93
deretter å utvikle seg til en enkel, men nå postverbal partikkel (Andresen 2006, 17-19).
Dagens postverbale negasjon kan derfor ses som en etterlevning fra norrønt mens dagens preverbale plassering i leddsetninger er relativt ny og et resultat av en pågående syklisk endring i negasjonen. Det vil si at negasjonen har utviklet seg tilbake til en preverbal plassering i leddsetninger. Resultatene fra undersøkelsen kan derfor tyde på at negasjonen i hovedsetninger nå følger etter i den samme utviklingen tilbake til en preverbal posisjon. Dette støttes spesielt av hovedresultatene som viser at IKKE i større grad enn ALDRI aksepteres, noe som antyder at det er negasjonen som er i endring, og at IKKE dermed må ses atskilt fra andre typer adverb. Det kan imidlertid synes som at dette stemmer dårlig med den lave aksepten for IKKE (V3) i NL1-daglig-gruppa. Vi husker at denne delgruppa var den eneste hvor det var færre deltakere som ga fullskår til IKKE enn ALDRI. Men samtidig ga de 60 % flere fullskårvurderinger til IKKE enn til ALDRI når de først ga åttere, og IKKE fikk høyest snitt av alle delgrupper med 3,0 åttere i snitt per informant som ga åtte (men likt med NL2-aldri, jf. tabell 5.9). Derfor kan det se ut som at NL1-daglig-gruppa i større grad skiller
mellom IKKE og ALDRI, noe som derfor faktisk kan støtte et argument om at negasjonen er i endring, ved at de også skiller på IKKE og ALDRI, men på en annen måte enn de andre gruppene. For blant de med norsk L1 som aldri snakker engelsk med venner, NL1-aldri, var det 57,1 % som ga fullskår til IKKE, mens snitt per informant som ga fullskår, da bare var på 1,8 (mot 3,0 i daglig-gruppa). Dermed kan blant annet disse to forholdene leses ut fra
resultatene: IKKE tyder på at negasjonen er i ferd med å endres27, og ALDRI tyder på at preverbal bruk av adverbialer generelt begynner å få et fotfeste. Kanskje også skjer dette spesielt hos talere med hyppig bruk av engelsk. Dette bringer meg over til forskningsspørsmål 3 og temaet preverbal negasjon og flerspråklighet.
94
at en sammenligning av resultater mellom NL1 og 2NL1 basert på morsmålsbakgrunn ikke vil kunne belyse FS3, ettersom begge grupper kan sies å være flerspråklige. Men resultatene basert på gruppeinndeling vil da kunne antyde en forskjell mellom det å være suksessivt og simultant flerspråklig og dermed reflektere en forskjell i måten vi vurderer språket vårt som kan knyttes til ulike former for flerspråklighet.
Når det kommer til språkferdigheter, så vi i 4.4.2 at over tre fjerdedeler (77,6 % totalt) oppga sitt kompetansenivå i engelsk til 5 eller 6. Dette er en skjønnsmessig vurdering deltakerne selv har gjort på bakgrunn av nivåbeskrivelser som ble gitt, og ikke basert på testing, noe som også blir problematisert og drøftet der. Opplysningene om språkferdigheter er likevel interessant informasjon fordi de viser en sterk tendens for engelsk innflytelse og langt på vei bekrefter at engelsk er en viktig del av ungdommenes hverdag. I utarbeidelsen av resultater som kan knyttes til flerspråklighet, har jeg derfor basert meg på deltakernes rapportering om daglig bruk eller ikke bruk av engelsk, og disse dataene vil jeg trekke inn i drøftingen nedenfor.
6.5.1 Resultatenes belysning av forskningsspørsmål 3
Som tidligere drøftet i tilknytning til FS2, viser resultatene en forskjell mellom NL1- og 2NL1- gruppene (jf. 6.3). 2NL1 er for eksempel den gruppa som vurderer de fleste
setningstypene høyest (tabell 5.4). Det er da mulig å tolke dette til at resultatene gjenspeiler en forskjell mellom å vokse opp med norsk som eneste L1, og norsk og flere L1, eller også at resultatene gjenspeiler en forskjell mellom simultan og suksessiv flerspråklighet. Dermed impliserer resultatene at de simultant flerspråklige har større aksept for PreNeg enn de ettspråklige eller suksessivt flerspråklige.
Samtidig så vi at NL1 har gitt 20 prosentpoeng flere fullskårvurderinger til ALDRI enn 2NL1, og at forskjellen mellom IKKE og ALDRI var betydelig større innad i 2NL1 enn den var i NL1. Sagt på en annen måte har de med norsk og flere L1 gitt 20 prosentpoeng færre fullskårvurderinger til ALDRI enn de med norsk som eneste L1. De med flere L1 skiller dermed i større grad mellom IKKE og ALDRI i sine vurderinger, samtidig som forskjellen mellom IKKE og ALDRI hos de med ett L1 er mer utvisket. I 6.4.2 drøftet jeg om dette tyder på at negasjonen er i endring. En annen årsak kan vi kanskje finne når vi undersøker
deltakernes bruk av engelsk. Vi så i tabell 5.9 at det blant NL1-deltakerne som snakker engelsk med venner hver dag, var ti prosentpoeng flere som ga fullskår til ALDRI enn til IKKE, noe som skilte seg ut fra en generell tendens om at flere ga fullskår til IKKE enn til ALDRI. Dermed kan det se ut til at det er de som snakker engelsk med venner hver dag, som
95
bidrar til at skillet mellom IKKE og ALDRI i NL1-gruppa er mer utvisket enn i de andre gruppene. Sagt på en annen måte kan resultatene tolkes dithen at det å snakke engelsk med venner hver dag kan bidra til større aksept for preverbal bruk med ALDRI.
Resultatene kan med andre ord knyttes til flerspråklighet både ved at det er en forskjell mellom NL1- og 2NL1-gruppene, men også ved at det er en forskjell innad i NL1-gruppa, hvor de som snakker engelsk med venner hver dag, skiller seg markant ut. Samtidig er det viktig å understreke at utregningene for bruk av engelsk med venner er basert på et spinkelt grunnlag, og resultatene må leses med varsomhet. I tilknytning til FS3 mener jeg likevel at tallene som er fremlagt her, bidrar til å styrke en hypotese om at flerspråklighet er en
medvirkende faktor for PreNeg, men at det da er hovedresultatene for de ulike setningstypene som i størst grad underbygger en slik påstand. Resultatene for delgruppene bidrar på sin side til å vise at variasjon forekommer innad i gruppene. Med støtte i teorien som ble fremlagt i 2.2.2 om at NL1-ungdom kan sies å være suksessivt tospråklige, kan det hevdes at denne variasjonen sannsynligvis kan knyttes til flerspråklighet gjennom deltakernes daglige bruk eller ikke bruk av engelsk.
Dermed kan også FS3 sies å ha blitt belyst. Mine prediksjoner her var at vi kunne se en forskjell mellom de to gruppene NL1 og 2NL1, og at resultatene på den måten kunne knyttes til flerspråklighet. Her var antakelsen min at 2NL1-deltakerne i større grad ville akseptere V3-strukturer enn NL1, og at en eventuell V3-aksept hos NL1-talere i større grad kunne knyttes til bruk av engelsk (jf. 1.4). Som vist i dette delkapitlet, kan vi finne støtte for disse
antakelsene i resultatene, og forventningene mine har i så måte blitt innfridd.
Det er likevel to forhold som trenger en grundigere analyse og drøfting. Først og fremst gjelder det forventningen om at en eventuell V3-aksept hos NL1-talere i større grad kan knyttes til bruk av engelsk, begrunnet med at engelsk er det språket NL1-deltakerne
sannsynligvis er mest eksponert for foruten norsk. Denne antakelsen vil jeg drøfte nærmere i 6.6.1 i lys av den generative forklaringsmodellen jeg legger til grunn for analysen i dette kapittelet, sammen med annen språklæringsteori. Videre gjelder det forventningen om at 2NL1-deltakerne, gjennom sin kompetanse i flere språk, sannsynligvis har en grammatikk som i større grad aksepterer V3. Dette forholdet vil jeg utdype i 6.6.2 og drøfte grundigere i tilknytning til språklæringsteori og transferforskning presentert i kapittel 2.
96