ARD-1926-110 (Akers Mek.)

Den andre avgjørelsen fra Arbeidsretten som tar stilling til et spørsmål som berører om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er Akers Mek.

Tvisten i Akers Mek. oppstod i forlengelse av at partenes tariffavtale ble erstattet av en ny tariffavtale. Den nye tariffavtalen bestemte at arbeidstakernes lønnsnivå skulle senkes først med et bestemt beløp, og deretter med en viss prosent. Den tidligere tariffavtalen fastsatte at enkelte arbeidstakerkategorier hadde rett på et prosentvis fastsatt tillegg til timelønnen. Ved gjennomføring av lønnsreduksjonen etter den nye tariffavtalen sløyfet arbeidsgiveren prosenttillegget som fulgte av den tidligere tariffavtalen. Fagforeningen gikk til sak med påstand om at arbeidsgiver hadde handlet i strid med den nye tariffavtalens lønnsreduksjonsbestemmelse ved ikke å innta prosenttillegget i beregningsgrunnlaget for lønnsreduksjonen.

Spørsmålet for Arbeidsretten var om prosenttilleggene, som fulgte av den tidligere tariffavtalen, skulle inntas i beregningen for lønnsreduksjonen, som igjen skulle foretas i medhold av den nye tariffavtalen. Arbeidsrettens flertall (3-2) konkluderte med at prosenttillegget skulle vært inntatt i beregningsgrunnlaget, og at arbeidsgiver hadde opptrådt tariffstridig.

Ved den nærmere vurderingen bygget Arbeidsretten på en tolkning av den nye tariffavtalen:

«Hvad striden står om i denne sak, er hvorvidt de i kraft av Akers gamle tariffavtale utbetalte procenttillegg skal regnes med som en del av de individuelle lønninger som skal danne grunnlaget for lønnsnedslagene. Dette er en tvist om hvordan den nye tariffavtales reduksjonsbestemmelse er å forstå. Og den tvist er det som Arbeidsretten har å løse.» (s.

113) (min kursivering)

Arbeidsretten foretok deretter en konkret tolkning av lønnsreduksjonsbestemmelsen i den nye tariffavtalen:

84 Evju (2019a) s. 49 og Skjønberg (2019) s. 30, fotnote 68 viser til at avgjørelsen bygger på en regel om ettervirkning av tariffavtaler. Forfatterne behandler ikke avgjørelsen nærmere.

27

«Den nye tariffavtale fastslår … intet bestemt, for alle bedrifter felles lønnsnivå. Hvad den sier er at det ved enhver bedrift faktisk eksisterende lønnsnivå skal senkes med en viss procentsats. Ved lønnsnedslaget skal man ta hensyn til hver enkelt arbeiders tidligere individuelle lønn. Overfor de arbeidere som efter konflikten blir tatt inn igjen i sine gamle plasser, skal bedriftene ha en tariffhjemlet rett til å sette ned deres gamle individuelle lønninger, først med 15 øre (resp. 9 og 8 øre) og dernæst med 10 % av den således reduserte lønn.» (s. 113)

Slik Arbeidsretten så det måtte lønnsreduksjonsbestemmelsen i den nye tariffavtalen forstås slik at man ved lønnsreduksjonen skulle ta hensyn til hver enkelt arbeidstakers tidligere individuelle lønn. I forlengelse av dette var det nødvendig for Arbeidsretten å ta stilling til om prosenttilleggene inngikk som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn. Om dette uttalte Arbeidsretten:

«Arbeidsretten er ikke enig i den av de innstevnet hevdede opfatning, at de omtvistede procenttillegg intet har å gjøre med de individuelle arbeidskontrakter. Visstnok er hjemmelen for dem i første rekke å søke i den gamle tariffavtale. Men det kan ikke være tvilsomt at enhver under den gamle tariffavtales gyldighetstid opprettet arbeidskontrakt med forbundets medlemmer er sluttet i henhold til gjeldende tariffavtale, således at tariffavtalens lønnsbestemmelser uten videre og uten uttrykkelig avtale, blir en del av arbeidskontraktene. Enhver organisert arbeider som under den gamle tariffavtales gyldighetstid tok arbeid ved Aker, vilde under henvisning til de stiltiende forutsetninger for sin arbeidskontrakt kunne inntale procenttillegget ved de ordinære domstoler som et ordinært lønnskrav.» (s. 113-114) (min kursivering)

