Reglenes materielle innhold

Departementet bemerker innledningsvis at Medieansvarsutvalgets forslag om å endre skyldkravet i straffeloven § 267 fra forsett til uaktsomhet lå utenfor utvalgets mandat. Det er også et spørsmål som ligger utenfor rammen av denne utredningen, jf. ovenfor i punkt 7.1. Departementet vil således ikke kommentere dette forslaget nærmere i det følgende.

For redaktøren gjelder det i dag et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde for rettsstridige privatlivskrenkelser som er publisert i mediet. Dette særlige

ansvarsgrunnlaget for redaktøren framgår av skadeserstatningsloven § 3-6 ved at

skyldkravet er angitt som "uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt", jf. punkt 4.9.

Det siste alternativet innebærer at dersom vilkårene for å holde redaktøren strafferettslig ansvarlig etter redaktøransvaret i straffeloven § 269 er oppfylt, jf. ovenfor i punkt 10, så vil han også kunne holdes erstatningsansvarlig. Ettersom det strafferettslige

redaktøransvaret i dag ikke omfatter elektroniske medier, vil redaktøren bare kunne holdes erstatningsansvarlig for rettsstridige publiseringer i elektroniske medier dersom det

foreligger uaktsomhet eller forsett.

Forslaget til Medieansvarsutvalgets flertall vil innebære at redaktøren, i likhet med andre skadevoldere, bare kan holdes erstatningsansvarlig for publisering av privatlivskrenkelser i mediet dersom han har opptrådt uaktsomt i forbindelse med publiseringen.

234 NOU 2011:12 punkt 6.11.

Etter departementets vurdering vil en slik lemping av ansvaret for redaktørens del måtte hvile på en forutsetning om at redaktøransvaret i straffeloven § 269 oppheves. I dette høringsnotatet foreslår departementet å videreføre det strafferettslige redaktøransvaret, jf.

punkt 10. Argumentene for å videreføre et strengt strafferettslig redaktøransvar for redaksjonelt innhold i mediene kan også tale for en videreføring av et strengt erstatningsansvar for redaktøren. Som leder av den redaksjonelle virksomheten har redaktøren mulighet til å hindre publisering av rettsstridig innhold. Et strengt

erstatningsrettslig uaktsomhetsansvar for redaktøren kan derfor virke disiplinerende på samme måte som straffansvaret. Erstatningsansvar er også mer aktuelt i praksis enn straffansvar. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det strenge

uaktsomhetsansvaret for redaktøren for privatlivskrenkelser i skadeserstatningsloven § 3-6 videreføres.

Det neste spørsmålet er om det er uheldig at redaktørens erstatningsansvar er forskjellig etter henholdsvis § 3-6 om privatlivskrenkelser og § 3-6 a om ærekrenkelser. Som vist i punkt 4.9, forsvant den særlige muligheten til å holde redaktøren erstatningsansvarlig for ærekrenkelser i tilfeller hvor vilkårene for det strafferettslige redaktøransvaret var oppfylt, i forbindelse med at ny straffelov ble iverksatt i 2015. Etter gjeldende rett kan derfor en journalist bli dømt til å betale erstatning for ærekrenkende utsagn publisert i et medium, mens den ansvarlige redaktøren går fri med mindre han har vært involvert på en slik måte at han kan bebreides for publiseringen.

I forbindelse med en ikke-rettskraftig dom i et ærekrenkelsessøksmål mot TV 2 avsagt sommeren 2017,²³⁵ har det blitt stilt spørsmål ved om denne endringen i redaktørens rettslige erstatningsansvar for redaksjonelt innhold var tilsiktet.²³⁶ Medieansvarsutvalget gikk ikke inn problemstillingen, og den ble heller ikke kommentert av høringsinstansene.

Departementet konstaterer at konsekvensen av avkriminaliseringen av ærekrenkelser for redaktørens erstatningsansvar ikke ble drøftet nærmere i forarbeidene til den nye

bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6 a, jf. nærmere punkt 4.9. Det framgår imidlertid at lovendringen ikke hadde til hensikt å endre gjeldende rettstilstand på dette punktet. Etter den tidligere bestemmelsen i § 3-6 hadde redaktøren et strengt sivilrettslig uaktsomhetsansvar for både rettsstridige ærekrenkelser og rettsstridige

privatlivskrenkelser publisert i mediet.

