Med bakgrunn i den foregående presentasjonen av forskjellige sty
ringsformer, vil jeg nå definere noen problemstillinger. Case- studie
ne skal tjene til å belyse:
A. I hvilken grad gjør de nevnte styringsformene seg faktisk gjeld
ende over forskningen i den norske instituttsektor?
B. Hvordan virker styringsformene inn på forskningens kvalitet og relevans?
A. Hvordan styres forskningen internt på instituttene, fra brukersi
den og gjennom kollegial kontakt utover instituttet selv? I hvil
ken grad underkastes instituttforskningen kvalitetskontroll og sty
ring gjennom de prosesser og prosedyrer jeg har beskrevet i dette kapitlet? Hvordan fungerer instituttets eget belønningssystem, og hvordan orienterer den lokale forskningskulturen forskerne i spen
ningsfeltet mellom akademiske disiplin-kolleger og brukerinteres
ser? Ved hvilke styringsformer påvirkes forskerne av sine bruke
re, og hvilken innflytelse har disse over den forskningen som ut
føres? Hvilken rolle spiller instituttenes ledelse mht. å bearbeide signaler fra omgivelsene og foreta forskningsmessige priorite
ringer internt? Hvordan er samspillet mellom ulike styringsfor
mer, er det harmoni eller konflikt mellom dem?
B. Hva er de forskjellige styringsformenes positive og negative kon
sekvenser for forskningens kvalitet og relevans? De konkrete forskningsproduktenes kvalitet og relevans skal ikke evalueres.
Jeg baserer meg derimot på de intervjuede forskernes og bruker
nes egne erfaringer med og vurderinger av de ulike styringsforme
nes virkninger. Drøftingen vil bli noe spekulativ. Jeg resonnerer med utgangspunkt i det empiriske materialet og noen generelle antagelser om hvordan forskningens kvalitet og relevans frem
mes. De fleste av disse antagelsene er presentert i dette kapitlet, som f.eks. betydningen av forskernes løpende dialog og gjensidi
ge kvalitetsvurdering av hverandres bidrag. I tillegg ligger enkelte mer alminnelige forutsetninger til grunn for resonnementene. Den viktigste er at forskning er en tidkrevende aktivitet, og at knapp
het på tid derfor kan true forskningens kvalitet.
Både kartleggingen av hvordan forskningen faktisk styres og vurde
ringen av styringsformenes egnethet skal si noe om forskjeller og lik
heter instituttene imellom. Ved å undersøke to teknologiske og to samfunnsvitenskapelige institutter på tilsvarende eller nærliggende forskningsfelt, tar jeg sikte på å studere styringsformene komparativt.
Hvordan virker markedsstyringen i henholdsvis et teknologisk og samfunnsvitenskapelig institutt? Hvilken betydning har ulike former for ekstern kollegial kontakt i henholdsvis teknologiske og samfunns
vitenskapelige, markedsstyrte og statlige institutter? Hvor forskjel
ligartede er egentlig instituttene på tvers av faggrenser og eieform? Er det de samme problemene man sliter med over alt, eller tvert imot?
Hvordan er variasjonen når det gjelder å finne løsninger på de - mer eller mindre - felles problemene man står overfor i den norske insti
tuttsektoren?
Valg av institutter kan presenteres i en firefeltstabell:
Statlig
Markedsfinansiert
Samfunnsforskning X
+
Teknologi
+
X
X betegner hovedcasene,
+
de to mindre case-studiene. I de to fagkategoriene har jeg valgt et institutt med en utbredt eie- og finansie
ringsform som hoved-case. Ved å legge størst vekt på et statlig sam
funnsforskningsinstitutt og et markedsavhengig teknologisk institutt,
blir typiske og forskningspolitisk aktuelle kombinasjoner av fag og finansieringsform godt representert.
For at case-studiene ikke skal leses som evalueringer av bestemte institutter, men snarere som beskrivelser av ulike institutttyper, er de gitt fiktive navn. I et lite land er det likevel lett å finne fram til de fire instituttenes reelle navn, ut fra den relativt detaljerte beskrivelsen som gis. For å unngå mer hemmelighetskremmeri enn nødvendig, røpes identiteten her:
Organisasjonsinstituttet Datainstituttet
Innovasjonsinstituttet
Arbeidsforskningsinstituttet Senter for industriforskning Institutt for industriell miljøforskning
Kommunikasjonsinstituttet = Teledirektoratets forskningsavdeling
De fire følgende case-studier er, som leseren vil se, ikke helt like. To av dem er omfattende og ganske grundige, mens to er mer summaris
ke. I de to første er framstillingen nyansert og utførlig, og jeg utvikler noen resonnementer i forlengelsen av datamaterialet. I de to siste er det mindre nyanser og resonnementer, det er mer lagt vekt på å få fram noen hovedtrekk. De to siste har først og fremst sin verdi ved å gi en basis for visse sammenligninger.
