Fra 1970-årene og fremover ble arbeidsmarkedet preget av økt sysselsetting blant kvinner og økt bruk av deltid i helse- og sosialsektoren samt i deler av servicesektoren. I diskusjonene om regulering av arbeidstid dukket det opp et nytt omdreiningspunkt: fleksibilitet. Det gjaldt også fleksibilitet for virk-somhetene ut fra behov for å møte endringer i markeds- og konkurranse-forhold – med nye endringer i etterspørsel og mer skiftende kundeatferd.
Denne fleksibiliteten var arbeidsgiverdrevet. Spørsmål om arbeidstidsfleksi-bilitet kom til å prege tariffoppgjørene fra 1980-tallet og fremover. Men arbeidstidsfleksibilitet ble også diskutert som fleksibilitet på arbeidstakers premisser, ut fra behovene for å finne gunstige koplinger mellom arbeidstid, familietid og annen tid, alt etter forskjellig livssituasjon og livsfase. Når det gjaldt lovgiving kom endringsforslagene fra Arbeidslivslovutvalget på mid-ten av 2000-tallet til å stå sentralt. I tariffoppgjørene var det arbeidstidska-pitlene i tariffavtalene som sto i sentrum, og – ikke minst – prisen på fleksi-biliteten. Samlet innebar det at de standardiserte og likeartede arbeidstidene kom under press.
Det skjedde ingen store lovendringer når det gjaldt arbeidstid i begynnel-sen av perioden. Arbeidsmiljøloven fra 1977 utgjorde den begynnel-sentrale refor-men, men loven medførte få endringer når det gjaldt regulering av arbeids-tid (Byrkjeland 2006:43).
Tre større utvalgsarbeider skulle stå sentralt i perioden, uten at noen av dem kom til å føre til store endringer i regulering (selv om de alle pekte på behov for større valgfrihet og økt fleksibilitet). Dette var Rødseth-utvalget (NOU 1980: 52), Arbeidstidsutvalget (NOU 1987: 9A, 9B ), og
10 ”Fram til syttitallet gjekk utviklinga i retning av konvergens i arbeidstida. Dei fleste ar-beidde no måndag til fredag. Det gjaldt òg mange tjenesteyrke. Dei verksemdene som framleis heldt ope på laurdager, varehandel og lignende, hadde korte opningstider. Det meste var stengt etter kl. 13:00. Til gjengjeld byrja systemet med ein lang opningsdag i veka, normalt torsdagen, å bli innarbeid. I 1973 innførte også skuleverket laurdagsfri. Ar-beidstida byrja å bli lik for arbeidarar og funksjonærar, sjølv om dei siste starta arbeidsda-gen seinare på morgonen og mange hadde òg framleis kortare dag og veke. For mange funksjonæryrke både i det offentlege og private var det vanlig med kortare arbeidsdag og – veke om sommaren i tida 15. mai til 15. september” (Byrkjeland 2006:42).
lovutvalget (NOU 2004: 5).11 Endringer som i ettertid fremstår som viktige, som fleksitid og mulighetene til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden, kom heller som et resultat av en serie mindre endringer i lov og tariffavtaler.
Bakken-utvalget hadde i utredningen Tid for barna (NOU 1993: 12) bygd videre på NOU 1987: 9 og problematisert fleksibel arbeidstid for småbarns-foreldre. Utvalget foreslo ordning med tidskonto for å realisere uttak av foreldrepermisjon over lengre tid i kombinasjon med lønnsinntekt. Det in-nebar forslag om endringer i trygde- og arbeidsmiljølovgivning.
Skift/turnusutvalget 2007-2008 (NOU 2008: 17) foreslo likestilling mellom tredelt turnus og helkontinuerlig skift, med gradvis redusert arbeidstid i for-hold til mengden ulempetimer.
Rødseth-utvalget 1978
Rødseth-utvalget fra 1978 hadde som mandat å utrede mulighetene for at arbeidstakere som ønsket det, i større grad skulle kunne velge mellom ar-beid og fritid. På bakgrunn av den kraftige veksten i bruk av deltid i 1970-årene, ble fordeler og ulemper ved deltid diskutert. Utvalget var likevel først og fremst opptatt av muligheten til å kunne velge kortere arbeidstid enn det som var normalarbeidstid (Byrkjeland 2006:45).
Her fantes det forskjellige oppfatninger i utvalget. Arbeidsgiversiden pekte på negative økonomiske konsekvenser av deltid (redusert arbeidstid), samtidig som deltid kunne innebære større fleksibilitet i bruken av arbeids-kraft. Valgfri deltid kunne innebære at flere kvinner kunne ta lønnet arbeid, noe som utvalget så som positivt med hensyn til likestilling (LOs represen-tant pekte på at deltid her også kunne virke negativt og bidra til å opprett-holde den tradisjonelle kjønnsbestemte arbeidsdelingen).12
Arbeidstidsutvalget 1987
Arbeidstidsutvalget ble opprettet i 1984, og leverte innstilling i 1987. Siden de mange nedkortingene av arbeidstiden i 1969- og 1970-årene skjedde uten større prinsipielle diskusjoner, var dette den første omfattende gjennom-gangen siden 1950-årene (Byrkjeland 2006:48). Mandatet til utvalget var å
11 Colbjørnsen-utvalgets innstiling fra 1999 tok opp tema som ble diskutert mer inngående med hensyn til reguleringsendringer i Arbeidslivslovutvalget få år senere, jf. ”Nytt millen-nium – nytt arbeidsliv? Trygghet og verdiskaping i et fleksibelt arbeidsliv” NOU 1999: 34).
12 Jf. Byrkjeland 2006:46. ”Utvalet drøfta kvoteregulering, altså at verksemder skulle kunne påleggast å ha eit minimum eller maksimum av deltidsarbeidsplassar, men dette blei ikkje tilrådd. Det var kome fleire forslag om at verksemder skulle ha plikt til å ha eit visst mini-mum av deltidsarbeidspalssar, m.a. frå Norsk familieråd i 1975 og i førearbeidet til ar-beidsmiljølova. At det skulle innførast tak på talet på deltidsplassar, var foreslått m.a. fra fagorganiserte i daglegvarehandelen” (samme sted).
legge frem en bred analyse av de forskjellige spørsmål som var knyttet til ulike typer arbeidstidsreformer, som kortere arbeidstid per dag eller uke, utvidet adgang til permisjoner, lengre ferie, lavere pensjonsalder, mer flek-sible pensjonsregler og mer flekflek-sible arbeidstidsordninger.13
Utvalgets oppgave var ikke å fremme forslag til reformer, men å legge til rette for ”et faglig basert materiale som klargjør hvilke valg en står overfor i arbeidstidspolitikken”. Her ble det vist til at den daværende ubalansen i norsk økonomi ville gjøre det problematisk å gjennomføre kostbare refor-mer de nærmeste årene. Det vises likevel til at utvalgets perspektiv har vært
”utpreget langsiktig”, da mulige konsekvenser av ulike typer arbeidstidsre-former er analysert per år 2000.14
Foruten en rekke analyser av utviklingen på arbeidstidsområdet, også økonomiske modellberegninger, inneholdt utredningen avslutningsvis fire
”framtidsbilder, med innebygget rapport fra år 2000”. Disse dreide seg om 60 års pensjonsalder, selektive permisjonsordninger, sekstimers arbeidsdag, og individuelt bestemt arbeidstid.15 Sett fra 2010 er det enkelt å peke på at utviklingen senere ikke samsvarte med noen av disse scenarioene, men perspektivene de bygget på ble på ulike måter aktualisert i perioden.
Arbeidstidsreduksjonen i 1986 medførte 37,5 timer i ukentlig arbeidstid i tariffavtalene, ikke på bakgrunn av utvalgsarbeid eller lovarbeid, bakgrunnen var lønnsoppgjør og lock-out samme år. Reduksjonen fra 40 til 37,5 timer må regnes som vesentlig; arbeidsmiljøloven opererer fremdeles med en grense for alminnelig arbeidstid på ni timer i løpet av 24 timer, og 40 timer i løpet av syv dager, som hovedregel. At arbeidstidsreformer ikke ble priori-tert av partene på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-1980-tallet, skyldtes den økonomiske krisen.
