William James og senere Charles Sanders Pierce blir regnet som opphavsmenn til pragmatisme som filosofisk retning. Pragmatismen er handlingsorientert. Historisk har pragmatismen fokusert på individet som en aktiv deltaker i og med omgivelsene og
utviklingen av selvet. James introduserte også begrepet «possible selves» som selvkonsepter som individet ikke har tatt i bruk. Hvilket selvkonsept som blir individets oppfattede selv avhenger av dets tolkning av sitt samspill med omgivelsene (Yost, Strube & Bailey 1992).
Også Pierce vektla selvet, og poengterte spesielt dets dialogiske karakter. All tanke er dialog.
Individets tenkning er dialog mellom gårsdagens selv, dagens selv og morgendagens. Heri ligger tanken om endring og utvikling (Uslucan 2004). Pragmatikk viser i dag til språkets praktiske bruk og det sosiale samspillet mellom mennesker er nødvendig for at begreper kan dannes og bli delt av mange i en gruppe, et samfunn med et innhold som er omforent av flere (Dahl 2004).
John Dewey og George Herbert Mead regnes begge som talsmenn for retningen. Dewey (2007) beskriver at læring er tenkning. Den lærende lærer seg å tenke. Tenkningen og derav læringen springer ut av erfaring og interesse. Når individet møter en situasjon det ikke umiddelbart kan løse med vanens makt må det reflektere over problemet og søke å finne en måte å løse det på. Denne refleksjonen vil så munne ut i en refleksiv handling. En refleksiv handling er videre basert på en analytisk, undersøkende tilnærming til hva som var ens
innledende antakelse om problemets beskaffenhet. Dewey var også opptatt av at det individet som virkelig tenker lærer like mye av sine feilslutninger som av de forsøk som krones med forventet resultat. Opplæringen i denne vitenskapelig utforskende metoden er hjørnesteinen i Deweys dannelsesprosess. Læring fører til vekst, men en vet ikke i hvilken retning. Derfor må læreprosessen understøttes av systematisk opplæring i refleksiv tenkning slik at læringen munner ut i erfaringer som har de største vekstpotensialer. Her poengterer Dewey individets sosiale kompetanse, evnen til å løse hverdagslivets problemer og ta en rolle i det sosiale samfunnet (Winther-Jensen 1997).
Et viktig bidrag til veiledning har også Mead gitt gjennom sin tenkning om refleksivitet. Han sier at når en person snakker høyt til en annen, snakker han/hun samtidig til seg selv. En kan høre sin egen stemme mens en snakker. På dette viset sier han individet både er et aktivt subjekt og et observerende objekt (Mead 1913) Dette mener han gir individet en ny erfaring av og med den sosiale prosessen en inngår i. Erfaringen gjør det mulig for individene som deltakere i den sosiale prosessen, å se den som et hele og lettere tilpasse sine handlinger til andre. Samspillet skaper en gjensidig forventningsprosess der det den andre uttrykker
gjennom ord og kroppsspråk tolkes til meningsfulle budskap som igjen utløser en respons hos den ene (Mead 1968). For Mead er selvet grunnleggende sosialkognitivt, og dannes gjennom rolletaking fra barnsben av (Schaffer1996). Den begynnende rolleleken innebærer å kunne ta andres holdninger og perspektiver. På sikt bidrar dette til at individet lærer å se seg selv fra en annens synsvinkel, gjennom deres reaksjoner på sin atferd (Rørvik 1996). Det genuine selvet utvikles gjennom å kunne internalisere forventede reaksjoner fra flere enn en spesifikk person i en relasjon, et generalisert internalisert bilde av hvordan flere i et fellesskap vil reagere.
