Argumenter for og imot en lovfestet taushetsplikt

Som nevnt i punkt 4.13 gjelder det i dag ingen konkrete regler om anonymitetsvern for medienes kilder utenfor prosesslovgivningen, for eksempel i form av en lovfestet yrkesmessig taushetsplikt for journalister eller redaktører. Det er likevel klart at EMK artikkel 10 innebærer en kildebeskyttelse også utenfor rettsprosesser. I den grad offentlige myndigheter vil kreve innsyn i opplysninger og kilder som journalister er i besittelse av, må inngrepet kunne forsvares etter de nærmere vilkårene i artikkel 10 nr. 2. I en av de mest kjente kildevern-sakene som er behandlet av EMD, Goodwin mot Storbritannia,²⁶¹ uttalte domstolen at beskyttelse av kilder er en grunnleggende forutsetning for pressefrihet og at inngrep i dette vernet krever sterke grunner ("overriding requirements in the public interest"). At retten til kildevern gjelder generelt overfor offentlige myndigheter, følger også av en rekke rekommandasjoner og deklarasjoner fra Europarådet.²⁶²

Flere av innvendingene mot en lovfestet taushetsplikt som ble reist i Ot.prp. nr. 55 (1997-98), og fra Medieansvarsutvalgets flertall, synes å være knyttet til at spørsmålet ble drøftet som en omformulering av det prosessrettslige kildevernet. Medieansvarsutvalget tok i

261 EMDs dom 27. mars 1996 Goodwin mot Storbritannia (EMD-1990-17488) avsnitt 39.

262 Se f.eks Ministerkomiteens rekommandasjon No R (2000) 7, Appendix principle 3 c.

tillegg utgangspunkt i Redaktørforeningens forslag og så det som et argument mot

taushetsplikt at forslaget, slik det var utformet, først og fremst ville passe i et system med et mer absolutt kildevern.

Kulturdepartementet tar i det følgende et annet utgangspunkt. Temaet for drøftelsen er ikke utformingen av det prosessrettslige kildevernet, men om en generell taushetsplikt for medarbeidere i mediene kan fungere som et supplement til kildevernet. Kildevernet og en taushetspliktbestemmelse vil kunne speile og utfylle hverandre, både fordi taushetsplikten vil ha et annet virkeområde enn kildevernet og fordi de prosessrettslige

kildevernbestemmelsene kan anses som en situasjonsbestemt presisering av (og delvis unntak fra) en mer generell taushetsplikt.

Etter departementets vurdering kan en taushetsplikt for journalister bidra til å styrke anonymitetsretten, som i mange tilfeller kan være en nødvendig forutsetning for å kunne utøve ytringsfriheten. Ytringsfrihetskommisjonen gikk inn for en lovfesting av en

anonymitetsrett, og viste nettopp til at anonymitet kan være nødvendig for å bringe fram opplysninger av allmenn interesse, jf. NOU 1999: 27 pkt. 8.1.4. Kommisjonen

kommenterte også medienes rett til taushet om kilders identitet:

"Retten til å holde tilbake faktiske opplysninger vil etter forholdene bli fanget opp av sannhetsbegrunnelsen og demokratibegrunnelsen, jf. her at kildevern og anonymitetsrett kan være nødvendig for å bringe fram opplysninger av allmenn interesse og betydning."

Selv om kommisjonen ikke direkte kommenterte muligheten for å innføre en taushetsplikt for ansatte i mediene, følger det av dette at kommisjonen anså taushet om kilders identitet for å fremme ytringsfrihetens begrunnelser.

Den sentrale begrunnelsen for kildevernet er å fremme en fri og åpen

informasjonsformidling og meningsdannelse. Dette forutsetter tilgang til et mangfold av opplysninger fra ulike aktører. Særlig viktig å få fram i offentligheten er opplysninger som kan få konkrete samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel opplysninger som kan snu opinionen i en sak, endre politiske standpunkter/vedtak eller føre til etterforskning, påtale eller andre reaksjoner mot lovbrudd eller annen kritikkverdig adferd. I slike tilfeller vil det gjerne finnes aktører som har tilsvarende sterke interesser i at de aktuelle

opplysningene ikke blir kjent. Dette kan legge betydelig press på kilden til de aktuelle opplysningene, og i visse tilfeller også medføre fare for liv og helse. Jo større

samfunnsmessig betydningen opplysning har, jo større belastning kan det innebære å stå fram med den. I mange tilfeller vil mulighet for anonymitet derfor være en forutsetning for å få viktige opplysninger fram i offentligheten.

At det er kildens behov for anonymitet og samfunnets interesse i å få viktige opplysninger fram i offentligheten som er det sentrale, understrekes blant annet av

Kildebeskyttelsesutvalget, jf. pkt. 15.1.2.

Tilsvarende konkluderer en nylig UNESCO-rapport, på bakgrunn av en gjennomgang av utviklingen innenfor rettslige rammeverk for beskyttelse av journalistiske kilder i

perioden 2007-2015, med at:

"a model legal source protection framework should:

Recognise the value to the public interest of source confidentiality protection, with its legal foundation in the right to freedom of expression (including press freedom), and to privacy.

These protections should also be embedded within a country’s constitution and/or national law," ²⁶³

Videre uttaler spesialrapportøren for ytrings- og meningsfrihet følgende i en FN-rapport fra 2015:

"Confidential sources rely on others to invoke the right to confidentiality on their behalf.

