15.1 Tidligere utredninger
15.2.4 Behov for videre utredning
Dersom det er ønskelig å lovfeste en taushetsplikt som kan supplere det prosessrettslige kildevernet, er det en rekke spørsmål som krever nærmere utredning:
• Avgrensningen av en eventuell taushetspliktbestemmelse. Er det naturlig å knytte en taushetsplikt til redaktørstyrte journalistiske medier? I så fall kan dette tilsi at en lovregel bør plasseres inn i en ny medieansvarslov.
• Forholdet mellom en taushetsplikt hjemlet i medieansvarsloven og bevisfritaksreglene i straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11. Medieansvarsloven og
kildevernreglene vil bare ha delvis overlappende virkeområde. En taushetsplikt må dessuten gjelde med de unntak som følger av kildevernreglene i straffeprosessloven og tvisteloven. Det kan her nevnes at alle de nordiske landene som har bestemmelser om taushetsplikt for medarbeidere i mediene samtidig åpner for unntak i forbindelse med rettsforhandlinger.
• Forholdet mellom forslaget til taushetsplikt og reglene om forklaringsplikt overfor andre myndigheter som gjelder etter øvrig lovverk. Flere lover har regler om forklaringsplikt overfor offentlige myndigheter, blant annet konkurranseloven § 24, pristiltaksloven § 6-1, verdipapirhandelloven § 15-3 og markedsføringsloven § 34. En taushetspliktbestemmelse vil slå ulikt ut overfor forklaringsplikten i disse lovene.
Hvilken forklaringsplikt som gjelder for journalister og redaktører må også sees i lys av EMK artikkel 10. For å sikre at lovverket reflekterer praksis etter EMK, kan det derfor være behov for å vurdere endringer i de aktuelle særlovene for å avklare forholdet mellom pressens taushetsplikt og den aktuelle forklaringsplikten.
• Under hvilke forutsetninger en taushetsplikt skal inntre. Skal det f.eks. kreves avtale med redaktøren eller andre i mediet, og skal det knyttes noen formkrav til en slik avtale, eller bør det være tilstrekkelig at kilden selv har bedt om å være anonym?
• Hvilke opplysninger som skal omfattes av taushetsplikten. Bør plikten bare omfatte konkrete opplysninger om kildens identitet, skal den i tillegg omfatte redaksjonelt materiale som kan være egnet til å avsløre kildens identitet, eller bør den gjelde enda videre?
• Om overtredelse av taushetsplikten skal straffesanksjoneres. Medieansvarsutvalgets flertall mente det kunne være problematisk i lys av ytringsfriheten å straffesanksjonere et brudd på en slik taushetsplikt, for eksempel i en situasjon hvor en journalist avslører identiteten til en kilde som har gjort seg skyldig i alvorlige forbrytelser.
Kulturdepartementet inviterer høringsinstansene til å komme med synspunkter på disse og eventuelt andre spørsmål som aktualiseres av en lovfestet taushetsplikt om kildens
identitet.
Departementet mener at gode grunner taler for å lovfeste en alminnelig taushetsplikt om kildens identitet. I denne omgang foreslår departementet likevel ikke noen konkret lovbestemmelse, bl.a. fordi spørsmålet ikke har blitt konkret utredet og hørt tidligere, og fordi Justisdepartementets forslag til endringer i kildevernreglene kan ha betydning for høringsinstansenes syn på spørsmålet.
Departementet ber om synspunkter på behovet for en lovfestet taushetsplikt, og innspill til de ulike rettslige problemstillingene som en slik bestemmelse reiser.
