Bilder av voldsutøverne

39Jeg vil komme inn på ungdomseksjonens tiltak i kapittel 7.

5.3.1 Forskjellige oppfatninger om alder og antall

Gjengen som omtaltes som voldsutøverne ble definert svært ulikt, alt etter hvem som omtalte problemene.

VG henviste til politiets uttalelser, at det skulle dreie seg om 20-30 tenåringer i alderen 13-16 år. Disse unge guttene skulle ha hatt kontakt med noen av de største helerne i byen. En 18-åring hadde kommet på skolen en dag og slått ned en av elevene. Avisen skrev dette om gutten: "Han som slo, er avgivelig en av mafiabossene. 18-åringen sitter for øvrig i fengsel for alvorlige forbrytelser."

I KUD-heftet ble en betjent fra bydelspolitiet intervjuet og slik ble antallet referert der:

Men det ble etter hvert klart at en gjeng på 10-15 gutter sto bak. I tillegg hadde de en passiv tilhengerflokk på 20-30 som oppmuntret dem. Den harde kjernen besto av 5-6 gutter som ble sett på som ledere.

I rapporten fra FAU ble det hevdet at det var en kjerne på 10-12 personer, med en rekke andre tilknyttet som ikke var involvert i samme grad. Han mente de mest aktive var barneskoleelever i 12-13-års alderen, men det var forgreininger til ungdomstrinnet.

Guttegruppa hos feltarbeiderteamet skulle jobbe spesielt med denne

guttegjengen. Gruppa var på 10-15 gutter i alderen 13-18 år. Mange av dem var knyttet til konflikten, men ikke alle var det.

Antakelsene om antall og alder av den omtalte gjengen varierte med hvem som definerte problemene. Skolen kjente sine elever og tok utgangspukt i dem.

Avisene som ikke kjente elevene hadde en annen vinkling. Aldersmessig har guttene som ble knyttet til problemene vært omtalt som alt fra gutter i 12-årsalderen til voksne mennesker i "Oslos underverden". Antallet ble anslått til alt fra 5 til 30 gutter, mer eller mindre spesifisert hvor nært disse var knyttet til problemene. Det blir med andre ord vanskelig å definere ungdommene som en spesiell gjeng.

5.3.2 Forskjellige oppfatninger om guttenes vesen og framtreden

Beskrivelser av guttenes vesen og framtreden varierte også.

Beskrivelser fra FAU

Slik beskrives guttene i FAU-rapporten:

Deres handlinger var preget av total mangel på medfølelse med ofrene. Noen var svært aggressive. De kan beskrives som hemningsløse og ekstremt kyniske i sin adferd. Samtidig kunne noen av dem være sjarmerende, om det trengtes, og greide derved å forvirre enkelte i voksenmiljøet ved å simulere anger og love bedring.

Senere i rapporten nevnes det at FAU var varsomme med å trekke barn inn i konflikten for å få informasjon om hva som skjedde. Dette var fordi:

"Det kunne være farlig nok for voksne mennesker å gå i konfrontasjon med voldsmiljøet." Det det refereres til her er sansynligvis en slåsskamp der en far også blandet seg inn. Dette er den eneste episoden jeg kjenner til der voksne ble truet eller slått av guttene som var i sentrum for konflikten. Det som beskrives i rapporten kan tolkes som en redsel hos de voksne for disse guttene.

Beskrivelser fra ungdomsarbeiderne

Bildet av guttene blir imidlertid mer nyansert dersom man trekker inn andre personer som hadde kjennskap til miljøet.

En feltarbeider og en av de ansatte på en av ungdomsklubbene fikk, gjennom arbeidet med "guttegruppa" hos feltarbeiderteamet, god kjennskap til guttene som dannet grunnlaget i guttegjengen. Disse kan gi oss et helt annet bilde enn det som beskrives i rapporten fra FAU.

De som arbeidet med guttegruppa forteller om en sammensatt gruppe som hadde fått et dårlig rykte. Alle guttene var idrettsaktive. Noen var helt "vanlige"

ungdommer: De gikk på skole, hjalp til hjemme, noen var "skoleflinke" og andre slet mer med skolen. De fleste har hatt en tøff situasjon og vært litt på drift. En av lederne for guttegruppa sa at guttene hadde: "vært litt på kanten med både loven og seg sjøl". Et flertall hadde hatt kontakt med politiet og barnevernet. På hytteturer med guttegruppa var guttene svært hjelpsomme. De laget mat, bar vann og hogget ved uten at noen voksne fortalte hvilke oppgaver som skulle utføres.

Jeg jobbet selv med denne guttegruppa i en periode. Overfor meg formidlet de et inntrykk av høflige og hyggelige gutter som var våkne og interesserte.⁴⁰

5.3.3 Nærhet gir flertydige bilder

Jeg ønsker med de foregående eksemplene å understreke at det i denne konflikten var mange aktører. Det var mange og ulike oppfatninger av hvor omfattende problemene var, hvor mange ungdommer det dreide seg om og i hvilken grad guttene var hemningsløse og kyniske. Bildene og oppfatningene av guttene handler nok om nær og fjern kontakt. Jo nærere man kommer, desto mer nyansert blir bildet.

Et helt annet, men relatert eksempel i forhold til nærhet, er Nils Christie sin studie av fangevoktere i konsentrasjonsleire (1952). Jugoslaviske fanger ble i Serberleirene i Nord-Norge under krigen mange ganger mishandlet av de norske fangevokterne. Christie intervjuet fangevokterne og spurte om deres oppfatning av fangene. Noen av vokterne så på fangene som skitne dyr og behandlet dem deretter. Andre voktere så de kummerlige forholdene rundt fangene som årsaken til dårlig hygiene og hvordan de levde. Vokterne som kom nærere fangene så tydeligere mennesket bak den usle fasaden og tolket handlinger ut i fra menneskelige behov. De behandlet dermed ikke fangene så dårlig som sine kollegaer.