Arbeidsretten fant følgelig at prosenttillegget utgjorde en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn. Etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalens lønnsreduksjonsbestemmelse, konkluderte Arbeidsretten følgelig med at prosenttillegget, som fulgte av den foregående tariffavtalen, skulle inntas i beregningen ved lønnsreduksjonen som igjen skulle foretas etter den nye tariffavtalen.

Dette kan tas til inntekt for at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalen, kan ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, når tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

Arbeidsrettens språkbruk ved vurderingen av om prosenttillegget måtte anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, synes imidlertid kunne belyse om det forhold at tariffavtalens normative bestemmelser skal gis anvendelse i det individuelle

28

arbeidsavtaleforholdet også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og av den grunn vil gjelde videre som individuelle arbeidsavtalevilkår etter tariffavtalen selv har opphørt.

Det forhold at prosenttillegget «uten videre og uten uttrykkelig avtale» måtte anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, må forstås i lys av tariffavtalens normative virkning for individuelle arbeidsavtaleforhold. Både læren om tariffavtalens bindende karakter og ufravikelighetsnormene innebærer at tariffavtalens normative bestemmelser, uten videre, skal gis anvendelse som en bindende og ufravikelig del av de individuelle arbeidsavtaleforholdene mellom gjensidig tariffbundne arbeidsgivere og arbeidstakere.⁸⁵ I den forbindelse fokuserer Arbeidsretten imidlertid på at tariffavtalens lønnsbestemmelser «blir en del av» arbeidsavtalen. Dette kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser også skal utgjøre individuelle arbeidsavtalevilkår, og dermed vil ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.⁸⁶

Arbeidsrettens formulering må imidlertid leses i lys av den konteksten den inngår i. Spørsmålet Arbeidsretten behandler gjelder fastleggelsen av innholdet i arbeidstakernes individuelle lønn under den tidligere tariffavtalen, det vil si i den tidligere tariffavtalens gyldighetsperiode. Det er i denne forbindelse Arbeidsretten uttaler seg om tariffavtalens normative virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet, og ikke i forbindelse med spørsmålet om tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Idet saken gjaldt «en tvist om hvordan den nye tariffavtales reduksjonsbestemmelse er å forstå» (s. 113), var det hverken nødvendig eller naturlig for Arbeidsretten å ta stilling til dette. Ettersom dette er et spørsmål om fastleggelsen av innholdet i individuelle arbeidsavtaler, faller det også utenfor Arbeidsrettens kompetanse etter arbeidstvistloven § 33 andre og tredje ledd å ta stilling til dette.

Samlet sett tilsier dette at avgjørelsen ikke kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative virkning også gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

Avgjørelsen er ikke enstemmig. Mindretallet fant at prosenttillegget ikke kunne anses å inngå som en del av arbeidstakernes tidligere individuelle lønn, fordi arbeidstakerne bare hadde krav på prosenttilleggene ved arbeid innenfor spesifikke fagområder og at retten til prosenttillegget falt bort ved overgang til annet arbeid. Mindretallets votum tilfører dermed ikke noe hva gjelder spørsmålet om ettervirkning.

85 Fougner (2019) s. 522-534 og Stokke (2013) s. 139-140

86 Skjønberg (2019) s. 26-27 og 30-31, Evju (2019a) s. 49 og Evju (2019b) s. 6

29 3.3.3 AR-2019-4 og AR-2019-5

De to siste sakene fra Arbeidsretten som berører spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er AR-2019-4 og AR-2019-5.

