7.1 Roller, stress og utslitthet
Knut gir dette innblikket arbeidshverdagen:
Vi jobbet steinhardt, jeg var så sliten, vi jobbet…
Hvordan holdt dere ut, hva var det som ga energien?
Det var den store saken, at det kunne skje en krig, at vi faktisk hadde en jævla stor oppgave (…) Jobbet på akkord, jobbet som faen, så var det hjem å ete middag, og stand…
Og salg av Klassekampen?
Ja, og salg av Klassekampen, vi samlet penger til PLO, i ’76, ’77, og å selge Klassekampen og streikestøtte, og så gikk du med Klassekampen på kvelden, hele uka, fra søndag kveld til lørdags kveld (…)
Tore synes også i dag det er vanskelig å forstå hvordan han kunne holde et slikt tempo:
Først så var jeg i god form, god fysisk form, og det er jeg i dag og. Men… nei, det skjønner jeg ikke.
Det gikk døgnet rundt, i ett sett (…) Vi var veldig flinke til å organisere ting. Og da hadde du sånn begrep som møtekommunisme. Ikke sant, det ble møte for møtets skyld. Og sånne ting diskuterte vi og prøvde å unngå. Det ble jo veldig mye møter. Det gikk døgnet rundt, og på morran gikk vi rundt og delte ut løpesedler… (…) I dag skjønner du ikke det.
Disse utsagnene understreker de eksistensielle drivkreftene hos medlemmene og i partiet. Etter hvert ble imidlertid medlemsmassen eldre, de gikk fra studier til jobb, og de fleste fikk familie. Da arbeidsmengden fortsatte i like høyt tempo som tidligere ble det
vanskelig å kombinere de ulike rollene. For flere ble dette en belastning. Laila var medlem helt frem til 1991, etter en lang passiviseringsprosess:
Det ble jo vanskeligere etter hvert som man fikk barn selvfølgelig (…) jeg fortsatte jo med politisk virksomhet, det var ikke så aktivt, men man var på møter, stod på stand og…
Laila ble altså tvunget til en mer pragmatisk innretning. For Trine var kombinasjonen av partiarbeid og en krevende jobb en viktig grunn til at det ble for mye. I 1987 ble hun syk:
Da hadde jeg stått på i veldig mange år hvis du tenker fra starten i ’69, så hadde det blitt ganske lenge.
Da ble jeg fysisk veldig syk, og gikk inn i en lang sykemelding, så jeg var veldig dårlig. Diffuse lidelser. Så da hadde jeg jo permisjon fra jobb og fra partiarbeid. Men jeg kom tilbake igjen.
Om ikke Eli ”møtte veggen” i tilsvarende grad, var noen av de samme faktorene gjeldende for henne på midten av 80-tallet, da hun i tillegg til partiet hadde en svært krevende jobb og små barn:
(…) Jeg [var]så utslitt av alt mulig da (…) Jeg hadde det hardest på midten av 80-tallet, nesten, for da hadde jeg den mellomlederjobben, og små barn. Og en stab som hamra lederne sine i filler, gjerne. Så jeg stod jo ofte og jobbet til langt på natt. Og så var det hjem til barn, og så var det møter og det ene med det andre. Så jeg hadde det tøffest da. Det er helt sikkert.
Som vi kan se ut av dette sitatet innebærer overgangen til etableringsfasen ofte en økning av roller, eksempelvis som far/mor, ektefelle, arbeidstaker/giver osv. Disse rollene, i tillegg til rollen som livstilspolitiker, kan ha ført til motstridende forventninger som gjorde det belastende eller umulig å oppfylle alle rollene på en tilfredsstillende måte (Hochschild 1979, 1983). Her må det også åpnes for at påvirkning fra omgivelsene kan ha vært en faktor som har bidratt til passiviseringen (Repstad 1984: 76). Impulser fra barn, ektefelle, nye kollegaer og naboer kan ha ført til at ens oppfatninger blir utfordret og at verden således ikke vil fremstå som like enkel som den kan gjøre i et mer homogent miljø som man kan oppleve i en studenttilværelse.
