Oslo tingretts dom av 19. juni 2019

Avslutningsvis under behandlingen av rettspraksis fra de alminnelige domstolene må det nevnes at spørsmålet om individuell ettervirkning er behandlet i en dom fra Oslo tingrett av 19.

juni 2019. Saken er anket til Borgarting lagmannsrett. Saksforholdet har sammenheng med

82 Skjønberg (2019) s. 27, fotnote 49

83 Thorkildsen (2019) pkt. 3.4.4

24

Arbeidsrettens avgjørelse i AR-2019-5, som jeg vil komme tilbake til under behandlingen av Arbeidsrettens praksis.

Tvisten oppstod som følge av at Grefsenhjemmet sykehjem skiftet arbeidsgiverforening fra Virke til NHO, med den konsekvens at Pleie- og overenskomsten ble gjort gjeldende til fortrengsel for Virke-overenskomsten. Det påfølgende tariffskiftet innebar at arbeidstakerne ikke lengre hadde rett på et stabiliseringstillegg som de tidligere hadde hatt i kraft av Virke-overenskomsten.

For tingretten anførte saksøkerne blant annet at de fremdeles hadde krav på stabiliseringstillegget som Virke-overenskomsten gav opphav til som et resultat av ettervirkning (s. 10). I den forbindelse uttalte retten at:

«Det er det som betegnes som individuell ettervirkning som her eventuelt er aktuelt.

Partene er imidlertid uenige i om gjelder [sic] en slik ulovfestet regel om ettervirkning av tariffavtalens normative bestemmelser. Spørsmålet er slik retten ser det ikke avklart i praksis, og det er omstridt i teorien om en slik regel gjelder i alminnelighet. I nyere juridisk teori synes dette i stor grad å bero på ulike tolkninger av særlig Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1996-1218 (Rogalandsmeieriet) og Rt-1996-1696 (Trondheim Trafikkselskap), samt Arbeidsrettens dom ARD-1926-110 (Akers Mek).» (s. 10) Etter å ha gjennomgått rettskildebildet konkluderte retten som følger:

«Retten mener at ut fra dette at det ikke kan påvises en alminnelig regel om individuell ettervirkning, i alle fall ikke når det som her er inngått en ny tariffavtale.» (s. 13)

Slik retten så det var spørsmålet om saksøkerne fortsatt hadde krav på stabiliseringstillegget dermed et spørsmål om:

«… hva som nærmere kan utledes av en konkret tolkning av det avtaleverk som regulerer forholdet mellom Grefsenhjemmet og saksøkerne.» (s. 13)

Tingrettens avgjørelse har ingen stor rettskildemessig verdi, men er en god illustrasjon på at det er omstridt og uavklart om tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Avgjørelsen viser også at dette kan avhenge av om tariffavtalen sies opp uten å erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, eller om tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

25 3.3 Arbeidsrettens praksis

3.3.1 ARD-1923-24

Den første avgjørelsen fra Arbeidsretten som berører spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er ARD-1923-24.

Avgjørelsen omfatter to saker mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Gummi- og Kabelarbeiderforening mot Norsk Arbeidsgiverforening og A/S Skandinavisk Kabel- og Gummifabriker. En av de to sakene gjaldt ferieretten for 1922 etter arbeidsgivers tariffavtale med Norsk Arbeidsmandsforbund av 16. juli 1919. Der er denne saken som er av interesse for oppgaven.

I 1919 inngikk fagforeningen og arbeidsgiveren en tariffavtale som gav arbeidstakerne rett til to uker betalt ferie innen 15. september hvert år. Den 30. juni 1922 utløpt tariffavtalen, uten at partene var blitt enige om en ny tariffavtale. Etter å ha iverksatt arbeidskamp den 21. august ble partene satt under tvungen voldgift av regjeringen 1. september, hvorpå voldgiftsretten 23.

september fastsatte lengden av ferien til åtte dager. I medhold av voldgiftsdommen nektet arbeidsgiver å gi arbeidstakerne mer enn åtte dager ferie i 1922.

Fagforeningen gikk til sak, og anførte, på ulike grunnlag, at arbeidstakerne hadde krav på to uker ferie innen 15. september samme år, fordi tariffavtalen av 1919 fortsatte å gjelde helt frem til den ble avløst av voldgiftsdommen 23. september. Arbeidsrettens flertall (3-2) konkluderte imidlertid med at det hadde vært en tariffløs periode ved bedriften fra 30. juni til 23. september 1922, og frifant arbeidsgiver.