Dette er grunnlaget for begrepet om den generaliserte andre som en bestanddel av vår identitet. I en sosial sammenheng vil «den generaliserte andre» være den sosiale gruppens, eller samfunnets holdning som individet vil tilpasse seg og følge for å kunne delta i
fellesskapet (Mead i Østerberg 1990). Pragmatismen går rett inn i hjertet av veiledningen som lederverktøy. Den skaper forståelse av forbindelsen mellom refleksjon og handling slik vi ønsker å bidra til å utvikle reflekterende praktikere. Den bidrar med sine tanker om
menneskets muligheter og utvikling av selvet og ikke minst i forhold til språkets betydning når meninger dannes i sosiale fellesskap.
behandlingsform. Sigmund Freud regnes som en av retningens opphavsmenn. Han gikk bort fra hypnosen som behandlingsform og over til å behandle pasienter i våken tilstand. Hans behandlingsmetode gikk ut på å få pasienten til å huske de sykdomsvekkende inntrykkene.
Han erfarte at pasientene vegret seg mot å gå inn i minnene og utviklet på denne basis sin teori om forsvarsmekanismer og fortrengning som en form for aktiv glemsel. Tanken var at motstanden skyldtes det ubehaget minnene fremkalte, og at det var den samme kraft som ytret seg i motstanden, som i sin tid hadde ført til at inntrykkene var blitt glemt. Energien bevares, men pasienten har ikke lenger et bevisst minne om hendelsen som førte til fortrengningen.
Dette minnet er det også vanskelig for pasienten å gjenkalle fordi det utsettes for de sterke kreftene som ligger i forsvarsmekanismene på terskelen til bevisstheten. Det fortrengte gjør seg heller gjeldene på andre måter og fremkaller dermed sykdomstrekk. Målet for
behandlingen var å klare å løse opp de fortrengningene som hadde skapt sykdomsbildet og erstatte dem med bevisste valg og beslutninger (Mischel, Shoda & Ayduk 2008).
Målet kunne best nås gjennom behandlingsmetoden han selv kalte psykoanalyse, og hvor grunnprinsippet er de frie assosiasjoner. Pasienten skal la tankene løpe fritt og respondere tilbake til terapeuten udiskriminert. Ubevisste konflikter avdekkes samtidig med strategier pasienten benytter for å holde disse konfliktene tildekket. Særlig vekt ble det lagt på drømmer og affektive prosesser. Behandlingen bestod i at terapeuten analyserte det pasienten fortalte og leste analysen tilbake til pasienten, som derigjennom får ny innsikt i sin egen situasjon og mulighet til å fri seg fra hemmende konflikter. Det mest sentrale ved metoden er at den ga kunnskap om det ubevisste sinnet, den normale psykologiske utviklingen og forståelsen for den tidlige barndommens betydning for senere opplevelser og atferd. «Glemte»
barndomskonflikter virker ubevisst i mennesket og bestemmer i høy grad reaksjonene senere i livet. De ubevisste kreftene var de viktigste med den energien de skaper gjennom blant annet drømmer og det som ble kalt «slip of the tongue, errors in writings and jokes and dreams»
(Mischel, Shoda & Ayduk 2008). Pasienten ble frisk gjennom å snakke seg gjennom og bearbeide tidligere ubevisste følelser (Gjerde 2003). Å få lov å sette ord på følelser og tanker kan i seg selv være god terapi, og et viktig virkemiddel i veiledning også. Et gammelt ordtak sier at munnen renner over med det hjertet er fullt av. Det illustrerer godt hvilken betydning vi kan gi den psykodynamiske teorien i dagens veiledning. Veilederen kan lytte til hva
veisøkeren setter ord på og hva som ikke blir sagt med ord. Veisøkerens oppdagelser og overraskelser ved å møte sider som en ennå ikke har blitt seg bevisst kan gi ny læring, forståelse og utvikling.
3.6 Behaviorismen
Behaviorismen ønsket å vitenskapeliggjøre psykologien (Skinner 1963). Dens talsmenn var skeptiske til at et individ skulle kunne studere sin bevissthet og andre mentale fenomener gjennom introspeksjon. Reell observerbar atferd og dens forbindelse til omstendigheten eller omgivelsene den oppstod i, var det interessante studieobjektet. (Mischel, Shoda & Ayduk 2008). En viktig opphavsmann for behaviorismen var den amerikanske psykolog J. B.