Et moment som muligens kunne tale for en slik forskjell i redaktørens ansvar for henholdsvis privatlivskrenkelser og ærekrenkelser, er at privatlivskrenkelser forutsetningsvis er mer alvorlige ettersom de er forbundet med et straffansvar.

Departementet antar imidlertid at dette ikke bør være avgjørende. Vernet av æren og omdømmet er en del av retten til privatliv, som er garantert i EMK artikkel 8.

Enkeltindividet nyter dermed det samme vernet etter EMK mot ærekrenkelser som privatlivskrenkelser. Man kan heller ikke se bort fra at det i enkelte tilfeller vil være et skjønnsspørsmål om en ytring skal rubriseres som en privatlivskrenkelse eller en

235 Oslo tingretts dom av 30. juni 2017, saksnr. 16-182092TVI-OTIR/06.

236 https://journalisten.no/2017/07/tviler-stortinget-frita-redaktorer-objektivt-ansvar

ærekrenkelse, eller begge deler. Hvilket grunnlag som anføres bør i så fall ikke være avgjørende for om redaktøren kan holdes erstatningsansvarlig for publiseringen.

Samlet kan dette tale for at redaktøren bør ha et strengt sivilrettslig uaktsomhetsansvar også for publisering av ærekrenkelser. Redaktøren har i kraft av sin funksjon

beslutningsmyndighet over hva som skal publiseres i mediet. Det kan virke urimelig at journalister som har arbeidet med en sak for et medium kan holdes erstatningsansvarlig for publisering av en ærekrenkelse, mens redaktøren ikke holdes ansvarlig fordi han ikke kjente eller burde ha kjent til publiseringen. Departementet viser her til begrunnelsen for det strafferettslige redaktøransvaret, jf. punkt 10.

Departementet foreslår derfor i dette høringsnotatet et strengt uaktsomhetsansvar for redaktøren ved publisering av ærekrenkelser, tilsvarende det som i dag gjelder for privatlivskrenkelser.

11.2.2 Virkeområde, utforming og plassering i lovverket

I lys av at det strafferettslige ansvaret vil bli utvidet til også å gjelde redaktørstyrte journalistiske medier som publiserer på elektroniske plattformer, jf. ovenfor i punkt 10.2.3.1, bør virkeområdet for redaktørens erstatningsansvar tilpasses tilsvarende. Det strenge sivilrettslige erstatningsansvaret som i dag gjelder for privatlivskrenkelser springer ut av det strafferettslige ansvaret. Og i likhet med det strafferettslige

redaktøransvaret er det redaktørens funksjon i de journalistiske mediene som begrunner et særlig erstatningsansvar for redaktøren. Reglene bør derfor ha tilsvarende virkeområde.

Forutsatt en ny medieansvarslov bør også reglene om redaktørens særlige

erstatningsansvar tas inn i denne loven, sammen med bestemmelsen om strafferettslig redaktøransvar. Dette vil skape en mer enhetlig og oversiktlig regulering av redaktørens rettslige ansvar for redaksjonelt innhold, jf. punkt 7.2.3. En samlet og mer konsistent utformet ansvarslovgivning for de redaktørstyrte journalistiske mediene, som kan tolkes i lys av et klart og uttalt lovformål, vil også kunne bidra til å skape større bevissthet rundt reglene og de hensynene de er begrunnet i, jf. mer nedenfor i punkt 17.2.2 om behovet for en egen medieansvarslov. Detaljene i hvordan virkeområdet for den nye loven skal

utformes, drøftes nærmere nedenfor i punkt 18.

Slik skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-6 er utformet i dag, kan det særlige ansvarsgrunnlaget for redaktøren være noe vanskelig tilgjengelig. Regelen bør i større grad få fram at det er tale om et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde, tilsvarende det strafferettslige redaktøransvaret. Utgangspunktet er altså at redaktøren kan ilegges erstatningsansvar for innhold som er publisert i mediet selv om han ikke kjente eller burde ha kjent til innholdet. Redaktøren kan imidlertid fri seg fra ansvaret dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet, jf. tilsvarende bestemmelse i straffeloven § 269 tredje ledd.

På denne bakgrunn foreslår departementet følgende bestemmelse i medieansvarsloven:

§ 11 Redaktørens særlige erstatningsansvar for redaksjonelt innhold

Redaktøren er erstatningsansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold dersom det ville pådratt redaktøren ansvar etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og § 3-6 a om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen, kan redaktøren ikke holdes erstatningsansvarlig etter første ledd.