Et spørsmål som har vært viktig i utformingen undersøkelsen, er om det er mulig å generere data som kan gi oss svar som vi ikke kan finne i korpus, noe også forskningsspørsmålene gjenspeiler. Undersøkelsen min åpner for å skille ut resultater for ulike setningstyper, noe som vil kunne gi et mer nyansert bilde av aksept for PreNeg. FS2 er således knyttet spesielt til setningstyper som jeg har ønsket å teste ut. Derfor er det spesielt interessant at resultatene nettopp viser at det skilles på setningstyper, ved at noen typer er mer akseptert enn andre, og at vi ser mer eller mindre den samme tendensen hos de ulike deltakergruppene (med et unntak
90
for ALDRI i NL1-gruppa som jeg går mer inn på i 6.5.1). Jeg vil derfor drøfte resultatene for setningstypene i tilknytning til FS2 og foreslå mulige årsaker til tendensen vi ser, med større aksept for PreNeg med IKKE, kopula og ekspletivt subjekt framfor andre setningstyper.
En svært interessant observasjon på setningstypene ser vi i at tilnærmet 40 % av deltakerne med norsk L1 (45 av 113 i NL1 og 2NL1) har gitt fullskårvurdering til setningene Det ikke er sikkert at de vinner mesterskapet (setning 16) og Det ikke er så lett som man tror (setning 19, jf. tabell 5.6). De to det ikke er-setningene skårer altså svært jevnt, og det er også svært jevnt mellom NL1- og 2NL1-gruppene. Av tabell 5.1 så vi også at kopula hadde et høyere snitt enn IKKE i samtlige grupper (kopula mellom 3,3 og 3,7, IKKE mellom 3,2 og 3,4), mens
setningene 16 og 19 hver hadde et snitt på 5,1 i henholdsvis 2NL1 og NL1. På en skala 1–8 er dette et snitt over midtpunktet og derfor et høyt snitt for en antatt ugrammatikalsk setning.
I tabell 5.5 ser vi at det for IKKE bare er setningstypene med kopula og det-subjekt som får et snitt over 4, og det samme gjelder for ALDRI. Selv om snittet er generelt mye lavere for ALDRI, får altså setning 12, Det aldri er for sent å be om unnskyldning, et snitt på 4,4 i NL1 som den eneste setningen med ALDRI. Dette taler for at det er ekspletivt subjekt og
kopulaverb som først og fremst tilrettelegger for PreNeg. Tilsvarende går det fram av resultatene i tabell 5.4 (jf. 5.3.1), der det ser ut til å være en generell konsensus mellom gruppene i at setninger med IKKE, setninger med kopula og setninger med ekspletivt subjekt skårer høyest av V3-setningene. Dette samsvarer i stor grad med korpusdata.
Dermed ser det ut til at det er subjektstype (ekspletiv) som først og fremst legger til rette for PreNeg med IKKE, foran verbtype (kopula). På den annen side, det at ekspletivt subjekt har lav aksept med leksikalske verb, taler for at det er verbtype som er avgjørende. Samtidig i kategorien med leksikalsk verb (leksikaler) hvor snittet generelt er lavt, kan det se ut til at det nettopp er ekspletiven som trekker snittet opp. Det ser vi av resultatene for leksikaler i tabell 5.4 hvor det faktisk er NL2-gruppa som har høyest aksept på ekspletivt subjekt, med 2,9 i snitt. Noe overraskende kanskje, siden NL2-gruppa generelt gir lavere skår, og leksikaler i snitt på alle subjektstyper er så lavt som 2,3. Det er da setningene 36 (Det ALDRI kom noe brev fra advokaten) og 54 (Det IKKE går å hacke denne telefonen) som trekker skåren opp her med henholdsvis 2,9 og 2,8 i snitt. Det at ALDRI-setningen har høyere snitt, går mot det generelle resultatet om at NL2 vurderer ALDRI lavere enn IKKE, derfor kan det synes som at det er ekspletiven som er avgjørende her. Det er ikke nødvendigvis noe enten–eller, og
91
resultatene tyder også på at det er kombinasjonen av subjekttypen det og verbtypen kopula som særlig tilrettelegger for PreNeg, både når det gjelder IKKE og ALDRI.
