Sammenfatning

Arbeidstvistlovgivningen gir ikke i seg selv et rettslig grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Systembetraktninger i relasjon til arbeidstvistloven § 8 tredje ledd trekker i retning av at tariffavtalens normative bestemmelser ikke har slike ettervirkninger. Systembetraktninger i relasjon til arbeidstvistloven § 34 første ledd trekker imidlertid i retning av at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og i forlengelse av dette, at de vil gjelde videre som arbeidsavtalerettslige bestemmelser etter tariffavtalens opphør.

18 3 Rettspraksis

3.1 Overordnet

Ettersom arbeidstvistlovgivningen ikke i seg selv gir et rettslig grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, er spørsmålet hva som kan utledes av den foreliggende rettspraksis på området.

Det er to spørsmål som må undersøkes nærmere i det følgende. Det ene er om det foreligger rettslige holdepunkter for at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og dermed at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter tariffavtalens opphør. Det andre er om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser på ulovfestet grunnlag har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Rettspraksis som tar stilling til spørsmål som berører om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, omfatter avgjørelser både fra Høyesterett og Arbeidsretten.

Høyesterettspraksis er avgjørende for problemstillingen og vil behandles i kapittel 3.2. I kapittel 3.3. behandles praksis fra Arbeidsretten.

3.2 Høyesterettspraksis

3.2.1 Rt-1996-1218 (Meieridommen)

Meieridommen er den første avgjørelsen fra Høyesterett som gjelder spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

I 1964 hadde en fagforening og en arbeidsgiverorganisasjon i meieribransjen inngått en avtale som regulerte arbeidstakernes stilling ved rasjonalisering. Partene var enige om at rasjonaliseringsavtalen var en tariffavtale (s. 1224). Formålet med rasjonaliseringsavtalen var å sikre arbeidstakerne økonomisk og stillingsmessig ved fremtidige rasjonaliseringer (s. 1220).

Med virkning fra 1. april 1991 sa arbeidsgiverorganisasjonen opp rasjonaliseringsavtalen, uten at den ble erstattet av en ny tariffavtale om arbeidstakernes stilling ved rasjonalisering. Da partene befant seg i en rasjonaliseringssituasjon året etter fremholdt arbeidstakerne at de hadde krav på det stillingsvern og den lønnsgaranti som fremgikk av rasjonaliseringsavtalen, fordi denne var blitt en del av arbeidstakernes individuelle ansettelsesavtaler og dermed ikke kunne sies opp ensidig av arbeidsgiver. Arbeidsgiverorganisasjonen på sin side anførte at rasjonaliseringsavtalen ikke inneholdt bestemmelser om individuelle rettigheter, men retningslinjer av kollektiv karakter som falt bort da tariffavtalen opphørte å gjelde.

19

Spørsmålet for Høyesterett var begrenset til å gjelde hvorvidt rasjonaliseringsavtalens bestemmelser om stillingsvern og lønn var av normativ karakter eller ikke. Dersom Høyesterett fant at bestemmelsene var av normativ karakter var partene enige om at bestemmelsene skulle ha ettervirkning for medlemmer av arbeidstakerorganisasjonen som var ansatt før rasjonaliseringsavtalen opphørte:

«Den ankende part har for Høyesterett godtatt at rasjonaliseringsavtalen kan ha ettervirkning i forhold til medlemmer av [fagforeningen] tilsatt før 1 april 1991, så framt avtalen inneholdt bestemmelser av såkalt normativ karakter.» (s. 1223)

Ved den nærmere vurderingen bygget Høyesterett på en konkret fortolkning av rasjonaliseringsavtalen (s. 1223). Høyesterett la særlig vekt på hensynet til å unngå omgåelse av rasjonaliseringsavtalen:

«Det avtalte stillingsvern og tilsikring av lønn ville bli sterkt uthulet om [arbeidsgiverorganisasjonen] ensidig hadde adgang til å bringe avtalen til opphør med øyeblikkelig virkning for medlemmene i forbindelse med gjennomføring av en rasjonalisering. Et slikt resultat kan ikke være i samsvar med partenes intensjoner ved inngåelsen av rasjonaliseringsavtalen.» (s. 1224)

Etter en konkret fortolkning av rasjonaliseringsavtalens bestemmelser, tilblivelseshistorie, formål og medlemmenes behov for vern fant en enstemmig Høyesterett at rasjonaliseringsavtalens bestemmelser om stillingsvern og lønnsgaranti var av normativ karakter, og således etablerte individuelle rettigheter i det enkelte arbeidsavtaleforholdet (s.