På spørsmål om hva AKP (m-l) kunne ha gjort annerledes peker Ståle på de problematiske sidene ved tidspresset:
Du kan kanskje si det sånn at, hadde man tatt hensyn, vist større romslighet, og tatt større hensyn til at man skal være menneske i mellom 60 og 100 år, enn i en tre-års-periode, så hadde vel ting sett litt
annerledes ut, men jeg tror ikke at noe hadde blitt substansielt forandret for bevegelsen som sådan fordi… den døde ideologisk.
I forhold til økende romslighet som Ståle etterlyser, må partiet ha beveget seg på en knivegg i så måte. Ved å løsne tøylene kunne man ha risikert en reduksjon i den mobiliseringen partiet var så avhengig av, mens tilbaketrekning og utmelding kunne bli resultatet hvis medlemmene ble presset for hardt.
Ståle ser ikke på arbeidspresset som den primære årsaken til partiets fall, men altså det ideologiske prosjektet. Altså meningsperspektivet fremfor anledningsperspektivet (Repstad 1984). Mitt inntrykk er at det i denne sammenheng først og fremst kan være fruktbart å se det i forhold til hvorvidt det ga mening å holde et slikt tempo. Med andre ord sammenhengen mellom investering av tid og krefter på den ene siden og troen på resultater av det arbeidet som ble nedlagt på den andre siden. Det kan være lettere å holde et tempo i ytterkanten av sin kapasitet når man anser sitt arbeid som livsviktig. I det det sås for mye tvil rundt hvorvidt ens innsatts gir mening, er det naturlig å anta at utslitthet i større grad gjør seg gjeldende. Eirik understreker dette:
Det er klart at når du er styrt så ideologisk som det vi var så blir du på en måte en i stand til å sykle litt på vannet en stund. Sånn at det var nok innmari mye drivkraft i det at folk, inkludert meg selv, trodde nok at det opprøret og opptøyene og forfallet av kapitalismen ville foregå fortere enn det skjedde. Så du så på en måte for deg at her ville kapitalismen få problemer. Vi som bevegelse kommer til å få en stor vekst framover, og da er det jævla mye krefter som blir mobilisert altså. Og så raser det desto mer når det ikke skjer (…)
Likevel ser Alberoni (1984: 221) og Tarrow (1998: 147) ut til å være av den oppfatning at anledningsperspektivet kan stå alene som forklaringsmodell. Alberoni påpeker at den følelsesmessige intensiteten som kjennetegner medlemskapet i sin tidlige fase i sosiale bevegelser ikke kan fastholdes. En ny livssituasjon for medlemmene vil før eller senere inntreffe (Alberoni 1984: 221). Tarrow hevder at kanskje den viktigste årsaken til sosiale bevegelsers fall er utslitthet. Mens protester og demonstasjoner gir økt energi i begynnelsen, vil man etter hvert som bevegelsen formaliserer seg oppleve personlige kostnader, og til slutt kanskje utbrenthet og brutte illusjoner (Tarrow 1998: 147). Her må det skytes inn at nye, yngre krefter kan gjøre sitt inntog i en bevegelse idet utslitthet på grunn av overarbeid inntreffer hos enkeltpersoner (Gundelach 1988: 284-285). I AKP (m-l) vet vi at dette var tilfelle i svært liten grad, resultatet av dette ble at arbeidsbyrden ble liggende på de samme
personene som ti år tidigere. Medlemsmassen i partiet befant seg i all hovedsak innenfor samme fødselskohort og viste at AKP (m-l) var et generasjonsfenomen. Sjøli (2005) understreker at selv om partiledelsen prøvde å få partiet til å fremstå som løsrevet fra 68-generasjonen, og snarere som en viderefører av den kommunistiske tradisjonen, var dette en illusjon.
Ved å ikke først og fremst se på AKP (m-l) som et politisk parti, men som en sosial bevegelse, tydeliggjøres avhengigheten av sterke krefter i de yngre aldersgruppene for bevegelsens overlevelse.