Parti = person?

Et av særtrekkene ved ml-bevegelsen var den sterke sammenblandingen av parti og person.

Knutsen (1989: 144) hevder at ingenting skulle være privat, men i kollektivets regi. Et viktig moment som Tvedt trekker frem er at det finnes en oversettelsesfeil i sitatboka ”Maos lille røde” som han hevder fikk sterk betydning for den norske ml-bevegelsen, og for utviskingen av skillet mellom livet som kader og livet som privatperson. I Maos Verker i utvalg står det at

”enhver tenkemåte” har klassestempel. I sitatboka brukt av ml’erne på denne tiden står det

”enhver tanke” (Tvedt 1989: 112-114). Her ligger det jo unektelig en vesensforskjell, og dette kan ha gitt føringer som i norsk politisk sammenheng må sies å være å være relativt særegent.

I vurderingskriteriene ved valg av distriktsstyret i Oslo AKP, kommer sammenvevingen mellom parti og privatliv tydelig frem: ”Lojalitet til partiet uttrykkes gjennom (…) privatliv/parti, finne helhetlige løsninger som tjener partiet” (gjengitt i Tvedt 1989: 107).

Det som står som selve symbolet på denne personlige inngripen var kadervurderingene, og må ses på som et av partiets viktigste ritualer jfr. Etzioni (1975: 40-54) og Collins (1988). Tvedt forteller at kadervurderinger var jevnlige møter mellom om lag et halvt dusin personer der det ble diskutert positive og negative personlige sider hos medlemmet (kaderen). Målet var å fastslå kaderens ”nivå”, og fra kaderen var det forventet å gi kritikk og ta selvkritikk. Disse vurderingene kunne være av høyst privat karakter, og forgikk etter bestemte ritualer. Etter at kaderen hadde gitt en vurdering av seg selv ble dette deretter analysert i plenum, om hovedsiden var proletær eller borgerlig, og på hvilke områder medlemmene måtte bekjempe selvet. Etter en helhetlig vurdering ble kaderens ”nivå” fastlagt.

Kadervurderingene bidro, i følge Tvedt, til å gi ml-bevegelsen kraft og energi, ved at hvert

enkelt medlem ble ansvarliggjort. Han bruker dermed kadervurderingene, ikke for å forklare utmelding, men tvert i mot partiets styrke. Han understreker samtidig at de kunne ha en ekstremt undertrykkende form (Tvedt 1989: 105-132).

Det er ulike oppfatninger rundt disse kadervurderingene, og flere av dem jeg har snakket med opplevde de som positive. Eli er en av de som i utgangspunktet er positiv til kollektive løsninger:

Jeg synes det var litt stilig med kadervurderinger, jeg. Vi kunne trenge det noen og en hver, å røske opp litt, litt oppsummering, selvkritikk. At noen sier til deg, hør her nå, ta deg i nakkeskinnet og skjerp deg litte gran her (…) I den mest rabiate perioden var jeg som sagt i et lag hvor den mest toneangivende personen var en veldig ålreit fyr, hva skal jeg si… et anstendig menneske.

Selv om hun aldri opplevde det noe negativt for henne personlig, kan hun imidlertid huske at andre opplevde det annerledes:

Jeg husker jo at andre tok det tyngre, og jeg husker også at det ble brukt for å herse litt med folk i forhold til ekteskap og hjemlige forhold og en del sånne ting (…) Det er klart at for folk som var gift tror jeg det nok var vrient (…) Neida, det ble jo helt sikkert misbrukt mot noen mennesker, men det har aldri blitt misbrukt mot meg.

Svein var også i all hovedsak positiv til kadervurderingene:

Jeg likte godt å ha med folk å gjøre som sa ting rett ut og som var kritiske på en konstruktiv måte, og som ikke pakket ting inn. Sånn at dette handlet om en overbevisning om at det er konfrontasjoner som driver ting framover og at ting kommer klart på bordet. Og det var det jeg først og fremst opplevde det som. (…) kadervurderingene [kan være] et fantastisk verktøy dersom det brukes med respekt og for å hjelpe folk til å komme videre.

Knut sier dette:

De kadervurderingene som vi hadde synes jeg var helt uskyldige, tvert i mot altså, jeg må bare le (…) det var som å få dårlig karakter på skolen.

Samtlige av disse opplevde altså kadervurderingene som stort sett positive, selv om enkelte tar høyde for at andre kan ha opplevd det annerledes. Knut trekker sammenlikning til å få ”dårlig karakter på skolen”, og om noen vil hevde at dette er en bagatellisering, kan

nettopp denne beskrivelsen kanskje være treffende, da erfaringene med dårlige karakterer på skolen som kjent kan virke inn svært så forskjellige med hensyn til ulike typer mennesker.

Heller ikke Trine opplevde kadervurderingene som noe negativt for henne, og setter ikke dette i direkte forbindelsene med de totalitære tendensene. Tvert i mot opplevde hun det som en anledning til å reflektere over eget liv og egen praksis. Tore diskuterer imidlertid opphevingen mellom partiet og privatpersonen, selv om han ikke reagerte negativt på det den gangen, og så på det som en nødvendighet:

Det her med den veldige sentralismen, det at de eide deg i hele bevegelsen, det her bruker jo arbeidsgiverne i dag, de skal helst eie alt, ikke sant. Og er du ikke med så er du ute. Og sånn var det der også, altså var du ikke med så var du ute.

Kristine synes imidlertid rent personlig kadervurderingene kunne være ”pinlige og vanskelige”. Likevel så hun viktigheten av det:

Men jeg mente jo på den tiden at det var nødvendig, og at jeg hadde godt av det, at jeg måtte herde meg.

Jeg fikk jo alltid vite at jeg var høyreavviker og borgerlig romantisk og… (latter).

Også her argumenterer Kristine ut i fra nødvendighet. Kadervurderingene blir for Kristine det middelet som måtte til for at målet skulle ha noen substansiell mening. Hun er nok imidlertid langt fra den eneste som synes disse vurderingene var vanskelige. Rune går nærmere inn på å beskrive hva som rent konkret ble diskutert på møtene:

(…) hva slag seksualmoral de hadde, og om de skulle få lov til å kjøpe seg ny bil og sånn… det følte vi som en soleklar rett til å blande oss inn i, det var ikke noe privatlivets fred.

Når Rune sier ’det følte vi som en soleklar rett til å blande oss inn i’, kan dette ses i forhold til den normative eller internaliserte kontrollen som Etzoni (1975: 40-54) vektlegger.

Etzoni hevder at ritualer er viktig for denne internaliseringen, og kadervurderingen må utvilsomt ses på som et slikt ritual. Elster (1989: 113-123) og Coleman (1988: 104-105) snakker både om de ytre normene man søker å følge for å unngå sanksjoner, men også om normer som er indre, og Runes utsagn kan tolkes dithen at de ytre normene som kom ovenfra etter hvert ble en del av medlemmene selv, og dermed noe de også brukte overfor hverandre.

Normene fungerte dermed både som et ytre og et indre press for enkeltmedlemmer. Rune later til å bekrefte dette når vi kommer inn på hvilken type makt kadervurderingene representerte:

(…) det var litt sånn kollektivets makt, som var ganske total. Så det gikk ikke på ledelsen, men ellers så var det jo også sånn direktivsystem fra ledelsen, hvor vi fikk beskjed om hva vi skulle gjøre.

Han opplevde altså ikke først og fremst kadervurderingene som en vertikal makt, men en horisontal makt. Selv om det selvsagt var fra ledelsen idéen og kravet om kadervurdering kom, samtidig som utfallet av vurderingene ble rapportert oppover i hierarkiet (Sjøli 2005:

91-92), kan det virke som man ikke opplevde kadervurderingene som et overgrep fra ledelsen, men snarere som en mer horisontal støtte og kritikk. Dette kan være en viktig årsak til at de jeg har snakket med er mildere stemt overfor dette enn de direktivene som utvetydig kom fra ledelsen. Imidlertid er ikke Laila enig i at strukturen var helt flat:

(…) noen personer har mer makt enn andre og mer innflytelse enn andre, og sånn er det jo i alle grupperinger, gjenger med folk, ikke sant. Sett seks mennesker sammen, og det er ikke sånn at alle har like stor innflytelse (…) Og da… og det ble oversett altså, det ble ikke tatt opp, det ble ikke problematisert en gang.

Hun er i dag prinsipielt kritisk til kadervurderingene:

Ja, altså, jeg oppfatter kadervurderingene som en forløper til personlighetstest, som man driver med i næringslivet i dag, men jeg er veldig kritisk til det, og jeg er også kritisk til sånne tester. Og det var jo på en måte verre enn en personlighetstest i den forstand at du skulle sitte i en gruppe med ganske mange, opptil fem/seks stykker som skulle si hva de mente om deg.

Kimen til at man aksepterte denne opphevingen mellom person og parti, kan ha vært forankret i den eksistensielle tematikken. Medlemmene synes ikke selv å trekke opp krav for grensene mellom parti og privatperson. Flere hevder at om revolusjonen skulle være et realistisk mål, var det ikke tilstrekkelig å være revolusjonær bare på partimøter, men man måtte være det på heltid. Den store saken var altoppslukende, den var en livsstil fremfor kun en jobb eller en hobby. Når medlemmene ved denne erkjennelsen følgelig ikke har noe bestemt krav om et slikt skille, kan man lære seg å akseptere ting som sett utenifra kan virke oppsiktsvekkende. I tillegg kan hemmelighold og bruk av forkjellige identitetsmasker føre til at den personlige integriteten blir truet, og ytterligere føre til at man gjør ting man ellers ikke ville ha gjort (Aubert 1985: 187). Og igjen må vi ta i betraktning det strenge kravet om enhet og disiplin, noe vi skal gå nærmere inn på i kapittel 6.4.2.

