Gruppas innhold

gruppa. En av jentene svarte slik på spørsmålet om hva som var bra med jentegruppa:

Det er at du kan prate om alt, og vite at det ikke kommer ut igjen. For vi har taushetsplikt alle sammen. Og det synes jeg er innmari fint, for du får så mange venner som du veit du kan stole på. Og bare sitte å prate eller ha det gøy, bare jenter.

En annen jente nevte også taushetsplikten som svar på det samme spørsmålet:

Vi prater om masse ting som egentlig ikke blir tatt opp blant ungdommer, utenom sånn på klubber og sånn. Men da er det hundreogsøtti folk der og alle bare driver og kødder og sånn, så du får jo ikke snakka ordentlig om det. Og så er vi ikke så mange og så har vi taushetsplikt. Du kan si hva du vil uten at det kommer videre.

Tror du alle følger den?

Jaaa, egentlig så tror jeg det. For det er ikke noe vits i å gå videre. Nå vet ikke jeg om noen har gått og sagt forskjellige ting videre. Det er ikke noe en bryter

egentlig.

Under intervjuene med både feltarbeiderne og jentene i gruppa var det tydelig at taushetsplikten var viktig. Ingen nevnte navn, og alle pratet generelt rundt

problemstillinger der de kunne ha fortalt om enkelttilfeller. Spesielt hos jentene, som ikke hadde et profesjonelt forhold til taushetsplikt på samme måte som ungdomsarbeiderne, ble jeg imponert over hvor innarbeidet og selfølgelig de taklet dette. Taushetsplikten gjorde at gruppa var et trygt sted for jentene. En av feltarbeiderne sa noe om det:

Det har vært et sånt klima i gruppa, en god atmosfære, hvor det er greit å fortelle om ting, og hvor det er mulig å få tilbakemeldinger på ting de kommer med. Og hvor det skal være mulig å ta opp veldig mange forskjellige ting. Vi har prøvd å skape en atmosfære som skal være trygg og tillitsfull. Det tror jeg vi har klart. Og det tror jeg også har med at vi som ledere har trivdes sammen. Vi har jobbet bra sammen sånn sett. Det tror jeg jentene ellers hadde merka. Vi ser jo det at jentene kommer med flere og flere ting, og det tror jeg må være et utslag av at det

fungerer.

I likhet med lederne for guttegruppa, så gjorde det gode samarbeidet mellom lederne at miljøet i gruppa ble godt.

Jeg spurte jentene om hvordan de oppfatter lederne av gruppa. Jentene hadde bare positive svar. De syntes lederne var snille, hjelpsomme og at de fant interessante temaer å ta opp i gruppa. En av jentene syntes ledernes alder var viktig:

Noe jeg synes er ålreit, er at lederne ikke er eldre. Fordi da synes jeg kanskje det hadde blitt litt vanskeligere. At de er såpass unge synes jeg er innmari bra.

Lederne for gruppa var mellom 25-30 år. For jentene var de voksne, men samtidig yngre enn deres egne foreldre. Lederne for gruppa ble dermed i en mellomkategori mellom jentene selv og det som for jentene definitivt var voksne.

En av jentene svarte slik på spørsmålet om hva hun likte av det lederne for gruppa gjorde:

De er så snille. De er liksom der alltid for deg, da. Og jeg synes det var ålreit av dem å ville starte en jentegruppe. For det har hjulpet en del på mange av oss.

Hvordan da?

Komme seg ut litegrann, for det er mange som bare sitter inne. Komme seg ut litegrann og treffe folk og få lov å prate åpent uten å være redd for noe. Du vet jo at når du kommer på jentegruppa så trenger du ikke å skjule noe. For det at disse kan du stole på. Og du trenger heller ikke å være redd for at det er bare jeg

som..."Å, nei jeg tør ikke å si noe, det er bare jeg som sitter med problemer", Ikke sant. Alle sammen har like mye problemer. Det er innmari bra.

Som denne jenta framhever så var det å føle seg trygg i gruppa viktig. Lederne for gruppa var snille og de andre jentene fortalte ikke videre hva som ble sagt i gruppa.

Jeg spurte lederne av gruppa om hva de syntes var det viktigste med

jentegruppa. De mente det var viktig å gi jentene tro på seg selv. En av dem sier det på denne måten:

Jeg synes det viktigste er å gi jentene et sted hvor det går an å være seg sjøl. Å vise at vi finnes, ellers også. En ting er at vi er gruppeledere, men at vi også er

tilgjengelige for dem ellers, på enkelthånd. Å gi dem litt sånn troa på seg sjøl og på framtida. Det er så mange ting jeg kunne ha sagt. Men å bety noe positivt for dem, at jentegruppa skal bety noe positivt for dem. Det synes jeg blir noe av det viktigste. Jeg håper at det skal være en ting som nå og i ettertid kan ha betydd noe.