Det interessante for oppgavens drøftelse er Arbeidsrettens avsluttende bemerkning, som lyder som følger:

«Om arbeiderne efter sine under meglingen og voldgiftssaken gjeldende arbeidskontrakter hadde krav på 2 ukers ferie senest innen 15. septemder [sic], er et spørsmål som ligger utenfor Arbeidsrettens domsområde. Hvad Arbeidsretten har å avgjøre er alene om der i tiden mellem 30. juni og 23. september har vært nogen tariffavtale som hjemlet arbeiderne rett til to ukers ferie senest innen 15. september.» (s.

27-28)

Ved dette synes Arbeidsretten å bygge på at tariffavtalens bestemmelser om ferie kan ha hatt virkning for de individuelle arbeidsforhold etter tariffavtalen har opphørt og frem til

26

voldgiftsdommen 23. september.⁸⁴ Ettersom dette spørsmålet beror på en fastleggelse av innholdet i de individuelle arbeidsavtalene, falt det imidlertid utenfor Arbeidsrettens kompetanse å ta stilling til dette. Avgjørelsen avklarer dermed ikke nærmere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

3.3.2 ARD-1926-110 (Akers Mek.)

Den andre avgjørelsen fra Arbeidsretten som tar stilling til et spørsmål som berører om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er Akers Mek.

Tvisten i Akers Mek. oppstod i forlengelse av at partenes tariffavtale ble erstattet av en ny tariffavtale. Den nye tariffavtalen bestemte at arbeidstakernes lønnsnivå skulle senkes først med et bestemt beløp, og deretter med en viss prosent. Den tidligere tariffavtalen fastsatte at enkelte arbeidstakerkategorier hadde rett på et prosentvis fastsatt tillegg til timelønnen. Ved gjennomføring av lønnsreduksjonen etter den nye tariffavtalen sløyfet arbeidsgiveren prosenttillegget som fulgte av den tidligere tariffavtalen. Fagforeningen gikk til sak med påstand om at arbeidsgiver hadde handlet i strid med den nye tariffavtalens lønnsreduksjonsbestemmelse ved ikke å innta prosenttillegget i beregningsgrunnlaget for lønnsreduksjonen.

Spørsmålet for Arbeidsretten var om prosenttilleggene, som fulgte av den tidligere tariffavtalen, skulle inntas i beregningen for lønnsreduksjonen, som igjen skulle foretas i medhold av den nye tariffavtalen. Arbeidsrettens flertall (3-2) konkluderte med at prosenttillegget skulle vært inntatt i beregningsgrunnlaget, og at arbeidsgiver hadde opptrådt tariffstridig.

Ved den nærmere vurderingen bygget Arbeidsretten på en tolkning av den nye tariffavtalen:

«Hvad striden står om i denne sak, er hvorvidt de i kraft av Akers gamle tariffavtale utbetalte procenttillegg skal regnes med som en del av de individuelle lønninger som skal danne grunnlaget for lønnsnedslagene. Dette er en tvist om hvordan den nye tariffavtales reduksjonsbestemmelse er å forstå. Og den tvist er det som Arbeidsretten har å løse.» (s.

113) (min kursivering)

Arbeidsretten foretok deretter en konkret tolkning av lønnsreduksjonsbestemmelsen i den nye tariffavtalen:

84 Evju (2019a) s. 49 og Skjønberg (2019) s. 30, fotnote 68 viser til at avgjørelsen bygger på en regel om ettervirkning av tariffavtaler. Forfatterne behandler ikke avgjørelsen nærmere.

27

«Den nye tariffavtale fastslår … intet bestemt, for alle bedrifter felles lønnsnivå. Hvad den sier er at det ved enhver bedrift faktisk eksisterende lønnsnivå skal senkes med en viss procentsats. Ved lønnsnedslaget skal man ta hensyn til hver enkelt arbeiders tidligere individuelle lønn. Overfor de arbeidere som efter konflikten blir tatt inn igjen i sine gamle plasser, skal bedriftene ha en tariffhjemlet rett til å sette ned deres gamle individuelle lønninger, først med 15 øre (resp. 9 og 8 øre) og dernæst med 10 % av den således reduserte lønn.» (s. 113)

