Hjemmel til å fastsette felles forskrift om individuell plan

I høringsnotatets kapittel 10 foreslår departementene at det fastsettes en felles forskrift om individuell plan. Forskriften skal både gi regler om innholdet i individuell plan og regler om ansvarsavklaring og samarbeid mellom de ulike velferdstjenestene.

Når det gjelder de lovbestemmelsene som innenfor helse- og omsorgssektoren, barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) regulerer plikten til å opprette eller samarbeide/medvirke i arbeidet med individuell plan, inneholder disse også hjemmel for å gi nærmere regler om individuell plan i forskrift. I punkt 9.3.2 foreslås det som nevnt ikke å innføre en plikt for nye velferdstjenester til å utarbeide/opprette

individuell plan. Det er derfor ikke behov for å innta lovhjemmel for forskrift om individuell plan i de øvrige lovene.

I punkt 9.3.3 foreslås det videre at det i flere sektorlover innføres en plikt til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan som er opprettet av andre sektorer eller velferdstjenester. Departementene kan imidlertid ikke se at det her skulle være behov for egen forskriftshjemmel for å gi nærmere bestemmelser i forskrift om plikten til å

medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan som er opprettet av andre sektorer eller velferdstjenester adgangen.

9.4 Forslag til lovendringer

Departementene foreslår å endre barnevernloven § 3-2 a slik at vilkårene for individuell plan utformes i samsvar med øvrige bestemmelser om individuell plan.

Departementene foreslår videre bestemmelser om plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan i flere lover, herunder barnehageloven § 2 b, opplæringsloven § 15-8, friskoleloven § 3-6 a, introduksjonsloven § 26 og krisesenterloven § 4 tredje ledd.

Det vises til lovutkastet i kapittel 14.

10 Forskriftsregulering av individuell plan

10.1 Innledning

Som redegjort for i kapittel 9 er det kun gitt nærmere bestemmelser om innholdet i individuell plan i forskrifter hjemlet i helse- og omsorgstjenestelovgivningen og i

sosialtjenesteloven og i NAV-loven, jf. henholdsvis forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator og forskrift 19.

november 2010 nr. 1462 om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Forskriftene er langt på vei likelydende, men har enkelte ulikheter. Det er ikke gitt forskrift om individuell plan med hjemmel i barnevernloven eller andre sektorlover.

Ulikheter i forskriftene som ikke har noen klar begrunnelse, samt manglende forskrift med hjemmel i barnevernloven, kan føre til uklarheter rundt krav til innhold i planarbeidet, ansvar og samarbeid mellom ulike velferdstjenester.

10.2 Gjeldende rett

Med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven er det som nevnt fastsatt forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Forskriften § 16 gjentar den enkeltes rett til å få

utarbeidet individuell plan. Det presiseres at vedkommende har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan og at det skal legges til rette for dette, jf. pasient- og

brukerrettighetsloven § 3-1. Det presiseres videre at pårørende skal trekkes inn i arbeidet i den utstrekning pasienten og brukeren og pårørende ønsker det.

Av forskriften § 17 fremgår det at individuell plan ikke skal utarbeides uten samtykke fra pasienten eller brukeren eller den som kan samtykke på vegne av vedkommende. Det vises til at for pasienter vil pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 om samtykke til helsehjelp gjelde.

Forskriften § 18 gjentar i første og andre ledd pliktene til å sørge for at individuell plan utarbeides for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf.

helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk

helsevernloven § 4-1. Det vises til at koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering har det overordnede ansvaret for individuell plan, se nærmere om dette i forskriften § 6 og

§ 11.

Videre heter det i § 18 tredje ledd:

"Dersom en pasient eller bruker har behov for tilbud både etter helse- og

omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven, skal kommunen sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan, og at planarbeidet koordineres. Helseforetaket skal så snart som mulig varsle kommunens koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering når den ser at det er behov for en individuell plan som omfatter tjenester både fra spesialisthelsetjenesten og kommunen, og skal i slike tilfeller medvirke i kommunenes arbeid med individuell plan."

Av bestemmelsens fjerde og femte ledd fremgår det at dersom pasienten eller brukeren har behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunens helse- og

omsorgstjeneste og helseforetaket samarbeide med disse. Videre fremgår at planarbeidet må koordineres, og at det kun skal utarbeides én individuell plan for hver enkelt pasient eller bruker.

Forskriften § 19 regulerer innholdet i individuell plan. Det presiseres at den "individuelle planens innhold og omfang skal tilpasses behovene til den enkelte pasient eller bruker.

Det skal under utarbeidelsen av planen tas hensyn til vedkommendes etniske, kulturelle og språklige forutsetninger". Dernest listes det opp hvilke hovedpunkter planen skal

inneholde.

§ 20 presiserer at den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike tjenesteyterne skal legges til grunn ved gjennomføringen av planen, dersom ikke annet avtales.