Watson. Han publiserte sine synspunkter i en artikkel som definerte psykologien til en «rent objektiv del av naturvitenskapen». Hensikten var å kunne forutsi og kontrollere atferd. Bare det som flere kunne observere kunne gi grunnlag for vitenskapelig kunnskap. Watson støttet seg på utviklingslæren i sitt syn på at det ikke eksisterte noe vesentlig skille mellom menneske og dyr. Behaviorismens fremste forskningstema var dermed observerbar atferd (Helstrup &
Kaufmann 2000). Den eneste måten å forstå mennesket på ble ansett å være gjennom å studere hva det sa og gjorde. Atferd kunne forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og responser (R). Et sentralt spørsmål dreide seg om hvordan læring foregår, og ble testet via dyreforsøk med klassisk og operant betinging gjennomført av blant andre den russiske psykologen I. Pavlov og senere B.F. Skinner. Assosiasjoner mellom betingede og nøytrale stimuli ble utforsket som en videreføring og viste seg å kunne påvirke individers opplevelse av og dermed relasjon til andre (Mischel, Shoda & Ayduk 2008). Dette kunne også komme til å gjelde ubehagelige følelser. Hvor godt vi liker et annet menneske kan ifølge behavioristisk teori ha å gjøre med i hvilken grad opplevelsen av det andre individet er assosiert med positive følelser / opplevelser.
Behaviorismen utviklet seg i to litt ulike retninger; henholdsvis metodologisk behaviorisme, inspirert av logisk positivisme, der indre tilstander hos individet kun var interessante om de kunne knyttes til observerbare forhold, og radikal behaviorisme som inkluderte stimuli og atferd som ikke direkte var observerbar for andre enn individet selv (Skinner 1976).
Behaviorismens innflytelse har tilført psykologi som vitenskap objektive metodekrav.
Riktignok har motstanden mot retningen vært stor fordi den neglisjerer det indre, sjelelige.
Derav har det utviklet seg nyere retninger innenfor psykologi, som f.eks. kognitiv psykologi.
Den har delvis fremkommet som en motkraft til behaviorismen, men likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme. Denne
bevegelsen skjer gjennom det som kalles den «kognitive revolusjonen» som oppstod i 1956.
På basis av utviklingen innen datateknologi der en benyttet seg av begreper som
informasjonsinnhenting, beregning, koding, hukommelse. Kunne disse begrepene anvendes om datateknologi måtte de også kunne brukes for å beskrive menneskets
informasjonsbehandling og mentale prosesser. Kognitiv psykologi studerer først og fremst individets mentale prosesser som oppmerksomhet, språk, tenkning, hukommelse og
persepsjon. Individer tolker og forholder seg til sine omgivelser på forskjellige måter og er ikke viljeløse overfor omgivelsenes påvirkning (Helstrup & Kaufmann 2000).
Behaviorismens bidrag til veiledning er i stor grad knyttet læring og programmering.
Behavioristene så for seg at individet koblet inntrykk sammen og assosierte stimuli til hverandre. En person kan altså mislike en annen uten helt å kunne sette ord på hvorfor. Ved nærmere undersøkelse kan det kastes lys over hvorvidt dette negative inntrykket skyldes andre sider av situasjonen enn den andre personens egenskaper. Typisk kan være hvordan en person kan beskrive den idiotiske skrankebetjeningen på flyplassen, mens det som egentlig forårsaket vår samtalepartners frustrasjon kan være manglende flyavgang på grunn av tåke.
Behaviorismens vektlegging av observasjon av atferd bidrar til å øke veilederens årvåkenhet.
En god veileder kan være oppmerksom på alt fra de små mikrouttrykkene som plutselig dukker opp for så å forsvinne like raskt i løpet av samtalen, til å observere hvordan en medarbeider utfører sine oppgaver mer eller mindre effektivt.