Slik Arbeidsretten så det måtte lønnsreduksjonsbestemmelsen i den nye tariffavtalen forstås slik at man ved lønnsreduksjonen skulle ta hensyn til hver enkelt arbeidstakers tidligere individuelle lønn. I forlengelse av dette var det nødvendig for Arbeidsretten å ta stilling til om prosenttilleggene inngikk som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn. Om dette uttalte Arbeidsretten:

«Arbeidsretten er ikke enig i den av de innstevnet hevdede opfatning, at de omtvistede procenttillegg intet har å gjøre med de individuelle arbeidskontrakter. Visstnok er hjemmelen for dem i første rekke å søke i den gamle tariffavtale. Men det kan ikke være tvilsomt at enhver under den gamle tariffavtales gyldighetstid opprettet arbeidskontrakt med forbundets medlemmer er sluttet i henhold til gjeldende tariffavtale, således at tariffavtalens lønnsbestemmelser uten videre og uten uttrykkelig avtale, blir en del av arbeidskontraktene. Enhver organisert arbeider som under den gamle tariffavtales gyldighetstid tok arbeid ved Aker, vilde under henvisning til de stiltiende forutsetninger for sin arbeidskontrakt kunne inntale procenttillegget ved de ordinære domstoler som et ordinært lønnskrav.» (s. 113-114) (min kursivering)

Arbeidsretten fant følgelig at prosenttillegget utgjorde en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn. Etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalens lønnsreduksjonsbestemmelse, konkluderte Arbeidsretten følgelig med at prosenttillegget, som fulgte av den foregående tariffavtalen, skulle inntas i beregningen ved lønnsreduksjonen som igjen skulle foretas etter den nye tariffavtalen.

Dette kan tas til inntekt for at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalen, kan ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, når tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

Arbeidsrettens språkbruk ved vurderingen av om prosenttillegget måtte anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, synes imidlertid kunne belyse om det forhold at tariffavtalens normative bestemmelser skal gis anvendelse i det individuelle

28

arbeidsavtaleforholdet også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og av den grunn vil gjelde videre som individuelle arbeidsavtalevilkår etter tariffavtalen selv har opphørt.

Det forhold at prosenttillegget «uten videre og uten uttrykkelig avtale» måtte anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, må forstås i lys av tariffavtalens normative virkning for individuelle arbeidsavtaleforhold. Både læren om tariffavtalens bindende karakter og ufravikelighetsnormene innebærer at tariffavtalens normative bestemmelser, uten videre, skal gis anvendelse som en bindende og ufravikelig del av de individuelle arbeidsavtaleforholdene mellom gjensidig tariffbundne arbeidsgivere og arbeidstakere.⁸⁵ I den forbindelse fokuserer Arbeidsretten imidlertid på at tariffavtalens lønnsbestemmelser «blir en del av» arbeidsavtalen. Dette kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser også skal utgjøre individuelle arbeidsavtalevilkår, og dermed vil ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.⁸⁶

Arbeidsrettens formulering må imidlertid leses i lys av den konteksten den inngår i. Spørsmålet Arbeidsretten behandler gjelder fastleggelsen av innholdet i arbeidstakernes individuelle lønn under den tidligere tariffavtalen, det vil si i den tidligere tariffavtalens gyldighetsperiode. Det er i denne forbindelse Arbeidsretten uttaler seg om tariffavtalens normative virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet, og ikke i forbindelse med spørsmålet om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Idet saken gjaldt «en tvist om hvordan den nye tariffavtales reduksjonsbestemmelse er å forstå» (s. 113), var det hverken nødvendig eller naturlig for Arbeidsretten å ta stilling til dette. Ettersom dette er et spørsmål om fastleggelsen av innholdet i individuelle arbeidsavtaler, faller det også utenfor Arbeidsrettens kompetanse etter arbeidstvistloven § 33 andre og tredje ledd å ta stilling til dette.

Samlet sett tilsier dette at avgjørelsen ikke kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative virkning også gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Avgjørelsen er ikke enstemmig. Mindretallet fant at prosenttillegget ikke kunne anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, fordi arbeidstakerne bare hadde krav på prosenttilleggene ved arbeid innenfor spesifikke fagområder og at retten til prosenttillegget falt bort ved overgang til annet arbeid. Mindretallets votum tilfører dermed ikke noe hva gjelder spørsmålet om ettervirkning.

85 Fougner (2019) s. 522-534 og Stokke (2013) s. 139-140

86 Skjønberg (2019) s. 26-27 og 30-31, Evju (2019a) s. 49 og Evju (2019b) s. 6

29 3.3.3 AR-2019-4 og AR-2019-5

De to siste sakene fra Arbeidsretten som berører spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er AR-2019-4 og AR-2019-5.