AR-2019-4 gjelder en sak mellom Landsorganisasjonen i Norge/Fagforbundet og NHO/NHO Service og Handel. Avgjørelsen i AR-2019-5 gjelder to saker mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO/NHO Service og Handel. Avgjørelsene er avsagt samtidig, og knytter seg begge til tvist om endring av lønns- og arbeidsvilkår i forbindelse med at Pleie- og omsorgsoverenskomsten ble gjort gjeldende for Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter og Grefsenhjemmet. For Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter var tariffavtaleskiftet en konsekvens av at senteret ble virksomhetsoverdratt fra Oslo kommune til Aleris Omsorg AS.

For Grefsenhjemmets vedkommende var tariffavtaleskiftet et resultat av at Grefsenhjemmet meldte seg ut av arbeidsgiverforeningen Virke og inn i NHO.

Tvistene oppstod som følge av at Pleie- og omsorgsoverenskomsten medførte en for arbeidstakerne mindre gunstig regulering av enkelte lønnsvilkår. Arbeidstakerne anførte på ulike grunnlag at arbeidsgivers endring av disse vilkårene var rettsstridig. Arbeidsretten konkluderte imidlertid med at ingen av de anførte grunnlagene var til hinder for arbeidsgivers adgang til å endre vilkårene.

Arbeidstakernes prinsipale anførsler knyttet seg til om hovedavtalene begrenset arbeidsgivernes adgang til å endre lønns- og arbeidsvilkårene når Pleie- og omsorgsoverenskomsten ble gjort gjeldende. For oppgavens del er det tilstrekkelig å opplyse om at Arbeidsretten besvarte dette benektende.

Subsidiært anførte arbeidstakerne at endringen var i strid med en merknad i Pleie- og omsorgsoverenskomsten, som lyder som følger:

«Dersom denne overenskomst gjøres gjeldende for nye uorganiserte arbeidssteder/bedrifter, skal ingen av de ansatte av den grunn få sine lønns- og arbeidsvilkår forringet.»

Arbeidsretten fant imidlertid at merknaden bare kommer til anvendelse dersom Pleie- og omsorgsoverenskomsten blir gjort gjeldende overfor virksomheter som fra før ikke er bundet av tariffavtale (AR-2019-4 avsn. 65 og AR-2019-5 avsn. 81), og altså ikke ved tariffavtaleskifter.

30

Avslutningsvis i de to avgjørelsene bemerket Arbeidsretten imidlertid at det kan gjelde begrensninger i arbeidsgivers adgang til å endre lønns- og arbeidsvilkår også utover de anførte grunnlagene. De to likelydende avsnittene lyder som følger:

«Selv om merknaden ikke er anvendelig, kan det på annet grunnlag gjelde begrensninger i adgangen til å endre lønns- og arbeidsvilkårene. Gjennomføringen av Pleie- og omsorgsoverenskomsten gir ikke uten videre grunnlag for endringer til ugunst for arbeidstakerne. Det følger av tariffavtalens bindende virkning at det som avtalen bestemmer om lønns- og arbeidsvilkår, automatisk blir en del av de individuelle arbeidsavtalene, jf. blant annet arbeidstvistloven § 6. Lønns- og arbeidsvilkårene som fulgte av en tariffavtale som har opphørt, vil derfor ikke uten videre falle bort eller kunne endres av arbeidsgiver som følge av overgangen til en minste lønnsoverenskomst, sml. ARD-1926-110. Hvorvidt [arbeidsgiverne] på annet grunnlag er avskåret fra å gjennomføre endringer, er ikke tema i saken for Arbeidsretten.» (AR 2019-4 avsn. 66 og AR 2019-5 avsn. 84) (min kursivering)

Her gir Arbeidsretten uttrykk for at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser skal utgjøre individuelle arbeidsavtalevilkår. Med dette synes Arbeidsretten å bekrefte at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser, i sin alminnelighet, har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.⁸⁷ Denne delen av uttalelsen fremstår generell, og gjelder tilsynelatende både de tilfeller hvor en tariffavtale sies opp uten å erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, og de tilfeller hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale. En reservasjon må derfor gjøres for det tilfellet hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.Under behandlingen av arbeidstakernes prinsipale anførsler uttalte Arbeidsretten følgende:

