Tekstane eg skal presentere frå prosessuell arkeologi er Theory of culture change av Julian H.
Steward (1955), Archaeology as Anthropology av Lewis Binford (1962) og Analytical Archaeology av David L. Clarke (1968).
Steward 1955 Theory of culture change – the methodology of multilinear evolution Steward (1955:11-13) kritiserar korleis ein tidlegare har sett analogisk på kultur og biologi, for i motsetning til biologisk evolusjon er kulturell evolusjon kumulativ. Han argumenterar for at unilineær evolusjon bør erstattast av multilineær evolusjon: «[it] is like unilinear evolution in dealing with developmental sequences, but it is distinctive in searching for parallells of limited occurrence instead of universals» (ibid.:14-15). Ein bør forsøke å finne regularitetar eller lovmessigheiter hos partikulære fenomen, men parallellane ein kan finne er ikkje nødvendigvis universelt gyldige for alle kulturar (ibid.:29).
Steward definerar kultur som «learned modes of behavior that are socially transmitted from one generation to the next and from one society to another» (ibid.:44). På kort sikt kan tidlegare utforma personlegheiter motstå innovasjonar og retardere kulturell endring, men på lang sikt går kulturen gjennom ei kvalitativ utvikling som avgjer nye personlegheiter (ibid.:7).
Den menneskelege tilpassinga til miljøet er superorganisk og kulturell, ikkje biologisk (ibid.:30-34). Steward definerar kultur-økologisk tilpassing som «the adaptive processes through which a historically derived culture is modified in a particular environment»
(ibid.:21). Steward ville ikkje godta at miljøet berre kunne hindre eller tillate teknologi, for menneskeleg tilpassing til miljøet kan vere ei kjelde til kreativitet og oppfinningar av nye gjenstandstypar (ibid.:31-35). Utviklinga frå primitive til avanserte samfunn var prega av aukande teknologisk kompleksitet, men Steward var mest interessert i å undersøke kulturell utvikling som framveksten av suksessive nivå av sosiokulturell integrasjon (ibid.:5,39-40,51).
Kulturøkologi handlar ikkje om opphavet og diffusjonen til teknologiar, men at teknologi kan bli brukt på ulike måtar og innebere ulike sosiale ordningar i kvart miljø (ibid.:38). Ein burde forklare uniformitet i kulturell utvikling med økologisk tilpassing i staden for diffusjon, for det kunne vere sjølvstendige utviklingar basert på gjentakande og uavhengige kausale
prosessar (ibid.:88). For å analysere funksjonelle relasjonar og endringsprosessar introduserar Steward konseptet tverr-kulturell type, der han kombinerar økologisk tilpassing med ulike nivå av sosiokulturell integrasjon (ibid.:89,92-97). Om ein tok meir hensyn til dei
funksjonelle samanhengane til kulturelle trekk og for prosessane som førte til at kulturane vart
29 tilpassa til ulike miljø, kunne ein kome fram til ein kulturtypologi som var betre eigna enn teknologiske inndelingar (som til dømes steinalder og bronsealder) til å vise utviklingstrinn etter periodar (ibid.:26,92).
Oppsummering: Steward ville erstatte unilineær evolusjon med multilineær evolusjon, og forsøkte å finne tverrkulturelle trekk ved partikulære kulturar basert på ei kulturøkologisk tilnærming.
Binford 1962 Archaeology as Anthropology
Binford (1962:217) hevdar at materiell kultur representerar det totale kulturelle systemet, og at endring må undersøkast i forhold til den sosiale og miljømessige tilpassingskonteksten, ikkje innflytelse, stimuli eller folkevandringar mellom ulike geografiske område. Spesifikke historiske forklaringar, om det i dei heile tatt kan påvisast, bidreg ikkje med noko når det gjeld å forklare prosessane som fører til kulturell endring og evolusjon (ibid.:218). Prosessuell endring kan føreseiast og er kvantifiserbart, og difor bør ein ha ei systemisk tilnærming til arkeologiske data (ibid.:217). Binford hevdar at kulturell evolusjon er systemisk endring, og at arkeologar bør vere blant dei best kvalifiserte for å studere evolusjonære endringsprosessar, særskilt dei som føregår relativt sakte (ibid.:224).
