I dette kapittelet har jeg analysert resultatene og drøftet hvorvidt de bidrar til å belyse ulike sider ved PreNeg som forskningsspørsmålene mine har undersøkt. Dette gjelder først og fremst om det finnes talere med norsk L1 som aksepterer bruk av PreNeg med IKKE og ALDRI (FS1), og om det skilles hos ulike talere med norsk L1 på aksept mellom IKKE og ALDRI (FS2). Videre har jeg drøftet muligheten for å knytte resultatene til flerspråklighet (FS3), og hvorvidt det skilles på aksept mellom IKKE og ALDRI hos talere med ulike L1 (FS4). Mine prediksjoner var at det finnes talere med norsk L1 som ville akseptere PreNeg (FS1), men at det ville være flere som aksepterte IKKE enn ALDRI (FS2). Resultatene fra
103
undersøkelsen viser at disse prediksjonene i stor grad har blitt innfridd. Samtidig må det sies at resultatene langt overgikk mine forventinger som var satt på bakgrunn av korpusdata, med en vesentlig større aksept enn forventet. Videre forventet jeg å kunne se en forskjell mellom de to gruppene NL1 og 2NL1, og at resultatene på den måten også kunne knyttes til
flerspråklighet ved at den ene gruppa har ett L1 og den andre gruppa har flere L1. Denne prediksjonen gjelder dermed både FS2 og FS3, en prediksjon jeg finner evidens for i
resultatene, blant annet ved at 2NL1 generelt har et høyere V3-snitt enn NL1. Selv om begge grupper viser høyere aksept for IKKE enn ALDRI, som var det jeg forventet, viser NL1 samtidig en vesentlig høyere aksept for ALDRI enn 2NL1. Mine antakelser for FS2 og FS3 på dette området kan derfor sies å ha blitt innfridd, selv om resultatene for ALDRI blant NL1 var gikk over mine forventinger. For FS2 argumenterte jeg også for at resultatene gjenspeiler en forskjell om man har vokst opp med ett eller flere L1, eller også, siden mange i NL1 kan sies å være tospråklige med norsk og engelsk, at resultatene antyder at det å være suksessivt eller simultant flerspråklig har noe å si for hvordan vi bedømmer setningene.
Min antakelse i tilknytning til FS3 var i tillegg at 2NL1 i større grad ville akseptere V3-strukturer enn NL1, en antakelse som kan sies å ha blitt innfridd ved at 2NL1 har høyest snitt for alle setningstyper. Samtidig forventet jeg at en eventuell V3-aksept hos NL1-talere i større grad kunne knyttes til bruk av engelsk. Mye tyder også på at de i NL1 som snakker engelsk med venner hver dag, bidrar til at skillet mellom IKKE og ALDRI i NL1-gruppa er mer utvisket enn i de andre gruppene. Sagt på en annen måte kan resultatene tolkes dithen at det å snakke engelsk med venner hver dag kan ha en påvirkning på hvordan vi vurderer setninger med ALDRI. En forsiktig indikasjon er da at disse forventningene også er innfridd, men her er det viktig å påpeke at grunnlaget baserer seg på egenrapportering og ikke testing. Det er likevel ingen tvil om at engelsk utgjør en viktig del av deltakernes daglige språkomgivelser, og at det derfor også er sannsynlig at engelsk er en sterk påvirkningskraft i bedømmingene.
Videre var min prediksjon til FS4 at informanter med norsk L2 har større aksept for både IKKE og ALDRI enn talere med norsk L1. Resultatene her viste det motsatte av mine forventninger, nemlig at NL2 lå jevnt med eller lavere enn de andre gruppene i sine
vurderinger av IKKE, men hadde betydelig lavere aksept for ALDRI. Prediksjonen min for FS4 har dermed blitt avvist.
Resultatene er analysert og drøftet opp mot ulike forklaringsmodeller hvor jeg har trukket inn teoretiske perspektiver fra generativ lingvistikk og språklæringsteori. Jeg har hovedsakelig
104
drøftet PreNeg i et generativt perspektiv og argumentert for at fenomenet vi ser, skyldes at verbet flytter bare til T, subjektet til SpecTP, og at SA/Neg adjungeres til T’. Med henvisning til forskning i både generativ lingvistikk og språktilegning har jeg argumentert for at input og frekvens er avgjørende for at PreNeg som fenomen får etablere seg i språket, og at det gjelder frekvens på input av kontekster hvor taleren finner evidens for en verbflytting bare til T og ikke C. En sannsynlig forklaring er derfor at det generaliseres på en verbflytting bare til T fordi det finnes evidens for dette ved flere tilfeller enn det finnes for verbflytting til C, som vi bare hører i ikke-subjektsinitiale inverterte strukturer. Dette impliserer i så fall en endring i V2-språket norsk siden V2 er verbflytting til C, og mine data kan tyde på at verbet står i T.
