Oppfølging av forslagene

I Prop. 47 L (2011-2012) foreslo Justis- og politidepartementet, en endring av personopplysningsloven § 7, som regulerer forholdet mellom personvernet og

ytringsfriheten. Endringen var i tråd med Medieansvarsutvalgets forslag. Før endringen begrenset bestemmelsen personopplysningslovens anvendelsesområde for “behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske, herunder opinionsdannende, formål”. Endringen innebar at begrepet “opinionsdannende” ble tatt ut av lovteksten. Formålet var å klargjøre rekkevidden av bestemmelsen, ikke å begrense kretsen av behandlingsansvarlige til den profesjonelle pressen. Det ble likevel uttalt at begrepets "primære nedslagsfelt vil være redaksjonelt stoff som publiseres under et redaktøransvar".³⁴ Justisdepartementet begrunnet forslaget med at begrepet

"opinionsdannende" i praksis synes å være forstått som et selvstendig vilkår, selv om dette ikke var intensjonen da lovteksten ble utformet. Bestemmelsen ble endret ved lov 20. april 2012 nr. 18. Når det gjelder behandling av personopplysninger for journalistiske formål innebærer forslaget til ny personopplysningslov § 3, jf. Prop. 56 LS (2017-2018), i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

Medieansvarsutvalgets forslag knyttet til personvern ble kort omtalt i Meld. St. 11 (2012-2013) Personvern – utsikter og utfordringar. Regjeringen (Stoltenberg II) viste i

meldingen særlig til at Medieansvarsutvalget så behov for "eit lågterskeltilbod som kan bidra til å løyse usemjer innanfor sosiale medium og andre medium utan ein sentral redaktørfunksjon". Meldingen redegjorde for at slettmeg.no, som så langt hadde vært

34 Prop. 47 L (2011-2012) punkt 9, merknader til § 7.

drevet på prosjektbasis av Datatilsynet, ville bli videreført som en permanent tjeneste driftet av NorSIS. Det ble vist til at:

"Tenesta er eit døme på eit særs vellukka lågterskeltilbod som har gitt verdfull hjelp utan å vurdere om ytringar er rette eller galne, lovlege eller ulovlege."³⁵

I Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2013 ble utredningen omtalt slik:

"På bakgrunn av høringen har Regjeringen konkludert med at det ikke er ønskelig å etablere noe medieombud eller lignende, jf. at et samlet utvalg og et overveldende flertall av

høringsinstansene gikk imot dette. Regjeringen har også konkludert med at det fremdeles er behov for særregler om plassering av ansvar i redigerte (redaktørstyrte) massemedier. Det strafferettslige redaktøransvaret bør derfor opprettholdes, men i større grad enn i dag gjøres medieuavhengig. På bakgrunn av dette vil Kulturdepartementet utrede nærmere innholdet i særregler om ansvarsplassering i de redigerte, meningsbærende massemediene.

Departementet planlegger å legge fram en sak for Stortinget om dette i løpet av 2013."³⁶ Ut over dette er Medieansvarsutvalgets vurderinger og forslag ikke blitt fulgt opp.

35 Meld. St. 11 (2012-2013) punkt 2.3.

36 Prop. 1 S (2013-2014) punkt 2.3.

DEL II

4 Gjeldende rett

4.1 Innledning

I dette punktet gjennomgår departementet de viktigste rettsreglene som gjelder ytringer i norsk rett. Departementet tar utgangspunkt i kravene som følger av vernet av

ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Både tolkning og håndheving av rettsregler om ytringer må skje på bakgrunn av de prinsippene som kan utledes av disse rettskildene, se punkt 4.2 og 4.3.

Ved siden av å klarlegge rettsreglenes materielle innhold, er det et hovedanliggende i dette kapittelet å redegjøre for reglenes virkeområde. Når det gjelder særreglene knyttet til ytringer framsatt gjennom redaktørstyrte journalistiske medier,³⁷ kompliseres spørsmålet av at lovgivningen i dag ikke bruker en ensartet terminologi.³⁸ Reglene må derfor tolkes for å klarlegge forståelsen av sentrale begreper som for eksempel "medium",

"massemedium", "trykt skrift", "periodisk" og "journalistisk produksjon".

Departementet behandler først de generelle ansvarsreglene. Dette er lovregler som

definerer grensene for ytringsfriheten og som regulerer hvem som kan holdes straffe- eller erstatningsrettslig ansvarlig når disse grensene overskrides. Hovedregelen i norsk rett er at enhver som har framsatt en ulovlig ytring, og som subjektivt kan klandres for det, kan holdes erstatnings- eller straffansvarlig for ytringens innhold. Utgangspunktet er at de samme reglene for plassering av erstatnings- eller straffansvar gjelder uavhengig av om en ytring framsettes gjennom redaksjonelle massemedier eller gjennom andre kanaler eller fora. Dette omtales gjerne som det "naturlige ansvarssystemet". De generelle reglene om straffansvar for ytringer gjennomgås i punkt 4.4, mens reglene om erstatningsansvar gjennomgås i punkt 4.5.

Fra de generelle reglene gjelder det en rekke unntaksbestemmelser som i hovedsak er knyttet til ytringer framsatt i redaktørstyrte journalistiske medier. Disse særreglene er nært knyttet til redaktørrollen. Før departementet går nærmere inn på de konkrete unntaks- og særreglene, redegjøres det derfor kort for selve redaktørfunksjonen og hvordan denne er forankret i gjeldende lovverk, se punkt 4.6.

Deretter drøftes reglene om redaksjonell uavhengighet, som gir redaktøren suveren myndighet til å ta redaksjonelle beslutninger om hva som skal publiseres i mediet. Det er denne uavhengige beslutningsmyndigheten som gir grunnlag for regler som skjerper redaktørens rettslige ansvar for innholdet, se punkt 4.7.

Unntakene fra de alminnelige ansvarsreglene behandles så i punkt 4.8-4.11.

37 Se punkt 7.1.4 om begrepsbruken i notatet.

38 For eksempel skal man med begrepet "trykt skrift" i straffeloven § 269 forstå periodiske trykte skrifter, mens forpliktelsene knyttet til "trykkingen av et skrift" i § 270 ikke inneholder en tilsvarende begrensning.

For det første har vi lovregler som skjerper redaktørens straffe- og erstatningsrettslige ansvar i forhold til hva som følger av de alminnelige reglene. Det strafferettslige redaktøransvaret behandles i punkt 4.8, mens det skjerpede sivilrettslige

erstatningsansvaret for privatlivskrenkelser i skadeserstatningsloven behandles i punkt 4.9. Med hensyn til erstatningsansvar for privatlivskrenkelser og ærekrenkelser gjelder det også en særregel i skadeserstatningsloven som skjerper ansvaret for eier eller utgiver av et massemedium, jf. punkt 4.10. Spørsmålet om bruk av foretaksstraff mot mediebedrifter gjennomgås også i denne forbindelse.

For det andre har vi regler i straffeloven og skadeserstatningsloven som gir fritak for straffe- og erstatningsansvar for såkalte tekniske medvirkere til rettsstridige ytringer som er publisert i de redaktørstyrte journalistiske mediene. Beslektet med disse reglene, er ehandelslovens³⁹ regler om ansvarsfrihet for informasjonssamfunnstjenester. Disse reglene har særlig relevans for spørsmålet om straffe- og erstatningsansvar for brukergenerert innhold som er publisert i mediet. Departementet gjennomgår ansvarsfritakene samlet i punkt 4.11, mens det særlige spørsmålet om ansvar for brukergenerert innhold i redaktørstyrte journalistiske medier behandles mer i detalj i punkt 4.12.

Kildevernreglene er også nært knyttet til ansvarsreglene. Reglene har en samfunnsmessig begrunnelse i det å tilrettelegge for at mest mulig ytringer og informasjon kan komme fram. Samtidig begrenser reglene muligheten til å håndheve regler om så vel straffe- og erstatningsansvar i praksis. Som nevnt i punkt 2, har kildevernreglene et virkeområde som er videre enn de redaktørstyrte journalistiske mediene, og må blant annet sees i

sammenheng med øvrige bevisregler i straffeprosessloven og tvisteloven. Behovet for og forslag til endringer i disse reglene vil bli gjenstand for en egen høring av Justis- og beredskapsdepartementet som ledd i en samlet oppfølging av Stortingets

anmodningsvedtak, jf. punkt 2. Det er likevel nødvendig å redegjøre kort for

kildevernreglene også i dette høringsnotatet i lys av forslaget om å gi en bestemmelse om taushetsplikt for redaktører og journalister som omfattes av den nye medieansvarsloven.

Kildevernet og tilgrensede regler gjennomgås derfor helt kort i punkt 4.13.

Endelig har vi regler i både straffeloven og kringkastingsloven som gir rett for en som opplever seg krenket eller misforstått til å imøtegå feilaktige ytringer som blir framsatt gjennom mediene. Dette er regler som er nært forbundet med ansvarsreglene ettersom de kan bidra til å forhindre rettslige prosesser om straffe- og erstatningsansvar, se punkt 4.14.

I det følgende går departementet også inn i bransjeregelverk og -avtaler i noe større grad enn det som er vanlig i en gjennomgang av gjeldende rett. Dels skyldes dette at en del av gjeldende lovregler, og departementets forslag senere i høringsnotatet, i praksis innebærer en lovfesting av etablerte presseetiske prinsipper. Dels skyldes det at hensynet til pressens samfunnsrolle og uavhengighet kan tilsi større grad av selvregulering eller samregulering enn i andre sektorer.

39 Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester.