Kveldsravning

Jeg har valgt å se nærmere på noen av tiltakene, mens andre blir presentert i vedlegg. Tiltakene som presenteres i vedlegg er:

Temakvelder om vold på fritidsklubbene Plakater "mot vold"

"Overgangsgruppa" på den ene fritidsklubben Utendørs rockekonsert på den andre fritidsklubben

Dette er tiltak som var rettet mot ungdomsgruppa generelt eller mot bydelens beboere.

Tiltakene jeg skal se nærmere på er:

Foreldrenes kveldsraving Ungdomspatruljen

Dansegruppene på fritidsklubbene

Gutte- og jentegruppa hos feltarbeiderteamet

Foreldrenes kveldsravning er med her fordi det var et samarbeid mellom

foreldrenes arbeidsutvalg og ungdomsseksjonen, og fordi det er interessant å se tiltaket i forhold til ungdomspatruljen. Begge tiltakenes virksomhet var

patruljering i gatene på kveldstid, men innhold og oppbygning av de to var forskjellig.

De andre tiltakene rettet seg mot mindre grupper av ungdommer, og viser en arbeidsmetode i ungdomsseksjonen der ungdomsarbeiderne jobbet nært med noen ungdommer. Guttegruppa hos feltarbeiderne var rettet mot guttene som var i sentrum for konflikten. De andre gruppene rettet seg mot andre

ungdommer, men var tiltak i prosjektet mot vold og utrygghet. Alle disse tiltakene viste hva man kan oppnå ved å jobbe nært med ungdommer i en gruppe der de føler tilhørighet og føler at de blir tatt på alvor.

fulgt hjem etter klubbtid slik at de ikke skulle føle seg utrygge på veien.

Foreldrenes oppslutning i denne første perioden var ikke så stor.

I begynnelsen av februar innkalte FAU og ledelsen ved skolen til et nytt møte for foreldrene, lærerne og andre involverte. Her ble det opplyst om en ny

organisering av kveldsravningen. Det ble satt opp en liste med barnas navn som foreldrene skulle følge, og dato for ravningen. Alle foreldrene skulle være med.

Ved fritidsklubben ble det opprettet en base der en deltidsansatt fra klubben var kontaktperson, og ble lønnet gjennom ungdomsseksjonens prosjektmidler.

Foreldrene kom innom for å rapportere og varme seg. Bydelspolitiet var også innom av og til for å gi informasjon om noe skjedde i strøket.

Det var foreldre som ikke møtte opp til ravning, og man kan tenke seg flere grunner til det. Det var midtvinters og kaldt og mørkt på kveldene. Det var sikkert mange som heller ville være inne i varmen. Det var også lite ungdommer ute i gatene i denne perioden. Feltarbeiderne som driver oppsøkende virksomhet kunne fortelle om kvelder de hadde vært ute uten å møte en eneste ungdom.

Foreldrene følte kanskje at det ikke var noe poeng å "ravne" hvis det ikke var ungdommer ute.

Noen foreldre reagerte på å bli utkalt til ravning uten først å bli innkalt til et møte der formen ble diskutert. I tillegg oppstod det misforståelser der noen foreldre ikke forstod at de var utkalt til ravning.

Noen episoder fra ravningen kan tyde på at "ravnene" noen ganger skapte en posisjon som "sivile kontrollører" som det kunne være problematisk å akseptere fra flere hold. Det kunne sikkert oppleves som en rollekonflikt å være en mor eller far som skulle kontrollere at alle barna i området oppførte seg ordentlig.

Ved en anledning ble noen ungdommer i parken tilsnakket fordi de kysset hverandre. Andre ganger kom kveldsravnene gående i en tett gruppe med mange voksne sammen og fortalte ungdommene at de ikke kunne henge på hjørnet. En slik tilnærming til ungdom skaper heller avstand enn nærhet.

Ved en anledning opplevde jeg "ravnene" på besøk på den fritidsklubben jeg jobbet. Et par av dem luktet ganske kraftig alkohol. Jeg ønsker å presisere at dette var en enkelt hendelse, og jeg kan ikke si om det skjedde mer enn en gang.

Likevel er episoden alvorlig, og den sier noe om holdningene disse foreldrene viste til det å være en trygg voksenperson i gatebildet.

Det skal også nevnes at det var positive effekter av kveldsravningen. Det kan hende at barn og ungdom følte seg trygge mens foreldrene var ute og gikk i gatene. Kanskje var "ravnene" med på å forhindre voldsepisoder. Kanskje

foreldrene ble mer bevisste på voldsproblematikken, og på å ta tak i og gjøre noe med konflikter. Slike effekter er imidlertid vanskelig å måle.

Den effekten som kanskje var mest positiv, var at mange foreldre ble kjent gjennom ravningen. Det er et godt utgangspunkt for å kunne jobbe videre sammen.

Som en oppsummering vil jeg si at kveldsravningen hadde noen dårlige effekter, men også noen gode. Det virket ikke som om tiltaket var så godt gjennomtenkt. Intensjonene var sikkert gode, men det så ikke ut til at alle foreldrene hadde klarhet i hvilke retningslinjer de burde følge, og falt defor for fristelsen å tillegge rollen mer autoritet enn nødvendig.

Wenche Blomberg (1994) har skrevet en artikkel om "natteravnprosjektet" i Oslo sentrum. Grunntanken med natteravnprosjektet beskriver Blomberg på denne måten:

Meningen var at byens voksne borgere ved sitt blotte nærvær skulle virke som et beroligende element i sentrumsgatene i helgene, der ungdom og rus var et dominerende trekk. (s. 131)

Blomberg beskriver videre hvordan ravningen utviklet seg fra oppstart i mai 1990 fram til våren 1993. Fra å være edru voksenpersoner i gatebildet, lignet natteravnene etterhvert mer et spaningskorps med stor kontrolliver. Hun sier grunntanken for natteravningen er god, men setter spørsmålstegn ved midlene som blir tatt i bruk:

Bak nattevandrerideologien kan man skimte tanker som er gjenkjennelige fra Nils Christies klassiker "Hvor tett et samfunn?", om samfunn og kriminalitet. Han introduserer begrepsparene primær/sekundær kontroll og tette/løse samfunn.

primærkontroll definerer han som "alle former for belønninger og straffer som springer ut av og er bygget inn i det vanlige samvær", og sekundærkontroll som

"tiltak som iverksettes utenom det vanlige samvær, og da som oftest av en eller annen spesialist med adferdskontroll som yrke". Han mener at "i kvalitet er det mangt som taler i retning av at den primære kontroll er overlegen", fordi den kommer "fra slike man ofte er knyttet til med sterke bånd, (...) fra personer hvor selve grunnlaget for forbindelsen ikke ligger i avviket eller lovbruddet". Men samfunnsutviklingen har gjort folk mindre synlige for hverandre og mindre avhengige av hverandre, og i slike "løse samfunn" vil den primære kontrollen miste betydning.

Kanskje kan man se på nattevandringsinitiativet som et forsøk på å etablere en slags "primærkontroll" i et løst samfunn, noe som altså skulle være en

selvmotsigelse. Så gjør man det med sekundærkontrollens midler. (s. 141-142)

Dette vanskelige skillet ble også et problem for "kveldsravnene". De ble foreldre, naboer og kontrollører på samme tid, kontrollører som passet på at barna oppførte seg pent på fritiden.

På den annen side kan man kanskje se at "kveldsravnerne" hadde et større element av primærkontrollen i seg enn "natteravnerne" i Oslo sentrum. Brandt er et lite sted der mange kjenner hverandre. Sammenliknet med "natteravnerne"

i Oslo sentrum der flere er ukjente for hverandre, får tiltaket med

"kveldsravnerne" et mindre preg av sekundærkontroll.