3.7 Humanistisk psykologi
Humanistisk psykologi fokuserer på individets egne opplevelser, valg, verdier og motiver i forståelsen av dets personlighet og atferd og gir disse en sentral plass. Retningen oppstår som en reaksjon på så vel psykoanalysen som behaviorismen. Den vektlegger forståelse av
enkeltmennesket på dets egne premisser, og stiller seg kritisk til forskning som forsøker å forklare menneskelig atferd med utgangspunkt i dyreforsøk. Laboratorieeksperimenter som foretas utenfor menneskets virkelige omgivelser eller forståelse av de ubevisste
bakenforliggende krefter som styrer individets valg og atferd avvises som
forklaringsmodeller. En sentral hypotese var at menneskets handlinger er intenderte og
verdibaserte. Dette står i motsetning til behavioristenes argumentasjon for at menneskets handlinger var basert på ytre konsekvenser av handling eller svar på ytre stimuli og
kognitivistenes oppfatning om at oppdagelsen eller konstruksjonen av kunnskap er sentral for læring.
Humanistisk psykologi er inspirert av eksistensialistisk og fenomenologisk psykologi.
Sentrale talsmenn for retningen var de amerikanske psykologene Carl Rogers og Abraham Maslow (Joseph 2014). Rogers mente å kunne stadfeste at individet gjennom personsentrert terapi endret sin opplevelse av og språk om seg selv. Individet så seg selv som mer verdifullt, utviklet egne standarder ikke basert på andres verdier, erkjente egne følelser og erfaringer uten å forvrenge dem, opplevde seg selv bedre i stand til å takle sitt livs problemer, utviklet evne til å være mer spontan og uavhengig (Rogers 1968). Terapien, som er formet med grunnlag i humanistisk psykologi, går ut fra hypotesen om at individet trenger å møte aksept og forståelse for selv å kunne møte sine negative følelser og oppfatninger som ikke stemmer med hvem det er eller heller ønsker å være. Målet er at individet opplever en kongruens mellom kropp og sinn og på det viset får tilfredsstilt sine grunnleggende behov (Mischel, Shoda & Ayduk 2008).
I motsetning til psykodynamisk og behavioristisk teori hadde den humanistiske retningen et optimistisk menneskesyn. Endring kunne skje i individet dersom det selv brukte sine
ressurser. Terapeuten var en støtte som skulle lytte aktivt og sammenfatte det klienten sa, uten å lede eller virke styrende. (Joseph 2014). Kelly introduserte teorien om individets egne begrepskonstrukter (Mischel, Shoda & Ayduk 2008). En kan ikke tolke individets attribusjon av et begrep uten også å undersøke hva vedkommende betrakter som det motsatte av det aktuelle begrepet. Dette perspektivet innebærer at en terapeut eller veileder trenger å undersøke begrepsdimensjonenes ytterpunkter hos individet og tolke i lys av den angitte dimensjonen og ikke ens egen. Dersom en klient bruker begrepet aggressiv kan ikke en veileder anta at det motsatte vil være defensiv. For en enkelt person kan det motsatte ytterpunktet i dimensjonen være for eksempel feig, selvutslettende eller kanskje høflig?
Rogers lanserte begrepet empati som evnen til å ta en annens perspektiv og akseptere dennes syn på verden (Gjerde 2003). Terapeuten eller coachen følger klientens initiativ, og bringer ikke inn andre momenter i samtalen. Lytting anses for å være en aktiv prosess. Det er bedre å spørre enn å fortelle klienten, men enda bedre er det å lytte fremfor å måtte spørre (Joseph 2014). Sentralt innen humanistisk psykologi står å tilrettelegge for individets vekst, som vil si utvikling av selvtillit, fleksibilitet og respekt for seg selv og andre (Lien 2011).