Det fremkom likevel fra midten av 1990-tallet i økende grad krav fra ar-beidsgiversiden om fravik fra normalarbeidstiden uten ekstra kompensa-sjon, og debatten om arbeidstid skulle i tiden fremover omfatte langt flere arbeidstidsordninger enn på 1970-tallet: Dette gjaldt generelt kortere ar-beidstid, lengre ferie, deltid, komprimert arar-beidstid, gjennomsnittsbereg-ning, fleksible arbeidstidsordninger samt forskjellige arbeidstidsordninger etter livsfase (Byrkjeland 2006:58-59).
Arbeidslivslovutvalget 2004
I innstillingen fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 foreslo flertallet i utvalget ganske omfattende – og omstridte – endringer i form av oppmykning av arbeidstidsreguleringene og redusert innflytelse for tillitsvalgte i spørsmål
13 NOU 1987: 9 A, s. 7.
14 NOU 1987: 9 A, s. 7.
15 NOU 1987: 9 A, s. 204-221.
om arbeidstid. Endringene i lovforslaget ble imidlertid tilbakestilt etter at den rødgrønne regjeringen vant stortingsvalget i 2005.
Skift og turnus – forsøk med redusert arbeidstid 2005–2009
Flere tema var på agendaen, blant annet uønsket deltid og krav om rett til heltid. Skift/-turnus-utvalget leverte innstilling i 2008. I 2005 gikk LO-kongressen inn for at det skulle settes i gang forsøk med arbeidstidsreduk-sjon i form av sekstimersdag/30-timers uke. Formuleringer om slike forsøk ble også tatt inn i Soria Moria-erklæringen til den rødgrønne regjeringen.
I 2010 er bildet sammensatt. Arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelser (§10-12-4) er omstridt. I Stortinget behandler Arbeids- og sosialkomiteen privat lovforslag om endringer i arbeidsmiljøloven slik at Arbeidstilsynet skal kunne godkjenne fravik fra normalbestemmelsene i loven (jf. 6.1 ne-denfor). Arbeidsdepartementet forbereder en stortingsmelding om arbeids-forhold, arbeidsmiljø og sikkerhet, der også dette temaet blir tatt opp.
Uenighetene og frontene er i hovedsak de samme som i tidligere debatter om regulering av arbeidstid. Samtidig er arbeidsorganisering og sammenset-ningen av arbeidsstyrken endret.16
Oppsummering
Normalarbeidsdagen ble opp gjennom historien begrunnet med rettferdi-ghetshensyn – som hensyn til helse, men også med at arbeiderne skulle ha muligheter for delta i samfunnsliv og kulturliv utenfor arbeidet. Slik sett var dette også et frihetsprosjekt. Dét innebar politisk kamp for arbeidstidsre-duksjoner, den viktigste kampsaken for arbeiderbevegelsen i hundre år, gjennom lovendringer og tariffavtaler. Denne politiske striden dreide seg ikke bare om kollektiv innflytelse på arbeidstiden, den dreide seg også om etablering av en kollektiv sosial tid utenfor arbeidet, i form av felles fritid, for de fleste, gjennom to dagers helg (weekend) og utvidet ferie (fellesferie).
Historien om normalarbeidsdagen er historien om stridene for å oppnå ar-beidstidsreduksjon, men også økt standardisering av arbeidstiden.