Jenta i det forrige sitatet formidlet at hun var usikker på å fortelle ting om seg selv. Det er nettopp dette feltarbeideren ovenfor framhever. Jentene trengte å få mer selvtillit og det å tørre å være seg selv.

Den andre feltarbeideren mente det var viktig å lære jentene å sette grenser, støtte dem i deres holdninger og gi dem et positivt selvbilde:

Jeg tror det viktigste er å støtte jentene på at det de mener og føler er riktig. Det må de ta vare på. Om det er i forhold til foreldre som går over grensen, eller om det er i forhold til andre eller om det er i forhold til venner som forventer ting.

Men at de faktisk må bli litt kjent med seg sjøl, og vite: "Hva vil jeg". Og styrke

dem på at det er det de vil, og det skal de ville.Og vise til hvor flotte jenter er, at det er en viktig greie óg. Om ikke politisk, så tenke på litt tradisjon her. Flere av dem har unge mødre som er aleine. Så vi kan jo prøve å unngå at de blir så veldig unge mødre. Det ville ikke vært så rart om noen av dem kom og var gravide om et år eller så. Og det synes jeg er noe av det viktigste, å prøve å forhindre det. Og en ting til: Selvbildet til en del av jentene, det er helt lik null. Det er flotte jenter som alle ser etter på gata og som er så nydelige. Og så tror de ikke noe på det. Det er sånn som de fleste sliter med innimellom, men som jeg synes er så tydelig for en del av disse her. Å styrke dem på at de faktisk er veldig ålreite, og at de føler at det bare er utseende og sånne ting også, at det de faktisk står for er veldig bra. De har utrolig mange fine tanker. Det er veldig flotte jenter. Jeg må bare få sagt det.

I gruppa ble jentene trygge på miljøet slik at de turde å åpne seg for hverandre, men som feltarbeideren framhever her var det også viktig at denne tryggheten kunne overføres til andre situasjoner utenfor gruppa som for eksempel i forhold til sexpress fra gutter.

Jeg spurte feltarbeiderne om hva de trodde jentene satte pris på i gruppa. De fortalte at jentene etterhvert ble så trygge at de turde å spørre om ting de egentlig synes var veldig flaut. Det å bety noe i gruppa var også viktig. En av lederne fortalte:

Jeg tror de er veldig glade for at jentegruppa finnes, og at vi er ledere der. Jeg var syk en periode, jeg fikk ikke vært med på noen kvelder. Og jeg følte meg veldig velkommen da jeg kom tilbake. Det var en veldig god opplevelse å føle at jeg betyr noe jeg også. Jeg tror vi på hver vår måte betyr mye for dem. Den var veldig god å få med seg.

Det at jentene gav henne den bekreftelsen på at hun betydde noe i gruppa viste at gruppa og den jobben hun gjorde var viktig for jentene. For henne ble ikke gruppa dermed "bare en jobb", men en følelse av å utrette noe og bety noe i en sammenheng for andre.

Den andre feltarbeideren fortalte om oppfølging ut over gruppekveldene:

Jeg tror det er ålreit at vi faktisk bryr oss og ringer dem noen dager etter en jentekveld, og sier at "Du, det du sa gjør at jeg er bekymra". Det har jeg begynt å gjøre. For vi føler at vi får ikke tatt opp alt her. Og det tror jeg de setter veldig pris på. At de blir hørt, selv om vi ikke klarer å følge opp der og da.

Gjennom denne oppfølgingen viste hun overfor jentene at de var viktige og ble hørt og sett. En av jentene fortalte om hva hun syntes om å bli fulgt opp på denne måten. Jeg spurte henne om hva hun syntes om feltarbeiderne som jobbet med gruppa:

De er kjempeålreite. Jeg liker dem kjempegodt. De har jo hjulpet meg en del utenom jentegruppa. Og jeg liker dem alle tre veldig godt. Jeg har blitt skikkelig glad i dem i løpet av det året.

Er det noe av det de gjør som du liker spesielt?

De er så snille.

Gjennom den tryggheten jentene fikk i gruppa var det mulig å få jentene i tale til å fortelle om problemer de trengte hjelp til.

Ingen av jentene jeg snakket med var misfornøyd med jentegruppa. De ga uttrykk for at jentegruppa var et positivt tiltak. Feltarbeiderne laget et spørreskjema før sommeren etter noen måneders drift, der jentene svarte anonymt på spørsmål om gruppa og hva de hadde fått ut av den. Alle jentene hadde positive ting å si om gruppekveldene. De nevnte at de har fått svar på ting de lurte på, de hadde blitt godt kjent med andre jenter og de hadde lært nye ting.