1224). I den forbindelse bemerket Høyesterett i et obiter dictum:

«Disse rettighetene er av en slik art at de går inn som en del av den enkeltes individuelle arbeidsavtale. Slike individuelle rettigheter faller ikke uten videre bort om rasjonaliseringsavtalen opphører å gjelde.» (s. 1224)

En enstemmig Høyesterett stadfestet deretter lagmannsrettens dom (s. 1225), som fastsatte at

«[personene] har i sine individuelle ansettelsesforhold krav på rettigheter etter avtale om meierifolkenes stilling ved rasjonalisering av 30. desember 1964 … også etter avtalens opphør som tariffavtale 31. mars 1991.» (s. 1221)

Avgjørelsen kan tas til inntekt for at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret fortolkning, kan ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, når en tariffavtale sies opp, og ikke erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter.

20

Derimot synes avgjørelsen ikke å kunne tjene som prejudikat for at tariffavtalens normative bestemmelser sett under ett har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Ettervirkningsresultatet synes å bero på en konkret tolkning av rasjonaliseringsavtalen og partenes felles rettslig utgangspunkt om at eventuelle normative bestemmelser skulle ha ettervirkning. Ettervirkningsresultatet må også sees i sammenheng med at arbeidsgiverorganisasjonen sa opp rasjonaliseringsavtalen rett før en rasjonalisering skulle finne sted, og at Høyesterett av den grunn la særlig vekt på hensynet til å unngå omgåelse av tariffavtalen. I likhet med ettervirkningsresultatet må også Høyesteretts obiter dictum, om individuelle rettigheters varighet i tid, tolkes i lys av den sammenhengen det inngår i. I forlengelsen av dette kan uttalelsen vanskelig anses å avklare om tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.⁷⁵

3.2.2 Rt-1996-1696 (Trondheim kommune)

Senere samme år kom problemstillingen opp for Høyesterett på nytt i Trondheim kommune-dommen. Spørsmålet for Høyesterett var om Trondheim kommune pliktet å sørge for at lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte i AS Trondheim Trafikkselskap (Trondheim Trafikkselskap) var likeverdige med de lønns- og arbeidsvilkår som ellers gjaldt i kommunen, samt melde selskapet ut av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Tvisten oppstod i forbindelse med en omorganisering i Trondheim kommune. I anledning utskillelsen av den kommunale etaten Trondheim Trafikkselskap som et eget aksjeselskap i 1985, ble det inngått en lønnsgarantiavtale mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Trondheim kommune, hvor arbeidstakerne i Trondheim Trafikkselskap ble sikret likeverdige lønns- og arbeidsvilkår i fremtiden, samt fortsatt tilslutning til Kommunenes Sentralforbund. I 1991 ble lønnsgarantiavtalen erstattet med en ny avtale mellom partene, som til forskjell fra den tidligere var gjort oppsigelig. Allerede året etter sa Trondheim kommune opp avtalen. I 1993 vedtok generalforsamlingen i Trondheim Trafikkselskap å melde selskapet ut av Kommunenes Sentralforbund og skifte arbeidsgiverorganisasjon til NHO. Det påfølgende tariffskiftet innebar en for arbeidstakerne mindre gunstig regulering av enkelte lønns- og arbeidsavtalevilkår.

Den sentrale problemstillingen i saken knyttet seg til forståelsen av oppsigelsesklausulen i avtalen mellom Trondheim kommune og Norsk kommuneforbund av 1991. Arbeidstakerne anførte prinsipalt at de fremdeles hadde rett på de rett på de lønns- og arbeidsvilkår avtalen gav opphav til, fordi oppsigelsen var ugyldig (s. 1705). Etter en konkret fortolkning av

75 Motsatt: Skjønberg (2019) s. 31-32

21

oppsigelsesklausulen konkluderte imidlertid en enstemmig Høyesterett med at oppsigelsen var gyldig (s. 1705-1708).