16 I den internasjonale arbeidstidforskningen diskuteres blant annet hvordan forholdet mellom arbeid, tid, penger og kontroll er endret i deler av arbeidslivet. Mens det tradisjo-nelle ansettelsesforholdet innebar at arbeidsgiver til en avtalt pris hadde direkte kontroll over arbeidsinnsatsen i løpet av en standard arbeidsuke, er forholdet mellom arbeid, tid og lønn mer komplisert i noen deler av arbeidslivet. I noen virksomheter er det tradisjonelle og standardiserte tidskontrollbaserte ansettelsesforholdet erstattet av resultatorienterte organisasjonsprinsipper, der overvåkning av arbeidsresultatet er viktigere enn å overvåke ansattes tilstedeværelse og tidsbruk. I andre virksomheter er det tradisjonelle ansettelses-forholdet erstattet av fragmenterte ansettelsesforhold, der arbeidet og innsatsen av tid stykkes opp og utføres utover normalarbeidstid og normal arbeidsuke. Begge sprenger normalarbeidsdagen og fører til at kollektive interesser svekkes, og til at tradisjonelle skiller mellom arbeidstid og sosial tid viskes ut (jf. Rubery m. fl. 2006).
Debatten om arbeidstid i media står ikke alltid nødvendigvis i forhold til de viktige utviklingstrekkene og utfordringene på arbeidstidsområdet. Men, mens deler av den offentlige debatten i perioden 2005–2009 dreide seg om redusert arbeidstid og sekstimersdag, har diskusjonen den senere tid heller dreid seg om periodevis utvidet arbeidstid og fordeling av helgearbeid. Den politiske debatten om arbeidstidsregulering hadde i 2010 flere likhetstrekk med debatten om Arbeidslivslovutvalget innstilling i 2004 (jf. kapittel 5 ne-denfor). I dagens debatt om arbeidstid og arbeidstidsregulering spiller også nye hensyn inn.
3 Drivkrefter og begrunnelser
Hva er de sentrale drivkreftene bak endringene på arbeidstidsområdet?
Drivkrefter, interesser og andre vilkår former handlingsrom og strategiske muligheter for arbeidstidspolitikk; her spiller også ulike aktørers forskjellige interesser inn (jf. fig. 1.2 ovenfor). De begrunnelsene som brukes for end-ringer i arbeidstidsregulering utgjør også forklaend-ringer, samtidig som de har sammenheng med strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Her spiller dessuten teknologiske endringer inn, som når digitalisering muliggjør nye former for frakopling i tid og rom, eller som når bruk av avansert teknologi innebærer spesialisering og medvirker til pendling for noen grupper arbeids-takere fordi det ikke finnes nødvendig kompetanse i det lokale arbeidsmar-kedet. I industrien blir arbeidstiden også berørt av at i mange virksomheter består produksjonsprosessen i sammensetting av deler og av moduler, og ikke i samme grad som før av at den samlede produksjonen utføres innen-for fabrikkportene. Integrerte produksjonskjeder, som ”just-in time”, fører i bilindustrien til at det ikke produseres standardmodeller for lager, denne trenden har også bredt seg til andre områder, som ”lean production” i norsk verftsindustri.
Høy yrkesdeltakelse, også blant kvinner, innebærer økt press for utvidete åpningstider og generelt større tilgjengelighet når det gjelder offentlig og privat service. Informasjonsteknologi kan ivareta noe av dette hensynet, men det gjelder foreløpig ikke store deler av varehandelen og personlig tje-nesteyting.
Også politiske og kulturelle endringer som i utgangspunktet ikke har noen sammenheng med arbeidstid, påvirker arbeidstidsordninger. Det gjel-der blant annet når endringer innen sosialpolitikk dreier seg om former for rettighetstenkning der behovene til brukerne av pleie- og omsorgstjenester i større grad settes i sentrum. Det dreier seg også om at kvalitet i tjenestene fremstår som viktig.
Et hovedpoeng er altså at økt strid om definisjonene av normalarbeids-dagen, endringer innenfor normalarbeidsdagen og press mot normalar-beidsdagen, har sammenheng med endrede krav til økonomi og drift, hen-syn til konsumenter og brukere, og endringer i ansattes ønsker og betingelser. De er ulikt vektlagt i forskjellige perioder, og av ulike aktører.
Det er slike forhold som brukes til å forklare utviklingen på arbeidstidsom-rådet, og spesielt ordninger som avviker fra normalarbeidstid.
3.1 Hensyn til økonomi og drift, praktiske hensyn – innarbeidingsordninger i