Binford baserar seg på Steward si kulturøkologiske tilnærming, som samanliknar kulturelle system og ser på årsakene til at det finst ulike teknologiar i like miljø, eller like teknologiar i ulike miljø (ibid.:218). Inspirert av Leslie White (1959) definerar Binford kultur som «the extra-somatic means of adaptation for the human organism», og delar materiell kultur inn i tre funksjonelle underklasser: teknomisk, sosio-teknisk og ideo-teknisk, i tillegg til det stilistisk-formelle som går på tvers av desse kategoriane (ibid.:218-220). Kulturen er
mellomleddet mellom menneske og miljøet, og teknologi blir definert som «those tools and social relationships which articulate the organism with the physical environment» (ibid.:218).
Likevel set ikkje Binford likskapsteikn mellom materiell kultur og teknologi, for det er berre teknomiske gjenstandar som blir brukt for å handtere det fysiske miljøet (ibid.:218-219).
Casestudiet til Binford er eit eksempel på det han kallar ‘teknologisk devolusjon’ (ibid.:220).
Det var vanleg å anta at verktøy av kopar erstatta funksjonelt tilsvarande verktøy i stein og bein sidan dei var teknologisk overlegne og meir effektive økonomisk i forhold til energibruk (ibid.:220). Når kopar slutta å bli brukt til nyttegjenstandar og i staden vart brukt som
gravgods, kunne ein ikkje finne forklaringa i det teknomiske subsystemet av kulturen
30
(ibid.:221-223). Kopar var i staden hovudsakleg sosiotekniske gjenstandar, som skulle kommunisere status (ibid.:223).
Oppsummering: Binford meinte kulturen var menneskets ekstrasomatiske måte å tilpasse seg miljøet og argumenterte for at evolusjonære endringsprosessar burde bli undersøkt systemisk.
Clarke 1968 Analytical Archaeology
Clarke ordnar arkeologiske einingar frå attributt, artefakt, type og gjenstandssamling til kultur, kulturgruppe og teknokompleks (ibid.:22). Kultur blir definert som både «a polythetic set of specific and comprehensive artefact-types which consistently recur together in
assemblages within a limited geographical area» (ibid.:285). I andre enden av skalaen har ein teknokompleks, som kan bestå kulturgrupper der den materielle kulturen har likskapstrekk basert på faktorar som miljø, økonomi og teknologi (ibid.:188). Tilpassing og innovasjon skjer på utkanten av kulturar, kulturgrupper og teknokompleks (ibid.:315-316), i motsetning til i kulturhistorisk arkeologi der innovasjon spreiar seg frå eit senter og utover.
Det teoretiske grunnlaget til Clarke er systemteori, eller kybernetikk. Ny variasjon i systemet kan vere på grunn av anten ekstern diffusjon eller intern generasjon av innovasjon eller oppfinningar (som regel ei følgje av ‘re-networking’, eller nye kombinasjonar av gamle komponentar), som kan bli akseptert og integrert i systemet eller avvist og forkasta (ibid.:89).
Den interne ordenen av subsystem innanfor det generelle systemet utgjer kulturmorfologi, medan den eksterne ordenen av det integrerte systemet i eit miljø utgjer kulturøkologi (ibid.:101-102). Endring i materiell kultur kan skje på grunn av endring i sosiale, religiøse, psykologiske og økonomiske subsystem av kulturen (ibid.:226).
Clarke meinte det var eit fundamentalt problem i arkeologi om det er ein direkte relasjon mellom arkeologiske einingar eller om dei er sjølvstendige (ibid:211). Som Steward legg Clarke vekt på partikulære kulturar og regularitetar, men i staden for ‘multilinear evolution’
brukar han uttrykket ‘multilinear development’ (ibid.:23). Individ fyl bestemte
åtferdsmønster, noko som sikrar kontinuitet, men sjølv om handverkaren har forsøkt å vere konsistent resulterar produksjonen av gjenstandar i variasjon (ibid:105,152). Clarke tok i bruk statistikk for å lage typologiar som viste kvantitative trendar, noko som resulterte i
ontogenetiske mønster, analogisk med den organiske livssyklusen av fødsel, vekst og død (ibid.:133-134,209). Desse mønstra hadde form som krigsskipskurver, som viser korleis nye typar blir funne opp, får stor utbreiing, og til slutt forsvinn. Det kan også overførast til å vise
31 aukande og minkande tal på attributt per artefakt, slik dei stilistisk kan veksle frå å vere enkle til å bli forseggjorte, for deretter å bli enkelt utforma igjen (ibid.:167).