Det vi kan slå fast, og som er i overensstemmelse med data fra korpus, er at det særlig er setninger med kopula og ekspletivt subjekt som får høyest skår av setningstypene. Et spørsmål som melder seg da, og som FS2 åpner for å undersøke, er: Hvorfor er det slik at noen setningstyper er mer akseptert enn andre? Mulige årsaker til dette drøfter jeg mer inngående i de neste delkapitlene i tilknytning til lingvistiske faktorer som semantisk tyngde, informasjonsstruktur, input og frekvens, og ikke minst negasjonens utviklingssyklus. Disse forklaringene utelukker ikke nødvendigvis en forklaring om verbflytting til T, som jeg knyttet til FS1. Tvert imot mener jeg forklaringene støtter opp om hverandre og bidrar til å belyse PreNeg fra ulike vinkler.
6.4.1 Ekspletiv og kopula som «V3-signaler»
En av begrunnelsene som gis for bruk av fokusadverb, er informasjonsstruktur og vektlegging av informasjon tidlig i ytringen (jf. 1.3.4). Hvis vi sammenligner V3-setningene som fikk høyest og lavest skår, opplever jeg Det ikke er så lett som man tror (19) som lettere å si enn Lillebror ikke hører på mamma (4). Dette kan ha å gjøre med at ordene rett og slett er kortere, men også at informasjonslettheten i begynnelsen av setningen som ekspletiv og kopula bidrar med, bedre tilrettelegger for preverbale fokuselementer og gir dem større semantisk tyngde.
Nomensubjekt og leksikalske verb inneholder informasjon som gir mer tyngde til leddene tidlig i setningen, enn en ekspletiv og kopula, som bidrar til å påvirke informasjonsstrukturen i setningen. Dette impliserer også at prosodiske faktorer kan være en forklaring, og Lundquist (2018, 185) mener de preverbale adverbialene inngår i en prosodisk enhet med verbalet, noe som gir trykk på frasens høyre ledd. Kanskje favoriserer kopula og ekspletiv slik sett
fokusering av IKKE som et stilistisk virkemiddel, ved å gi et større trykk på predikatet: Det ikke er så LETT som man tror. Dermed kan det argumenteres for at det er prosodiske eller informasjonsstrukturelle forhold som ligger til grunn for PreNeg, som gjelder på tvers av språkbakgrunn og uavhengig av antall L1. Men dette utelukker ikke nødvendigvis at fenomenet kan knyttes til flerspråklighet slik jeg drøfter i 6.5 og 6.6. Tvert imot er det mye som tyder på at det er flere forhold som påvirker samtidig.
Her ønsker jeg å trekke inn Westergaards micro-cues-modell, som hun blant annet benytter for å forklare den variasjonen som finnes i norske dialekter (Westergaard 2017, 456). I
Tromsø-dialekten er det for eksempel mulig med V3 i visse typer spørresetninger avhengig av
92
informasjonsstrukturen eller lengden på spørreordet (Ka du drikk? Kem som drikk te? Men:
Ka drikk de nye studentan? Koffer drikk du kaffe? Eksempler fra Westergaard 2017, 456). Et
«micro-cue» (eller mikrosignal) er ifølge Westergaard (2017, 460) ikke en del av UG, men oppstår i samspillet mellom UG, input og andre faktorer i språktilegnelsen (som for eksempel økonomi i verbflyttingen) og er en del av talerens internaliserte kunnskap om et spesifikt språk (Westergaard 2017, 460). Westergaard påpeker viktigheten ved micro-cues at de også inkluderer den lingvistiske konteksten for en bestemt konstruksjon (ibid.). I eksemplene med spørresetninger i Tromsø-dialekten er en slik kontekst lengden på spørreordet eller
nomenfrasen som inngår i subjektet. I forhold til min undersøkelse kan et slikt cue være subjekt- eller verbtype hvor først og fremst ekspletivt subjekt og kopulaverb trigger V3.