16 Imøtegåelsesretten
16.1 Medieansvarsutvalgets vurdering og høringsinstansenes syn
Medieansvarsutvalget ble i mandatet ikke bedt om å vurdere imøtegåelsesretten etter straffeloven § 270 tredje ledd, eller den korresponderende retten til beriktigelser i kringkastingsloven § 5-1. Utvalget vurderte heller ikke spørsmålet av eget tiltak.265
16.2 Departementets vurdering
16.2.1 Reglenes materielle innhold
Redaktørens forpliktelse til å innta imøtegåelser etter straffeloven § 270 tredje ledd har tradisjonelt blitt sett på som en del av det utvidete strafferettslige redaktøransvaret som gjelder ved utgivelse av trykt skrift. Plikten gjelder bare den periodiske trykte pressen. En tilsvarende plikt for "kringkastingsprogram" følger imidlertid av kringkastingsloven § 5-1.
Departementet viser til at Straffelovkommisjonen gikk inn for å oppheve bestemmelsen om imøtegåelsesrett i tidligere straffelov § 430. Forslaget ble begrunnet med at
forpliktelsen må anses som en del av presseetikken.266 Kommisjonen mente en lovfesting av handlingsnormen kunne være berettiget i den forstand at det bør være en viss adgang til å imøtegå faktiske påstander, men at et slikt pålegg er lite egnet til å sanksjoneres med straff. Justisdepartementet gikk imidlertid inn for å videreføre bestemmelsen under henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i kringkastingsloven § 5-1.
Justisdepartementet viste likevel til at norske medier i stor grad oppfyller tilsvarende forpliktelser etter Vær Varsom-plakaten, og at departementet derfor ikke "så bort i fra at en lovbestemmelse på sikt kunne bli overflødig".267
Etter departementets vurdering, er det lite som tyder på at straffeloven § 270 tredje ledd eller kringkastingsloven § 5-1 har hatt noen stor betydning i praksis. Departementet er bare kjent med et fåtall rettsavgjørelser hvor krav etter tidligere straffelov § 430 (nå § 270 tredje ledd) har blitt påberopt i private straffesaker, og ingen domfellelser.
Det er således grunn til å anta at den selvreguleringsordningen som eksisterer på området, og som det er vist til ovenfor i punkt 4.14, fungerer godt i praksis. Den som krever
faktiske opplysninger beriktiget og som ikke får kravet oppfylt i det aktuelle mediet, vil normalt klage til Pressens Faglige Utvalg, og ikke kreve sine rettigheter håndhevet gjennom domstolene. Dette må også anses å være betydelig mindre ressurskrevende for samfunnet og den enkelte.
265 I forbindelse med drøftelsen av brukergenerert innhold hadde to medlemmer en mindretallsmerknad om at det burde lovfestes en tilsvarende tilsvarsrett for bloggere og ikke-redigerte medier som den som følger av straffeloven § 430 (nå § 270 tredje ledd), jf. NOU 2011:12 punkt 7.4.
266 NOU 2002:4, punkt 10.2.
267 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), punkt 5.13.3.
Etter departementets vurdering, er det også prinsipielt betenkelig å knytte straffansvar til redaktørens vegring mot å publisere en imøtegåelse. Et straffansvar vil være en sterk inngripen i redaktørens redaksjonelle frihet. Det må antas at en slik vegring fra redaktørens side normalt vil være godt forankret, i lys av de presseetiske reglene som gjelder på området og som håndheves strengt av PFU. Det kan også være vanskelig å se for seg hvordan bruk av en straffereaksjon her kan anvendes uten at det kommer i konflikt med ytringsfriheten og det forholdsmessighetskravet som gjelder ved inngrep, jf. EMK artikkel 10 nr. 2.
Departementet mener likevel gode grunner taler for å videreføre selve den lovfastsatte retten til imøtegåelser av faktiske opplysninger. Det er flere årsaker til dette:
For det første mener departementet det kan bidra til å anerkjenne imøtegåelsesretten som en grunnleggende og effektiv måte å korrigere feilaktige opplysninger på. Så lenge retten ikke i for stor grad griper inn i redaktørens redaksjonelle frihet, kan en slik lovfesting bidra til å fremme fri flyt av informasjon og samtidig forhindre unødige tvister og prosess, typisk injuriesøksmål.
For det andre, og nært forbundet med det første, kan en lovfestet plikt for redaktøren til å innta imøtegåelser bidra til å bygge opp under en effektiv bransjeregulering og
selvdømmeordning. Departementet viser også her til at imøtegåelsesretten er videreført i det forslaget til ny medieansvarslov som Redaktørforeningen la fram for
Medieansvarsutvalget.268
For det tredje er Norge gjennom EØS-avtalens AMT-direktiv forpliktet til å gjennomføre en beriktigelsesadgang for fjernsynsprogram, jf. kringkastingsloven § 5-1, jf. ovenfor i punkt 4.8.269 I lys av medieutviklingen er det etter departementets vurdering ikke grunn til å forskjellsbehandle de redaktørstyrte journalistiske mediene på dette området.
På denne bakgrunn går departementet inn for å videreføre handlingsnormen som straffeloven § 270 tredje ledd gir uttrykk for ved å lovfeste en plikt for redaktøren til å innta imøtegåelser av faktiske opplysninger som er publisert på redaksjonell plass i mediet. Imøtegåelsesretten gjelder således ikke ytringer som har blitt publisert i brukergenerert innhold. Faktaopplysninger kan her imøtegås direkte i den løpende debatten. Det primære ansvaret for å håndheve regelverket bør legges på pressen selv gjennom dagens selvdømmeordning. Departementet mener dette samsvarer godt med de Europarådsrekommandasjonene som finnes på området.270 Dersom man ikke får
oppreising gjennom PFU, eller av ulike årsaker ikke ønsker å gå den veien, vil man på vanlig måte kunne anlegge et sivilt stadfestelsessøksmål, eventuelt fremme krav om erstatning gjennom et ærekrenkelsessøksmål.
268 Inntatt som vedlegg til NOU 2011:12
269 Direktivet er under revisjon i EU, men Kommisjonen har ikke foreslått endringer i eksisterende regler på dette området. I konsultasjonsprosedyren som Kommisjonen gjennomførte i forkant av at forslag til nytt direktiv ble lagt fram 23. mai 2016, kom det fram at de fleste aktørene støttet opp under reglene og at det ikke var behov for å utvide dem til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester.
270 Ministerkomiteens rekommandasjon Rec(2004)16 "On the right of reply in the new media environment".
16.2.2 Virkeområde, utforming og plassering i lovverket
Departementet mener at det i lys av medieutviklingen ikke lenger er grunnlag for å begrense plikten til den periodiske pressen (jf. straffeloven § 270 tredje ledd) og kringkasting (jf. kringkastingsloven § 5-1). Regelen bør også omfatte redaktørstyrte journalistiske massemedier på elektroniske plattformer. Departementet viser til de overordnede hensynene reguleringen er ment å ivareta, jf. ovenfor i punkt 7.2.
Ovenfor i punkt 8 har departementet gått inn for å flytte straffeloven § 270 andre og fjerde ledd til ny medieansvarslov, og bedt om høringsinstansenes syn på hvorvidt straffeloven § 270 første ledd bør oppheves. Etter departementets vurdering, vil også bestemmelsen i § 270 tredje ledd høre hjemme i en ny medieansvarslov, forutsatt at straffesanksjoneringen av plikten opphører. Ettersom kringkasting også vil være omfattet av medieansvarslovens virkeområde, synes det unødvendig å opprettholde særbestemmelsen i kringkastingsloven
§ 5-1.
