisku
sjonen, fordi hvilke metoder som velges får konsekvenser for hvilke
problemer som blir belyst, og på hvilken måte dette skjer. Konkret kan dette gjelde utformingen av et spørreskjema. Hvilke spørsmål skal med? Dette er av stor interesse ikke bare for forskeren, men også dem det forskes på og for.
En av instituttets mest erfarne forskere har føl gen de synspunkt på den begrensede friheten til å treffe suverene metodevalg: «Vi kan ikke velge en hvilken som helst metode, men det ville vi heller ikke gjøre. Vi bruker de metodene som er adekvate, og hvis de støter på motstand, så er de lite adekvate.» Dette må ses i sammenheng med tillitens betydning ved aksjonsforskning. Det kan også betraktes som et pragmatisk standpunkt hva angår forskerens autonomi og autoritet i metodespørsmål.
Forskerne ved dette instituttet benytter seg mye av feltarbeid, og rammene for dette må rimeligvis sanksjoneres av dem man forsker på og for. På den annen side er uformelle metoder vanskelig å sanksjo
nere i særlig detalj. Den betydelige erfaring disse forskerne har i å tilrettelegge (sam-)arbeidsformer og strukturere kommunikasjonspro
sesser, gir dem dessuten spillerom og ressurser til å realisere egne interesser.
De fleste mener nok at det metodiske opplegget primært er forsker
nes ansvar, men at brukerne bør trekkes inn i metodevalgsprosessen.
Dette gis også en pedagogisk begrunnelse; brukerne læres opp til å forstå mer av hva forskning er ved å diskutere metodespørsmål. Sam
tidig tvinges forskerne selv stadig til metodisk selvrefleksjon.
F o r s k n i n g s r e s u l t a t e n e
I forskningen ved organisasjonsinstituttet er det ofte slik at forsk
ningsobjektet selv er den viktigste, eller i hvert fall den mest umid
delbare brukeren. Derfor kommer brukeren inn som kommentator til den beskrivelsen som gis av forskningsobjektet. Forskerne er natur
ligvis interessert i å sikre seg mot feil og unøyaktigheter i den be
skrivelsen de gir av undersøkelsens gjenstand. Som oftest går nok dette smertefritt.
Det er imidlertid ikke alltid forskerne og oppdragsgiverne har en felles interesse av å få fram så mye sann kunnskap som mulig. Dette gjelder problematiske forhold man ikke vil ha fram i lyset for å unngå negativ reklame. «Ikke et ord blir endret» sier en av de intervjuede, som ikke tror noen på instituttet skriver noe annet enn det de egentlig mener. «Jeg firer aldri på noe» sier en annen.
En av de yngre forskerne forteller om noe han har skrevet som ble kuttet ut av en rapport etter krav fra klienten. Vedkommende syntes dette var ganske problematisk. Det dreide seg om arbeidsforhold den
ne forskeren opplevde som «ganske jævlige», og han beskrev det på sin måte. «Det ble vel litt for sterkt da, rett og slett.» Dette er en temmelig fersk forsker med lite erfaring i rapportskriving. Det dreide seg ikke om et rent brukerfinansiert prosjekt. Det var snarere ad
gangen til felten som satte forskerne i en viss «takknemlighetsgjeld».
En av instituttets veteraner sier at «det er for lettvint å brette ut andres problemer». Forskningen handler om menneskelige relasjoner, og vedkommende forsker har alltid gått åpent ut med navnet på den bedriften som er blitt studert. Derfor er det rimelig å inngå visse kompromisser. Man bør ta hensyn til de studerte personers integritet, ved å gi beskrivelser som de kan akseptere. På den annen side må man selvsagt vokte seg for ikke bare å levere en ufarlig «saus». Både forskningsetiske og markedsmessige hensyn kan tilsi at ikke alt skal sies med store bokstaver og formidles til hvem som helst.
Det ville være galt å se oppdragsmarkedet som den avgjørende fak
tor bak det som finnes av forsiktighet på organisasjonsinstituttet. De fleste av forskerne har faste stillinger på et budsjett finansiert av KAD. Blant dem som finansieres på et oppdragsmarked, gis det også uttrykk for at man har råd til å skaffe seg uvenner. Man får som nevnt flere henvendelser om potensielle oppdrag enn man rekker å følge opp.
Viktigere er nok det sterke ønsket om å ha tillit hos arbeidslivets parter. Aha slik tillit er essensielt for forskerne. Den utgjør adgangs
billetten til felten. Uten denne vil muligheten til å skaffe forsknings
prosessens basale råvarer, nemlig forskningsobjekter og data, bli drastisk redusert. Det dreier seg her om en adgangsbetingelse som må oppfylles uansett finansieringsform. Også universitetsforskere må ha tillatelse fra bedriftsledelse og fagforening for å slippe inn på en ar
beidsplass. Enkelte av instituttets forskere pekte på at de i så henseen
de har et fortrinn framfor sine mer akademiske kolleger. Å inngå kontrakter og etablere klare spilleregler i forhold til forskningsobjek
tene/brukerne er en del av håndverket for disse forskerne. De utvikler i fellesskap erfaringer og rutiner på dette området, fordi hele forsker
karrieren består i denne type forskning.
Det er snakk om flersidige tillitsrelasjoner. Forskerne må forholde seg til offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere/fagfor
eninger. Bildet kan bli atskillig mer komplisert på arbeidsplasser med
flere forskjellige yrkesgrupper og ulike fagforeninger. Instituttet er dessuten i ferd med å utvide sitt fokus til å omfatte institusjoner i arbeidsplassenes omgivelser. Forskere må unngå at ikke noen av par
tene oppfatter dem som allierte med en av dem. Dette er noe de leg
ger mye arbeid og omtanke i.
Dette forhold skulle gjøre dem godt motivert for ikke å bli par
tiske. Upartisk forskning er ikke uten videre ensbetydende med sann forskning. Det er likevel interessant at det neppe kan sies å foreligge noe entydig press fra markedet eller feltet for å vri sannheten i en bestemt retning.
Det kan likevel være grunn til å spørre om det på instituttet finne en slags <iforsiktighetskultur». Det er sikkert store variasjoner mellom ulike felt og type bruker-relasjon. En av de intervjuede peker på at tanken på å få være med på «neste runde», dvs. få nye prosjekter og anledning til å forske videre, gjør seg gjeldende i en del tilfelle. Sam
tidig er det noen ganger fristende for den forsker som forvalter kon
takten til en oppdragsgiver, å si fra om spesielt problematiske ting di
rekte «på tomannshånd», framfor å gå åpent ut med dem i rapportene.
Dette bør ses i lys av den generelle tendens ved instituttet til å være forsiktige overfor media og heller arbeide mer i det stille på den en
kelte arbeidsplass for å oppnå konkrete forbedringer og utløse aktivi
tet blant de berørte selv.
En av de yngre forskerne hevder at forsiktigheten utad formidles innad i instituttet via seniorforskere/veiledere/gruppeledere (som kontrollerer rapporten før de publiseres), og dessuten kan gjøre seg gjeldende som selvsensur hos den enkelte forsker, eller i forskergrup
pen.
På bakgrunn av delvis motstridende uttalelser er det vanskelig å vurdere hvor utbredt forsiktighet/selvsensur er på organisasjonsinsti
tuttet, men det er få som gir uttrykk for at de presses til (selv-)sensur av ubehagelige forskningsresultater. Noen mener imidlertid at det fo
rekommer overdreven eller fagetisk tvilsom forsiktighet mht. beskri
velse av forskningsresultater i rapportene. Det er i den sammenheng interessant å merke seg at de to som hadde konkrete eksempler på dette, beklager seg over dårlige muligheter til å ta opp slike proble
mer på en åpen og enkel måte. Skjer det en fortrengning av dette problemkomplekset på instituttnivå? I så tilfelle har vi å gjøre med en forsiktighetskultur også på metanivå; gir instituttmiljøet i liten grad gir rom for å tematisere og diskutere de problemene to av forskerne (begge ennå ikke fast etablert og integrert) var opptatt av?
De intervjuede oppdragsgivere gir uttrykk for at forskerne i høy grad innfrir deres forventninger. Dette går både på deres evne til å fange opp og ta inn over seg oppdragsgivernes forskningsbehov, og formidling av resultater og generell samfunnsvitenskapelig innsikt un
derveis i prosjektet. Forskerne omtales som «fleksible». Oppdrags
giverne sier seg fornøyde med den dialogen de har gått inn i med fors
kerne, bl.a. om utformingen av forskningsmetodene. Oppdragsgiver
ne har sterke forventninger om egen nytte av prosjektene, enten de betales eller ikke. Er det snakk om betaling, blir nytteforventningene likevel mer framtredende, fordi det skal redegjøres for bruk av penger til forskning innad i organisasjonen.