Stamming i ungdomsalderen

Stamming er en nevroutviklingsforstyrrelse (Smith & Weber, 2017). Flere faktorer bidrar til utviklingen av stamming. Stamming har en sterk genetisk komponent (Yairi & Ambrose, 2013), men utviklingen påvirkes også av språklige, emosjonelle og miljømessige faktorer (Smith & Weber, 2017). Utviklingsmessig stamming begynner som regel i tidlig barnealder, og for de fleste barn vil stammingen oppstå når de er mellom to og fire år gamle (Reilly et al., 2009). Estimatene for hvor mange barn som begynner å stamme i tidlig barnealder varierer fra 2,8% til 11,2% (Craig et al., 2002; Månsson, 2000; Reilly et al., 2009, 2013). For de fleste av barna som begynner å stamme vil stammingen opphøre, enten av seg selv eller ved hjelp av behandling, og forekomsten av stamming er derfor lavere for aldersgrupper med høyere alder (Yairi & Ambrose, 2013). I befolkningen samlet sett er forekomsten av stamming på omtrent 0,72% (Craig et al., 2002). Det er en relativt liten forskjell mellom antall gutter og jenter som begynner å stamme (Yairi & Ambrose, 2013), men det ser ut til at flere jenter opplever opphør av stammingen, og i senere barne-, ungdoms- og voksenalder er det omtrent fire ganger flere gutter enn jenter som stammer (McAllister, 2016; Yairi & Ambrose, 1999). De

8 fleste ungdommer som stammer i videregåendealder vil derfor ha stammet lenge (Shapiro, 2011), og flesteparten av disse ungdommene vil sannsynligvis være gutter.

2.3.1 Stammingens konsekvenser i ungdomstiden

Å stamme kan i ungdomstiden representere en tilleggsbekymring i en tid preget av biologisk og psykososial utvikling (Daniels et al., 2012; Erickson & Block, 2013; Hearne et al., 2008).

Alder og økt erfaring med stamming påvirker hvordan stammingen som vanske arter seg (Yairi & Seery, 2015). Fluktatferden utvikler seg ofte gradvis til å bli mer kompleks og automatisert, og kan av omgivelsene oppfattes som en del av personen som stammer sine naturlige kroppsbevegelser (Guitar, 2019; Yairi & Seery, 2015). Erfaring med å stamme i mange situasjoner kan føre til forventning om, og frykt for, å stamme i lignende situasjoner, og situasjoner og ord som unngås kan være mange (Guitar, 2019). Mange negative erfaringer med stammingen over mange år kan føre til utvikling av negative og gjennomgripende holdninger og følelser knyttet til stammingen (Beilby, 2014). Barn helt ned i barnehagealder som stammer ser ut til å ha mer negative kommunikasjonsholdninger enn barn som ikke stammer, og forskjellene mellom gruppene ser ut til å øke med økende alder (Guttormsen et al., 2015).

Ungdommer som stammer ser ut til å ha mer negative kommunikasjonsholdninger, inkludert mer engstelse og frykt knyttet til det å snakke sammenlignet med ungdommer som ikke stammer (Beilby et al., 2012; Blood et al., 2001; Blood & Blood, 2004; Erickson &

Block, 2013). Blood og Blood (2004) fant at ungdom som stammet vurderte sin kommunikasjonskompetanse som lavere enn ungdom som ikke stammet i

kommunikasjonssituasjoner som å snakke offentlig, i gruppediskusjoner og i samtaler med andre. Kommunikasjonskompetanse handler om evne til å kommunisere effektivt i sosiale situasjoner (Blood & Blood, 2004). Ungdommer som stammer rapporterer også større

opplevde vansker med kommunikasjon i daglige sosiale situasjoner enn ungdommer som ikke stammer (Beilby et al., 2012). Engstelse knyttet til kommunikasjonssituasjoner og lav

selvopplevd kommunikasjonskompetanse er assosiert med unngåelse, sosial tilbaketrekning og deltakelse i færre interaksjoner (Blood et al., 2001). Utviklingen av negative

kommunikasjonsholdninger og frykt for å snakke kan bunne i bekymring for negative lytterreaksjoner og mange negative kommunikasjonserfaringer som følge av stammingen (Blood et al., 2001; Erickson & Block, 2013).