Humanistene hadde også et særskilt fokus på hele mennesket, og dets mulighet for å vokse og utvikle seg hele livet igjennom. Studier av selvet, av motivasjon og mål ble derfor store og viktige interesseområder. Om en skulle formulere humanismens hovedmålsetning kunne det være utviklingen av selvaktualiserende, autonome mennesker. Det etterstrebes kongruens mellom tanker og følelser på vei mot selvrealisering. Maslows teori om individets
behovstilfredsstillelse fra det helt grunnleggende for livsoppholdelse til selvaktualisering synliggjør dette standpunktet. Maslow skriver om den autentiske identiteten som best
fremkommer i det selvaktualiserte individet gjennom det han kaller for «Peak-Experiences», der alt tilsynelatende faller på plass. For å skape en forståelse for hva han mener her ser jeg for meg at vi kan snakke om individet i flytsonen. Denne tilstanden, sier han, kan utløse både stolthet og ydmykhet i en skjønn blanding. Individet er fullt og helt. Det kan også føre til at mennesket ikke opplever en driv mot noe større og bedre, ikke lenger har noe behov for å nå videre (Maslow 1968).
I veiledning fremkommer denne forankringen tydelig gjennom det positive menneskesynet og tilliten til at individet kan utvikle seg og ta styring på sitt eget liv. Aktiv lytting er et sentralt kommunikasjonsverktøy i veiledning og i den forbindelse bringer humanismen inn et spennende perspektiv når det gjelder å finne frem til individets unike begrepsdimensjon. Å finne begrepsdimensjonene gir både veisøker og veileder god innsikt i hvordan veisøkers tanker og følelser henger sammen. Det selvaktualiserende mennesket som kjenner sine tanker og følelser og kan erkjenne intensjonen bak egne handlinger, vil også kunne utvikle sin selvstendighet og selvaksept.
En coach kan i samtalen også anvende metoder fra kognitiv psykologi og positiv psykologi (Joseph 2014). Retningen har også hatt innvirkning på pedagogikk, coachingteori og ledelsesteori gjennom utvikling av retninger som konfluent pedagogikk,
involveringspedagogikk og dialogpedagogikk, personorientert veiledning/ coaching og positiv ledelse/ transformativ ledelse.
3.8 Gestaltpsykologi
Gestaltpsykologien rettet kritikk mot atferdspsykologien. Atferd og læring kunne ikke forklares som resultat av enkle stimulus-respons-koblinger. I gestaltpsykologien la man vekt på at mentale fenomener ikke kan forstås som en sum av enkle, elementære enheter. Helheten regnes for å være noe annet og mer enn summen av enkelthetene. Wertheimer, Köhler og
Koffka grunnla retningen tidlig på 1900-tallet (Bluckert 2014). Gestaltpsykologien utfordret antakelsen om at kunnskaper og atferd gjenspeiler individets erfaringer objektivt. Viktigere enn selve erfaringene var den mentale organisasjon vi møter erfaringene med, særlig hvilke prinsipper som ligger til grunn for hvordan mennesker sorterer og grupperer flere objekter i sin bevissthet i forhold til hva som ikke beaktes av informasjon i situasjonen. En kan vel se på dette som en form for attribusjonsmønster, et mønster for hvordan personen persiperer,
hvilken informasjon vedkommende er oppmerksom på og hvilken som går upåaktet hen. Hva fokuserer individet som det viktige i en situasjon og hva forblir bakgrunn? Dette kan innvirke på individets selvoppfatning og forsterke et allerede eksisterende selvbilde.
Underliggende i teorien er at et menneskes fysiske og mentale helse er to sider av samme sak.
Tanker, følelser og kropp er en sammenhengende helhet (Tveiten 2011). I terapi må en derfor ta hensyn til alle aspekter. Det sunne individet vil aktivt kunne interagere med sine omgivelser gjennom å tilpasse seg endrede vilkår eller søke å endre omgivelsene til sine egne behov.