Subsidiært anførte arbeidstakerne at de uansett hadde fått individuelle rettigheter til lønns- og arbeidsavtalevilkårene den nå opphørte avtalen gav opphav til, på lik linje med arbeidstakerne i Meieridommen (s. 1701 og 1709). Det var flere likheter mellom saksforholdet i Trondheim kommune og saksforholdet i Meieridommen. For det første var formålet med begge avtalene å sikre arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår ved fremtidige rasjonaliseringer og omorganiseringer. For det andre var begge avtalene sagt opp, uten å erstattes av nye avtaler som regulerte dette. Arbeidstakernes behov for individuelt vern var dermed det samme i de to sakene.⁷⁶

Høyesterett besvarte imidlertid også den subsidiære anførselen benektende, og uttalte i den forbindelse:

«Jeg vil avslutningsvis knytte et par bemerkninger til Høyesteretts dom 17 oktober 1996, HR-1996-71-B B (Rogalandsmeieriet) som de ankende parter i flere sammenhenger har vist til. I denne saken – som i flere henseende var nokså spesiell – ble det etter en konkret tolkning lagt til grunn at bestemmelser i en tariffavtale om stillingsvern og tilsikring av lønn og andre økonomiske vilkår var en del av de individuelle arbeidsavtaler etter at tariffavtalen var brakt til opphør gjennom oppsigelse. I vår sak er jeg kommet til at avtalen mellom NKF og Trondheim kommune av 18 februar 1985 er erstattet med avtalen 9 desember 1991, noe som også må være bindende for foreningens medlemmer. Jeg kan da ikke se at synspunktene i nevnte dom får betydning her.» (s. 1709)

Etter en konkret fortolkning fant Høyesterett følgelig at Meieridommen ikke var relevant ved pådømmelsen av Trondheim kommune, fordi det ikke var tilstrekkelig parallellitet i saksforholdene. Det ble således ikke ansett å foreligge noen motstrid mellom de to sakene.⁷⁷ Det forhold at Høyesterett finner det nødvendig å bortfortolke Meieridommens relevans ved pådømmelsen av Trondheim kommune, kan tyde på at Høyesterett anser de ettervirkningssynspunktene som kommer til uttrykk der for å være av generell gyldighet. En slik slutning svekkes imidlertid av at førstvoterende uttrykkelig presiserer at det er flere individuelle trekk ved Meieridommen, og at ettervirkningsresultatet skriver seg fra en konkret fortolkning av rasjonaliseringsavtalen. I dette ligger det at Meieridommen ikke kan tas til

76 Fougner (2019) s. 598-599

77 Fougner (2019) s. 599

22

inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Til forskjell fra Meieridommen var avtalen arbeidstakerne hevdet å utlede individuelle rettigheter fra ikke en tariffavtale. På bakgrunn av dette kan det hevdes at Trondheim kommune-dommen ikke kan anses å begrense rekkevidden av de ettervirkningssynspunktene som kommer til uttrykk i Meieridommen, fordi det uansett ikke kan bli tale om ettervirkninger av en alminnelig avtale.⁷⁸

Mens saken stod for domstolene hadde partene lagt til grunn at avtalen ikke var en tariffavtale.

Høyesterett stilte seg tvilende til dette, men valgte å opprettholde partenes klassifisering:

«Den foreliggende sak er i alle fall et grensetilfelle, og sterke praktiske hensyn tilsier at [saken] – i samsvar med begge parters påstand – får sin avgjørelse ved de ordinære domstoler, hvor den nå har vært prosedert gjennom tre instanser.» (s. 1705)

Det forhold at retten valgte ikke å definere avtalen som en tariffavtale, må ses i sammenheng med at saken ellers måtte avvises og henvises til ny behandling i Arbeidsretten, som har domsmyndighet i saker som gjelder tolkning av tariffavtaler, jf. arbeidstvistloven § 33 andre ledd.⁷⁹ Både Høyesterett og partene synes å ha hatt en pragmatisk holdning til klassifiseringen av noe som klar fremstod som en tariffavtale, jf. definisjonen av tariffavtale i arbeidstvistloven

