Byrkjeland rubriserer utviklingen fra 1920 til 1975 under stikktittelen
”fremveksten av fritidssfæren” (s. 25). Det dreier seg om en relativt lang periode. Åttetimersdag og 48 timers arbeidsuke var innført i 1919, ny regu-lering av arbeidstiden skjedde ikke før 17 år senere. Endringene i arbeider-vernloven i 1936 førte til mindre strukturelle endringer i regelverket, men ikke til endringer i maksimalarbeidstiden. Byrkjeland (s. 25) viser til at det viktigste ved lovendringene var at de utvidet virkeområdet for arbeiderver-net til å gjelde de aller fleste arbeidstakergrupper. Reguleringen i loven om-fattet nå tre ganger så mange arbeidstakere som tidligere. Mange av dem hadde imidlertid allerede like kort arbeidstid som industriarbeiderne, slik at det er uklart hvor mange som reelt fikk nedsatt arbeidstiden. Tilsvarende innførte loven generell rett til ferie i ni dager, men de fleste arbeidstakere hadde like mange, eller flere, feriedager allerede.
Mens lovendringene i første del av perioden var få, og konsekvensene av dem ikke kunne regnes som store, hadde fagbevegelsen krevd større end-ringer. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon publiserte i 1933 Arbeidsløs-hets- og arbeidstidsspørsmålet – Dagens mest brennende sociale spørsmål. I denne lille boken (utgitt på Det norske Arbeiderpartis forlag og trykket av Arbeidernes aktietrykkeri) omtales blant annet åttetimersdagen og dens virkninger:
”Karl Kautsky har engang sagt at enhver forkortelse av arbeidstiden enten er en følge av et øket arbeidstempo eller årsak til at arbeidstem-poet blir satt op. Enhver erfaren fagforeningsmann vil uten videre være enig i den første påstand. Erfaringene med innførelsen av 8 ti-mers dagen efter krigen bekrefter fullt ut riktigheten av den annen.
Arbeidstiden blev den gang, på grunn av arbeidernes forandrede makt stilling i samfundet, med et slag forkortet med fra 1–2 timer pr. dag.
En nedsettelse som arbeidsgiverne, av frykt for arbeiderne, ikke turde
motsette sig. Men ikke før var nogenlunde ’normale forhold’ inntrådt igjen, før arbeidsgiverne ved en bedre og intensere utnyttelse av ar-beidstiden søkte å vinne det tapte terreng tilbake igjen. Og det med så godt resultat at arbeidsydelsen pr. dag, uke eller år snart var større enn nogensinne tidligere (A.F.L. 1933:29).
Det ble vist til at Sekretariatet hadde fattet vedtak – på bakgrunn i den om-fattende økonomiske krise, den pågående rasjonalisering, og ”den veldige vekst av de arbeidsløses antall” – at en alminnelig forkortelse i den ukentlige arbeidstiden var ”en bydende nødvendighet”. Blant kravene inngikk at den lovfestede arbeidstiden måtte nedsettes til 6 timers daglig arbeidstid, eller en 40 timers arbeidsuke (A.F.L. 1933:105).
Kortere arbeidstid – mer fritid
Heller ikke de første årene etter krigen var preget av stor reformiver når det gjaldt arbeidstiden. Økt velferd og inntekt ble prioritert av arbeiderbevegel-sen, og økning av produktiviteten sto i sentrum: bedre boligstandard var viktigere enn kortere arbeidstid (Byrkjeland 2006:25). Unntaket var endring-er i fendring-erieloven i 1947, med tre ukendring-ers fendring-erie for de fleste. Byrkjeland omtalendring-er det som et viktig unntak, og som en overraskende radikal reform idet den innebar en vesentlig utvidelse av ferien for industriarbeiderne såpass kort tid etter krigen. Hensyn til rettferdighet spilte imidlertid inn, andre grupper hadde allerede så lang ferie.
Endringene i 1960-årene var heller ikke store. I arbeiderbevegelsen ble det etter hvert reist krav om reduksjon av ukentlig arbeidstid til 40 timer, men 40 timers uke var ikke et faktum før etter om lag 20 år, i 1976. Byrkje-land understreker at produktivitetstankegangen fortsatt hadde forrang, og at utviklingen mot 40-timers uke var gradvis: til 45 timer i 1959/1960, og til 42
½ times uke i 1968. Ferien ble utvidet med en uke i 1965 (Byrkjeland 2006:
25).6
Byrkjeland oppsummerer perioden 1920 til 1975 med at mens ukentlig arbeidstid ble redusert fra 48 til 40 timer, skjedde det lite med normalar-beidsdagen. Den var fortsatt åtte timer. Om arbeidsdagen var kortere den sjette dagen, var det anledning til å arbeide ni timer de andre dagene. Det var vanlig å arbeide kortere lørdag, selv om det skulle gå lang tid før lør-dagsfri ble innført. Om lag fire av ti medlemsbedrifter i N.A.F. hadde en ordning med fri annenhver lørdag etter arbeidstidsreduksjonen i 1959.
Femdagersuke ble vanlig i industrien etter reduksjonen i 1968. Tre ukers
6 Arbeidere med særlig belastende arbeidsforhold, særlig de som hadde helkontinuerlig skiftarbeid, fikk 42 ½ timers uke i 1950. Arbeidere i sement- og glassindustrien fikk 42 timers uke i mellomkrigstiden (Byrkjeland 2006: 25, 25 (n)).
sammenhengende sommerferie ble vanlig for de fleste grupper, vanligvis tatt ut i juli, som ”fellesferien” (Byrkjeland 2006:40).
Både lørdagsfri og utvidet ferie var uttrykk for at sammenhengende fritid ble prioritert i forhold til reduksjon av den daglige arbeidstiden. Det er in-teressant at vektleggingen av sammenhengende fritid fortsatt prioriteres, selv om interessene og interessemotsetningene er blitt flere. I 1999 utredet et LO/NHO-utvalg mulige fremtidige arbeidstidsordninger som kunne ivareta både bedriftenes og arbeidstakernes behov for fleksibilitet. Her inn-gikk særlig tidskontoordninger. Utvalget kom ikke til enighet om tidskonto-ordning. Den ble heller ikke brakt til forhandlingsbordet. Resultatet ble i stedet ”den femte ferieuken”, men også at ”Feriebilaget om fleksibilitet 2000” ble tatt inn i flere tariffavtaler (jf. Nicolaisen 2002). Forsøk med seks-timers arbeidsdag i regi av Fornyingsdepartementet (FAD) i siste halvdel av 2010-tallet skulle også senere illustrere arbeidstakernes preferanser for blokkfritid fremfor daglig nedsatt arbeidstid (jf. kapittel 4 nedenfor).
Den daglige arbeidstiden ble også sammenpresset. Ifølge Byrkjeland var det i de første tiårene av 1900-tallet vanlig med lange matpauser i industrien.
I noen av industribedriftene på Vestlandet kunne matpausene være på en time eller mer. Arbeiderne bodde i nærheten av anleggene, mange dro hjem for å spise.7 Over tid vokste det frem ønsker om mer sammenpressede ar-beidsdager. Det kunne oppnås gjennom å gjøre matpausen kortere, og for-slag om å redusere matpausen fra én til en halv time ble lansert av arbeider-partifraksjonen ved stortingsbehandlingen i 1936. Det ble da vist til at
”arbeideren (…) ønsker å komme tidligere hjem enn det er anledning til efter gjeldende lovgivning”.8 I første omgang mente man at en matpause på en halv time var for kort, og endte opp med et kompromiss på tre kvarters matpause, samt at pausetiden kunne avkortes ytterligere etter tillatelse fra Arbeidstilsynet.
De viktigste utviklingstrekkene i perioden, som mer sammenpressede arbeidsdager, mer sammenhengende helger, og lenger ferie, kan også ses som uttrykk for fremveksten av fritidssfæren.9
Byrkjeland (s. 41) peker samtidig på at hovedargumentasjonen i disku-sjonene om arbeidstid dreide seg om økonomiske virkninger av
7 Byrkjeland (1991) har vist at ved Høyanger Verk hadde dagarbeiderne en times matpause helt frem til etter andre verdenskrig.
8 Sitert etter Byrkjeland 2006:41.
9 ”Det viktigaste nye i arbeidstidsdiskusjonen i denne perioden er at denne blir teken for gjeven. Det blir mindre nødvendig å argumentere for å korte ned arbeidstida. Argumenta-sjonstyngda blir heller snudd, slik at det meste dreier seg om kvifor den ikkje kan bli korta-re. Det er såleis få nye moment som blir tilført i denne perioden. Eit av dei få er nettopp at reisetid til arbeid reduserer fritida” (Byrkjeland 2006:41).
reduksjoner, og at slike virkninger – ikke bare med hensyn til bedriftenes økonomi, men også sysselsetting og prisnivå – blir diskutert langt mer sys-tematisk ved hjelp av makroøkonomiske modeller.
Et annet viktig utviklingstrekk var at arbeidstakernes arbeidstid ble mer likeartet. Arbeid på ukedagene var det vanlige, og selv om det fremdeles var forskjeller på arbeidstiden til arbeidere og funksjonærer, var disse forskjelle-ne blitt mindre.10