Jeg har benyttet samme intervju-guide, og i hovedsak disponert stoffet på samme måte i de fire studiene. Jeg har imidlertid lagt vekt på å være åpen ogfleksibel i forhold til den ulike situasjonen institut
tene befinner seg i. Noe er særegent for det enkelte institutt. Det var f.eks. naturlig å skrive mye om forskernes verdiorientering på ett in
stitutt, mens dette framsto som mindre rimelig å vie mye plass i be
skrivelsen av et annet institutt. Moralske og politiske verdier gjør seg i ulik grad gjeldende på forskjellige institutter.
Beskrivelsen av instituttene er bred og helhetlig - men ikke altom
fattende. Man må bestandig velge ut noe på bekostning av noe annet.
Det forrige kapittel angir ledetrådene for det utsnitt av virkeligheten som er foretatt.
Jeg vil undersøke hvordan brukernes relevansstyring faktisk fore
går i disse fire instituttene: Hvordan initieres og defineres prosjekte
ne. Hvordan går oppdragsgivere fram når de skal velge et institutt og formulere hva slags prosjekt de har behov for? Kunnskap om dette er viktig for å kunne bedømme i hvilken grad forutsetningene for rasjo
nell markedsstyring er til stede. Hva slags respons gir
oppdragsgiverne? Kan de tenkes å bli fornøyd med nyttig men ikke særlig god -forskning? Jeg går særlig inn på hvilken innflytelse brukerne har på ulike aspekter ved forskningen i de samfunnsvitenskapelige institutte
ne, for å vurdere hvor reell den påståtte fare for pervertert samfunns
vitenskapelig oppdragsforskning er.
Siden forskningsrådene tiltros en gunstigere innflytelse på forsk
ningens kvalitet enn den direkte brukerstyringen, sammenligner jeg forskernes erfaringer med styring fra henholdsvis forskningsråd og oppdragsgivere. Styringen fra eierdepartement eller -etat analyseres.
Samtidig prøver jeg å fange opp andre former for brukerstyring og relevanssikring enn de formelle og offisielt synlige. Kanskje den forskningspolitiske debatten bør berikes med et utvidet reportoire av styringsformer?
Kapittel 1. 3 ga et vitenskapssosiologisk utgangspunkt for å drøfte kvalitetsstyring av instituttsektorens forskning. Dette utgangspunktet er relativt akademisk. I hvilken utstrekning underkastes instituttforsk
ningen kvalitetskontroll ved tilsvarende prosesser og prosedyrer som dem dette kapitlet pekte på? For å kunne si noe om dette, ser jeg på forskernes publisering og annen deltagelse i sine respektive fagfel
lesskap. Jeg går ganske grundig inn på instituttenes belønningssys
tem, og undersøker i hvilken grad de fungerer i overensstemmelse med tradisjonelle vitenskapelige kriterier og metoder for å premiere -og dermed oppmuntre - god forskning. Siden doktorgrader er «i vin
den» som kvalitetsfremmende tiltak, blir forskerne spurt om deres vurdering av dette.
Målet med undersøkelsen er å frambringe økt kunnskap om hvor velegnede ulike styringsformer er i forhold til instituttforskningens egenart. Derfor legger jeg vekt på å få fram erfaringer og vurderinger som kan problematisere virkemidlene og forutsetningene for å oppnå god forskning beskrevet i kap. 1. Ettersom mye av den vitenskapsso
siologiske teori og den forskningspolitiske tenkningen springer ut av universitetsforskningen, er det viktig å la instituttforskernes egne synspunkter og e,faringer slippe til.
Hva slags motivasjon forskerne har for sin virksomhet, og hvem de regner som sitt viktigste publikum, er viktige elementer i de lokale forskningskulturer. Slike spørsmål har forskningspolitisk relevans, fordi de belyser i hvilken grad relevanskrav er integrert i instituttenes indre liv og internalisert av den enkelte forsker. Når det gjelder insti
tuttmiljøenes evne til å framelske god forskning, er mulighetene for lokal responsutveksling og faglige diskusjoner av vesentlig
betyd-ning. Dette vil i særlig grad være tilfelle dersom forskernes kontakt med fagkolleger utover instituttet er begrenset. Fordi tid er en viktig ressurs i vitenskapelig sammenheng, spør jeg om forskernes opple
velse av tidsfrister og tidspress. Engasjement og interesse anses gjer
ne som forutsetninger for å utføre god forskning, derfor spør jeg om hvordan prosjekttildelingen foregår. Hvordan en virksomhet bør sty
res og evalueres, er avhengig av virksomhetens art. Derfor blir fors
kerne spurt hva de vil karakterisere sin egen og instituttets virksomhet som, og hvor fruktbart de synes det rådende forskningspolitiske be
grepsapparat grunn-/anvendt forskning er.
Case-studiene bør ikke leses som evalueringer av bestemte institut
ter. Jeg har selv ikke gått inn på noen vurdering av hvor god og nyttig den utførte forskningen er. Undersøkelsen konsentrerer seg om fors
kernes arbeidsbetingelser og antatte forutsetninger for å oppnå viten
skapelig kvalitet og brukerrelevans. Når enkelte uttalelser fra inter
vjuede brukere er referert, skal disse kun tjene som et innspill til drøf
tingen av de ulike styringsformenes egnethet. Når det kommer fram at tidsskriftspublisering og annen deltagelse i (internasjonale) viten
skapelige fora er relativt begrenset for mange av forskernes vedkom
mende, behøver det ikke bety at dette er dårlige eller passive forske
re. Det kan være et tegn på at de veletablerte vitenskapelige fora og kommunikasjonskanaler ikke er like adekvate for instituttforskere som for universitetsforskere. Konklusjonskapitlet tar opp noen slike spørsmål.