§ 1 bokstav e.⁸⁰

Samlet sett bekrefter Høyesterett i Trondheim kommune at Meieridommen ikke kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt, men at dette beror på en konkret fortolkning i det enkelte tilfellet. Basert på at Høyesterett i Trondheim kommune kom til motsatt resultat av Meieridommen, til tross for at det i flere henseender er parallellitet i saksforholdene,⁸¹ understreker avgjørelsen at individuell ettervirkning kun er aktuelt i helt særskilte tilfeller.

3.2.3 HR-2016-1446-A (Nattillegg)

Dommen i Nattillegg gjelder hvorvidt nattilleggene til en gruppe arbeidstakere i offshoresektoren skulle inngå i pensjonsgrunnlaget for tariffestede, kollektive

78 Johansen (2015) s. 1039 og Skjønberg (2019) s. 33

79 Fougner (2019) s. 598 og Lorentzen (2016) 173

80 Arbeidstvistloven § 1 bokstav e: «tariffavtale: en avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold.»

81 Fougner (2019) s. 598-599

23

pensjonsordninger. Saken gjelder følgelig noe annet enn om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Avgjørelsen belyser imidlertid om det forhold at tariffavtalens normative bestemmelser skal gis anvendelse i det individuelle arbeidsavtaleforholdet også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og dermed vil gjelde videre som individuelle arbeidsavtalevilkår etter tariffavtalen selv har opphørt.

Ved vurderingen av om nattillegget skulle inngå i pensjonsgrunnlaget var det nødvendig for Høyesterett å tolke partenes tariffavtale. I den forbindelse uttalte førstvoterende:

«Bestemmelser i tariffavtale anses som en integrert del av den enkelte arbeidstakers ansettelsesbetingelser, og de er rettslig forpliktende for begge parter i arbeidsavtalen.

Dette følger av prinsippet om tariffavtalens ufravikelighet, som er fastsatt i arbeidstvistloven, jf. Aagaard med flere, Arbeidstvistloven, kommentarer og praksis side 51 følgende. Det som er fastsatt om pensjon i flyteriggavtalenes bilag 4 legger med andre ord den rettslige rammen for arbeidstakernes pensjonsordning, og bilaget danner avtalegrunnlaget for arbeidstakernes rettigheter og arbeidsgivernes forpliktelser.» (avsn.

62)

Isolert kan de to første setningene forstås som at tariffavtalens normative bestemmelser skal utgjøre individuelle arbeidsavtalevilkår («anses som en integrert del»).⁸² Det forhold at tariffavtalens bestemmelser skal «legge … den rettslige rammen» og «danne avtalegrunnlaget for» partenes rettigheter og forpliktelser synes imidlertid å gi anvisning på det motsatte.⁸³ Lest i sammenheng synes avsnittet å avkrefte at tariffavtalens normative virkning for individuelle arbeidsavtaleforhold gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Ettersom Høyesterett direkte uttaler seg om en situasjon hvor tariffavtalen fremdeles var bindende mellom partene, kan man imidlertid ikke legge for mye i Høyesteretts formuleringer her.

3.2.4 Oslo tingretts dom av 19. juni 2019

Avslutningsvis under behandlingen av rettspraksis fra de alminnelige domstolene må det nevnes at spørsmålet om individuell ettervirkning er behandlet i en dom fra Oslo tingrett av 19.

juni 2019. Saken er anket til Borgarting lagmannsrett. Saksforholdet har sammenheng med

82 Skjønberg (2019) s. 27, fotnote 49

83 Thorkildsen (2019) pkt. 3.4.4

24

Arbeidsrettens avgjørelse i AR-2019-5, som jeg vil komme tilbake til under behandlingen av Arbeidsrettens praksis.

Tvisten oppstod som følge av at Grefsenhjemmet sykehjem skiftet arbeidsgiverforening fra Virke til NHO, med den konsekvens at Pleie- og overenskomsten ble gjort gjeldende til fortrengsel for Virke-overenskomsten. Det påfølgende tariffskiftet innebar at arbeidstakerne ikke lengre hadde rett på et stabiliseringstillegg som de tidligere hadde hatt i kraft av Virke-overenskomsten.

For tingretten anførte saksøkerne blant annet at de fremdeles hadde krav på stabiliseringstillegget som Virke-overenskomsten gav opphav til som et resultat av ettervirkning (s. 10). I den forbindelse uttalte retten at:

«Det er det som betegnes som individuell ettervirkning som her eventuelt er aktuelt.

Partene er imidlertid uenige i om gjelder [sic] en slik ulovfestet regel om ettervirkning av tariffavtalens normative bestemmelser. Spørsmålet er slik retten ser det ikke avklart i praksis, og det er omstridt i teorien om en slik regel gjelder i alminnelighet. I nyere juridisk teori synes dette i stor grad å bero på ulike tolkninger av særlig Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1996-1218 (Rogalandsmeieriet) og Rt-1996-1696 (Trondheim Trafikkselskap), samt Arbeidsrettens dom ARD-1926-110 (Akers Mek).» (s. 10) Etter å ha gjennomgått rettskildebildet konkluderte retten som følger:

«Retten mener at ut fra dette at det ikke kan påvises en alminnelig regel om individuell ettervirkning, i alle fall ikke når det som her er inngått en ny tariffavtale.» (s. 13)

Slik retten så det var spørsmålet om saksøkerne fortsatt hadde krav på stabiliseringstillegget dermed et spørsmål om:

«… hva som nærmere kan utledes av en konkret tolkning av det avtaleverk som regulerer forholdet mellom Grefsenhjemmet og saksøkerne.» (s. 13)

Tingrettens avgjørelse har ingen stor rettskildemessig verdi, men er en god illustrasjon på at det er omstridt og uavklart om tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Avgjørelsen viser også at dette kan avhenge av om tariffavtalen sies opp uten å erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, eller om tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

25 3.3 Arbeidsrettens praksis

3.3.1 ARD-1923-24

Den første avgjørelsen fra Arbeidsretten som berører spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er ARD-1923-24.

Avgjørelsen omfatter to saker mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Gummi- og Kabelarbeiderforening mot Norsk Arbeidsgiverforening og A/S Skandinavisk Kabel- og Gummifabriker. En av de to sakene gjaldt ferieretten for 1922 etter arbeidsgivers tariffavtale med Norsk Arbeidsmandsforbund av 16. juli 1919. Der er denne saken som er av interesse for oppgaven.

I 1919 inngikk fagforeningen og arbeidsgiveren en tariffavtale som gav arbeidstakerne rett til to uker betalt ferie innen 15. september hvert år. Den 30. juni 1922 utløpt tariffavtalen, uten at partene var blitt enige om en ny tariffavtale. Etter å ha iverksatt arbeidskamp den 21. august ble partene satt under tvungen voldgift av regjeringen 1. september, hvorpå voldgiftsretten 23.

september fastsatte lengden av ferien til åtte dager. I medhold av voldgiftsdommen nektet arbeidsgiver å gi arbeidstakerne mer enn åtte dager ferie i 1922.

Fagforeningen gikk til sak, og anførte, på ulike grunnlag, at arbeidstakerne hadde krav på to uker ferie innen 15. september samme år, fordi tariffavtalen av 1919 fortsatte å gjelde helt frem til den ble avløst av voldgiftsdommen 23. september. Arbeidsrettens flertall (3-2) konkluderte imidlertid med at det hadde vært en tariffløs periode ved bedriften fra 30. juni til 23. september 1922, og frifant arbeidsgiver.

Det interessante for oppgavens drøftelse er Arbeidsrettens avsluttende bemerkning, som lyder som følger:

«Om arbeiderne efter sine under meglingen og voldgiftssaken gjeldende arbeidskontrakter hadde krav på 2 ukers ferie senest innen 15. septemder [sic], er et spørsmål som ligger utenfor Arbeidsrettens domsområde. Hvad Arbeidsretten har å avgjøre er alene om der i tiden mellem 30. juni og 23. september har vært nogen tariffavtale som hjemlet arbeiderne rett til to ukers ferie senest innen 15. september.» (s.