Zygmunt Bauman (1989) skriver i sin bok "Modernity and the Holocaust" om det optiske perspektivet i forhold til nærhet og fjernhet:

Being inextricably tied to human proximy, morality seems to conform to the law of optical perspective. It looms large and thick close to the eye. With the growth of distance, responsibility for the other shrivels, moral dimensions of the other object blur, till both reach the vanishing point and disappear from view. (s. 192)

Folks følelse av moral henger sammen med hvor tydelig man ser objektet, hvor nær man er objektet. Fangevokterne som Christie plasserte i kategorien

"slemme", kom ikke nær nok til å se den andre som menneske, og dermed føle noe moralsk ansvar for fangene. Bildene av guttene som harde og hemningsløse kom fra de som så uskarpe bilder av dem, de som var for langt unna til å se de flertydige bildene.

40Jeg har i tillegg hatt kontakt med guttene gjennom jobb på en fritidsklubb i bydelen.

I Gudrun Brottveit (1993) sin undersøkelse finner man likhetstrekk med

konflikten som var på Brandt. Brottveit var med i en prosjektgruppe som skulle ta kontakt med og være støtteapparat for et ungdomsmiljø som flere offentlige etater mente befant seg i faresonen for kriminalitet og annen destruktiv adferd.

Fordi ungdommene hadde begått vinningskriminalitet, ble det også antatt en rekke andre ting om dem, som våpenbesittelse, prostitusjon og rusproblemer.

Bildet av ungdommene i nærmiljøet var svært negativt. Brottveit fant at lite av dette stemte. Ungdommene begikk vinningskriminalitet fordi de kjedet seg eller trengte penger, og lovbruddene var ikke så alvorlige som antatt. Prostitusjon fant hun ikke, og rusproblemene var minimale. Alle hadde relativt ordnede og stabile boforhold, det samme gjaldt skole og arbeidsforhold.

Brottveits studie viser noe av det samme mønsteret som avtegnet seg i problemene på Brandt: En gruppe ungdommer som har enkelte negative

stempler på seg, blir også tillagt andre negative trekk. De som ikke var så nære laget negative bilder av dem.

Brottveit forteller slik om det de opplevde:

Det iøynefallende er nettopp kontrasten mellom de ulike bilder som her

presenteres. På mange måter er det to helt forskjellige ungdomsmiljøer som her avtegnes. Det ene er et miljø i faresonen med alvorlig rus, atferds og

kriminalitetsproblemer. Et miljø som var fryktet fra flere hold og skapte konflikter for lokalbefolkningen. Det prosjektarbeiderne etterhvert lyktes med å synliggjøre var bildet av et relativt vanlig og aktivt ungdomsmiljø. Riktignok slet flere med etterdønninger av kriminalitet og andre livsproblemer som økonomi, forholdet til nærmeste familie, etablering med hensyn til jobb, skole og bolig. Miljøet

prosjektarbeiderne møtte var langt fra det destruktive og uverdige ungdomsmiljøet de ble forespeilet i starten. (s. 79)

Selv om konflikten på Brandt hadde andre elementer i seg, er den sammelignbar i form med Brottveits materiale. Omgivelsene konstruerer et bilde av en gruppe ungdommer som farlige og destruktive for miljøet.

Stanley Cohen (1980) beskrev hvordan en gruppe unge i badebyen Brighton på midten av 60-tallet skapte panikk blant byens innbyggere. De kledte seg

annerledes og hadde annen oppførsel enn det innbyggerne var vant til. De unge ble truende. Mediene slo opp nyhetene, og skremmende bilder av dem vokste.

As soon as the new phenomenon was named, the devil's shape could easily be identified. In this context, the ways in which the deviance was associated with the fashion style is particularly significant. (s. 193)

I Cohens eksempel ble de unge sett på som de farlige, de som truet det

bestandige. Gjennom medias oppslag om fenomenet ble det fremmet krav om mer kontroll, og politiet fulgte opp kravet. Det vokste seg til en spiral der gruppa med unge ble stående som symbol for det man ikke ønsket i samfunnet.

Det ble dannet et bilde av dem som monstre.

De negative bildene av guttene på Brandt startet i offentlighetens lys i VG's artikkel, og vandret deretter videre i rapporter om konflikten og i folks tanker.

Noen av guttene møtte disse bildene senere på andre skoler, i andre sammenhenger.

De voksne aktørene rundt konflikten framsto som handlingsdyktige og flinke.

De tok tak i problemene når de så dem. De ordnet opp i vanskelighetene, og ofte på en effektiv og fin måte. Bildene av guttene som ensartede "verstinger" står derimot igjen.

Bildet av ungdommene blir som bilder av monstre. Larsson (1999) skriver dette om forestillingen om monstre:

Det er med monster som med troll, de tåler ikke dagens lys, men sprekker.

Forestillingen om monstre og troll trives best i halvmørket hvor noe kan skimtes, men det meste må tillegges ut fra våre allerede eksisterende forestillinger om fenomenene. (s. 4)

Når man plasserer guttene i et slikt bilde, vil man være for langt unna til å kunne se andre sider hos dem. "Å skape bilder av den andre som farlig og ond, sperrer for muligheten til å få i gang en samtale." har Nils Christie sagt i et intervju.⁴¹ Slik lederne av guttegruppa beskrev guttene, kom det fram et helt annet bilde. De var nær nok til også å kunne se gode sider hos guttene.