Plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan

Som nevnt finner departementene ikke grunnlag for å lovfeste en plikt for barnehager og skoler til å utarbeide individuell plan. Departementene mener imidlertid at dagens

lovregulering av skoler og andre velferdstjenesters plikt til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan, bør harmoniseres. Et mest mulig likt regelverk på tvers av sektorene vil i seg selv bidra til større enighet og ensartet praksis når det gjelder den enkelte velferdstjenestes plikt til å medvirke eller samarbeide om individuell plan. Videre er departementene av den oppfatning at medvirknings- eller samarbeidsplikten bør

tydeliggjøres eller utvides til å gjelde for enkelte velferdstjenester som ikke har en slik plikt i dag.

Opplæringsloven og friskoleloven pålegger som nevnt plikt til å medvirke i arbeid med individuell plan, nærmere bestemt at skolen skal delta i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan når det er nødvendig for å ivareta elevenes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Av opplæringsloven § 13-7 følger at kommunen skal ha et tilbud om skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid for barn i første til fjerde trinn samt for barn med særskilte behov i første til sjuende trinn. Bestemmelsen gir ikke skolefritidsordningen plikt til å delta i arbeidet med individuell plan.

Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) er heller ikke omfattet av plikten i opplæringsloven § 15-5 til å opprette individuell plan, og har heller ikke plikt til å medvirke i arbeid med individuell plan.

Barnehageloven inneholder ikke bestemmelser om individuell plan. Forutsatt at den det gjelder samtykker, er det etter loven ikke noe til hinder for at barnehagene kan samarbeide med andre velferdstjenester om individuell plan.

Etter departementenes vurdering bør det for skolefritidsordningen, barnehagene og PP-tjenesten ha plikt til å medvirke eller samarbeide om individuell plan der hvor dette er opprettet, når dette er nødvendig for å ivareta barnas eller elevenes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. En tydelig presisering av at disse

velferdstjenestene skal medvirke eller samarbeide om individuell plan dersom dette er opprettet, vil være viktig fordi dette er sentrale tjenestene for barn og unge. De aller fleste barn går i barnehage, og barnehagen har en sentral rolle i barnets liv. For at barnehagen skal kunne gi barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester et godt

pedagogisk tilbud, og kunne møte det enkelte barnets behov, kan det være nødvendig at barnehagen medvirker i arbeidet med individuell plan for barnet. Det samme gjelder for skolefritidsordningen, hvor de fleste elever tilbringer tid før og etter skoletid til og med 4.

trinn, eller 7. trinn for barn med særskilte behov. PP-tjenesten vil ofte være involvert i oppfølgingen av barn og unge som har behov for sammensatte tjenester, og bør derfor også gis en plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan.

Departementene foreslår derfor å endre bestemmelsen i opplæringsloven § 15-5 og fastsette en ny bestemmelse i barnehageloven § 2 b om plikt til å delta i arbeidet med individuell plan. Departementene foreslår at plikten i opplæringsloven formuleres slik at plikten til å medvirke i arbeidet med individuell plan skal gjelde for skolefritidsordningen og pedagogisk-psykologisk tjeneste, i tillegg til skolen. Det foreslås at vilkår for å delta er at det er nødvendig for å ivareta elevenes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. I barnehageloven foreslår departementene at medvirkningsplikten legges til barnehagen. For kommunale barnehager er det kommunen som vil være

ansvarlig for å oppfylle plikten. For private barnehager vil den som er ansvarlig for rettssubjektet som driver barnehagen, være ansvarlig.

Når det gjelder introduksjonsloven, foreslår departementene at kommunen gis en plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan etter de andre sektorlovene for nyankomne innvandrere som deltar i introduksjonsprogram. Det vil si at kommunen gis en plikt til å delta i samarbeid om utarbeiding og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan hjemlet etter annen lov og forskrift dersom dette er nødvendig for å ivareta deltakernes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Introduksjonsprogrammet er på full tid, og kommunen har derfor mye kontakt med og kunnskap om deltakerne. Hvis det settes i gang et arbeid med individuell plan etter et annet regelverk, kan

introduksjonsprogrammet ha eller få tiltak som støtter opp om målene, noe som også kan bidra til at introduksjonsprogrammet blir mer tilpasset den enkeltes behov. Som vist over i punkt 9.2.3 skal kommunen opprette en individuell plan for deltakere i ordningene etter introduksjonsloven. Innholdet i denne individuelle planen er noe annet enn individuell

plan som skal opprettes etter helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og barnevernloven. Kunnskapsdepartementet har i Prop. 89 L (2019-2020) foreslått å endre tittelen på denne planen til integreringsplan.

Barnevernloven pålegger barneverntjenesten å samarbeide om individuell plan med andre instanser som barnet mottar tiltak fra³⁴. Det er derfor ikke behov for lovendringer.

Krisesenterloven regulerer det som skal være et midlertidig tilbud, og det skal derfor som hovedregel ikke være et ansvar for krisesentertjenesten å utforme eller følge opp

individuell plan. Tilbud og tjenester etter krisesenterloven kan imidlertid inngå som ledd i samordningen av en individuell plan som er opprettet etter annen tjenestelovgivning. En del brukere av krisesentertilbudet har gjentatte og langvarige opphold på krisesenteret.

Departementene legger til grunn at mange av brukerne har behov for andre tjenester. Barn på krisesentre vil for eksempel kunne ha behov for langvarige barnevernstiltak eller tiltak innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det kan være behov for å koordinere

krisesentertilbudet med andre mer langvarige tjenestetilbud som brukeren mottar. Slike tjenestetilbud må i så fall koordineres med krisesentertilbudet i den perioden

vedkommende er bruker, og da slik at ansatte på krisesenteret kan delta i arbeidet med planen sammen med brukeren.

Det er med andre ord adgang for krisesentrene til å samarbeide om individuell plan opprettet av andre, men ingen eksplisitt plikt til å delta i slik samarbeid. Departementene foreslår å endre krisesenterloven slik at det inntas en tydelig plikt til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan som er opprettet av andre sektorer eller velferdstjenester når det er nødvendig.

Familievernkontorloven gjelder tilbud om behandling og rådgivning der hvor det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Loven inneholder som nevnt ikke bestemmelser om individuell plan, og familievernkontorene har med andre ord ingen plikt til å opprette individuell plan. Forutsatt at den det gjelder samtykker, er det etter loven imidlertid ikke noe til hinder for at familievernkontorene kan samarbeide med andre velferdstjenester om individuell plan.

Departementene legger til grunn at det i mindre grad vil være nødvendig eller

hensiktsmessig for familievernkontorene å delta i arbeidet med individuell plan som er opprettet etter annen tjeneste-/sektorlovgivning. Departementene foreslår derfor at det heller ikke skal lovfestes en plikt for familievernkontorene å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan som er opprettet av andre sektorer eller velferdstjenester.

Som nevnt vil tjenester etter familievernkontorloven normalt være av midlertidig karakter, og i mange sammenhenger vil det heller ikke være nødvendig med et strukturert eller løpende samarbeid mot andre velferdstjenester eller sektorer. Departementene finner det ikke hensiktsmessig å innføre plikt til å medvirke til individuell plan for velferdstjenester som ikke er blant de mest sentrale for å gi barn og unge et helhetlig tilbud, og der det sjelden vil være behov for samarbeid om individuell plan. Departementene legger derfor til grunn at familievernkontorenes adgang til å medvirke eller samarbeide om individuell

34 Barnevernloven § 3-2 a første ledd siste punktum

plan fortsatt bør skje etter en konkret vurdering fra sak til sak dersom den eller de det gjelder samtykker til dette.