«Dersom partene ikke blir enige om annet, må den nye tariffavtalen gjennomføres etter sitt innhold, uansett om det fører til endringer til gunst eller ugunst for medlemmene, jf.

blant annet ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6. Hvilke konsekvenser den nye tariffavtalen vil få, beror på hva tariffavtalen bestemmer.» (2019-4 avsn. 50 og AR-2019-5 avsn. 60)

Her presiserer Arbeidsretten den rettslige konsekvensen av at tariffavtalen er bindende og ufravikelig i forholdet mellom partene. Dersom en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale, vil den nye tariffavtalen være bindende og ufravikelig i forholdet mellom partene.⁸⁸ I forlengelse

87 Skjønberg (2019) s. 31 og Evju (2019b) s. 6-7

88 Evju (2019b) s. 6

31

av dette kan uttalelsene i avsnitt 66 og 84 ikke tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser sett under ett har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, dersom tariffavtalen erstattes av en ny tariffavtale.

Det er imidlertid flere forhold ved de to avgjørelsene som tilsier at de ikke nødvendigvis kan tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, hverken dersom en tariffavtale sies opp og ikke erstattes av en ny, eller dersom en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

For det første fremgår det av premissene at partene under hovedforhandlingene hadde «presisert at spørsmålet om i hvilken grad regulering i direkteavtalen som ikke strider mot overenskomsten fortsatt består som individuelle lønns- og arbeidsvilkår, ikke er tema i saken for Arbeidsretten» (AR-2019-4 avsn. 36 og AR-2019-5 avsn. 45). Dette var opprinnelig et spørsmål for Arbeidsretten, men ble trukket ut av saken underveis i hovedforhandlingen.⁸⁹ Arbeidsrettens uttalelser i avsnitt 66 og 84 var følgelig ikke av betydning for avgjørelsenes resultat, hvilket også fremgår av avsnittenes siste setning. De to uttalelsene fremstår «nærmest som et dictum»,⁹⁰ hvilket alene svekker deres rettskildemessige verdi.

Videre begrunner Arbeidsretten sitt standpunkt med en henvisning til avgjørelsen i Akers Mek.

Som det fremgår av kapittel 3.3.2 kan denne avgjørelsen imidlertid ikke tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Det Akers Mek. gir anvisning på, er at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning av den nye tariffavtalen, kan ha virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt, når en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

I tillegg kommer at spørsmålet om hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt er et spørsmål om fastleggelse av innholdet i individuelle arbeidsavtaler, hvilket faller utenfor Arbeidsrettens kompetanse etter arbeidstvistloven § 33 andre og tredje ledd.

Samlet sett synes AR-2019-4 og AR-2019-5 dermed ikke å kunne tas til inntekt for at tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt.

89 Evju (2019b) s. 6-7

90 Evju (2019b) s. 6

32 3.4 Sammenfatning

Gjennomgangen viser at det ikke eksisterer noe klart prejudikat for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt, hverken der hvor en tariffavtale sies opp og ikke erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter eller der hvor en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale.

Det synes heller ikke å være tilstrekkelig holdepunkter i rettspraksis for at tariffavtalens normative virkning også medfører at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og dermed at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter tariffavtalens opphør. Illustrerende i så måte er at Høyesteretts formuleringer i Nattillegg og Arbeidsrettens formuleringer i Akers Mek. og AR-2919-4 og AR-2019-5 synes å kunne gi opphav til noe motstridende slutninger hva gjelder dette.

Rettspraksis viser derimot er at enkelte av tariffavtalens normative bestemmelser, etter en konkret tolkning, i visse situasjoner kan ha virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Når en tariffavtale sies opp, og ikke erstattes av en ny tariffavtale mellom samme parter, beror det på en konkret fortolkning om tariffavtalen har slike virkninger, jf. Meieridommen. Sett under ett viser de to høyesterettsavgjørelsene fra 1996 at det skal svært mye til for å konkludere med at en tariffavtales normative bestemmelser har slike individuelle ettervirkninger. Når en tariffavtale erstattes av en ny tariffavtale vil det bero på en tolkning av den nye tariffavtalens innhold hvorvidt enkelte av den tidligere tariffavtalens normative bestemmelser har slike virkninger, jf. Akers Mek. Det avgjørende er om den nye tariffavtalen gir anvisning på at enkelte av den tidligere tariffavtalens normative bestemmelser skal ha slike individuelle ettervirkninger.

