Innhold

I årenes løp har programmet «Veileder 1» vært gjenstand for en ganske betydelig

videreutvikling. Ulike innholdselementer og fremgangsmåter har vært drøftet og utprøvd.

Målet har hele tiden vært å tilføre deltakerne det som til enhver tid har vært oppfattet som grunnleggende veilederferdigheter og holdninger.

Programinnholdet er søkt tilrettelagt slik at det gir deltakerne grunnleggende forståelse av begrepet veiledning og innsikt i hvordan veiledning kan benyttes som et viktig verktøy i lederrollen. Minst like viktig er det at programmet gir deltakerne god anledning til å praktisere veiledning og oppdage hvordan deres nyvunnede atferd påvirker personer og situasjoner i veiledningssamtaler de gjennomfører i løpet av programmet.

Innledningsvis i undervisningsprogrammet får deltakerne en kort introduksjon til leder-kommunikasjon i Forsvaret, veiledning som verktøy og veilederkursets kontekstuelle

fundament. Gjennom teoriundervisning og praktiske øvelser tilrettelegges det for at deltakerne skal bevisstgjøres hvordan gode veilederholdninger kan bidra til godt lagarbeid og en kultur for effektiv oppdragsløsning.

Deltakerne møter begrepet praksisteori allerede i starten av programmet (Lauvås og Handal, 2014). Lauvås og Handal har benyttet både begrepet praksisteori og praktisk yrkesteori når de omtaler våre antakelser og mer eller mindre bevisste kunnskap om praksis. Som lederverktøy vil veiledningskommunikasjonen preges av både veilederens og veisøkerens praksisteori. Den utgår fra deres tenkning omkring de konkrete situasjonene som samtalen behandler. I

opplæringssammenheng er den valgt inn tidlig i prosessen for å bidra til å bevisstgjøre

deltakerne om deres egen tenkning (P2), verdier og holdninger(P3) som utgangspunkt for den videre læreprosessen. I den nyeste versjonen av boken Veiledning og praktisk yrkesteori (Lauvås og Handal, 2014), trekker forfatterne inn Løvlies begrep «hensiktsmessige

begrunnelser» når de benevner P2- nivået i praksistrekanten. I lederkonteksten er dette nivået kanskje det som berøres oftest utover beskrivelse av handling (P1). I den militære konteksten er det spesielt viktig å hente opp begrunnelser for valg av handling i den hensikt å styrke soldatens kompetanse og dermed også selvstendighet og mestringstro. Videre må vi kunne anta at det å avstemme de hensiktsmessige begrunnelsene enten de er av teoretisk, overført eller erfaringsbasert art, mot personens verdier og normer er av stor betydning fordi mange av yrkeshandlingene en soldat blir satt til å utføre vil berøre hans / hennes verdisett.

I personsentrert veiledning i lys av Rogers teori, er evne til lytting en sentral

veilederkompetanse. Lytting er også sentralt i forhold til å utvikle seg til å bli en resonant leder slik Goleman (2000) fremhever. Å lære seg å praktisere lytting vurderes som viktig for at deltakerne skal kunne bidra positivt til andres mestring og utvikling og derigjennom medvirke til at Forsvaret bygger en robust organisasjon med motiverte medarbeidere.

Vi legger stor vekt på lytting, tenkning og språk fordi det er våre redskaper for å gjøre oss forstått og for å forstå andre. For å hjelpe deltakerne til å få et språk for hva som gjør oss unike og hva som gjør oss like benytter vi typeteori og Jungiansk TypeIndeks (JTI). Faren ved å benytte typeteori i en slik sammenheng har vist seg å være at deltakerne kategoriserer seg selv og andre i lys av de såkalte typekodene, og dette gir inntrykk av et relativt statisk bilde.

Imidlertid er målet med å bruke dette verktøyet nærmest det motsatte. Når en får et språk for å forstå den andres og egen tenkning og væremåte er det også lettere å tilpasse seg den andres stil, og også vite når en velger å «dismatche» denne for å skape et rom for en annerledes refleksjon.

I den militære lederkonteksten vektlegger vi spesielt viktigheten av å være oppmerksom på hvordan den andre velger å uttrykke seg og sette ord på sine tanker. Det som blir gjort til

holde seg oppdatert og fatte adekvate beslutninger.

Evne til probleminnramming er en annen ferdighet vi har lagt vekt på å videreutvikle hos deltakerne. Det vil ofte være nødvendig å avgrense og konkretisere et samtaletema slik at dette blir håndterlig og konkret nok til å skape vekst (Handal & Lauvås, 1983). Tilnærmingen som benyttes for å sikre at samtalepartene virkelig er omforent om samtalens tema kalles probleminnramming. Samtalen det her er snakk om har også en viss struktur, en form for mål, så deltakerne tilegner seg samtidig kunnskap om og praktisk erfaring med å tilrettelegge og gjennomføre en samtale med struktur (Handal & Lauvås, 1983). Her vektlegges både veisøkerens tenkning om sin praksis og faseinndelt struktur i samtalen.

Golemans teori om emosjonell intelligens (2000) er et annet tema som berøres i programmet.

Evnen til å møte medarbeidere med empati, utvikling av egne evner til selvregulering og bevissthet om egne holdninger og egen påvirkning er innarbeidet både som innholdsmomenter i programmet og som en del av programmets arbeidsmetodikk. Verktøy som metasamtale og kunnskap om samtalens flere plan ligger også inne som momenter i programmet.

Det siste momentet som fokuseres i programmet dreier seg om veiledning til og av grupper. I Forsvaret løses det meste av arbeidsoppgavene som samhandlingsprosesser. Lederen er derfor avhengig av å kunne bidra til å skape et trygt arbeidsmiljø basert på gjensidig tillit. Tillit henspeiler i første rekke på andres vilje og evne til å bidra til en vellykket oppdragsløsning.

Veilederprogrammet tar derfor sikte på å gi deltakerne et lite innblikk i ulike perspektiver på gruppedynamikk, teori om grupper og gruppeveiledning. Å planlegge og gjennomføre veiledning til grupper krever tid. Derfor har det teoretiske bakteppet for å forstå og håndtere grupper blitt viet noe mer dybde i presentasjonen enn det rent anvendbare i teoriene.

Programkompendiet presenterer kort grupper sett fra ulike teoretiske perspektiver. En kan gjenkjenne flere av teoriene som også er behandlet i denne rapporten når det gjelder det bakenforliggende forståelsesgrunnlaget for veiledningstradisjonene. Programkompendiet omtaler også enkelte konkrete elementer som veilederen kan ta med seg inn i en praktisk gruppeveiledning som observasjonsverktøy og samtalegrunnlag.