Faglig orientering og identitet

Forskernes motivasjon og publikumsorientering går først og fremst i retning av anvendelse og oppdragsgivere. Publiseringspraksis og kon­

feransedeltagelse stemmer overens med forskernes egen oppfatning av at de primært er anvendte forskere eller snarere «utviklere». Bån­

dene til fagfellesskap er færre og svakere enn båndene til markedet.

Kontakten med og oppmerksomheten mot oppdragsgivere er perma­

nent og intens, mens det å følge med i og levere bidrag til vitenskape­

lige fora mer er et overskuddsfenomen for de mest ivrige og ener­

giske.

Den faglige identiteten, motivasjonen og orienteringen er _{meget re­}

levansvennlig. Forskerne - kanskje særlig de yngre - ser ut til å være fleksible og omstillingsvillige. Kanskje er de for fleksible? Forskerne selv synes ikke å oppleve det som noe problem at de må jobbe mye «i bredden» og bevege seg over mot andre felt. (Dette oppfattes ikke som «kompetanseslitasje», snarere tvert imot). En av dem nevner

imidlertid «problemorientering» som et problem: «hvis vi er veldig problemorientert ... så vil man miste litt av den faglige identiteten in­

nenfor et sånt område internasjonalt sett». Vedkommende ser for lite faglig publisering som en konsekvens.

Valg av person til prosjekt skjer mye etter vurdering av den enkel­

tes kompetanse og interesse. En slik politikk bidrar til faglig kontinui­

tet og fordypelse i den enkelte forskerkarriere. På den annen side er fleksibilitet i forhold til etterspørselen et sterkt nærværende krav.

Instituttet kan ikke satse lenge på et område dersom det ikke er mar­

ked for det - eller NTNF gir støtte til det. Kravet omgivelsene stiller til omstillingsevne formidler instituttledelsen videre til forskerne bl.a.

via belønningssystemene. For instituttet er det en risikobetont inve­

stering å bygge opp kompetanse på et bestemt felt. Dersom markedet ikke vil betale for den kompetansen som er bygd opp, må aktiviteten raskt bygges ned igjen, for å unngå for store tap. Denne risikoen for­

midles videre til de enkelte medarbeidere, ved at høy spesialkompe­

tanse på et bestemt felt gir lite karrieremessig uttelling på instituttet dersom dette feltet viser seg å bli lite markedsrelevant. Gitt institut­

tets økonomiske rammebetingelser er dette en fornuftig politikk; den bringer individuelle motivasjoner i overensstemmelse med den kurs instituttet må følge for å overleve.

En fare ved denne belønningspolitikken - og generelt instituttets stramme styring av den faglige virksomheten mot det profitable - er at det blir vanskelig og lite lønnsomt for den enkelte å utvikle en langva­

rig og intens tilknytning til et bestemt faglig spesialområde. Noen vil sikkert gjøre det selv om det er vanskelig og lite lønnsomt. Men blir de stimulert og støttet til det av instituttet? Ledelsen kan vanskelig gjøre det - de må tenke inntekter og overlevelse. Det er ikke ond vilje som gjør at avdelingsledere må presse sine medarbeidere til å følge markedets signaler. Gjennom forskernes egne uttalelser har vi fått inntrykk av at de ikke dirigeres hit og dit, men at det er snakk om å tilpasse seg markedsmessige realiteter.

Jeg fant en mulig tendens til at de yngre i mindre grad enn de eldre forskerne faktisk brukte - og syntes det var rimelig å bruke - fritiden til generell faglig ajourføring og oppfølging av prosjekter, f.eks. for å lage presentasjoner i fagfora.

Ved å se dette i sammenheng med at de yngste er de mest fleksible, får jeg øye på noe som kan bli et problem en stund fram i tiden. Vil de nye forskergenerasjonene ved instituttet greie å utvikle solid faglig forankring og dybde? Den markedskonforme fleksibiliteten,

kombi-167

nert med sterkere grensesetting mht. hvor mye fritid en vil ofre på forskningens alter, gjør det mindre sannsylig at slike egenskaper ut­

vildes nå enn før. Nok et moment peker i tilsvarende retning: Forsker­

ne tvinges p.g.a. den økte markedsavhengigheten til å være jordnære og konkrete problemløsere i større utstrekning enn før. Dette kan få den effekt at i pregende begynnerår ved instituttet sosialiseres forsker­

ne til problemløsning i bredden framfor forskning i dybden, for å set­

te det på spissen.

Inntrykket av at de erfarne og eldre forskerne er best integrert i faglige nettverk, kan tolkes på to måter:

A. I et alders- og karriereperspektiv: Det tar tid å arbeide seg inn i faglige nettverk. De unge har ikke greid det ennå, men vil om noen år ha like god nettverksplassering som sine eldre kolleger.

B. I et generasjonsperspektiv: De eldre hadde bedre tid og anledning, eller var sterkere motivert til å skaffe seg faglig nettverk og delta i faglige fora utenfor instituttet. Fordi de unge nå har svakere mu­

ligheter og motivasjon, blir ikke de like godt vevd inn i bredere faglig sammenhenger når de blir eldre.

Jeg har ikke grunnlag for å påstå at B er hele forklaringen på forskjel­

len i ekstern faglig deltagelse og kommunikasjon. Forklaring A refe­

rerer til et generelt - ikke instituttspesifikt - fenomen. Det er likevel sannsynlig at B utgjør en del av forklaringen. Deltagelse i faglige fora og nettverk krever en viss kontinuitet og fordyping på et bestemt felt.

De internasjonale vitenskapelige felles skap er strukturert rundt smalt avgrensede spesialområder/ subdisipliner. Høy faglig mobilitet og begrensninger mht. bruk av fritid vil generelt ikke fremme deltagel­

sen i disse.

Doktorgradsforberedelse og opphold ved utenlandske forsknings­

institusjoner utgjør naturligvis solide motvekter mot den problema­

tiske tendens som nå er skissert. Fra instituttets synsvinkel er det hel­

ler ikke nødvendig at alle forskerne er godt integrert i sine fagfelles­

skap. En viss arbeidsdeling har utviklet seg, der noen i høyere grad enn andre er «faglige motorer». Siden arbeidet i stor grad skjer i grupper, får disse «motorene» positive ringvirkninger for andre fors­

kere. Jeg vil likevel tro det er en fordel for instituttet å ha mange slike

«motorer» med gode faglige kontakter, de virker som antenner for nye impulser og trender.

På den annen side: Erfarne og velprofilerte forskere vil kanskje ha mer fleksible og «anonyme» forskere rundt seg som disipler og støt­

tespillere for egne ideer ...