Historically, States have enabled a professional class of journalists to invoke the right, but the revolution in the media and in information over the past 20 years demands

reconsideration of such limitations." ²⁶⁴

Poenget i vår sammenheng er at i og med den prinsipielle begrunnelsen for kildevernet, kan det framstå som et indirekte, og kanskje også lite målrettet, virkemiddel å bare gi redaktører/journalister en ensidig rett til å unnlate å vitne i domstolene.

For det første er virkeområdet begrenset til rettsforhandlinger og etterforskning, mens de aller fleste situasjonene hvor kildens identitet kan bli avslørt ikke er tilsvarende regulert.

For eksempel omfatter reglene ikke kontakt med andre myndigheter, herunder pålegg om forklaring eller utlevering av materiale, eller publisering av kildens identitet i det aktuelle mediet. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser, vil en journalist likevel kunne

påberope seg et kildevern også utenfor rettsprosess, direkte med hjemmel i EMK artikkel 10. Det kan derfor argumenteres for at lovgivningen bør gjenspeile den faktiske

rettssituasjonen.

For det andre er det prosessrettslige kildevernet en rett som en journalist eller redaktør formelt sett kan velge å ikke benytte seg av. Grunnen til at kildevernreglene i det hele tatt fremmer det overordnede formålet i praksis, er derfor at det presseetiske regelverket pålegger en taushetsplikt. Hvis det etiske regelverket tvert imot hadde tilsagt at

offentliggjøring av identiteten til konfidensielle kilder var normen, ville kildevernet ikke bidra til å fremme åpen informasjonsformidling og meningsdannelse.

Det kan derfor hevdes at taushetsplikten er det sentrale, mens de prosessrettslige kildevernreglene i praksis konsentrerer seg om i hvilken grad det kan gjøres unntak fra denne taushetsplikten på visse rettsområder. På mange måter er den sentrale hovedregelen uten noe direkte grunnlag i lov.

Taushetsplikt om identiteten til konfidensielle kilder er et presseetisk prinsipp som står svært sterkt i bransjen. I seg selv kunne dette tilsi at det ikke er nødvendig med en lovfesting. Flertallet i Medieansvarsutvalget mente også det var et argument mot

lovfesting at en lovfestet taushetsplikt vil rekke kortere enn den presseetiske, i og med at den nødvendigvis må gjelde med de unntak og begrensninger som følger av

kildevernreglene. Til sammenlikning praktiseres den presseetiske taushetsplikten absolutt.

263 Protecting Journalism Sources in the Digital Age (2017), side 9.

264 A/70/361 Report of the Special Rapporteur on the promotion and protection of the right to freedom of opinion and expression, 8. september 2015.

Kulturdepartementet kan ikke se at en lovfesting skulle svekke oppslutningen om, eller tilliten til, den presseetiske taushetsplikten. Tvert imot vil en lovfesting være en

anerkjennelse av at prinsippet har en samfunnsmessig/demokratisk begrunnelse og at kildevernet ikke bare er et ensidig "privilegium" for pressen. Dessuten gjør den teknologiske utviklingen på medieområdet at det kommer inn nye aktører uten de publisistiske tradisjonene som dagens norske mediehus er preget av. Dette har vært et generelt utviklingstrekk på mediesektoren de senere årene og var en viktig del av begrunnelsen for forslaget om å lovfeste prinsippene i Redaktørplakaten, jf.

mediefridomslova og Ot.prp. nr. 19 (2007-2008). En lovfesting kan etter departementets vurdering bidra til å sikre allmenn oppslutning om taushetsplikten blant alle redaktørstyrte journalistiske massemedier og dessuten sikre at den vil bli ført videre i en periode med raske og omfattende endringer på sektoren.

Endelig kan det nevnes at, med unntak av Danmark, har alle de nordiske landene medielover som inkluderer bestemmelser om taushetsplikt om kildens identitet eller en rett til anonymitet for kilden. I Sverige slår Tryckfrihetsförordningen og

Yttrandefrihetsgrundlagen fast en straffesanksjonert taushetsplikt om kildens identitet.

Den finske loven om "yttrandefrihet i masskommunikation" inneholder også en

bestemmelse om "rätt till anonymitet". Den islandske medieloven fra 2011 inneholder en bestemmelse om taushetsplikt for ansatte i medietjenester der "the source or author has requested anonymity". Det vises til gjennomgangen i punkt 5.

Kulturdepartementet mener etter dette at gode grunner kan tale for å innføre en lovfestet taushetsplikt om kildens identitet, i tilfeller hvor anonymitet er avtalt mellom kilden og en representant for mediet.

Kulturdepartementet fremmer likevel ikke noe konkret forslag nå, men ber om høringsinstansenes synspunkter på om en taushetsplikt bør lovfestes.

Departementet viser til at spørsmålet om en generell lovfestet taushetsplikt som kan supplere det prosessrettslige kildevernet ikke blitt konkret utredet og hørt tidligere. Dette i motsetning til de øvrige lovforslagene i dette notatet. Kulturdepartementet legger også til grunn at høringsinstansenes holdning til behovet for en (supplerende) taushetspliktregel kan avhenge av Justisdepartementets forslag til endringer i kildevernreglene.

Med utgangspunkt i høringen vil departementet vurdere grunnlaget for en nærmere utredning og høring av en konkret lovbestemmelse.