Basert på slike informasjonsstrukturelle forhold og semantisk tyngde på det preverbale adverbialet er Westergaards micro-cue-modell relevant i tilknytning til hvilke setningstyper som favoriseres, ved at ekspletiv og kopula kan være signaler (cues) som åpner for bruk av IKKE. Når både det og være i tillegg er de mest frekvente ordene i korpus25, gjør det at Det er-setninger i større grad legger grunnen for IKKE enn andre setningstyper. Høy frekvens bidrar videre til at konstruksjonen lettere spres og dermed også tilrettelegger for at IKKE tas i bruk ved flere andre lingvistiske kontekster, som for eksempel pronomensubjekt og
leksikalske verb (slik for eksempel A09 nevnt i 6.2.2 gjør), slik at skillet mellom ledd- og hovedsetningsstruktur gradvis viskes vekk. Et slikt språkendringsforløp skisseres også av Westergaard (2017, 461) i tilknytning til micro-cues, ved at små syntaktiske endringer i enkeltstående lingvistiske kontekster bidrar til en gradvis endring av det syntaktiske trekket i språket over tid. Når V3 får etablere seg i én lingvistisk kontekst, er det kanskje ikke urimelig å anta at andre V3-strukturer også får etablere seg i de samme miljøene.
6.4.2 Negasjonens utviklingssyklus
Men de store forskjellene vi ser i gruppene på IKKE og ALDRI har kanskje ikke noe med preverbale adverbialer å gjøre i det hele tatt. Kanskje er det heller slik at negasjonen er i ferd med å endres, noe som dermed også påvirker måten vi strukturerer setningen vår på, og som medfører endringer i informasjonsstrukturen. Som nevnt allerede i innledningen (1.1), antas det at negasjonen endrer seg syklisk. I norsk var negasjonen først en enkel preverbal
negasjonspartikkel som deretter utviklet seg til å bli en dobbel negasjon (ne ... eigti),26 for
25 Tall fra NoWaC viser at ordet ‘det’ har 11.698.509 forekomster og lemmaet ‘være’ 16.600.803 forekomster. Til sammenligning har andre frekvente ord som ‘jeg’ 5.073.332 forekomster og lemmaet ‘ha’ 8.451.390 forekomster.
26 Vi finner en lignende utvikling i dagens franske talespråk, der det ubetonte ne utelates mens det postverbale betonte elementet (f.eks. pas, rien) bevares (Andresen 2006, 19, fotnote).
93
deretter å utvikle seg til en enkel, men nå postverbal partikkel (Andresen 2006, 17-19).
Dagens postverbale negasjon kan derfor ses som en etterlevning fra norrønt mens dagens preverbale plassering i leddsetninger er relativt ny og et resultat av en pågående syklisk endring i negasjonen. Det vil si at negasjonen har utviklet seg tilbake til en preverbal plassering i leddsetninger. Resultatene fra undersøkelsen kan derfor tyde på at negasjonen i hovedsetninger nå følger etter i den samme utviklingen tilbake til en preverbal posisjon. Dette støttes spesielt av hovedresultatene som viser at IKKE i større grad enn ALDRI aksepteres, noe som antyder at det er negasjonen som er i endring, og at IKKE dermed må ses atskilt fra andre typer adverb. Det kan imidlertid synes som at dette stemmer dårlig med den lave aksepten for IKKE (V3) i NL1-daglig-gruppa. Vi husker at denne delgruppa var den eneste hvor det var færre deltakere som ga fullskår til IKKE enn ALDRI. Men samtidig ga de 60 % flere fullskårvurderinger til IKKE enn til ALDRI når de først ga åttere, og IKKE fikk høyest snitt av alle delgrupper med 3,0 åttere i snitt per informant som ga åtte (men likt med NL2-aldri, jf. tabell 5.9). Derfor kan det se ut som at NL1-daglig-gruppa i større grad skiller
mellom IKKE og ALDRI, noe som derfor faktisk kan støtte et argument om at negasjonen er i endring, ved at de også skiller på IKKE og ALDRI, men på en annen måte enn de andre gruppene. For blant de med norsk L1 som aldri snakker engelsk med venner, NL1-aldri, var det 57,1 % som ga fullskår til IKKE, mens snitt per informant som ga fullskår, da bare var på 1,8 (mot 3,0 i daglig-gruppa). Dermed kan blant annet disse to forholdene leses ut fra
resultatene: IKKE tyder på at negasjonen er i ferd med å endres27, og ALDRI tyder på at preverbal bruk av adverbialer generelt begynner å få et fotfeste. Kanskje også skjer dette spesielt hos talere med hyppig bruk av engelsk. Dette bringer meg over til forskningsspørsmål 3 og temaet preverbal negasjon og flerspråklighet.