33 4 Juridisk teori

I teorien er det omdiskutert om, og eventuelt i hvilken utstrekning, tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt. Diskusjonen synes langt på vei å knytte seg til hvorvidt tariffavtalens normative bestemmelser i sin alminnelighet har slike ettervirkninger.

Av eldre juridisk teori kan det vises til Berg (1930), som uten videre forutsatte at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale har opphørt:

«Det innhold en arbeidsavtale har fått gjennem en tariffavtales arbeidsnorm, beholder den også efter at tariffavtalens egen gyldighetstid er utløpet.»⁹¹

Berg angav ingen nærmere begrunnelse for dette, foruten en referanse til tysk litteratur.⁹² I 1984 la også Evju til grunn at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsforholdet etter en tariffavtale selv har opphørt.⁹³ Tilsvarende standpunkt er senere inntatt av andre forfattere.⁹⁴ I en artikkel fra 2019 skriver Evju følgende:

«Begrepet om ‘eftervirkning av tariffavtalen’ gjelder det forhold at normativt bestemte rettigheter og plikter i de individuelle arbeidsforholdene ikke blir til intet, de forsvinner ikke i den løse luft, selv om den tariffavtalen som de er et resultat av, faller bort. Det har sammenheng med tariffavtalens normative funksjon. Tariffavtalens normative bestemmelser er ikke utelukkende «tariffnormer». De går inn i arbeidsavtalene; de skaper gjensidig bindende rettigheter og plikter mellom partene i de enkelte arbeidsavtaleforholdene. Dette er grunnleggende alminnelig arbeidsrett. Som jeg har fremholdt tidligere, er dette kjernen i det videre arbeidsrettslige begrepet om

‘eftervirkning’(i senere litteratur også kalt ‘individuell eftervirkning’).»⁹⁵

91 Berg (1930) s. 182

92 Referansen er til Hueck (1922) s. 50.

93 Evju (1984) s. 254-292 (262, 275-276, 283, 287), Evju (2001) s. 49-50, Evju (2019a) s. 49-50 og Evju (2019b) s. 4-7 (s. 6-7)

94 Nykaas (2009) s. 528, Skjønberg (2011) s. 36-37, Johansen (2015) s. 1037-1038, Jetlund (2015) s. 132-133, Aagaard (2015) s. 52 og 88, Sundet (2018) s. 153, Skjønberg (2019) s. 18-39 og Skarning (2019) s. 26. De fire første forfatterne viser til Evju (1984) s. 254-292 eller Evju (2001) s. 49-50. Tilsvarende standpunkt er inntatt av Skjønberg, Hognestad og Hotvedt (2017) s. 81-82, men det fremgår av forordet at det er Skjønberg som har hatt ansvaret for den delen av boken hvor temaet fremstilles, se s. 6.

95 Evju (2019a) s. 49

34

Som det fremgår av sitatet mener Evju at tariffavtalens normative virkning gir grunnlag for ettervirkning av tariffavtaler. Evju har tidligere også begrunnet ettervirkning av tariffavtaler med «det alminnelige forutsetningssynspunkt at arbeidsavtalen er inngått på de vilkår som følger av tariffavtalen».⁹⁶ Evju angir at hvorvidt en tariffavtale har slike virkninger etter at den selv er bortfalt, beror på en tolkning av dens bestemmelser.⁹⁷ Når tariffavtalen er erstattet av en ny tariffavtale beror det, slik Evju ser det, på en tolkning av innholdet i den nye tariffavtalen i hvilken utstrekning den tidligere tariffavtalen har slike virkninger.⁹⁸