Resultatene er drøftet opp mot ulike forhold jeg mener støtter min forklaring om verbflytting bare til T. Spesielt har jeg argumentert for at det allerede finnes strukturer i norsk som har verbet i T som legger til rette for at PreNeg oppstår og får etablere seg i norsk. De forholdene jeg har drøftet i denne avhandlingen som jeg mener støtter en slik forklaring, er bruk av fokusadverb, underinvertering i multietnolekter og overføring fra leddsetningsstruktur, som også sammenfaller med ordstillingen i engelske hoved- og leddsetninger med SA. Sistnevnte har jeg knyttet spesielt til flerspråklighet og påvirkning fra engelsk (FS3) og argumentert for at mine data kan støtte en hypotese om syntaktisk transfer (FTFA-hypotesen). Her drøftet jeg hvordan resultatene kan tyde på at norsk L1-talere overfører sin norske CP-TP-VP-struktur til sitt engelske L2, men at de senere avlærer en V-til-T-til-C og generaliserer sin norsk-engelske kompetanse på en V-til-T-struktur, som de finner evidens for i input i flere omgivelser enn de finner evidens for V-til-T-til-C. Skal transfer påvises, må imidlertid et mer rigid testapparat benyttes, som for eksempel det metodologiske rammeverket til Jarvis (se f.eks. Jarvis 2000, Jarvis 2017). Hensikten min har likevel ikke vært å påvise transfer, men heller drøfte mulige forklaringer til PreNeg. I denne sammenhengen har jeg argumentert for at en påvirkning fra engelsk er svært sannsynlig og lagt fram en mulig forklaringsmodell som kan knyttes til transfer, men dette er et forhold som må testes mer, og som jeg håper videre forskning kan bidra med.
I tillegg har jeg kort drøftet resultatene opp mot prosodiske faktorer og informasjonsstruktur, som særlig kan knyttes til en forklaring om negasjonens syklus ved at negasjonen er i ferd med å endres tilbake til en historisk preverbal plassering. Men også her er frekvens en viktig faktor. Resultatene har vist at kopula og ekspletivt subjekt er mer akseptert av setningstypene med IKKE, og jeg har argumentert for at forskjellen vi ser mellom de ulike setningstypene kan skyldes høyere frekvens av det og være som gjør at Det er-setninger i større grad legger
105
grunnen for IKKE enn andre setningstyper. Dersom negasjonen er i en endringssyklus, vil et slikt forhold lettere legge grunnen for at endringen får fotfeste. Høy frekvens bidrar videre til at konstruksjonen lettere spres og dermed også tilrettelegger for at IKKE tas i bruk ved flere andre lingvistiske kontekster, slik at skillet mellom ledd- og hovedsetningsstruktur gradvis viskes vekk. Små syntaktiske endringer i enkeltstående lingvistiske kontekster bidrar deretter til en gradvis endring av det syntaktiske trekket i språket over tid slik at vi på sikt kan se en svekkelse av V2-strukturen.
Negasjonens utviklingssyklus og bruk av preverbale adverbialer kan dermed bidra til å påvirke V2-strukturen. I tillegg finnes allerede stor V2-variasjon i noen norske dialekter og varieteter, multietnolekter er én av dem. Når V3 får etablere seg i én kontekst, er det kanskje ikke urimelig å anta at andre V3-strukturer også får etablere seg. Det er ikke utenkelig at både multietnolekt og hyppig bruk av engelsk virker samtidig i et samspill av påvirkningsfaktorer, ved at de er to sider av samme urbane talestil. Resultatene fra denne undersøkelsen kan tyde på at dette er tilfellet hos unge urbane talere av norsk.
Oppsummert kan vi si at mine prediksjoner i stor grad har blitt innfridd, med unntak for FS4, og at resultatene fra undersøkelsen i stor grad støtter mine forventninger om at det finnes språkbrukere med norsk L1 som aksepterer deklarative setninger med PreNeg.
106
7 Avslutning
Det overordnete formålet med dette prosjektet har vært å undersøke om det finnes talere av norsk L1 som aksepterer preverbal negasjon i subjektinitiale deklarative setninger, og om dette i så fall gjelder negasjon alene, eller om ikke inngår i en mer generell tendens til bruk av SA preverbalt. Min hypotese var at preverbal bruk av ikke og andre SA skyldes en stadig økende grad av flerspråklighet i befolkningen, ikke minst gjennom en økende grad av
engelskkompetanse blant ungdom, noe som påvirker norsk syntaks ved at engelsk ordstilling overføres til norsk. Med en teoretisk forankring i generativ grammatikk hovedsakelig basert på Åfarli & Eide (2003) samt annen teori knyttet til språklæring og flerspråklighet, har jeg vist hvordan en slik hypotese kan forklares gjennom en verbflytting bare til T. Dette vil i så fall innebære en syntaktisk endring i V2-språket norsk som antas å være verbflytting til C.
Undersøkelsen, som består av akseptabilitetsvurderinger utført av ungdommer i alderen 14–17 år, har gitt overraskende resultater. Blant annet gir nesten 40 % av ungdommene med norsk L1 fullskår til det ikke er-setninger, og de med flere L1 i tillegg til norsk gir generelt høyere skår på alle setningstypene med V3 som testes. Dette antyder at flerspråklige har en
grammatikk som i større grad aksepterer V3. Det er også konsensus mellom deltakerne i at preverbal bruk av ikke er mer akseptert enn aldri. Her skiller imidlertid NL1-deltakere seg ut som snakker engelsk med venner hver dag, ved å ha høyere aksept for V3-setninger med aldri enn med ikke. Denne gruppa viser dermed variasjon, og engelsk kan se ut til å være en
medvirkende faktor til det. Det må likevel innvendes at informantgruppene som er oppdelt etter bruk av engelsk, er små, og resultatene må leses med varsomhet.
At det er høyere aksept enn forventet basert på korpusdata, kan ha å gjøre med at NoWaC er over ti år gammelt, og at PreNeg-strukturen i løpet av denne tiden har fått feste og utviklet seg videre hos unge talere av norsk. Det kan også ha med testmetoden å gjøre, i det at jeg tester for muntlig språk skriftlig, og at resultatene gjenspeiler høyere aksept for hva som sies og leses, dvs. i persepsjon, enn konstruksjonen er frekvent i produksjon. Dette indikerer også at det er behov for andre testmetoder i tillegg til min for å teste fenomenet ytterligere.