De intervjuede forskerne kommer for tre av instituttenes vedkom
mende fra visse avdelinger og grupper. De er ikke nødvendigvis re
presentative for sine respektive institutter som helhet. Leseren bør være oppmerksom på dette.
Det blir kanskje vel mye fokusering på problemer i de fire case
studiene: Klager over for lite tid til å følge med i faglitteratur, for korte oppdrag til å komme med nyskapende forskning eller for lite respons fra kolleger. Dette kan virke urettferdig overfor de enkelte instituttene og deres oppdragsgivere. Det er ikke hensikten å henge ut noen på de etterfølgende sider. De instituttene som er undersøkt, ble bl.a. valgt ut fordi de har et godt omdømme på sine spesialområder og blant brukergrupper. Når deres problemer og konflikter avsløres, bør det ikke leses som om dette er dårlige institutter.
Jeg har villet oppspore og utbrodere problemer som kan være av generell interesse. Forhåpentligvis kan beskrivelsen av dilemmaer og konflikter knyttet til f.eks. de studerte instituttenes belønningssystem
ha en pedagogisk verdi, både for vitenskapssosiologisk og forsk
ningspolitisk interesserte lesere. Jeg antar at mange andre institutter står overfor tilsv�ende dilemmaer og konflikter - i mer eller mindre åpenlys form.
Når denne rapporten noen steder gjengir litt kritiske uttalelser om forholdet mellom instituttforskerne og deres universitetskolleger, skjer det ikke for å yppe til strid mellom de to sektorer av norsk forsk
ning. Kap. 1 inneholder vurderinger og forslag om kvalitetshevende tiltak som bl.a. dreier seg om økt bruk av de kvalitetsmål og virke
midler som universitetene lenge har benyttet. Det er viktig å vurdere hvor adekvate disse er i forhold til instituttforskningens egenart. Der
for legger jeg vekt på å få fram det som måtte finnes av ulikhet og uenighet mht. arbeidsform, arbeidsoppgaver og faglig orientering.
Hvis ikke slike forskjeller blir belyst og diskutert, kan instituttsekto
ren risikere å havne i en forskningspolitisk prokrustesseng.
Det er et statisk bilde av de enkelte instituttene leserne får på de følgende sider. Intervjuingen ble foretatt ved et institutt av gangen, med påfølgende utskriving av delrapport. Rapporten om organisa
sjonsinstituttet ble utarbeidet høsten 1986. På datainstituttet ble in
tervjuingen hovedsakelig foretatt mai 1987. Ved kommunikasjonsin
stituttet og innovasjonsinstituttet ble intervjuene foretatt før og etter årsskiftet 1987-88. Mange av de problemene case-studiene peker på, arbeider man i de aktuelle instituttene for å løse. Man bør derfor være varsom med å felle noen endelig dom over de enkelte instituttenes svakheter eller mangler på grunnlag av denne undersøkelsen. Mye kan være forbedret siden intervjuingen ble gjennomført.
Til slutt en kort redegjørelse for bruken av begreper i de fire case
studiene:
Med «brukere» menes de representanter for brukerinteresser som -på en eller annen måte - opptrer aktivt (som styringsinstans) i for
hold til forskningsinstituttene. «Brukere» omfatter her ikke de som på et eller annet (senere) tidspunkt kan ha nytte av et forskningspro
dukt fra disse instituttene. Jeg benytter «bruker» som et bredt og overordnet begrep. «Oppdragsgiver» er en underkategori av dette.
Her dreier det seg vanligvis om en markedsformidlet relasjon; opp
dragsgivere betaler for å få utført et bestemt stykke forskning. Ved et av de studerte instituttene er oppdragsgiverbegrepet også benyttet om andre enn dem som betaler med penger. Forskerne ved organisasjon
sinstituttet gjennomfører en del prosjekter for en interessert motpart, men med andre motytelser enn penger. Ofte dekkes materielle utgifter
forbundet med forskningen, og man stiller seg til disposisjon som forskningsobjekt. Enten oppdragsgiverne betaler med penger eller ikke, er det snakk om en direkte relasjon og en avtale om et bestemt prosjekt inngått mellom forskere og brukere. Dette er en form for brukerstyring. Brukere kan også styre som eiere av et institutt. I et tilfelle gjelder det et departement, i et annet tilfelle en etat. Brukere kan dessuten styre gjennom representasjon i forskningsråd.
Av hensyn til anonymiseringen er betegnelsene «ledere» og «ledel
sen» benyttet om innehavere av faglige og administrative lederstil
linger på ulike nivåer, fra gruppe- eller avdelingsleder og oppover til instituttenes øverste leder.