Skjønberg har tatt til orde for at det eksisterer en alminnelig regel om ettervirkning av tariffavtaler i de tilfeller hvor en tariffavtale sies opp, og ikke erstattes av en ny tariffavtale.⁹⁹ Slik Skjønberg ser det har den alminnelige regelen grunnlag i den doble konstruksjon som tariffavtalens normative virkning innebærer:

«[E]ttervirkningen er en konsekvens av, eller har sitt grunnlag i, normtransformasjonen;

at tariffavtalens normative bestemmelser – enten ved utfylling eller substitusjon – har blitt en del av arbeidsavtalene. Poenget er ganske enkelt at når tariffnormer transformeres til arbeidsavtalenormer, vil ikke disse arbeidsavtalenormene uten videre falle bort alene fordi tariffnormene gjør det. Arbeidsavtalen er et selvstendig rettsgrunnlag, og arbeidsforholdet består fremdeles.»¹⁰⁰

Felles for de forfattere som mener at tariffavtalens normative bestemmelser har virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter en tariffavtale har opphørt, er at de begrunner dette med at tariffavtalens normative bestemmelser utgjør en del av de individuelle arbeidsavtaler, og dermed at bestemmelsene vil leve videre etter tariffavtalen selv har opphørt i form av individuelle arbeidsavtalevilkår.

Motsatt standpunkt er inntatt av Fougner, Thorkildsen og Lorentzen.¹⁰¹

96 Evju (1984) s. 262 og Evju (2001) s. 49-50

97 Evju (2001) s. 49 og Evju (2019a) s. 52

98 Evju (2019b) s. 6

99 Skjønberg (2019) s. 18-39 (21)

100 Skjønberg (2019) s. 29

101 Fougner (1999) s. 102-104, Fougner (2003) s. 253-257, Fougner (2004) s. 247-250, Fougner (2011) s. 299-230, Fougner (2016a) s. 53-56, Lorentzen (2016) s. 171-174, Fougner (2019) s. 596-601 og Thorkildsen (2019) pkt. 3-4. I de bøkene som er skrevet av flere forfattere fremgår det ikke hvem som har hatt ansvaret for den delen hvor temaet fremstilles. Sundet har inntatt motsatt standpunkt i Sundet (2018) s. 153.

35

Fougner diskuterer om det er grunnlag for en «alminnelig tariffrettslig lære om individuelle ettervirkninger», og synes å konsentrere seg om det tilfellet hvor en tariffavtale sies opp, og ikke erstattes av en ny tariffavtale.¹⁰² Fougner konkluderer som følger:

«[Det må] kunne konstateres at det etter norsk rett i alle fall så langt, ikke finnes noe grunnlag for å oppstille en lære om tariffbaserte, individuelle ettervirkninger.»¹⁰³

I likhet med Fougner, diskuterer Thorkildsen om det er rettskildemessig grunnlag for en lære om individuell ettervirkning.¹⁰⁴ Etter en gjennomgang av rettskildebildet konkluderer Thorkildsen med at en slik lære mangler rettskildemessig belegg.¹⁰⁵

Lorentzen diskuterer om «tariffavtaler kan ha individuell ettervirkning».¹⁰⁶ På dette spørsmålet konkluderer Lorentzen som følger:

«Konklusjonen er at tariffavtaler som den klare hovedregel ikke har individuell ettervirkning. Det er imidlertid ikke helt utelukket at tariffavtaler kan ha individuelle ettervirkning etter en konkret vurdering av rettighetens art, avtalens formål, tilblivelseshistorie og arbeidstakernes behov for vern. Terskelen for å komme til et slikt tolkningsresultat er imidlertid svært høy, sett i lys av rettspraksis og de grunnleggendehensyn som gjør seg gjeldende.»¹⁰⁷

Lorentzen synes følgelig å avvise at tariffavtalens normative bestemmelser sett under ett kan

Lorentzen synes følgelig å avvise at tariffavtalens normative bestemmelser sett under ett kan

In document Ettervirkning av tariffavtaler. Kan tariffavtalers normative bestemmelser få virkning for det individuelle arbeidsavtaleforholdet etter at tariffavtalen har opphørt? (sider 29-0)