Oppsummering: Clarke undersøkte det systemiske forholdet mellom kulturøkologi og kulturmorfologi, og brukte statistiske analyser for å vise kvantitativ endring i form av ontogenetiske mønster.
Kritikk
Det alternative namnet til prosessuell arkeologi, ‘New Archaeology’, indikerar nyvinning i forhold til den gamle, tradisjonelle kulturhistoriske arkeologien. Prosessuell arkeologi er ei neo-evolusjonistisk retning med opphav i Nord-Amerika som tok i bruk naturvitskaplege metodar og antropologisk teori. Kritikken av kulturhistorisk arkeologi var spesielt retta mot det ein meinte var eit essensialistisk syn på kulturar og at alle innovasjonar spreidde seg frå eit senter, noko Clarke (1968:247) kallar ‘cultural brick theory’ og ‘radial contour theory’.
Kulturhistorisk arkeologi arbeida med omgrepsparet migrasjon/diffusjon for å forklare kulturell utvikling, men i prosessuell arkeologi er det viktigaste omgrepsparet
innovasjon/diffusjon. Omgrepet diffusjon var framleis brukt for å forklare kulturell kontakt og korleis innovasjonar spreiar seg, men omgrep som folkevandring eller migrasjon var ikkje lenger like sentrale. Binford (1962:218) forklarar noko av årsaka til det på denne måten: «If migrations can be shown to have taken place, then this explication presents an explanatory problem; what adaptive circumstances, evolutionary processes, induced the migration?».
Binford kritiserar dermed kulturhistorisk arkeologi for å berre beskrive, ikkje forklare, endring i det arkeologiske materialet, ei meining Steward deler.
Ein gjekk frå å skilje mellom kulturelle sentrum og periferiar, til å fokusere på korleis endringar i miljøet eller naturen førte til ein kulturell respons i form av innovasjon. I staden for å vise korleis kultur spreiar seg, skulle ein finne årsaka til at kultur endrar seg, og korleis liknande innovasjonar kunne oppstå uavhengig av kvarandre. Korleis skulle ein forklare utviklinga av sivilisasjonar i den gamle og nye verda, to verdsdelar som openbart ikkje hadde vore i kontakt med kvarandre (sjå Steward 1955:25)? Dette kan ha vore ei problemstilling ein var meir bevisst på i Nord-Amerika enn i Europa, sidan kulturhistorisk arkeologi var meir eurosentrisk og nasjonane var opptekne av sine ‘eigne’ forhistorier.
Både Steward og Clarke vil at ein skal gå frå unilineære til multilineære framstillingar av kulturell utvikling. Denne kritikken er retta mot tanken på at alle kulturar var tvungne til å gå gjennom same utviklingstrinn, og at ein kunne gjere verdivurderingar basert på kor kort eller
32
langt ein kultur hadde kome i denne prosessen. Montelius (1899:247-266) forsøker også å framheve at oppfinningar kunne skje fleire gongar uavhengig av kvarandre, og at utviklinga ikkje er lineær, men eit genealogisk stamtre. I motsetning til typologiane, som er basert på kvalitativ endring innanfor enkelte gjenstandstypar, er dei ontogenetiske mønstra til Clarke basert på kvantitativ endring innanfor gjenstandskategoriar og gjenstandssamlingar. Dette kan vere ein måte å unngå lineære framstillingar av teknologisk utvikling i fortida.
«Kultur»
I prosessuell arkeologi veks det fram eit syn på at menneske tilpassa seg miljøet kulturelt i staden for biologisk, ein idé som er inspirert av darwinistisk evolusjonsteori. «Tilpassing» og
«miljø» er sentrale omgrep alle forfattarane brukar for å forklare kulturell evolusjon. Både Steward og Clarke var kritiske til å bruke biologisk evolusjon som ein direkte analogi for å forklare kulturell utvikling. Steward meinte at kulturell evolusjon var kumulativ i motsetning til organisk evolusjon, og Clarke brukar omgrepet ‘development’ når han omtalar ontogeni.
Fokus på miljøet er derimot ikkje noko heilt nytt, for Childe skriv også at klimaet og naturlege grenser speler ei viktig rolle i opphavet til og spreiinga av kultur.
Forfattarane i prosessuell arkeologi definerar kulturomgrepet på ein anna måte enn
forfattarane i kulturhistorisk arkeologi. Binford, inspirert av White (1959), definerte kultur som menneskets ekstrasomatiske måte å tilpasse seg ulike miljø, slik kulturen blir
mellomleddet mellom menneske og miljø. Steward sin definisjon knyt kultur nært opp til samfunnet: «culture consists of learned modes of behavior that are socially transmitted from one generation to the next and from one society to another» (ibid.:44). Dette kan ein
samanlikne med Clarke sin definisjon av kultur, som består av «learned as well as instinctive modes of behavior, with its material implementations, and its acquisitive transmission from individual to individual and from group to group» (1968:20). Ein viktig skilnad mellom desse to definisjonane av kultur er at Clarke legg til at kultur både er instinktivt og opplærd, samt at han tek med det materielle aspektet ved kultur.
Eit anna fellestrekk mellom forfattarane er at dei ser på kulturen som eit system beståande av ulike subsystem. Steward (1955:55) kallar kulturen for eit sosiokulturelt system, der kvart system består av ulike delar som er funksjonelt spesialisert. Binford baserte seg på
antropologen White (1959) si inndeling av kulturelle system i teknologi, sosiologi, ideologi og sentiment, men kutta ut sentiment og retta inndelingane mot materiell kultur i staden.
Ifølgje Clarke er det eit systemisk forhold mellom det kulturelle systemet og miljøet
33 (kulturøkologi) og det kulturelle systemet og dei ulike subsystema (kulturmorfologi). Det var eit nært samband mellom endring i kultur og endring i materiell kultur, og dette kan igjen vere ein respons på endring i miljøet.
«Teknologi»
I mitt materiale blir «teknologi» først brukt av Steward, og deretter blir omgrepet brukt gjennom heile diskursen. Noko ironisk er det då at Steward argumenterar mot å ha periodeinndelingar basert på teknologi (som stein, bronse og jern). Han er heller ikkje so opptatt av arkeologisk materiale, noko som kan vere på grunn av den antropologiske bakgrunnen han har.Det er mogeleg Steward si forståing av teknologi er påverka av marxisme: «As technology develops, as the standard of living is raised, and as mass communication is advanced, these national achievements become available to the middle classes and finally to the lower classes» (Steward 1955:71).Han har eit ovanfrå-og-ned perspektiv når det gjeld forholdet mellom klasseskilje og teknologi.
Binford si teknologiforståing er nært knytt til nytte og effektivitet, slik som hos den
teknologiske deterministen White (1959). Binford definerar teknologi som «those tools and social relationships which articulate the organism with the physical environment»
(1962.:218). Dette er nært relatert til kulturdefinisjonen hans, som er menneskets måte å tilpasse seg miljøet. Sjølv om både kultur og teknologi koplar menneske og miljø saman, vil ikkje Binford setje likskapsteikn mellom materiell kultur og teknologi. Endring i materiell kultur er ikkje alltid eksempel på teknologisk evolusjon, slik som når bronse vart teke i bruk til statusgjenstandar eller gravgods. Dersom ein gjenstand ikkje er brukt som eit nytteverktøy, er den ikkje teknologisk.
I ein figur der Clarke (1968:103) illustrerar forholdet mellom det kulturelle systemet og miljøet, er teknologi det som koplar saman subsystema økonomi og materiell kultur med miljøet, ikkje ein del av dei kulturelle subsystema i seg sjølv. Teknologiske innovasjonar er måten menneske kan tilpasse seg endringar i miljøet, og teknologi er difor nært knytt til økonomi. Dei hierarkiske einingane til Clarke, som går frå kultur til kulturgruppe og teknokompleks er basert på diffusjon av teknologi over store geografiske område.
Teknokompleks kan ha store likheiter i teknologi fordi dei må tilpasse seg liknande miljø, sjølv om dei består av kulturar som ikkje er i ein nær relasjon til kvarandre.
34