Å være voksen og skulle lære seg noe nytt er for mange både spennende, utviklende og interessant. For noen er det også forbundet med usikkerhet og litt motvilje. Fallhøyden er stor dersom en opplever ikke å forstå eller erfarer at det en har holdt for sant ikke lenger holder mål. Utfordringene kan være store når en skal gå inn i nye læreprosesser.
Individets læreforutsetninger avhenger av samspillet mellom medfødte anlegg og ytre påvirkning (Illeris, 2009). Disse individuelle disposisjonene utvikler seg gjennom hele livet og påvirker hva og hvordan mennesket tar til seg læring.
I Deweys (2007) utdanningsfilosofi var balansen mellom individet og samfunnet sentral.
Individet får sin betydning som del av et samfunn, og samfunnet får mening gjennom
individene det består av. Han tar utgangspunkt i at det er individene som kan skape utvikling og forandring gjennom sin innsats for fellesskapet.
«Society exists through a process of transmission quite as much as biological life.
This transmission occurs by means of communication of habits, thinking, and feeling from the older to the younger. Without this communication of ideals, hopes,
expectations, standards, opinions, from those members of society who are passing out of the group life to those who are coming into it, social life could not survive. If the members who compose a society lived on continuosly, they might educate the new-born members, but it would be a task directed by personal interest rather than social need. Now it is a work of necessity.» (Dewey, 2007:8).
Et samfunn som søker utvikling og vekst er avhengig av at dets medlemmer får omgås på tvers av raser og klasser for på den måten å skape et bærekraftig mangfold. Skal et demokrati opprettholdes er det avhengig av utdannede medlemmer som bærer den felles interessen for vekst og utvikling og likeverdig, gjensidig avhengig deltakelse i samfunnsfunksjonene.
(Dewey, 2007). Læring burde foregå i praksisnære kontekster der den lærende kunne
integrere ny kunnskap og nye ferdigheter i livet for øvrig (Dewey, 2007). Læring burde skje i lys av situasjoner og erfaringer istedenfor gjennom fag (Jarvis, 2004), og kunne heller ikke begrenses til barn og ungdom da mennesket gjør erfaringer hele livet igjennom.
Eduard Christian Lindeman (1989) var inspirert av humanismen og bygget sine pedagogiske prinsipper på arbeidene til bl.a. John Dewey. Hans grunnleggende antakelser om voksnes læring var:
• Voksne er motivert for læring så lenge de erfarer at læringen er nyttig.
• Voksnes læringsorientering er livssentrert og må være meningsfull.
• Voksnes læring bør springe ut av erfaring, ikke fag. Erfaring er den voksnes lærebok.
• Voksne har et sterkt behov for å være selvstyrte i læringsprosessen.
• Alle individer har ikke samme mål og verdier. Det er store individuelle forskjeller mellom mennesker.
Det mest spennende med Lindemans pedagogiske prinsipper er kanskje at han følger opp Deweys tanker og uttrykker at utdanning er selve livet, ikke bare en forberedelse til en ukjent fremtid. Livet er læring og kan derfor ikke avgrenses til barne- og ungdomstiden. Derfor har ikke utdanning noe egentlig sluttpunkt. Dette er kanskje den første forløperen til begrepet
«livslang læring» (Knowles, Holton III & Swanson, 2005). Lindeman uttrykker selv at læringens mål er det den enkelte anser å være det gode liv for seg selv. En lærende voksen ønsker å oppnå intelligens, makt, livsutfoldelse, frihet, kreativitet, anerkjennelse, glede og fellesskap. De ønsker å bety noe, at erfaringene deres skal være meningsfulle, at talentene deres skal bli benyttet, oppleve skjønnhet og glede, og at denne realiseringen av deres personlighet skal skje innen rammen av et fellesskap (Lindeman, 1989). Prinsippene som er beskrevet over, operasjonaliserer hvordan læreprosessene kan legges opp som nytteorienterte, erfaringsbaserte, selvstyrte aktiviteter der individene kan møte det menneskelige mangfoldet som kan eksistere i en gruppe.
Andragogikkens far, Malcolm Knowles fulgte opp gjennom sin teori om voksnes læring og poengterte det uformelle og vennlige klimaet som eksisterte i mange voksenlæringssituasjoner (Knowles, Holton III & Swanson, 2005). Malcolm Knowles tilhørte den humanistiske
tradisjonen som var av den oppfatning at læring er en personlig handling som har til hensikt å frigjøre individets fulle potensiale. Nøkkelbegreper innen tradisjonen er selvaktualisering, affekt og læreren som fasilitator. Undervisningsprosessen skulle preges av fleksibilitet og erfaring, entusiasme, og forpliktelse fra deltakerne og kursledernes tydelige tilstedeværelse.
Han kalte dette uformell undervisning uten å definere det nærmere og kommenterte også at et organisert kurs vanligvis er et godt instrument for ny læring av en intensiv natur. Knowles
var opptatt av både den lærende voksne og situasjonen læringen / undervisningen skulle foregå i. Det illustreres av modellen nedenfor i figur 2. som systematiserer de prinsipielle elementene i teorien hans om voksnes læring.
Figur 2. Andragogikk i praksis hentet fra Knowles, Holton & Swanson 2005.
Den ytre sirkelen illustrerer mål og hensikt med læringen. Den midtre fokuserer på individuelle og kontekstuelle forskjeller mens den indre sirkelen benevner kjernen i
andragogikkens læringsprinsipper. Modellen skal forstås dithen at alle tre nivåene interagerer med hverandre i en læreprosess og viser kompleksiteten i en voksens læring.
Knowles, Holton & Swanson (2005) påpeker her at for å tilrettelegge en læreprosess for voksne bør det foregå en kontekstuell analyse ved utviklingen av et program. Modellen kan både brukes utenfra og inn og innenfra og ut. Selv anbefaler forfatterne å starte med
modellens kjerne ved didaktisk planlegging. Ved tilrettelegging for læring bør det foretas en
Som organisasjon betraktet kan en nok si at Forsvaret som læringsinstitusjon har vært bygget på andre idealer enn det som er beskrevet ovenfor. Lydighet, ordre, forelesning av foreskrevet kunnskap og mesterlære har kanskje vært de mest uttalte forordningene, mens det her
beskrives behov for en vennlig, uformell atmosfære når en tilrettelegger for voksnes læring.
En viss oppmykning av læringskontekstene har også skjedd i Forsvaret, og ved innføringen av Forsvarets pedagogiske grunnsyn ble det vektlagt at opplæringen skulle bygge på den enkeltes forutsetninger, variasjon og Forsvarets behov. Tilrettelegging for læring var dokumentets hovedbudskap. (Forsvarets skolesenter, 2006).