Blood og Blood (2016) hevder at sosiale opplevelser spiller en rolle for hvordan stammingen utvikler seg, opprettholdes og påvirker livet til personen som stammer. Mange

9 ungdommer som stammer opplever negative lytterreaksjoner og negative sosiale

konsekvenser som følge av stammingen (Klompas & Ross, 2004). Flynn og St. Louis (2011) rapporterte at ungdommer som ikke stammet vurderte mennesker som stammer som mer nervøse, sjenerte og at de har psykologiske problemer. Disse negative holdningene kan, ifølge Blood og Blood (2016), negativt påvirke etablering og opprettholdelse av sosiale relasjoner med jevnaldrende. Davis et al. (2002) fant at barn og ungdommer som stammet hadde en lavere sosial status og var mindre populære enn sine jevnaldrende som ikke stammet. Barna og ungdommene som stammet ble sett på som mer samarbeidsvillige, men ble også hyppigere kategorisert som mobbeofre (Davis et al., 2002). I overenstemmelse med dette har studier dokumentert høyere risiko for mobbing hos ungdommer som stammer (Blood et al., 2011;

Blood & Blood, 2004; Erickson & Block, 2013; Hugh‐Jones & Smith, 1999). Blood og Blood (2004) fant i sin studie 43% av ungdommene i deres utvalg som stammet hadde som opplevd å bli mobbet, mot bare 11% av ungdommene som ikke stammet. Mobbing kan ha store langvarige negative psykologiske, sosiale, akademiske og fysiske konsekvenser for de menneskene som blir utsatt for det, og kan bidra til lav selvtillit og utviklingen av negative kommunikasjonsholdninger (Blood & Blood, 2004, 2016; Erickson & Block, 2013). Menzies et al. (1999) viser til at mobbing øker risikoen for å utvikle angstlidelser, og hevder at

opplevelser med mobbing og problematiske relasjoner til jevnaldrende kan være en bidragsytende faktor i utviklingen av sosial angst for mange mennesker som stammer.

Studier har vist at forhøyet angst, og da spesielt sosial angst, er relatert til stamming hos voksne (Alm, 2014; Iverach et al., 2011; Iverach & Rapee, 2014; Menzies et al., 2009;

Messenger et al., 2004). Sosial angst innebærer angst for ulike sosiale situasjoner (Kraaimaat et al., 2002) og mennesker med sosial angst unngår gjerne situasjoner de opplever som truende, eller situasjoner som er forbundet med en frykt for å bli evaluert (Cuthbert, 2002).

Studier av angst hos ungdommer som stammer har derimot vist noe varierende resultater.

Smith et al (2014) sin review av forekomst av angst hos barn og ungdom identifiserte flere studier som undersøkte ungdom som stammet og som rapporterte om en sammenheng mellom stamming og sosial angst (Blood et al., 2007; Davis et al., 2007; Erickson & Block, 2013;

Gunn et al., 2014; Mulcahy et al., 2008), mens andre studier ikke har funnet en slik

sammenheng (Iverach et al., 2017; Messenger et al., 2015). Smith et al. (2014) konkluderte med at negative holdninger til kommunikasjon, sammen med gjentatte opplevelser med negative sosiale reaksjoner på stammingen plasserer barn og ungdom som stammer i risiko for å utvikle angst, og at risikoen for å utvikle angst øker fra barndommen og mot voksen alder.

Mange ungdommer kan altså streve som følge av stammingen. Stamming ser generelt

10 ut til å ha en negativ påvirkning på livskvaliteten til voksne som stammer (Craig et al., 2009), og lignende funn er gjort for ungdommer (Chun et al., 2010; Gunn et al., 2014). Ungdommer som stammer ser ut til å ha lavere livskvalitet enn ungdommer som ikke stammer (Beilby et al., 2012).

2.3.2 Skoleerfaringer

Ungdommer i videregåendealder tilbringer store deler av livet sitt på skolen. Skolen er en sosial arena, og stamming kan oppleves som et hinder for å delta i sosiale aktiviteter (Berchiatti et al., 2021). De ulike konsekvensene av stamming, som engstelse, negative holdninger og mobbing, vil kunne påvirke skoleerfaringene og skolesituasjonen til en del ungdommer som stammer (Erickson & Block, 2013).

I den norske skolen er det store krav til elevenes muntlige ferdigheter. Muntlige ferdigheter regnes som en av de fem grunnleggende ferdighetene i læreplanen, og spiller en rolle i alle fag i skolen (Kunnskapsdepartementet, 2017). I tillegg gjennomføres det muntlig eksamen i flere fag (Forskrift til opplæringslova, 2006). Blood et al. (2001) hevder at frykten knyttet til kommunikasjonssituasjoner på grunn av stammingen kan påvirke elever som stammer i alle undervisningsaktiviteter som involverer muntlige komponenter. Stamming kan dermed føre til lavere prestasjoner i muntlige aktiviteter som det å lese høyt, holde

fremføringer, gjennomføre muntlig eksamen, samt delta i gruppearbeid og klassediskusjoner (Blood et al., 2001; Erickson & Block, 2013). Klompas og Ross (2004) fant i sin studie, hvor de intervjuet 16 voksne som stammet, at mange av deltakerne opplevde at stammingen hadde påvirket deres skolefaglige prestasjoner, spesielt i muntlige aktiviteter. Sari og Gökdağ (2017) fant at elever som stammer opplevde fag som stilte krav til muntlige ferdigheter som

vanskelige. Muntlige situasjoner var forbundet med bekymring og frykt for negative reaksjoner fra omgivelsene. Slik frykt kan føre til unngåelsesatferd hvor eleven bruker ord eller formuleringer som kan oppfattes som uvante (Butler, 2013), at eleven som svarer på spørsmål med få ord, eller unngår å svare på spørsmål selv om eleven vet svaret i frykt for at han eller hun kommer til å stamme (Daniels et al., 2012; Klompas & Ross, 2004). En annen unngåelse kan innebære å nekte å holde en muntlig prestasjon, selv om eleven vet det vil gå ut over karakteren, fordi frykten for å stamme er høy og troen på egen evne til å gjennomføre er lav (Guitar, 2019). Slike unngåelser kan føre til at eleven ikke får vist hva han eller hun kan.

Til tross for manglende norsk forskning på området, kan man derfor tenke seg at en elev som stammer på videregående skole vil kunne komme opp i mange skolerelaterte

kommunikasjonssituasjoner som kan føre til frykt, angst og bruk av unngåelsesstrategier.

11 Mobbing er assosiert med blant annet tilbaketrekning, vansker med å få seg venner, økt stamming og negativ påvirkning på skolearbeid (Langevin et al., 2012). Det er derfor tydelig at opplevd mobbing i stor grad kan påvirke skoleopplevelsene til ungdom som stammer negativt. Erickson og Block (2013) fant at nesten tre fjerdedeler av ungdommene i deres utvalg som opplevde mobbing i skolen oppga at de på et eller annet tidspunkt ikke ønsket å gå på skolen som et resultat av mobbingen, og nesten halvparten rapporterte at mobbing og erting hadde en negativ påvirkning på skolefaglige prestasjoner. Flesteparten av ungdommene rapporterte også at de selv reduserte hvor mye de snakket som en respons på mobbingen. Grunnen til at ungdommene som stammet snakket mindre kan forklares med at mesteparten av mobbingen de opplevde var verbal, og at den ofte innebar at andre gjorde narr av talen deres (Erickson & Block, 2013).