Det er også fastsatt forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen. Av forskriften § 5 fremgår at individuell plan bare skal utarbeides dersom tjenestemottakeren samtykker til dette. Videre fremgår det av § 6 første ledd at:

"Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har plikt til å sørge for at individuell plan etter § 1 utarbeides for tjenestemottakere med behov for langvarige og koordinerte tjenester eller som er deltakere i kvalifiseringsprogram. Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen samarbeide med disse. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet igangsettes uavhengig av om tjenestemottaker mottar eller har mottatt bistand fra andre deler av tjenesteapparatet som blant annet regulerer hva planen skal inneholde."

I bestemmelsens andre ledd presiseres det at planarbeidet må koordineres, og at det kun skal utarbeides én individuell plan for hver enkelt tjenestemottaker. Hva den individuelle planen skal inneholde følger av forskriften § 7. Når det gjelder ansvaret for gjennomføring av den individuelle planen, er det i § 8 presisert at med mindre man avtaler noe annet, så skal den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike tjenesteytere legges til grunn ved gjennomføringen av planen.

10.3 Departementenes vurderinger og forslag

10.3.1 Bør det gis forskrift om individuell plan for flere velferdstjenester?

Departementene vurderer i dette punktet om det i likhet med det som gjelder innenfor helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), ved forskrift bør gis utfyllende regler også for barneverntjenestens eller andre velferdstjenesters arbeid med individuell plan.

Barneverntjenesten

Som nevnt har barneverntjenesten, i likhet med helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), en plikt til å opprette/etablere individuell plan såfremt nærmere vilkår er oppfylt. I tråd med lovendringer som foreslås i dette høringsnotatet, legges det opp til at vilkårene for å opprette/etablere individuell plan skal harmoniseres.

Av disse tre velferdstjenestene er imidlertid barneverntjenesten den eneste hvor det ikke er gitt utfyllende regler om planarbeidet ved forskrift.

Barneverntjenesten samarbeider ofte tett med helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) om oppfølging og tjenesteytelse til barn og unge. Der hvor det er opprettet/etablert individuell plan vil samarbeidet i stor grad basere seg på en slik plan. Departementene vurderer at det derfor er en klar fordel at alle velferdstjenestene er underlagt et regelverk som i størst mulig grad er likelydende. Dette taler for at det for barneverntjenesten bør gis utfyllende eller supplerende regler om individuell plan ved

forskrift, både når det gjelder opprettelse av og samarbeid om individuell plan.

Forskriftsregulering av også barneverntjenestens arbeid med individuell plan, vil i seg selv kunne bidra til en mer koordinert og helhetlig tjenesteytelse hvor flere

velferdstjenester samtidig yter tjenester til det enkelte barn eller den enkelte ungdom.

På den annen side kan det innvendes at forskriftsregulering av også barneverntjenestens arbeid med individuell plan vil innebære en byråkratisering i form av ytterligere

regelverk. Departementene mener imidlertid at et slikt argument bare kan tillegges begrenset vekt sammenlignet med de fordelene slik forskriftsregulering vil innebære.

Departementene viser også til punkt 10.3.2. hvor det foreslås at en slik regulering skal skje ved en felles forskrift, noe som i seg selv vil innebære en forenkling av regelverket.

I likhet med det som gjelder innenfor helse- og omsorgstjenesten og innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), mener derfor departementene at det ved forskrift bør gis utfyllende regler for barneverntjenestens arbeid med individuell plan.

Forskrift om individuell plan også for andre velferdstjenester?

I tråd med vurderingene knyttet til forslaget om å forskriftsregulere individuell plan med hjemmel i barnevernloven, kan det på samme måte argumenteres for at det bør gis nærmere forskriftsbestemmelser om arbeidet med individuell plan i flere av velferdstjenestelovene.

Som nevnt er det kun barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) som har plikt til å opprette/etablere individuell plan.

Departementene foreslår ikke å utvide denne plikten til å gjelde overfor andre

velferdstjenester, jf. høringsnotatets punkt 9.3.2, men foreslår å harmonisere og utvide flere velferdstjenesters plikt til å medvirke eller samarbeide om individuell plan som allerede er opprettet, jf. punkt 9.3.3. Dette innebærer at de andre velferdstjenestene ikke vil ha plikt til å lede eller koordinere arbeidet. Det kan likevel avtales at ansatte i en av velferdstjenestene som har plikt til å medvirke i arbeidet, får rollen som koordinator for en individuell plan for et barn eller en ungdom, dersom dette er formålstjenlig ut fra

omstendighetene. Departementene foreslår at forskriftens regler om gjennomføring av den individuelle planen og tjenestemottakerens rett til å medvirke skal gjelde i slike tilfeller.

Departementene mener derfor at det ikke er behov for å forskriftsfeste nærmere regler om de andre velferdstjenestenes plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan.