4.8.1 Reglenes innhold – et sekundært ansvarsgrunnlag Det strafferettslige redaktøransvaret framgår av straffeloven § 269:
"§ 269. Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending
Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.
Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.
Medvirkning straffes ikke."
Bestemmelsen innebærer at redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig for ulovlige ytringer som har blitt publisert i mediet, selv om redaktøren ikke kjente til innholdet i publiseringen. Forutsetningen er at redaktøren, dersom han hadde vært kjent med ytringens innhold, kunne vært holdt straffansvarlig etter en annen straffebestemmelse.
Straffeloven § 269 er derfor et sekundært ansvarsgrunnlag. Dette følger klart av
forarbeidene90 og har blitt slått fast av Høyesterett ved flere anledninger, se for eksempel Rt-1971-350, Rt-1977-849 og Rt-1989-257. Det har sammenheng med at samtlige av lovgivningens bestemmelser om ulovlige ytringer også gjelder for redaktører. En redaktør som kjenner til eller burde ha kjent til ulovlig innhold innenfor rammen av sitt medium (det vil si det redaktøren har myndighet og mulighet til å redigere), vil derfor normalt kunne holdes ansvarlig direkte med hjemmel i den aktuelle bestemmelsen, med andre ord uten et særlig lovregulert strafferettslig redaktøransvar. Kun der redaktøren ikke har utvist slik skyld som de alminnelige straffebudene krever, er det nødvendig å ty til det
modifiserte skyldkravet i straffeloven § 269.
Det særskilte redaktøransvaret gjelder i dag kun for trykt skrift (pressen) og kringkasting, se mer om dette nedenfor i punkt 4.8.3.
90 Ot.prp. nr. 5 (1958) punkt I.3.a og Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) punkt 5.13.2.
4.8.2 Et skjerpet ansvar
Det strafferettslige redaktøransvaret innebærer et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde for offentliggjøring av rettsstridige ytringer. De viktigste straffebudene er gjennomgått ovenfor i punkt 4.4.1.
Bestemmelsen innebærer at redaktøren kan holdes ansvarlig for ytringer publisert i mediet, enten de er framsatt av journalister som arbeider for mediet eller av andre.
Samtidig fratar ikke redaktøransvaret noen andre ansvaret for deres egne ytringer eller handlinger. Redaktøransvaret er derfor ikke til hinder for at den originære ytreren eller journalister holdes ansvarlig i tillegg til redaktøren, og det er i praksis også det vanlige.
Redaktøren kan imidlertid også holdes ansvarlig alene, for eksempel der den originære ytreren har vært anonym.
En viktig modifikasjon i ansvaret framgår av § 269 tredje ledd. Redaktøren kan fri seg for ansvar dersom han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til
kontrollen av innholdet i skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede. At det ikke kan "legges ham noe til last"
gir i utgangspunktet anvisning på en streng aktsomhetsvurdering.91 Redaktøren har her bevisbyrden for at han har opptrådt aktsomt. Redaktøransvaret er altså ikke et fullt ut objektivt ansvar, men snarere et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde.
Redaktøransvaret omfatter alt som publiseres på de flatene/kanalene som omfattes av bestemmelsen og hvor redaktøren har myndighet til å "treffe[r] avgjørelse om innholdet", jf. neste avsnitt om virkeområdet. Dette inkluderer også reklame og annonser.92 Ansvaret gjelder uavhengig av hvem som opprinnelig står bak ytringen – det vil si om det er redaktøren selv, en ansatt journalist, en kilde eller en annonsør – og uavhengig av om vedkommende ytrer seg anonymt eller under eget navn.
Et annet spørsmål er hvilke overtredelser som kan gi redaktøren et skjerpet ansvar med hjemmel i straffeloven § 269, jf. henvisningen i første ledd til "ansvar etter noen annen lovbestemmelse". Medieansvarsutvalget la også til grunn at det er "… sikker rett at bestemmelsen rent prinsipielt kan komme til anvendelse også sammen med visse bestemmelser utenfor straffeloven".93 Utvalget mente samtidig at det var uklart hvor
"langt bestemmelsen i straffeloven § 431 kan supplere annen lovgivning om ulovlige ytringer", men viste til at Straffelovrådet ved lovrevisjonen i 1958 la til grunn at
bestemmelsen skulle kunne anvendes både sammen med andre straffelover, for eksempel den militære straffelov og straffebestemmelser i spesiallovgivningen.
I straffeloven 1902 var det tatt inn en egen legaldefinisjon av "redaktør" i § 436. Denne gjaldt for hele kapittel 43 "Forseelser, forøvede ved trykt Skrift", inkludert bestemmelsen om redaktøransvar i § 431. I den nye straffeloven er definisjonen innarbeidet i § 269 første ledd. Redaktøren er den som "treffer avgjørelse om innholdet". Med andre ord er det tale om et funksjonelt ansvar, og det kreves ikke at vedkommende er betegnet som redaktør.
91 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5.
92 Ot.prp. nr. 5 (1958) Om endringer i den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 m.v.
93 NOU 2011:12 punkt 6.6.2.
Det er også gitt en ny legaldefinisjon av redaktørbegrepet i § 270 (som er begrenset til
"trykt skrift"), jf. nærmere ovenfor i punkt 4.6.1.
Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder, jf. § 269 andre ledd. Det kan imidlertid ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet. I realiteten vil fengselsstraff være lite aktuelt i lys av EMK artikkel 10 og forholdsmessighetskravet som ligger i begrensingen om at et inngrep i ytringsfriheten må være nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. ovenfor i punkt 4.3.2. Av fjerde ledd framgår det at medvirkning ikke er straffbart.
4.8.3 Nærmere om virkeområdet
Redaktøransvaret er i dag begrenset til "trykt skrift eller en kringkastingssending", jf.
straffeloven § 269 første ledd. Virkeområdet er i all hovedsak videreført uendret fra straffeloven 1902 § 431.
Virkeområdet for kringkasting ble likevel modernisert i forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov, ved at oppramsingen av ansvarssubjekter i NRK94 er tatt ut.
Når det gjelder trykte medier brukte straffeloven 1902 begrepet "blad eller tidsskrift", mens den nye straffeloven bruker begrepet "trykt skrift". Tidligere har det vært vanlig å se
"blad eller tidsskrift" som en underkategori av "trykt skrift". Jon Bing viser til at mens
"trykt skrift" har vært forstått som en generell henvisning til ulike tekniske metoder for mangfoldiggjøring, har begrepet "blad eller tidsskrift" en snevrere forståelse. For eksempel vil det ikke omfatte selvstendige avsluttede publikasjoner (bøker etc.). Bing argumenterer også for at det må innfortolkes innholdsmessige krav (blant annet for å avgrense mot priskataloger, rutetabeller mv) og et krav om at skriftet må ha en redaktør.95 Samtidig framgår det av forarbeidene til den tidligere bestemmelsen i § 431 at
redaktøransvaret ikke bare omfatter den tradisjonelle dagspressen, men også andre periodiske trykte publikasjoner som tidsskrifter og fagpresse.96
Det at "blad eller tidsskrift" er erstattet av begrepet "trykt skrift" i den nye straffeloven, kunne derfor isolert sett tyde på at virkeområdet er utvidet. Samtidig er legaldefinisjonen av "trykt skrift"97 ikke videreført i den nye straffeloven, noe som blant annet begrunnes slik i forarbeidene:
"Etter departementets syn er det heller ikke gitt at grensen for hva som er «trykt skrift» eller en likestilt informasjonsbærer, skal avgrenses på samme måte i alle straffebestemmelser.
[…] Avgrensningen bør derfor skje i tilknytning til de konkrete bestemmelser, slik det her i proposisjonen er foreslått i bestemmelsene om inndraging i lovutkastet kapittel 13."98
94 "… kringkastingssjef, programdirektør og ansvarlig leder for programavdeling eller distriktskontor"
95 Jon Bing Ansvar for ytringer på nett (2008), s. 121 ff.
96 Ot.prp. nr. 5 (1958) Om endringer i den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 m.v.
97 Jf. straffeloven (1902) § 10, 1. ledd: "Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildningeller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade."
98 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 12.1.5.
Endringen av begrepsbruken i § 269 om strafferettslig redaktøransvar er imidlertid ikke problematisert i forarbeidene til bestemmelsen. Det framgår her at formålet har vært å
"videreføre straffeloven 1902 § 431 i straffeloven 2005".99 Departementet antar derfor at redaktøransvaret for trykt skrift fortsatt må tolkes slik at det er avgrenset til den trykte, periodiske "pressen", inkludert tidsskrifter, fag- og ukepresse.
Justisdepartementet gikk heller ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt, slik at også elektroniske medier omfattes. Justisdepartementet begrunnet dette med at en
medienøytral straffebestemmelse ville "medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen".100 Departementet viste også til at: "Det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet."
Etter Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-1211 må det klart legges til grunn at bestemmelsen ikke omfatter ytringer som er publisert på Internett.101 Saken gjelder ikke direkte rekkevidden av redaktøransvaret, men avklarer forståelsen av begrepet
"trykt skrift" i straffeloven. I saken hadde siktede oppfordret til drap på polititjenestemenn i en blogg på Internett. Flertallet konkluderte med at:
"Forholdet i siktelsen omfattes ikke av ordlyden i straffeloven § 140 jf. § 7 nr. 2 og § 10, og lovgiver har i andre sammenhenger lagt til grunn at formidling på internett faller utenfor definisjonen av trykt skrift."
Når det gjelder elektroniske plattformer har det strafferettslige redaktøransvaret dermed et snevrere virkeområde enn mediefridomslova, jf. ovenfor. Med hensyn til "trykt skrift" og kringkasting antar departementet at virkeområdet i de to regelverkene er mer eller mindre sammenfallende.