AR-2019-4 gjelder en sak mellom Landsorganisasjonen i Norge/Fagforbundet og NHO/NHO Service og Handel. Avgjørelsen i AR-2019-5 gjelder to saker mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO/NHO Service og Handel. Avgjørelsene er avsagt samtidig, og knytter seg begge til tvist om endring av lønns- og arbeidsvilkår i forbindelse med at Pleie- og omsorgsoverenskomsten ble gjort gjeldende for Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter og Grefsenhjemmet. For Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter var tariffavtaleskiftet en konsekvens av at senteret ble virksomhetsoverdratt fra Oslo kommune til Aleris Omsorg AS.

For Grefsenhjemmets vedkommende var tariffavtaleskiftet et resultat av at Grefsenhjemmet meldte seg ut av arbeidsgiverforeningen Virke og inn i NHO.

Tvistene oppstod som følge av at Pleie- og omsorgsoverenskomsten medførte en for arbeidstakerne mindre gunstig regulering av enkelte lønnsvilkår. Arbeidstakerne anførte på ulike grunnlag at arbeidsgivers endring av disse vilkårene var rettsstridig. Arbeidsretten konkluderte imidlertid med at ingen av de anførte grunnlagene var til hinder for arbeidsgivers adgang til å endre vilkårene.

Arbeidstakernes prinsipale anførsler knyttet seg til om hovedavtalene begrenset arbeidsgivernes adgang til å endre lønns- og arbeidsvilkårene når Pleie- og omsorgsoverenskomsten ble gjort gjeldende. For oppgavens del er det tilstrekkelig å opplyse om at Arbeidsretten besvarte dette benektende.

Subsidiært anførte arbeidstakerne at endringen var i strid med en merknad i Pleie- og omsorgsoverenskomsten, som lyder som følger:

«Dersom denne overenskomst gjøres gjeldende for nye uorganiserte arbeidssteder/bedrifter, skal ingen av de ansatte av den grunn få sine lønns- og arbeidsvilkår forringet.»

Arbeidsretten fant imidlertid at merknaden bare kommer til anvendelse dersom Pleie- og omsorgsoverenskomsten blir gjort gjeldende overfor virksomheter som fra før ikke er bundet av tariffavtale (AR-2019-4 avsn. 65 og AR-2019-5 avsn. 81), og altså ikke ved tariffavtaleskifter.

30

Avslutningsvis i de to avgjørelsene bemerket Arbeidsretten imidlertid at det kan gjelde begrensninger i arbeidsgivers adgang til å endre lønns- og arbeidsvilkår også utover de anførte grunnlagene. De to likelydende avsnittene lyder som følger:

«Selv om merknaden ikke er anvendelig, kan det på annet grunnlag gjelde begrensninger i adgangen til å endre lønns- og arbeidsvilkårene. Gjennomføringen av Pleie- og omsorgsoverenskomsten gir ikke uten videre grunnlag for endringer til ugunst for arbeidstakerne. Det følger av tariffavtalens bindende virkning at det som avtalen bestemmer om lønns- og arbeidsvilkår, automatisk blir en del av de individuelle arbeidsavtalene, jf. blant annet arbeidstvistloven § 6. Lønns- og arbeidsvilkårene som fulgte av en tariffavtale som har opphørt, vil derfor ikke uten videre falle bort eller kunne endres av arbeidsgiver som følge av overgangen til en minste lønnsoverenskomst, sml. ARD-1926-110. Hvorvidt [arbeidsgiverne] på annet grunnlag er avskåret fra å gjennomføre endringer, er ikke tema i saken for Arbeidsretten.» (AR 2019-4 avsn. 66 og AR 2019-5 avsn. 84) (min kursivering)

Her gir Arbeidsretten uttrykk for at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser skal utgjøre individuelle arbeidsavtalevilkår. Med dette synes Arbeidsretten å bekrefte at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser, i sin alminnelighet, har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.⁸⁷ Denne delen av uttalelsen fremstår generell, og gjelder tilsynelatende både de tilfeller hvor en tariffavtale sies opp uten å erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, og de tilfeller hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale. En reservasjon må derfor gjøres for det tilfellet hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.Under behandlingen av arbeidstakernes prinsipale anførsler uttalte Arbeidsretten følgende:

«Dersom partene ikke blir enige om annet, må den nye tariffavtalen gjennomføres etter sitt innhold, uansett om det fører til endringer til gunst eller ugunst for medlemmene, jf.

blant annet ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6. Hvilke konsekvenser den nye tariffavtalen vil få, beror på hva tariffavtalen bestemmer.» (2019-4 avsn. 50 og AR-2019-5 avsn. 60)

Her presiserer Arbeidsretten den rettslige konsekvensen av at tariffavtalen er bindende og ufravikelig i forholdet mellom partene. Dersom en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale, vil den nye tariffavtalen være bindende og ufravikelig i forholdet mellom partene.⁸⁸ I forlengelse

87 Skjønberg (2019) s. 31 og Evju (2019b) s. 6-7

88 Evju (2019b) s. 6

31

av dette kan uttalelsene i avsnitt 66 og 84 ikke tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser sett under ett har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, dersom tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

Det er imidlertid flere forhold ved de to avgjørelsene som tilsier at de ikke nødvendigvis kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, hverken dersom en tariffavtale sies opp og ikke erstattes av en ny, eller dersom en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

For det første fremgår det av premissene at partene under hovedforhandlingene hadde «presisert at spørsmålet om i hvilken grad regulering i direkteavtalen som ikke strider mot overenskomsten fortsatt består som individuelle lønns- og arbeidsvilkår, ikke er tema i saken for Arbeidsretten» (AR-2019-4 avsn. 36 og AR-2019-5 avsn. 45). Dette var opprinnelig et spørsmål for Arbeidsretten, men ble trukket ut av saken underveis i hovedforhandlingen.⁸⁹ Arbeidsrettens uttalelser i avsnitt 66 og 84 var følgelig ikke av betydning for avgjørelsenes resultat, hvilket også fremgår av avsnittenes siste setning. De to uttalelsene fremstår «nærmest som et dictum»,⁹⁰ hvilket alene svekker deres rettskildemessige verdi.

Videre begrunner Arbeidsretten sitt standpunkt med en henvisning til avgjørelsen i Akers Mek.

Som det fremgår av kapittel 3.3.2 kan denne avgjørelsen imidlertid ikke tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Det Akers Mek. gir anvisning på, er at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalen, kan ha virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt, når en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

I tillegg kommer at spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er et spørsmål om fastleggelse av innholdet i individuelle arbeidsavtaler, hvilket faller utenfor Arbeidsrettens kompetanse etter arbeidstvistloven § 33 andre og tredje ledd.

Samlet sett synes AR-2019-4 og AR-2019-5 dermed ikke å kunne tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

89 Evju (2019b) s. 6-7

90 Evju (2019b) s. 6

32 3.4 Sammenfatning

Gjennomgangen viser at det ikke eksisterer noe klart prejudikat for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, hverken der hvor en tariffavtale sies opp og ikke erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter eller der hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

Det synes heller ikke å være tilstrekkelig holdepunkter i rettspraksis for at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og dermed at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter tariffavtalens opphør. Illustrerende i så måte er at Høyesteretts formuleringer i Nattillegg og Arbeidsrettens formuleringer i Akers Mek. og AR-2919-4 og AR-2019-5 synes å kunne gi opphav til noe motstridende slutninger hva gjelder dette.

Rettspraksis viser derimot er at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning, i visse situasjoner kan ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Når en tariffavtale sies opp, og ikke erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, beror det på en konkret fortolkning om tariffavtalen har slike virkninger, jf. Meieridommen. Sett under ett viser de to høyesterettsavgjørelsene fra 1996 at det skal svært mye til for å konkludere med at en tariffavtales normative bestemmelser har slike individuelle ettervirkninger. Når en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale vil det bero på en tolkning av den nye tariffavtalens innhold hvorvidt enkelte av den tidligere tariffavtalens normative bestemmelser har slike virkninger, jf. Akers Mek. Det avgjørende er om den nye tariffavtalen gir anvisning på at enkelte av den tidligere tariffavtalens normative bestemmelser skal ha slike individuelle ettervirkninger.

33 4 Juridisk teori

I teorien er det omdiskutert om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Diskusjonen synes langt på vei å knytte seg til hvorvidt tariffavtalens normative

I teorien er det omdiskutert om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Diskusjonen synes langt på vei å knytte seg til hvorvidt tariffavtalens normative

In document Ettervirkning av tariffavtaler. Kan tariffavtalers normative bestemmelser få virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter at tariffavtalen har opphørt? (sider 26-0)