Straffeloven § 270 tredje ledd pålegger redaktøren en straffesanksjonert plikt til å innta imøtegåelser av en anførsel i et blad eller tidsskrift:
"Den som er redaktør for et blad eller tidsskrift, og som ikke inntar en imøtegåelse av en anførsel som der er fremsatt i første eller annet nummer av bladet, på like iøynefallende sted som det imøtegåtte, straffes med bot. Redaktøren kan også ilegges løpende mulkt frem til imøtegåelsen trykkes. Kravet om imøtegåelse må fremsettes av den som anførslene direkte angår senest innen ett år etter utgivelsen, begrense seg til anførsler av faktisk art og ikke inneholde noe straffbart."
Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 430 med mindre endringer.
Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen idet den ble ansett som en del av presseetikken og regelen etter kommisjonens syn var lite egnet til å sanksjonere med straff.147 Justisdepartementet foreslo å videreføre bestemmelsen i lys av
147 NOU 2002:4 s. 426-427.
beriktigelsesplikten som følger av kringkastingsloven § 5-1, jf. nedenfor, men holdt åpent at bestemmelsen på sikt kunne vise seg å være overflødig.148
Imøtegåelsesretten tilkommer den som "anførslene direkte angår", noe som kan være både juridiske og fysiske personer. Imøtegåelsen behøver ikke å være begrenset til kun å
erklære avisens anførsler for uriktige. Den angrepne kan også gi sin egen framstilling av saken, men loven gir utelukkende en rett til å besvare fakta med fakta, jf. tredje punktum.
De vurderingene som avisen har knyttet til beskyldningene, omfattes altså ikke av imøtegåelsesretten. En redaktør er i sin fulle rett til å nekte å innta et tilsvar som inneholder subjektive vurderinger eller forhold utenfor saken, og her gjelder det et "alt eller ingenting"-prinsipp, jf. Borgarting lagmannsretts dom LB-2010-180854.
Kravet om imøtegåelse må framsettes senest ett år etter publiseringen av den anførselen som gir grunnlag for imøtegåelsesrett. Fristen gjelder uavhengig av om den som ønsker imøtegåelse har hatt kunnskap om publiseringen. Imøtegåelsen skal inntas «i første eller annet nummer av bladet». Videre skal den plasseres "på like iøynefallende sted som det imøtegåtte". Straffetrusselen er bot, som også kan ilegges løpende fram til imøtegåelsen trykkes.
Imøtegåelsesretten etter straffeloven § 270 gjelder kun anførsler i "blad eller tidsskrift", altså den periodiske, trykte pressen. Elektroniske medier er således ikke omfattet, heller ikke enkeltstående trykte publikasjoner slik som bøker.
For kringkastingssendinger er imidlertid en tilsvarende rett lovfestet i kringkastingsloven
§ 5-1, omtalt som en rett til "beriktigelse":
"Enhver fysisk og juridisk person hvis rettmessige interesser er blitt krenket ved
fremsettelse av uriktige faktiske opplysninger i et kringkastingsprogram, skal ha rett til å beriktige påstandene. Krav om beriktigelse må fremsettes for vedkommende kringkaster innen tre måneder fra den dag da programmet ble sendt. Krav om beriktigelse kan avvises dersom det ville innebære en straffbar handling eller påføre kringkasteren ansvar."
Retten til beriktigelse inntrer der den omtaltes "rettmessige interesser" er krenket. Det kan dreie seg om krenkelse av vedkommendes ære og omdømme, men også andre hensyn, for eksempel økonomiske interesser, vil kunne begrunne beriktigelse. Retten til beriktigelse er begrenset til faktiske opplysninger, på samme måte som etter straffeloven § 270 tredje ledd. Det kreves ikke at den omtalte fører bevis for at de offentliggjorte opplysningene var uriktige. Dersom opplysningene utvilsomt er sanne, kan imidlertid den omtaltes
"rettmessige interesser" ikke anses krenket etter denne bestemmelsen.
Fristen for å sette fram krav om beriktigelse er tre måneder fra det tidspunkt
kringkastingsprogrammet ble sendt. Det framgår av forarbeidene at beriktigelsen må tas inn uten unødig opphold, og så vidt mulig på samme måte og tidspunkt, evt. i samme programpost, som de opplysningene som beriktiges.149
148 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 5.13.3.
149 Ot.prp. nr. 77 (1996-1997) punkt 7.
Det er lagt til grunn at kringkastingsloven § 5-1 gjennomfører EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester150 artikkel 28, som forplikter medlemsstatene til å "adopt the measures needed" for at fysiske eller juridiske personer som er blitt krenket gjennom uriktige påstander i et fjernsynsprogram har en rett til å imøtegå disse (omtalt som "Right to reply").151 Medietilsynet har ingen håndhevingsmyndighet med bestemmelsen. I forarbeidene er det vist til at den som er blitt krenket gjennom en offentliggjøring av uriktige faktiske opplysninger, og som forgjeves har krevd opplysningene beriktiget, vil ha valget mellom å klage til PFU eller å gå til sivilt søksmål.152
Imøtegåelsesretten er også en viktig del av presseetikken. Vær varsom-plakaten har regler om "samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger", men dette er ikke noen absolutt rettighet:
"4.14. De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt."
Beslektet med dette er tilsvarsretten, som ikke er begrenset til retting av faktafeil, men på den annen side ikke angir en hovedregel om "samtidig" tilsvar:
4.15. De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling. Ha som krav at tilsvaret er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form. Tilsvar kan nektes dersom den berørte part, uten saklig grunn, har avvist tilbud om samtidig imøtegåelse i samme spørsmål. Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.
Vær Varsom-plakaten håndheves av Pressens Faglige Utvalg, hvis kompetanseområde i prinsippet omfatter alle journalistiske medier uavhengig av plattform.153 Klage på at regelverket er overtrådt, må settes fram innen seks måneder fra publiseringsdato.
150 Parlaments- og rådsdirektiv 2010/13/EU.
151 Se nærmere Ot.prp. nr. 77 (1996-1997) punkt 4.6 om forholdet til tilsvarende bestemmelse i TV-direktivet (Rådsdirektiv 89/552/EØF) artikkel 23 og Prop. 9 L (2012-2013) kapittel 9.2.
152 Ibid.
153 Se NOU 2011:12 kapittel 4.2.2-4.2.4 for en nærmere gjennomgang av pressens selvdømmesystem og etiske regelverk.
5 Utenlandsk rett
5.1 Innledning
Alle våre nordiske naboland har ansvarsregulering av mediene i egne lovverk, men de konkrete reglene om plassering av ansvar for medieinnhold bygger på ulike modeller. Det er også forskjeller mellom landene med hensyn til hvilke medier som er omfattet av reglene.
Sverige skiller seg ut ved at reguleringen er gitt i grunnlover, som basert på en langvarig rettstradisjon fastsetter et svært detaljert beskyttelsessystem for trykke- og ytringsfriheten.
Reguleringen er også unik i den forstand at den bygger opp om "ansvarig utgivare" (i praksis redaktøren) som eneansvarlig for alt innhold som publiseres. Det rettslige ansvaret for innholdet i periodiske skrifter, radioprogram og tekniske opptak som filmer,
videogram og andre lydopptak ligger alene på den ansvarlige utgiveren som eieren har utpekt. I en viss utstrekning gjelder alminnelige regler for kringkastingssendinger, nemlig ved visse typer direktesendinger.
I forbindelse med Stortingets behandling av forslaget om å be regjeringen utrede lov om medieansvar, ble det særlig vist til det svenske systemet. Departementet vil derfor i det følgende gjennomgå det svenske regelverket i noe mer detalj enn ansvarssystemet i de øvrige nordiske landene.