Det er lite i mitt intervjumateriale som tyder på at kadervurderingene isolert sett har vært med på å støte medlemmer vekk fra partiet. Men hva med innblandingen i den private sfære mer generelt? Tvedt gir noen eksempler på hvilken betydning den strenge disiplinen fikk i praksis: ”Folk kunne bli pålagt å klippe håret og kle seg som de andre arbeiderne på jobben. Medlemmene skulle ikke klikke seg sammen på kafeer av hensyn til sikkerheten eller masselinja (…) Folk fikk forbud mot å sitte sammen på Universitetskantiner, i spisepauser, på jobben osv.(…) Homofile kunne bli stilt overfor en korrigeringsoppgave om å bli forelsket i en spesiell person av det annet kjønn (dette var før homofili ble akseptert i bevegelsen) (Tvedt 1989: 120-122).

Innenfor denne problematikken kan man spore en helt annen kritisk tilnærming blant mine informanter enn det vi kunne lese ut av vurderingene rundt kadervurderingene. Knut beskriver hvordan direktiver fra partiet når det gjelder forholdet mellom den offentlige og private sfære kunne gjøre seg gjeldende:

I sånne bevegelser fins det jo så klart idioter (…) da har du Nina Skåtøy¹⁵ og variantene av det, og jeg kunne kommet med flere historier selv også. Om å gå på teater med mor og far min var det avstemning i laget om jeg skulle få lov til å gjøre det. Det var knapp avstemning, så jeg vant med en stemme. Så jeg kunne gå i teater med mor og far min som var i Oslo…

Svein forteller om en episode der partiets kontroll inn i det private liv kommer godt til uttrykk. Selv om han understreker at han opplevde denne type hendelser som unntak, forteller han om et medlem som ble ekskludert av partiet på grunn av hjemlige forhold.

Lokallaget hans på det stedet som han bodde syntes at han hadde oppført seg råttent i forhold til kona si, så de hadde ekskludert ham, og for meg ble det sånn… det forrykker jo perspektivet totalt. Skal du undergrave hans muligheter som streikeleder bare fordi han har vært utro mot kona, ikke sant, og det var sånn… hvor er sansen for proporsjonene her?

Når det gjelder kadervurderingene spesielt og innblandingen i privatlivet generelt, later det til at de tre første formene for kontrollutøvelse i en organisasjon, som Collins (1988) omtaler, er relevante her. Overvåkning, inspeksjon av observerbare resultater, og regler og skrevne påbud stod som vi har vært inne på sentralt i kadervurderingene og i partiet. Jeg oppfatter at disse tre formene kan gi ulike føringer når det gjelder fremskyndelse eller utsettelse av utmelding. Collins hevder at lydighet ofte er resultatet av overvåkning, noe jeg

15 Nina Skåtøy er den fanatiske AKP’eren i Dag Solstad roman ”Gymnaslærer Pedersen” (Solstad 1982).

tolker dit hen at man kan bli værende i en organisasjon lenger enn hva man ellers ville ha vært. Han hevder imidlertid at inspeksjoner rundt hva som er observerbart kan føre til depersonifisering, og i de tilfellene hvor det er for mange regler og påbud, vil uformelle strukturer dannes ved siden av de formelle, fordi man søker å unngå det rigide systemet. Jeg vil anta at depersonifisering og unnvikelse lett kan føre til passivisering, spesielt i en organisasjon hvis forutsetning er at man er dedikert med hud og hår. Samtidig påpeker Goffman (1974) at en distanse til den rollen man har også kan gi styrke. Jeg vil tro at dette kanskje spesielt kan gjelde den siste formen til Collins, der man delvis klarer å bygge en slags ny personlig styrke ved hjelp av den uformelle strukturen. Dette anser jeg for å være i tråd med Etzioni (1974: 40-54), når han snakker om ledelsens behov for balansegang i forhold til ritualer og sosial omgang. Det kan føre til økt engasjement og innsatts, men det kan også medføre dannelsen av en uformell struktur blant medlemmene som i verste fall kan motarbeide ledelsen.

I AKP (m-l) var nok begge formene som Etzioni snakker om til stede. Mot slutten av 70-tallet var det til dels kraftige reaksjoner rundt denne ekstreme graden av innblanding og kontroll i medlemmenes liv (Sjøli 2005), og i 1979 tok til og med partiideologen Tron Øgrim opp spørsmålet om hvor langt man skulle gå når det gjaldt private utleveringer for partiet i boken Marxisme – vitenskap eller åpenbaringsreligion. Han understreket at en del private spørsmål skulle være nøytral grunn i den politiske kampen (Øgrim 1979: 168-181). Likevel kan det hende at dette initiativet kom for sent, da mange på dette tidspunktet allerede var på vei ut av partiet.