Snipp snapp snute, eventyret ute

Guttene gjorde mange alvorlige handlinger mens de var i gjengen. Kunne de fortsette på den måten, eller kom de til å bli tatt en dag? Som jeg har forsøkt å beskrive laget guttene sin egen "eventyrverden" der de var heltene, slik de så det på film. I dette eventyret glemte de kanskje risikoen for å bli tatt? De var kanskje mer opptatt av å være noe der og da enn å tenke på livet framover. De levde i en spenningsverden så lenge det varte. En av guttene sier det slik:

Ja, det var jo spennende. I den perioden vi holdt på skikkelig, da var det spennende. Helt til vi blei tatt. Da var det ikke noe spennende lenger.

Gjengens siste lovbrudd artet seg på denne måten:¹⁸

Sent en kveld midt i november var tre eldre damer på vei hjem fra syklubb.

På vei til bussen kom fem unge gutter mot dem på fortauet. "Mia" trodde en av guttene skulle fleipe med henne. Han var pent kledt og så kjekk og sympatisk ut. Men så grep han tak i veska hennes.

18Sitater og beskrivelser er hentet fra avisartikler.

"Jeg hadde veska i bærereim over skulderen. Men han rykket til så kraftig at reima røk. Heldigvis hadde jeg en tykk skinnjakke på meg, for ellers så ville jeg nok fått et kraftig slag over nakken" forteller hun.

En annen gutt forsøkte å rive en plastpose ut av hendene på "Helga"."Tyven hadde nok ikke sett min veske, for plastposen han rev i stykker inneholdt bare et par tøfler og en paraply."

Den tredje damen var dårlig til bens: "Da unggutten skulle rykke til seg hennes veske, gikk hun rett i bakken og ble liggende langflat. Likevel niholdt hun på vesken. Og enda så tung hun er, ble hun løftet opp i sittende stilling av ransmannen som ville ta vesken. Etterhvert måtte hun også slippe."

Damene fikk øye på vaktmesteren på samfunnshuset, og han ble bedt om å ringe politiet. Like etter dukket det opp en sivil politibil. Damene ble spurt om de ville anmelde forholdet. "Ja, nå er det på tide noen gjør noe!" svarte "Mia".

"En uniformert patrulje hadde fått melding over radio at et vitne hadde sett guttegjengen kaste fra seg en veske i (...)parken. Like etter ble gjengen pågrepet på oversiden av parken. Politiet kjørte de tre damene til stedet for pågripelsen, og der sto fem ungdommer med spredte ben og hendene opp mot veggen -omtrent som i en amerikansk actionfilm. Vi tenkte ikke en gang tanken på at de fem ungdommene hadde onde hensikter. De så svært skikkelige ut" Forteller en av damene.

Guttene forteller om hendelsen på denne måten:

Vi gikk rundt og vi var sultne. Tenkte på varm pølse og brus på 7-eleven kiosken.

Så kom de tre damene og så bare ... tar vi dem liksom. Det var på impuls. Det bare skjedde. Det var tilfeldig.

Kan du fortelle om hvordan det skjedde?

Nei, jeg bare løp bort. Vi var fem stykker. Jeg veit ikke hva de to andre... Jeg bare løp bort og tok tak i veska til hun ene. Jeg røska til og så løp vi. Vi tømte veska like ved.

Hvor mye fikk dere da?

300 kroner! Det var alt. Utbytte på tre stykker.

Nok til pølser og brus?

Ja, ja. Men vi ble tatt da. De hadde ringt til politiet, så sivilpoliti kom rimelig fort.

Vi blei tatt et kvarter tjue minutter etterpå. Jeg kunne bare gått hjem, så hadde ikke jeg blitt tatt. Hvis vi hadde splitta oss så hadde dem aldri tatt oss. Da kunne det hende vi hadde gjort enda mer gæernt. Så på en måte er det bra at vi blei tatt.

Guttene sier de handlet på impuls, handlet uten å tenke over hva de egentlig gjorde. De skremte vettet av de eldre damene fordi de hadde lyst på pølse og brus. Som en av guttene sier: "Jeg kunne bare gått hjem." Det tenkte han på i ettertid. Hvorfor tenkte han ikke på det før ranet? Det var kanskje fordi han var midt i eventyret om Los Muchachos. Det ble ingen spenning av å gå hjem og spise. Det ville bli bare vanlig og kjedelig.

Slik forteller en av guttene om pågripelsen:

Kan du fortelle om da du ble tatt av politiet?

Emmm. Det var... he-he. Det var en rar følelse. Bare sånn: "Neiii". Du føler deg som et dyr. Kom og stoppa deg, håndjern på ryggen og kippa deg inn i glattcella.

Begynte bare å tenke... akkurat som om du ikke skjønte at du hadde gjort noe gæernt, liksom. Men da du ble satt inn så begynte du å tenke veldig mye hva du hadde gjort.

En annen av guttene beskriver det på denne måten:

Hadde dere regna med å bli tatt av politiet i det hele tatt?

Nei, tror ikke vi regna med å bli tatt. Det kom som en overraskelse. Plutselig svingte inn en bil foran oss, og vi ble satt opp etter veggen.

Og så bare ransaka de oss, så ble vi kjørt ned på glattcella. Tror ikke de sa noe om hva vi var arrestert for.

Hvor lenge hadde gjengen eksistert da?

Ett år cirka.

Nei, de hadde ikke regnet med å bli tatt. De ble hentet ut av eventyret og satt i glattcelle.

Tenkte de noe i ettertid på hvordan de eldre damene opplevde ranet?

Hvordan reagerte de damene, da? Har du tenkt noe på det etterpå, om de ble redde?

De fikk helt sikkert sjokk.

Tenker du noen gang på at du ikke skulle ha ranet de damene?

Nei, jeg skulle ikke ha rana dem. Jeg kunne gått hjem og spist mat isteden.

En av de andre guttene ville heller ikke gjort det igjen:

Har du tenkt på hvorfor det ble sånn?

Jeg vet ikke. Når vi først gjorde det en gang så stoppa vi ikke. Jeg dreit i det meste.

Bare pendla rundt.

Ville du gjort dette igjen nå?

Nei. Det vil jeg ikke. Ikke gamle damer. Noe sånt ville jeg ikke ha gjort en gang til. Jeg har en bestemor selv. Det er liksom ikke noe ålreit.

I ettertid så de hva de hadde gjort, og skjønte rekkevidden av det. Som guttene forteller, var det et sjokk å bli tatt av politiet. Inntil da hadde de vært "jegerne"

ute på gatene, som var frie og uavhengige; ute på rov og uten forpliktelser.

Under andre omstendigheter og i andre sammenhenger høres et slikt liv spennende og forlokkende ut; som en inter-rail tur der det skjer noe nytt og spennende hele tiden. I parken ble tilværelsen snudd opp ned for guttene; som om interrail-billettene skulle blitt inndratt.

Som jeg var inne på i kapittel 3.5.10, beskriver Katz (1988) hvordan man forføres til å gjøre lovbrudd i en drømmeverden man kreerer:

Although they know they are breaking the law, nonprofessional shoplifters and vandals commonly feel when they are arrested, an irresistible protest that "this can't be happening to me!" It is as if they lived the process of the crime like a character moving in a myth or a dream. And in the emotional meaning or sensual dimension of the event, they do. (s. 74).

En måte å bli vekket opp fra denne drømmeverdenen er, skriver han:

(...) a dash of reality is often an effective "cure" (...) (s. 75)

Politiet kom inn i guttenes drømmeverden og vekket dem opp.