Dette fordrer en høy grad av selvbevissthet, hvilket derfor også blir et hovedanliggende i gestaltterapien, som blant annet henter sine røtter fra gestaltpsykologien. Individets atferd kan kun forstås i lys av dets gjensidige avhengighetsforhold til sine omgivelser. Dette momentet, hentet fra Lewins feltteori, forutsetter dermed at i en terapi-, eller samtalesituasjon kan ikke terapeuten legge til grunn at han / hun ikke påvirker situasjonen med sin egen tilstedeværelse (Bluckert 2014). Betydningen av dette jeg-du forholdet har sine røtter i fenomenologisk tenkning som igjen springer ut av eksistensialismen. (Bluckert 2014).
Fra gestaltteori springer konfluent pedagogikk, hvilket også innebærer et helhetssyn på læring. Konfluent betyr sammen sammenflytende. Dette kan ha både en positiv og en mindre heldig side. Først og fremst gir det en pekepinn om at tanker, følelser og kropp henger sammen. På den annen side kan det også være et varsel om at individets selvavgrensning kan være uklar. I så fall kan personen streve med å ta styring på sitt eget liv (Tveiten 2011). I følge Tveiten gir gestaltteorien en innfallsvinkel til erkjennelse, selvinnsikt og
forståelse(ibid). Gestaltterapi, og gestaltcoaching sikter mot å bidra til individets økende forståelse av sin egen tilnærmingsmåte til hvordan det kan tilfredsstille egne behov og hvilke eksisterende vanetanker og handlingsmønstre det oppebærer her og nå. Basert på her- og – nå fakta kan individet settes i stand til å endre atferd, tanker og følelser mot bedre
behovstilfredsstillelse (Bluckert 2014).
Å bruke gestaltpsykologien som forankring i veiledning kan være viktig for å belyse hvordan veisøker knytter ting sammen i helheter. Individet betrakter seg selv i lyset av sin egen
persepsjon av virkeligheten. Menneskets attribusjoner styrer dets selvopplevelse og kan på den måten virke inn på selvoppfatning og nåværende selvbilde. I veiledningssammenheng kan dette gi muligheter for å styrke individets persepsjon av selvet og dermed bidra til å gi det flere mestringsfylte strategier.
3.9. Kognitiv psykologi
Kognitiv psykologi omfatter studier av prosessene som ligger til grunn for oppfattelse, tenkning, og kunnskapstilegnelse. Dette er persepsjon, oppmerksomhet, forestillingsevne, hukommelse, begrepsdanning, språk, bedømming, resonnering og problemløsning. I bunn og grunn ansees mennesket som rasjonelt og fornuftig. Emosjonelle problemer kan behandles ved at individet tar i bruk sine rasjonelle evner og fornuft.
Moderne kognitiv psykologi er influert av flere tilgrensende fagområder som lingvistikk, nevrologi og computervitenskap (Best 1995). Mennesket ble sett primært som
informasjonsbehandler og -bruker og språket som anvendes for å beskrive psykologiske prosesser henter sine røtter i datateknologien. Mennesket prosesserer informasjon omtrent slik en datamaskin gjør. I forhold til atferdspsykologien var en her opptatt av de kognitive
prosessene i menneskets indre verden. Dette ble omtalt som en
«kognitiv revolusjon» i psykologien, og påvirket det tverrfaglige forskningsområdet
kognisjonsvitenskap (cognitive science). I dag finnes det også en forbindelse mellom kognitiv psykologi og kognitiv nevrovitenskap (cognitive neuroscience), der det biologiske grunnlaget for kognisjon studeres (Helstrup & Kaufmann 2000). Et kognitivt perspektiv innebærer at kognisjon er nøkkelen til å forstå psykologiske fenomener. Når det gjelder læring vil dette medføre en antakelse om at individet påvirker læreprosessen gjennom bevissthet, innsikt og språklig styring. Individets opplevelse av emosjoner påvirkes av hvordan det forstår
situasjonen. Emosjonen oppstår i kroppen og kognitivt gis den et begrep som forklarer
situasjonen. Emosjonen oppstår i kroppen og kognitivt gis den et begrep som forklarer