27-28)

Ved dette synes Arbeidsretten å bygge på at tariffavtalens bestemmelser om ferie kan ha hatt virkning for de individuelle arbeidsforhold etter tariffavtalen har opphørt og frem til

26

voldgiftsdommen 23. september.⁸⁴ Ettersom dette spørsmålet beror på en fastleggelse av innholdet i de individuelle arbeidsavtalene, falt det imidlertid utenfor Arbeidsrettens kompetanse å ta stilling til dette. Avgjørelsen avklarer dermed ikke nærmere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

3.3.2 ARD-1926-110 (Akers Mek.)

Den andre avgjørelsen fra Arbeidsretten som tar stilling til et spørsmål som berører om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er Akers Mek.

Tvisten i Akers Mek. oppstod i forlengelse av at partenes tariffavtale ble erstattet av en ny tariffavtale. Den nye tariffavtalen bestemte at arbeidstakernes lønnsnivå skulle senkes først med et bestemt beløp, og deretter med en viss prosent. Den tidligere tariffavtalen fastsatte at enkelte arbeidstakerkategorier hadde rett på et prosentvis fastsatt tillegg til timelønnen. Ved gjennomføring av lønnsreduksjonen etter den nye tariffavtalen sløyfet arbeidsgiveren prosenttillegget som fulgte av den tidligere tariffavtalen. Fagforeningen gikk til sak med påstand om at arbeidsgiver hadde handlet i strid med den nye tariffavtalens lønnsreduksjonsbestemmelse ved ikke å innta prosenttillegget i beregningsgrunnlaget for lønnsreduksjonen.

Spørsmålet for Arbeidsretten var om prosenttilleggene, som fulgte av den tidligere tariffavtalen, skulle inntas i beregningen for lønnsreduksjonen, som igjen skulle foretas i medhold av den nye tariffavtalen. Arbeidsrettens flertall (3-2) konkluderte med at prosenttillegget skulle vært inntatt i beregningsgrunnlaget, og at arbeidsgiver hadde opptrådt tariffstridig.

Ved den nærmere vurderingen bygget Arbeidsretten på en tolkning av den nye tariffavtalen:

«Hvad striden står om i denne sak, er hvorvidt de i kraft av Akers gamle tariffavtale utbetalte procenttillegg skal regnes med som en del av de individuelle lønninger som skal danne grunnlaget for lønnsnedslagene. Dette er en tvist om hvordan den nye tariffavtales reduksjonsbestemmelse er å forstå. Og den tvist er det som Arbeidsretten har å løse.» (s.

113) (min kursivering)

Arbeidsretten foretok deretter en konkret tolkning av lønnsreduksjonsbestemmelsen i den nye tariffavtalen:

84 Evju (2019a) s. 49 og Skjønberg (2019) s. 30, fotnote 68 viser til at avgjørelsen bygger på en regel om ettervirkning av tariffavtaler. Forfatterne behandler ikke avgjørelsen nærmere.

27

«Den nye tariffavtale fastslår … intet bestemt, for alle bedrifter felles lønnsnivå. Hvad den sier er at det ved enhver bedrift faktisk eksisterende lønnsnivå skal senkes med en viss procentsats. Ved lønnsnedslaget skal man ta hensyn til hver enkelt arbeiders tidligere individuelle lønn. Overfor de arbeidere som efter konflikten blir tatt inn igjen i sine gamle plasser, skal bedriftene ha en tariffhjemlet rett til å sette ned deres gamle individuelle

«Den nye tariffavtale fastslår … intet bestemt, for alle bedrifter felles lønnsnivå. Hvad den sier er at det ved enhver bedrift faktisk eksisterende lønnsnivå skal senkes med en viss procentsats. Ved lønnsnedslaget skal man ta hensyn til hver enkelt arbeiders tidligere individuelle lønn. Overfor de arbeidere som efter konflikten blir tatt inn igjen i sine gamle plasser, skal bedriftene ha en tariffhjemlet rett til å sette ned deres gamle individuelle

In document Ettervirkning av tariffavtaler. Kan tariffavtalers normative bestemmelser få virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter at tariffavtalen har opphørt? (sider 20-0)