Straffeloven § 270 tredje ledd regulerer i dag både plassering av imøtegåelsen ("på like iøynefallende sted") og tidsfrist for å innta imøtegåelsen ("i første eller annet nummer av bladet"). Kringkastingsloven § 5-1 inneholder ikke tilsvarende regler, men det følger av forarbeidene271 at beriktigelsen "må tas inn uten unødig opphold, og såvidt mulig på samme måte og tidspunkt, evt. i samme programpost, som de opplysningene som beriktiges". Slike vilkår er etter departementets vurdering godt begrunnet. For den som føler seg uriktig anklaget i mediene, vil det være av stor betydning å raskt få rettet opp feilene og på en slik måte at de blir fanget opp av den samme publikumsgruppen som mottok den feilaktige informasjonen i første omgang.
Departementet vil i utgangspunktet vike tilbake for å fastsette for bastante krav i loven til hvordan og når en imøtegåelse skal inntas. Dette bør i første rekke være opp til redaktøren selv, i samsvar med presseetiske normer. Departementet viser her til Vær
Varsom-plakaten punkt 4.13 hvor det heter at feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages "snarest mulig". Departementet foreslår å ta inn i loven et tilsvarende krav knyttet til tidspunktet for når redaktøren plikter å publisere en imøtegåelse. Departementet ber om innspill fra høringsinstansene på om det også bør fastsettes nærmere regler om hvordan imøtegåelsen skal utformes og publiseres.
Det bør som i dag ikke være noen terskel for å kunne kreve imøtegåelse. Det skal således ikke foretas noen vurdering av om den som krever imøtegåelse faktisk har fått sine rettmessige interesser krenket. Som etter gjeldende rett, kan redaktøren avvise
opplysninger som inneholder verdivurderinger, som etter sitt innhold kan være straffbare, eller som krenker tredjepersons rettigheter. Redaktøren plikter heller ikke å ta inn et innlegg i sin helhet, men kan av plasshensyn begrense det til opplysninger av faktisk karakter.
Etter dagens bestemmelse i straffeloven må krav om imøtegåelse settes fram senest innen ett år etter utgivelse av et trykt skrift. Etter kringkastingsloven § 5-1 er tilsvarende frist tre
271 Ot.prp. nr. 77 (1996-97).
måneder fra den dag da programmet ble sendt. I lys av medieutviklingen, hvor muligheten for å fange opp og rette feilaktige opplysninger er en helt annen enn den var tidligere, legger departementet til grunn at tre måneder bør være tilstrekkelig. Ikke bare av hensyn til den som føler seg uriktig anklaget, men også av hensyn til alle andre, vil det være et poeng å få korrigert feilaktig informasjon så snart som mulig etter publisering.
På denne bakgrunn foreslår departementet følgende bestemmelse i medieansvarsloven:
§ 6 Plikt til å publisere imøtegåelser av redaksjonelt innhold
Redaktøren plikter snarest mulig å publisere imøtegåelser av faktiske opplysninger i mediet. Redaktøren plikter ikke å innta verdivurderinger. Krav om imøtegåelser kan avvises dersom det ville innebære en straffbar handling eller påføre
redaktøren erstatningsansvar.
Krav om imøtegåelser må fremsettes av den som anførslene direkte angår senest tre måneder etter at opplysningene har blitt publisert. Dersom redaktøren nekter å publisere en imøtegåelse, skal han eller hun snarest mulig gi en begrunnelse for beslutningen og opplyse om klagemuligheter gjennom pressens selvdømmeordning.
Forslaget vil erstatte straffeloven § 270 tredje ledd og kringkastingsloven § 5-1, som dermed kan oppheves. Departementets forslag til virkeområde for medieansvarsloven viderefører i praksis virkeområdet for mediefridomslova, men i en mer teknologinøytral utforming, jf. nærmere i punkt 18.2 nedenfor. Imøtegåelsesretten etter straffeloven § 270 gjelder kun anførsler i "blad eller tidsskrift", altså den periodiske, trykte pressen.
Departementet legger derfor til grunn at med hensyn til periodiske publikasjoner vil forslaget i praksis dekke de samme mediene som omfattes av dagens regler. Det samme gjelder kringkasting. Den praktiske konsekvensen av å erstatte dagens regler med en ny bestemmelse i medieansvarsloven, er dermed at plikten utvides til å omfatte imøtegåelser av redaksjonelt innhold som er publisert på redaktørstyrte journalistiske elektroniske plattformer. Se nærmere om konsekvensene av forslaget til virkeområde i punkt 18.2.4.4.
Departementet foreslår å gi en bestemmelse i ny medieansvarslov som pålegger redaktøren en plikt til å innta imøtegåelser av faktiske opplysninger. Plikten vil ikke være straffesanksjonert.
Forslaget innebærer at straffeloven § 270 tredje ledd og kringkastingsloven § 5-1 kan oppheves.
Del V
17 Samling av særregler i en egen medieansvarslov
17.1 Medieansvarsutvalgets vurdering og høringsinstansenes syn
Medieansvarsutvalget var, som nevnt i punkt 3.8.2, delt i synet på om det bør etableres en egen medieansvarslov. Flertallet gikk ikke inn for en lov og viste i første rekke til at flertallet ikke hadde kommet med forslag til lovbestemmelser som forutsatte eller la grunnlag for etablering av en egen lov.
Flertallet hadde likevel også prinsipielle innvendinger, og viste til at lovgivningen bør legge til rette for den offentlige samtalen, men ikke definere den. Lovgivning som introduserer skiller mellom redigerte og ikke-redigerte medier samsvarer etter flertallets vurdering dårlig med Grunnloven § 100, som ikke bygger på et slikt strukturelt skille. Det sentrale må være hva som blir ytret og ytringens formål, ikke hvilken plattform den blir ytret på, eller hvordan virksomheten som framsetter ytringen er organisert.272 Flertallet mente det ville være problematisk å forsøke å definere mediene gjennom lovgivning, hvor det knyttes sanksjoner og privileger til definisjonene. En lov vil kreve at myndighetene må føre en mer aktiv kontroll med hvem som er å anse som redaktør og at man faktisk har en redaktør. Flertallet mente en slik form for statlig strukturering og inngripen på
ytringsfrihetens område vil representere et brudd med den prinsipielle tilbakeholdenheten som har vært utvist på medieområdet. Det vil også være uheldig å koble prinsippet om redaksjonell uavhengighet sammen med bestemmelser om sanksjoner og straff.
Flertallet var videre skeptisk til at det å samle relevante regler i en egen medielov ville bidra til å klargjøre rettssituasjonen, og viste til at bestemmelsene om ansvar har ulikt formål og rekkevidde, og inngår i ulike rettslige kontekster. Flertallet viste til at det ville by på betydelige avgrensingsproblemer å forsøke å samle reglene i én lov, og at det ville være vanskelig å overskue konsekvensene av de løsningene som ble valgt.273
Mindretallet, som gikk inn for å etablere en egen medieansvarslov, viste til at de
redaktørstyrte journalistiske mediene allerede er gjenstand for særregulering i lovverket og at det i dag er enda større grunn enn tidligere til å forankre medienes redaksjonelle frihet og ansvar i en egen særlov. Mindretallet mente en medieansvarslov vil styrke redaktørinstituttet, samtidig som den ikke på noen måte vil virke begrensende på medier som faller utenfor lovens virkeområde.
Med unntak av LO, støttet alle høringsinstansene mindretallet. Generelt uttrykker de sentrale høringsinstansene at en medieansvarslov er nødvendig for å styrke redaktørens stilling og pressens uavhengighet i samfunnet. Videre argumenteres det med at det ikke
272 NOU 2011:12, punkt 14.3.
273 NOU 2011:12, punkt 6.7.7.
må være for komplisert å finne fram til den ansvarlige for en aktuell ytring. Slik MBL, og flere andre sentrale høringsinstanser uttrykte det, er det ”… ingen vektige motargumenter mot å innlemme lov om redaksjonell fridom i en egen medieansvarslov.”